NOAHs høringssvar til forslag til ny forskrift om utlegging av åte og fôring av vilt

Utgangspunktet for Miljødirektoratets forslag til ny forskrift er at fôring av vilt og bruk av åte fortsatt skal være lovlig. NOAH anser det som positivt at en forskrift regulerer bruken av åte og gir Fylkesmannen hjemmel til å fjerne åte, men vi har flere innvendinger til forskriften.

Bruk av åte ved jakt og felling er ikke regulert i viltloven utover § 28 punkt 8 som gir fullmakt til Kongen til å gi forskrifter om adgangen til å legge ut åte i forbindelse med jakt, fangst og felling av vilt eller for andre særlige formål, herunder om utlegging av åte for å lokke til seg vilt når dette kan skade viltet eller naturmiljøet. NOAH mener at det å legge ut åte ved jakt og felling bør uttrykkelig forbys i viltloven og at åte kun skal brukes til formålene fotografering og observasjon så lenge dette ikke utgjør noen ulempe for dyrene.

NOAH mener at faglige vurderinger av bruken av åte og fôring er mangelfull i høringsnotatet, og verken effekter på økosystemer, trofiske og sosiale interaksjoner, aktivitets- og bevegelsesmønstre, atferd og risikoen for smitte er vurdert. Åte og fôringsstasjoner kan også bli brukt av ikke-målrettede arter slik som fugler og andre pattedyr, men konsekvensene av dette er ikke et tema i høringsnotatet. Det savnes også en vurdering av hva slags åte og fôr det er snakk om å bruke og hvor og når dette skal plasseres.

NOAH hevder at det ikke er tilstrekkelig at Miljødirektoratet lar Fylkesmannen å bestemme over når fôring eller utlegging av åte kan føre til fare for unødig skade på eller ulempe for dyr, mennesker eller naturmangfoldet. Det er enda mer merkelig at det i § 4 overlates til den som fôrer vilt eller legger ut åte, å sørge for at dette ikke medfører fare for unødig skade på eller ulempe for dyr, mennesker eller naturmangfoldet. Miljødirektoratet er nødt til å ta en kunnskapsbasert evaluering av mulige negative effekter av åte/fôring, hva som kreves for at fôring og å legge ut åte skjer i samsvar med de økologiske rammene og at det ikke medfører fare for unødig skade på eller ulempe for dyr, mennesker eller naturmangfoldet. Dette blant annet med hensikt å fastsette mer konkrete krav om bruk av åte og fôring, eller i det minste retningslinjer til Fylkesmannen til å foreta den vurderingen som de er forpliktet til å gjøre etter § 7 første ledd. Dette er nødvendig også for at formålet av forskriften, aktsomhetsplikten i § 4 og de konkrete forbudene ift. rovdyr kan etterleves og håndheves.

Det burde være strenge restriksjoner i forskriften for 1) hva slags åte/fôring som skal brukes og 2) hvor og når dette skal legges.

1) NOAH foreslår også at det innføres et forbud mot å legge ut kadaver av husdyr. Vi viser her til Mattilsynets retningslinjer for dette og mener de bør vurderes i forbindelse med forskriften.

2) Forskriften bør sette en minsteavstand fra bebyggelse, veier og beiteområder når det er fare for at dyr påføres negative konsekvenser som følge av fôring eller åte. Det bør forhindres at rødlistede rovdyr som ulv ikke oppsøker åteplasser, da disse er mer utsatt for ulovlig jakt. Ulven kan på vinterstid forflytte seg nærmere bebyggelsen som følge av de sesongmessige forflytningene til byttedyrene, og vil derfor lettere kunne tiltrekkes av åteplasser.^[1] Restriksjoner på minsteavstand til bebyggelse, veier og beiteområder bør derfor være enda strengere i områder hvor det forekommer rovdyr. Dette er viktig for å sørge for at forskriftens § 1 Formål der formålet er å «…hindre at det oppstår unødig skade på eller ulempe for dyr…» oppfylles.

NOAH foreslår at åteplassene må innmeldes på forhånd og at Fylkesmannen må registrere alle åteplasser som opprettes, for å ha kontroll på åteplassenes posisjon og formål. Dette gjør det enklere å skille mellom hva som er fôring, hva som er godkjent bruk av åte, og hva som er ulovlig bruk av åte. I samsvar med Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) policy support statement (se nedenfor) er det viktig å sette i gang overvåking av positive og negative virkninger fra bruk av åte og fôring på arter, herunder ikke-målrettede arter, samt større økosystemeffekter.

Det må nevnes i § 7 andre ledd at Fylkesmannen kan gi grunneier pålegg om å også stanse fôring av vilt, eller av eget tiltak iverksette fjerning av fôr.

