Full seier i tingretten!

Letjenna-flokken på to foreldredyr og to valper ble vedtatt skutt innenfor ulvesonen nyttårsaften 2019. Neste dag ble de ringet inn med flaggliner før 180 jegere tok seg til rette inne i reviret. En eller to valper ble ikke funnet – kanskje hadde de klart å flykte. Året før hadde det gamle Slettås-paret blitt skutt – for første gang var en flokk skutt inne i ulvesonen på «lisensjakt». Fra da av fikk ikke de kritisk truede ulvene engang være i fred innenfor de 5% av Norge hvor de skulle ha «prioritet».

En rettssak var allerede i gang; WWF hadde gått til sak over to ulveflokker som levde delvis utenfor sonen og ble skutt i 2018. Da Slettås-paret ble skutt, bestemte NOAH seg for at skytingen i ulvesonen også måtte tas til retten. Ved hjelp av jussprofessor Mads Andenæs ved Universitetet i Oslo tok vi ut midlertidig forføyning – men tapte denne, bl.a. fordi ulvene ble skutt før saken rakk å komme opp. Etter tapet måtte vi bestemme oss for om vi ville gå videre og saksøke staten. Det ville vi. Men før vi hadde fått klargjort saken, kom et nytt vedtak om skyting i ulvesonen med en, om mulig, enda tynnere begrunnelse enn året før. Dermed saksøkte NOAH staten over skytingen av Letjenna-flokken.

Ulvene har vært i retten før

På 1960-tallet var ulvene i Skandinavia eliminert som følge av en intens forfølgelsespolitikk over hundre år. Ulvene i Norge ble fredet i 1973, og i 1986 forpliktet Norge seg til å gjenoppbygge en ulvebestand etter å ha ratifisert Bernkonvensjonen. På 1990-tallet begynte noen få ulver å komme tilbake, men det gikk ikke lenge før norske myndigheter i 2001 fattet vedtak om skyting av en ulveflokk i Atndal. I løpet av noen uker ble ni ulver skutt fra helikopter – NOAH var blant organisasjonene som protesterte.

Samme år som naturmangfoldloven trådte i kraft, 2010, ble bestandsmålet til ulv oppnådd for første gang. Året etter sendte Bernkonvensjonens organer et brev til norske myndigheter hvor de uttrykte bekymring over det faktum at ulven hadde status som kritisk truet på norsk rødliste – noe som etter deres mening kunne være et tegn på at «bestandsmålene må være mer ambisiøse for å forbedre artens situasjon».

Men i løpet av årene som har gått har ikke Norge blitt mer ambisiøse i vern av truede rovdyr. Mange politikerne har istedet blitt mer smålige, intolerante og naturfiendtlige i sin tilnærming. Det kom stadig flere vedtak om skyting av ulver, og Stortinget satte et politisk bestandsmål for ulv på tre årlige ynglinger i 2004.

Høyesterett og ulven

Før NOAHs sak kunne høres av retten, måtte den pågående saken til WWF bli ferdig. NOAHs stevning ble levert i april 2020, men ble satt på vent. Før NOAH leverte sin stevning, hadde WWF-saken gått igjennom flere instanser. Først fikk de medhold i sin midlertidige forføyning i tingretten november 2017 – før ulvene ble skutt. Ifølge retten kunne ikke departementet legge til grunn at et politisk bestemt bestandsmål ville sikre bestandens overlevelse som var «et naturvitenskapelig vurderingstema». Men departementet fattet et nytt vedtak om skyting, og i begynnelsen av 2018 ble 19 ulver fra to flokker skutt. WWF saksøkte så staten, tapte i tingretten, og vant i lagmannsretten. Høyesterett fikk saken i mars 2021.

Et av de sentrale spørsmålene i denne saken var om staten kunne påberope seg den hele sørskandinaviske bestanden når den vurderer om skyting av norske ulver vil true ulvebestandens overlevelse i Norge. Bernkonvensjonen er tydelig på at et land ikke kan lene seg på andre lands bestander, med mindre de har en formell avtale på politisk nivå – noe Norge og Sverige ikke har.

Det andre sentrale spørsmålet var om det var et reelt grunnlag for å skyte ulvene. Dette vedtaket var for første gang i norsk ulveforvaltning, hjemlet i «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» i naturmangfoldlovens § 18. Staten hevdet at prinsippet om geografisk differensiert forvaltning, «konfliktdemping» og «tillit» til forvaltning var «offentlige interesser» som kunne overstyre vern av truede dyr. Lagmannsretten var uenig med staten og konkluderte med at siden staten selv vurderte de konkrete negative virkningene av ulvens tilstedeværelse til å være begrenset, var det ikke riktig å begrunne skyting med selve prinsippet om differensiert forvaltning. Med andre ord; selv om ulvene var utenfor ulvesonen, måtte det foreligge et reelt problem for å kunne skyte dem – man kunne ikke bare skyte dem fordi de var utenfor sonen.

