Når "kritisk truet" er idealet

Den 3. mars, på FNs Verdensdag for ville dyr, var den norske regjeringen opptatt av noe ganske annet enn å «feire og øke bevisstheten om verdens ville dyr» – slik FN oppfordrer til. Denne dagen ble isteden avsatt til en å fremlegge en endring av naturmangfoldloven, for å skyte flere ulver.

Klima- og miljøministeren ønsker å innføre en vag formulering fra Bernkonvensjonen om at «fangst, forvaring og annen skjønnsom bruk av enkelte individer (…) i lite antall» etter nærmere angitte kriterier kan tillates. Men i norsk lov vil disse ordene bli tatt ut av sin sammenheng; her er de ment å skulle bane vei for skyting av ulv ganske enkelt for å redusere antallet av en kritisk truet art – uten at det har skjedd noen «skade» som ellers er kriteriet, og «på toppen», som departementet uttrykte det, av de ulvene man allerede skyter i lisensfelling.

Bestandsmål- et politisk begrep

Problemet er bare at det ikke ligger noen mulighet i Bernkonvensjonen – eller for den del naturmangfoldlovens intensjon – å ta livet av kritisk truede dyr rett og slett for å senke antallet. Når et slikt lovstridig ønske har manifestert seg hos norske politikere, kommer det av at man allerede har brutt Bernkonvensjonen i norsk ulvepolitikk: Stortingspolitikerne har tatt et biologisk forståelig begrep som «bestandsmål» i utgangspunktet er, og omdefinert det til et politisk begrep som ikke gir mening i forvaltningen av truede arter. «Bestandsmål» for en (kritisk) truet art er per definisjon et minimumsmål – et mål man strever etter å nå for bestanden i den hensikt å bidra til at den ikke lenger befinner seg i truet tilstand. I norsk politikk har dette nå imidlertid blitt et maksimumsmål – man setter et tak på antall familiegrupper av et kritisk truet dyr.

Det er dermed et politisk mål at dyret skal være kritisk truet. Å følge opp et slikt mål vil nødvendigvis stride mot lover og konvensjoner om vern av arter. Disse er skapt med tanke på å verne dyr fra utryddelse – ikke med tanke på å konstant holde dem i fare for utryddelse. En nylig publisert artikkel i Journal of International Wildlife Law & Policy (Trouwborst et al, 2017) adresserer nettopp problemet med maksimumsmål for en kritisk truet art i norsk ulvepolitikk. Ikke overraskende konkluderer publikasjonen med at dette står i strid med artikkel 2 i Bernkonvensjonen: «Needless to say, actively suppressing the growth of a population that is below the prescribed level runs counter to the obligation imposed by Article 2.» Artikkelforfatterne beskriver norsk ulvepolitikk som absurd, og advarer om effekten av at også andre land begynner å sette «maksimumstak» på truede bestander, i den hensikt å bare så vidt bevare dem på grensen til utrydding. Spredning av en slik politikk vil naturligvis kunne ha uopprettelige konsekvenser.

Også norske jurister reagerer mot politikernes omdefinering av hva bestandsmål egentlig betyr: I sitt svar på Klima- og miljødepartementets invitasjon til juridiske innspill, skriver jusprofessor Ole Kristian Fauchald at «det (må) være klart at de nasjonale bestandsmålene som kommer til uttrykk i rovviltforskriften må anses som minimumsantall for ynglinger i Norge, det vil si at bestandsmålet er at det ikke skal være færre enn 4-6 årlige ynglinger i Norge». Advokatfirmaet Arntzen de Besche svarer i samme høringsrunde at «det (er) sentralt at det som er vedtatt er et «bestandsmål», ikke et maksimumsmål for den norske bestanden.»

Maksimumsmål- i strid med biologi og juss

Men norske politikere og forvaltning forholder seg stadig til bestandsmålene for truede rovdyr som nettopp maksimumsmål – stikk i strid med både biologi og juss. Det er først og fremst dette som har skapt den ulvepolitiske farse vi nå er vitne til. Vi har per i dag et politisk Norge som ser «kritisk» og «sterkt truet» som idealtilstanden for norske rovdyr. Det er skammelig. Det er internasjonalt pinlig. Det er brudd mot folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen, brudd på naturmangfoldlovens formål og brudd på Grunnlovens § 112 som gir befolkningen rett til «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

«Listen to the young voices» var FNs slagord for årets Verdensdag for ville dyr; oppfordringen til verdens regjeringer var å igangsette «kraftig innsats for å oppmuntre unge mennesker (…) til å agere lokalt og globalt for å beskytte truet dyreliv». Vår egen regjering foretrakk derimot å bruke dagen på å lytte til utdaterte stemmer: Det er fortidens utrydningsideal og de gamle holdningene om at næringsinteresser har rett til å overkjøre naturen, som norske politikere har latt seg styre av. Norge har fått en overvekt av stortingspolitikere som ikke evner å se lenger enn egeninteressen, og som ikke forstår at vern av de ville dyrene vi deler jorden med er en av nåtidens viktigste oppgaver. Det er vårt felles ansvar å endre på dette.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i 09.03.2017