Villsvin

Det er i forskriften §5 om Fôring og utlegging av åte til villsvin ikke tillatt å fôre villsvinene, noe NOAH er enige i, da dette primært gjøres for å lokke dem til seg for jakt. Det virker derfor merkelig at det tillates å legge ut åte for felling av villsvin. NOAH reagerer på at den fiendtlige holdningen til villsvin, og vil minne om at villsvin ikke er noen ny art i Norge. Villsvin var utbredt i Norge for 400 år siden, og ble utryddet på 1700-tallet, sannsynligvis som en følge av jakt og kaldere klima. Villsvinet prøver på nytt å etablere seg i Norge. Dette er ikke i seg selv et problem – problemet er en situasjon hvor jaktinteresser driver kunstig oppfôring og flytting av villsvin i den hensikt å drive jakt.  NOAH ønsker derfor at både fôring og bruk av åte på villsvin forbys – særlig åte for jakt.

Rovdyr

• § 6 Fôring og utlegging av åte til store rovdyr tillater ikke fôring til gaupe, jerv, ulv, brunbjørn og kongeørn. Ved fôring risikerer man å påvirke helse og atferd, i tillegg til at det kan være utilsiktede konsekvenser for andre arter og økosystemer.^[2] NOAH er derfor enige i Miljødirektoratets forslag om å ikke tillate fôring av disse rovdyrene. NOAH reagerer derimot på flere andre ting ved denne paragrafen. Det er ikke tillatt å benytte åte til brunbjørn, ulv og gaupe, noe NOAH er enige i, men kongeørn og jerv inkluderes ikke. Vi kan ikke se noen forklaring på hvorfor disse artene ikke er inkluderte her. Det står i forskriftsforslaget at det kun er tillatt å benytte åte til jerv i forbindelse med lisensfelling. Jerven er en sterkt truet art, og NOAH mener det er uetisk og i strid med Bernkonvensjonen som forplikter Norge til å frede arten. Å tillate bruk av åte i forbindelse md lisensfelling er biologisk og faglig uforsvarlig. Jerven er som nevnt en sterkt truet art, og å utføre lisensfelling for å nå et kunstig lavt bestandsmål er av NOAHs syn både faglig og juridisk problematisk. Åte er definert i forskriften til å omfatte åte for fotografering, observasjon etc. NOAH er skeptisk til at man med denne forskriften forbyr en aktivitet som i flere land bidrar til økt respekt for rovdyr; rovdyrturisme med fotografering og observasjon. NOAH ser at slik aktivitet også kan ha negative sider, hvis det bidrar til at dyrene settes i fare – eller at det misbrukes til jakt. Vi foreslår likevel en mulig åpning for dette. NOAH foreslår: «Det er ikke tillatt å fôre gaupe, jerv, ulv, brunbjørn eller kongeørn. Det er ikke tillatt å benytte åte til jakt for gaupe, jerv, ulv, brunbjørn eller kongeørn. Det kan søkes Miljødirektoratet om å benytte åte til fotografering og observasjon av gaupe, jerv, ulv, brunbjørn eller kongeørn, som ledd i ansvarlig rovdyr-turisme. Slik bruk skal ikke sette dyrene i fare på noen måte, eller skje i områder hvor dyrene kan stå i fare for å utsettes for jakt.»

For øvrig vil NOAH påpeke at rovdyr kan bli påvirket av åte som ikke er lagt ut til disse artene (eller kun i begrenset utstrekning ift. jerv), men som vil trekke dem til åte- og fôringsplasser og dermed kan ha negative virkninger. Det er skrevet i “Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) policy support statement on the use of artificial feeding as a management tool of large carnivore populations and their prey, with a particular emphasis on the brown bear”:^[3]

“Wildlife feeding occurs year-round in many cases and mostly occurs at established feeding sites. These artificial food subsidies are also used by many non-target species of birds and mammals. (…) Currently, more than 80% of the European countries where large carnivores occur feed them intentionally or unintentionally. Being omnivores, brown bears are particularly affected by this practice as they often also use the food provided to ungulates and to other carnivores. (…) there is evidence that artificial feeding affects brown bear biology, ecology and behavior, including for instance, diet, home range, hibernation or movements. (…) national authorities have a legal obligation to ensure that feeding is in conformity with the ecological requirements of bears and other species for which the sites are designated, and that any significant adverse effects on these species are avoided. (…) Unintentional feeding of large carnivores, for instance where large herbivores are fed, should be minimised where possible. (…) In areas where it is currently practiced, the LCIE recommends a detailed case by case evaluation of the intended goals and the potential impacts on target and non-target species, as well as wider ecosystem effects. Proper monitoring of positive and negative impacts is essential to permit adaptive modification of the practice. There is also a need to develop, and enforce, clear regulations to govern the practice that relate to periods of the year when feeding should be conducted, the location of feeding sites, and the type and amounts of food that can be used.”