Hvis alle stater førte samme politikk som Norge, ville verden fort gå fra å være i naturkrise til å være i en naturkatastrofe.

Men i Høyesterett møtte ulvene ingen forståelse: Dommeren uttalte at «det må være klart at det her ikke kreves at den norske delbestanden er så stor at den isolert sett er levedyktig». Han gikk også lenger enn staten og antydet at det tilfeldige bestandsmålet var godt nok for å oppfylle Bernkonvensjonen, «gitt at den samlede bestandens overlevelse ikke er truet». Dette til tross for Bernkonvensjonens tydelige krav, og at dommeren selv uttalte at Norge ikke kan «overlate til Sverige alene å sikre den sørskandinaviske bestandens overlevelse» og at «Norge er folkerettslig bundet til å sikre ulvens overlevelse i norsk natur».

Retten og staten bortfeide også norsk rødliste og hevdet at den «norske rødlista ikke er avgjørende ved avgjørelsen av om den samlede sør-skandinaviske bestanden er truet». Selv om dommen er selvmotsigende, kan konsekvensen være at så lenge tilstanden til den hele sørskandinaviske bestanden er «god nok», er Norge ikke forpliktet til noe konkret antall ulv. Så lenge Sverige oppfyller sine forpliktelser, vil vilkåret om bestandens overlevelse ved «felling» av ulv i Norge alltid være oppfylt. Det er mildt sagt at denne konklusjonen ikke helt er i tråd med Bernkonvensjonen.

Høyesterett uttalte seg også om lovhjemmelen om «offentlige interesser av vesentlig betydning». Kort fortalt valgte retten å overlate all makt til politikerne, og mente at begrepet «inneholder i seg selv få begrensninger». Selv om Bernkonvensjonen ramser opp en rekke konkrete punkter som man må bruke som begrunnelse hvis man skal gjøre unntak fra vern, valgte Høyesterett å slå døren på vid gap og akseptere begrunnelser som etter Bernkonvensjonen kun kan brukes under unntaksbestemmelsen som ikke er blitt overført i norsk rett. Atpåtil mente retten at man ikke kunne forlange konkrete vurderinger, men at det var greit med statens vage og generelle begrunnelser. Men hvis dette hadde vært tilfelle, mister de andre spesifikke unntaksgrunnlagene sin mening – hvorfor
eksisterer disse hvis man alltid kan finne grunnlag til å skyte truede dyr under «andre interesser av vesentlig betydning»?

Mye av dommen hvilte på at den geografisk differensierte forvaltningen med ulvesonen, la et premiss om at folk «forventer» at det ikke skal være ulver utenfor sonen – og derfor kunne vilkårene i loven nærmest ses bort i fra. Dommeren uttalte at det var en «presumsjon for at ulv som oppholder seg utenfor ulvesonen, kan felles etter § 18 første ledd bokstav c dersom det nasjonale bestandsmålet er oppfylt». Selv om Stortinget selv har understreket at det må gjøres en konkret vurdering for hvert enkelt tilfelle hvor man gjør unntak fra vern, så Høyesterett ut til å mene at man ved sonepolitikken allerede hadde vurdert forutsetningen utenfor sonen; her skulle ulven bort.

Høyesterett nektet til og med å vurdere det ene vilkåret om at «formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte». Dommeren skriver: «Legges det først til grunn at fellingen vil styrke tilliten til rovdyrforvaltningen og øke forutsigbarheten for folk utenfor ulvesonen, er det ikke lett å se hvordan dette kan oppnås på annen tilfredsstillende måte».

Man ender opp med en sirkelargumentasjon; politikerne vil ikke ha ulv utenfor sonen og dermed finnes det ikke andre løsninger hvis politikerne har bestemt seg for å skyte ulv utenfor sonen. Det virker som om internasjonal rett, rettsstatens prinsipper og lovverket opphører å gjelde når det gjelder ulv. Dommen overlot all makt i politikernes hender, og vil kunne karakteriseres som en rettslig svikt.

NOAHs rettssak

Kunne NOAH vinne sin sak etter en slik ulvefiendtlig dom? NOAH hadde denne gangen valgt Arntzen de Besche – samme firma som WWF – til å føre vår sak. Etter Høyesterettsdommen diskuterte vi inngående hvordan en ensidig negativ Høyesterettsdom likevel kunne brukes til ulvenes fordel: Dommens svake punkt var nettopp at den vurderte og avklarte svært få aspekter ved ulveforvaltningen. Det ene punktet dommeren hadde avgjort var at sonepolitikken trumfet det meste annet; så lenge ulvene var utenfor sonen kunne staten bruke nesten hvilken begrunnelse de ville for å se bort i fra vern. Men denne absurde konklusjonen kunne nettopp være en styrke for NOAH Selv om NOAH kjemper for større toleranse for rovdyr i hele Norge, handlet denne rettssaken om hvordan Norge skulle behandle ulvene i ulvesonen som politikerne selv hadde skapt for å verne dem. Hvis forutsetningen utenfor sonen var at ulver kunne skytes nærmest uten begrunnelse, burde forutsetningen innenfor sonen være ekstra strengt vern.