Kommunens makt til å forby fôring eller utlegging av åte

Det står i § 8 at «Dersom fôring eller utlegging av åte kan føre til tilgrising, helserisiko eller annen ulempe på offentlig sted eller hindre ferdsel på offentlig sted, kan kommunen ved lokal forskrift forby fôring eller utlegging av åte i bestemte områder og tidsrom, og sette andre vilkår for slik aktivitet.» NOAH har ikke noe i mot at man forbyr åte av denne grunn. Men å forby fôring av for eksempel fugler er kontraproduktivt med hensyn til utvikling av gode holdninger til ville dyr. Det finnes hos enkelte mennesker direkte fiendtlige holdninger til fugler, og da spesielt måker. NOAH bekymrer seg derfor for at enkeltpersoners holdninger til fugler vil medføre såkalt «ulempe på offentlig sted» og mener det er viktig å presisere at tilstedeværelsen av fugler i seg selv ikke utgjør en helserisiko. Selv om fôring er forbudt på et gressareal, må det ikke tolkes slik at dyrene kan jages derifra når de eksempelvis gresser. Det er viktig at negative holdninger til fuglers tilstedeværelse ikke påvirker menneskers rett til å hjelpe fugler som har det vanskelig – også måkefugler. Både hettemåke, krykkje og fiskemåke er på rødlista, og matmangel er en av årsakene til at bestandene av disse måkene har gått sterkt tilbake de siste tiårene.

Høringsnotatet nevner spesielt forbud mot svane og ender på badeplasser. Forbud mot fôring kan være et virkemiddel for å beskytte dyrene selv mot mennesker som ikke kan oppføre seg i nærheten av dyr og setter dyrene i risiko for skade. Men et forbud mot fôring av fugler må alltid være begrenset til konkrete plasser, og også overfor allmenheten begrunnet i dyrenes egen sikkerhet – for å skape nødvendige gode holdninger og motvirke hets og kriminalitet mot dyr. Det må også i slike situasjoner være andre plasser i nærheten hvor fôring av dyr er tillatt. Å flytte fôringsplass for fugler er for øvrig ofte et godt virkemiddel mot konfliktsituasjoner, og forbud/tillatelse kan brukes aktivt i kombinasjon for å sørge for at fuglene befinner seg mest på steder hvor det er minst fare for dem.

NOAH foreslår derfor følgende tillegg til §8: «Forbud etter denne paragrafen skal ikke tolkes som et forbud mot fugler og dyrs naturlige matsøk på de samme stedene. Dersom forbud mot fôring av fugler iverksettes etter denne paragraf, skal det samtidig gjøres klart i hvilke nærliggende områder fôring av de samme fuglene er tillatt. Forbud skal grunngis og kunngjøres på slik måte at respekt for dyrs egenverdi og velferd klargjøres.»

Konklusjon

Høringsbrevet nevner at forslaget ikke forventer å medføre vesentlige begrensninger i anledningen til å bruke åte i jaktøyemed. Hensynet til at ingenting skal få komme i veien for å jakte på ville dyr er noe NOAH ser altfor ofte. Det er her relevant å vise til Veterinærinstituttets rapport (2004)^[4]: «Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen. Viltets verdi vurderes i første rekke ut fra økonomiske og jaktmessige hensyn. Ikke-jegeres interesser, for eksempel opplevelsesverdien av dyr i naturen, er også lite vektlagt. Dyrevern er utvetydig inntatt i viltlovens bestemmelse om jaktutøvelse (§ 19), men dyrevernmessige vurderinger synes likevel i liten grad å være lagt til grunn ved valg av virkemidler i viltforvaltning.» NOAH mener Miljødirektoratet må ta dette innover seg og endre formålet med forskriften til isteden å begrense bruk av åte, for å hindre skade på ville dyr; men tilrettelegge for fôring av ville dyr som kan styrke de ville dyrenes overlevelsesevne og bidrar til menneskers opplevelsesverdi av levende dyr i naturen og økt respekt for og hensyn til ville dyr.

De ville dyrene utsettes for et enormt press, både på grunn av reduserte leveområder, men også grunnet jakt. Ifølge FNs Naturpanels rapport av 2019 er jakt og fangst den nest største grunn til at ville dyr forsvinner i alarmerende tempo. De ville dyrene utgjør bare 4 % av biomassen av verdens pattedyr, inkludert mennesker.^[5] Miljødirektoratet har et stadig ønske om å ikke redusere jegernes tilgjengelighet til å drive rekreasjonsjakt i norsk natur, noe NOAH reagerer på. Spesielt når hensynet til andre interesser som ikke går på bekostning av dyrevelferden, den naturlige dynamikken i naturen og respekten for enkeltindividet ikke blir prioritert. Dette er aktiviteter som fototurisme og observering av ville dyr, som også får mennesker til å bevege seg ut i naturen, men bidrar til en helt annen respekt for dyrelivet og ikke påfører det ulempe i like stor grad.