Høyesterettsdommen overlot all makt i politikernes hender. Kunne NOAH vinne sin sak etter en slik ulvefiendtlig dom?

Det var viktig for NOAH å gjennomgående i rettssaken understreke at vedtak om å skyte ulv må sees i lys av formålet både av naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Det er kun en snever adgang til unntak fra det strenge vernet av ulv. Ulven er oppført på vedlegg II til Bernkonvensjonen, noe som betyr at det strengeste vernet etter konvensjonen gjelder.

Det er også viktig å se på forpliktelsene som konvensjonen innebærer – for eksempel sier artikkel 3 at landene skal «promotere utdanning og spre generell informasjon om behovet for å bevare ville arter og deres habitater». Bernkonvensjonen forutsetter at land legger til rette for sameksistens mellom ulv og mennesker. Gjør Norge det med sin vedvarende skyting av ulver som «konfliktdempende» tiltak? NOAH hevdet i retten at en politikk som er basert på å få flest mulig ulver bort og at kun et fåtall ulver er omfattet av det strenge vernet, legger til rette for en forventning om skyting og dermed mer og ikke mindre konflikt.

I NOAHs rettssak fikk ikke spørsmålet om hvordan «felling» ville påvirke bestandens overlevelse noen stor plass, siden Høyesterett hadde «avklart» at Norge ikke bryter dette vilkåret så lenge Sverige bevarer sin ulvebestand. NOAHs sak dreiede seg først og fremst om hva det «strenge vernet» ulv egentlig skal ha i Norge betyr for adgangen til å gjøre unntak fra vern inne i ulvesonen – der terskelen for slike unntak skal være «høy» i følge Stortinget.

NOAH utfordret også staten på om man kan gjøre unntak fra vern bare for ren «bestandsregulering» – altså fordi man generelt vil ha færre ulver, nærmere bestemt ikke flere ulver enn det politiske «bestandsmålet» som holder ulven kritisk truet. Staten påsto at det er en «offentlig interesse av vesentlig betydning» i seg selv å holde bestanden nede på bestandsmålet, selv om ulvene ikke hadde gjort noe annet enn å eksistere. De mente også at siden ulvene hadde eksistert i området over tid, var det grunn for å skyte dem – noe NOAH så som en bekreftelse på at det var ulvenes blotte eksistens som ble ansett for å være «problemet» som skulle «løses».

Bernkonvensjonen tillater selvsagt ikke at man skyter truede dyr bare fordi det finnes truede dyr og noen ikke vil ha dem der.

Bernkonvensjonen tillater selvsagt ikke at man skyter truede dyr bare fordi det finnes truede dyr og noen ikke vil ha dem der. Med en slik tolkning gjør man også hele det tredje vilkåret om «andre tilfredsstillende løsninger» verdiløst; hvis «problemet» er at ulv eksisterer, så blir automatisk den eneste «løsningen» å drepe dem. Men det er åpenbart ikke slik Bernkonvensjonen skal tolkes, fremførte NOAH.

I rettssaken argumenterte NOAHs advokater Carl Philip Fleischer og Bendik Nedberg godt for alle NOAHs standpunkter, og NOAH fikk også fremføre en partsforklaring. I tillegg hadde vi flere vitner; ulveforsker Petter Wabakken; samfunnsforsker ved NINA, Ketil Skogen, som også bor i området der Letjenna-flokken holdt til; førsteamanuensis i internasjonal miljørett Arie Trouwborst; og sist, men ikke minst, tre innbyggere i det tidligere Letjenna-reviret – én som hadde hester på beite i reviret, en som drev med hundekjøring og en jeger. Flere av vitnemålene underbygget at Letjenna-flokken ikke utgjorde noe «problem» staten måtte løse.

NOAH og ulvene vinner!

Etter fem ukers venting kom dommen; seier til NOAH og ulvene. Vedtaket om «lisensfelling» av Letjenna-flokken var ugyldig. Letjenna-ulvene skulle ikke vært skutt. Det var for sent for de fire individene som ble drept de første timene av 2020, men dommen var et rødt kort til regjeringens rovdyrforvaltning. Retten mente statens terskel for å gjøre unntak fra vern, var alt for lav. I dommen står det: «Dersom det anses konfliktskapende at bestanden er over bestandsmålet og hensynet til konfliktdemping skal kunne tillegges avgjørende vekt uten at det er andre spesielle omstendigheter som gjør seg gjeldende enn hva tilfellet var for Letjennareviret, vil § 18 første ledd bokstav c i stor grad gi grunnlag for felling av revirer innenfor ulvesonen så fremt bestandsmålet er oppnådd og det ikke er tale om genetisk viktige individer. Etter rettens syn tilsier signalene fra Stortinget at det har vært lovgivers intensjon at terskelen skal settes høyere, slik at det skal noe mer til for at uttak skal kunne finne sted innenfor ulvesonen enn de hensyn som talte for felling av Letjennareviret.»

Staten argumenterte i rettssaken at det er en «offentlig interesse av vesentlig betydning» å holde en kritisk truet ulvebestand nede på det politisk bestemte bestandsmålet, og la vekt på «tillit til forvaltningen». Tingretten stadfestet at innenfor ulvesonen må man regne med at det lever ulv, og at terskelen for å ta livet av dem skal være høy, og «retten kan derfor heller ikke se at tilliten til forvaltningen talte for felling av Letjennareviret». Staten klarte ikke i retten å vise at det var noe annet grunnlag som kunne gi hjemmel for unntak fra det strenge vernet av ulv innenfor ulvesonen.Tingretten konkluderte dermed med at «avviket mellom terskelen forarbeidene oppstiller og de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende for Letjennareviret (er) så markert at forvaltningens avveining bør tilsidesettes».

Staten hevdet at det er en «offentlig interesse av vesentlig betydning» å holde en kritisk truet ulvebestand nede på det politisk bestemte bestandsmålet.

Det er fortsatt flere aspekter ved saken som NOAH hadde ønsket at dommen berørte. Dommen antyder kun at vilkåret om andre løsninger blir illusorisk med statens lovtolkning, men går ikke inn i diskusjon om dette vilkåret. Dette til tross for at NOAH grundig hadde dokumentert hvordan andre tiltak enn skyting er relevante for å skape «tillit» og «konfliktdemping», samtidig som man fremmer sameksistens med ulv. Men siden vedtaket feiler opp mot den konkrete vurderingen for om det i det hele tatt foreligger grunnlag for å gjøre unntak fra vern, og setter en terskel som skulle vært «høy» så absurd lav, er det dette punktet dommen konsentrerer seg om, og gir NOAH medhold i.

Kampen er ikke over

NOAHs seier i tingretten var en viktig og etterlengtet seier for alle som bryr seg om truede dyr. Men ennå vet vi ikke om staten vil anke dommen. Vil virkelig regjeringen kjempe hardt for å oppnå en lav terskel for å se bort i fra vernet av et kritisk truet dyr – også i de skarve 5% hvor dyret skulle være «prioritert» og Stortinget selv har vedtatt at terskelen skal være «høy»? Vil klima- og miljøministeren – fra et parti som egentlig ønsker bedre vern av truede rovdyr – gå i bresjen for en slik strategi? Vil regjeringen gå rettens vei for å svekke vernet av kritisk truede dyr hjemme, mens de deltar i internasjonale forhandlinger for å imøtegå naturkrisen og «redde» truede dyr i andre land?

Det er spørsmål vi i skrivende stund ikke vet svarene på. Men vi vet at uansett vil NOAH kjempe for rovdyrene og andre ville dyrs rett til å leve i norsk natur. Bernkonvensjonen setter juridiske rammer for hva statene må gjøre for å bevare arter og deres habitater. Konvensjonens mål er bevaring av truede arter, og enhver stat som har bundet seg til konvensjonen er pålagt en rekke forpliktelser for å oppnå det overordnede målet. Det gis en uttømmende liste av unntak som gir adgang til å vike fra forpliktelsene i enkelte tilfeller – men forutsetningen er at alle vilkår for å gjøre unntak er oppfylt. Man kan ikke vike fra selve det overordnede målet – gjenoppbygge levedyktige bestander av ville arter. Man kan heller ikke overlate ansvaret til naboland hvor bestandene kan ha en bedre status.

Vedtaket var ugyldig. Letjenna-ulvene skulle ikke vært skutt.

Det er forunderlig at Stortinget og regjeringen ser ut til å tro at selv om Norge har en forpliktende internasjonal avtale som er rettet mot å hindre at ulven utryddes, kan man fortsette med en ren utryddelsespolitikk. NOAH aksepterer ikke at Norge skal være et dårlig eksempel for resten av verden i kampen mot naturkrisen. Vi vil fortsette kampen for ulvene – også rettslig om nødvendig.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2021.

Støtt NOAHs arbeid for ulvene! Bli medlem i NOAH!