Nærkamp med naturkrisen

Med hver politiske handling, hvert forvaltningsvedtak og hver rettslige kamp viser regjeringen sitt sanne ansikt; de er ikke opptatt av å verne de truede rovdyrene. De er opptatt av å utrydde. Det er slik naturkrisen oppsto. Det er slik den har vokst seg større og større. Det er slik den tar overhånd. Og mens politikere og næringsinteresser hånd i hånd driver den fremover, står rettssystemet ved siden av og lar det skje. Hvem skal da stå i mellom de ville dyrene og utryddelsen? Akkurat nå har de bare oss…

Lagmannsrett mot høyesterett

NOAHs kamp for rovdyrene i rettssystemet startet i 2020, med Letjenna-flokken. Denne ulveflokken levde og ble skutt i ulvesonen januar 2020. Den kritisk truede ulven er en fredet art etter naturmangfoldloven, men det kan gjøres unntak fra det strenge vernet i noen få tilfeller som er listet opp i § 18 i loven – forutsatt at det heller ikke er til skade for bestanden eller at andre løsninger finnes. Regjeringen hadde hjemlet vedtaket i lovens § 18 første ledd bokstav c som åpner for unntak «for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Hvilke offentlige interesser? Det skulle vise seg vanskelig å definere i løpet av de tre årene rettssaken pågikk.

Sommeren 2021 vant NOAH i tingretten, men saken ble anket. I juli i 2022 kom Borgarting lagmannsrett enstemmig til at statens vedtak om lisensfelling av Letjenna-ulvene var ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse.^[1] Lagmannsretten mente at staten ikke kunne peke på noe «problem» som utløste bruk av unntaksbestemmelsene for Letjanna-ulvene – ingen «merbelastninger». Retten mente at unntaksbestemmelsen må ta utgangspunkt i «belastninger som har en slik karakter eller omfang at det går utover det minimum som med rimelighet må forventes ene og alene av at det er opprettet en ulvesone». Ulven er prioritert i ulvesonen og verneinteressene har forrang foran generelle «offentlige interesser» som eventuelt kan gi unntak fra vern. Retten understreket at det heller ikke var noen automatisk fellingsadgang etter at slike konkrete og særskilte merbelastninger har oppstått. Hvorvidt disse belastningene er tungtveiende nok for å oppfylle kravet om «vesentlig betydning», skal avgjøres i en konkret interesseavveining.

Hvillke «offentlige interesser» var det staten egentlig forfektet? Det skulle vise seg at den mest sentrale «offentlige interessen» var å holde ulvene «nede på bestandsmålet» – altså holde dem utrydningstruet. Om bestandsmålet uttalte lagmannsretten at det ikke er noen automatisk adgang til å skyte ulv når bestandsmålet er «oppnådd». Retten sa at «ulven er ikke bare fredet opp til et visst antall dyr eller ynglinger» og at vernehensynet må fortsatt veie tungt, spesielt når ulven står på rødlista. I tillegg understreket lagmannsretten at vilkåret om andre tilfredsstillende løsninger «underbygger også at ulv ikke automatisk kan felles bare fordi bestanden ligger over bestandsmålet». Staten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og saken kom opp i slutten av april i år. Dagen før 17. mai, kom dommen på ti sider – usedvanlig tynn for en høyesterettsdom å være. Uten vesentlig argumentasjon mot lagmannsrettens ståsted, landet Høyesterett på det stikk motsatte.

Etter å ha grundig gått gjennom dommen og snakket om den med en rekke jussprofessorer, advokater og jurister, er det NOAHs konklusjon at dommen unnlater å gi rettslige begrunnelser eller avklaringer, og har istedenfor valgt å gå med på statens tilnærming om at ulveforvaltning handler om politikk og ikke om juss.

Hva har staten vunnet?

Hva betyr det at staten vant Letjenna-saken i Høyesterett, etter å ha tapt mot NOAH i to rettsinstanser? Det viktigste staten har «vunnet» er et vilkårlig rettssystem, hvor den høyeste rettsinstans ikke tar seg bryet med å argumentere for sin konklusjon. Staten vil selv forstå det slik at de har vunnet «retten» til å holde dyr utrydningstruet.

Staten lente seg hardt på Høyesterettsdommen i WWFs tidligere sak, som gjaldt ulveflokker som ble skutt utenfor sonenselv om de ikke hadde tatt sauer. Denne dommen åpnet for at man kunne skyte ulver av hensyn til «forutsigbarhet i ulveforvaltning» – som i denne saken betydde at utenfor ulvesonen skulle det ikke være ulv. Staten mente at det samme gjaldt innenfor ulvesonen – men ikke på grunn av sonepolitikken denne gang, for den ville jo gavne NOAH og ulvene. Nei, nå var det «bestandsmålet» som sto i sentrum: Staten argumenterte for at forutsigbarhet, «tillit» og «konfliktdemping» tilsa at ulvebestanden måtte reguleres «ned til bestandsmålet». Det var dermed ikke noe krav om at det måtte påvises særlige ulemper forårsaket av de aktuelle ulvene som ble vedtatt skutt. Staten mente det var nok at det årlige bestandsmålet for ulv var oppfylt og kunne oppfylles neste år. Var dette «krysset av», kunne ulv skytes.

Det er uvanlig at Høyesterett går imot lagmannsretten uten grundig argumentasjon – men i NOAHs ulvesak var argumentasjonen fraværende.

Under rettshøringen i Høyesterett fikk Regjeringsadvokaten spørsmål fra en av dommerne om staten mener at bestandsmålet er «styrende» og den «overordnede» grunnen for felling av ulver i ulvesonen. På dette svarte staten; «Ja, bortsett fra dette med genetikk». Staten uttalte også selv «man kan godt si at vi styrer etter bestandsmålet». Med andre ord innrømmet staten at de har erstattet lovens vilkår med «bestandsmålet».

At Stortinget ettertrykkelig har uttalt at det må foreligge en konkret vurdering når man gjør unntak fra vern – i tråd med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen – ble ingen stor sak for retten. Regjeringsadvokaten uttalte også at det hadde vært en «utvikling i forvaltningen» over de siste par årene – hvor man har snudd seg vekk fra den konkrete vurderingen man la vekt på for noen år siden. Eller som NOAH ville sagt det; de senere årene har staten sett bort i fra lovens vilkår. Under rettshøringen spurte en av dommerne når staten mener den konkrete vurderingen er oppfylt, og fikk som svar at den «nesten alltid er oppfylt». Det er i følge staten konkret nok vurdering om ulvene som man bestemmer å skyte, «bidrar til generelle ulemper» ved å eksistere. Siden noen i samfunnet alltid vil mene at enhver ulv «bidrar til» en «ulempe», innrømmet staten at «problemet» med ulvene i Letjenna-flokken simpelthen var at de var ulver. Staten påsto også at muligheten for reetablering av nytt revir i samme område utgjør «normalt ingen avgjørende innvending» – med andre ord er det selve skytingen av ulvene som anses som det vesentlige.

Høyesterett ga med denne dommen i praksis staten tillatelse til å se bort fra naturmangfoldloven, og skyte kritisk truet ulv etter sitt «system», som regjeringsadvokaten kalte det. «Systemet» gikk ut på at ulver skal skytes dersom de beveger seg utenfor ulvesonen, og de skal skytes innenfor ulvesonen når de har nådd det politisk bestemte bestandsmålet. Dette «systemet» er naturligvis umulig å forene med Bernkonvensjonen – hvilket kanskje var grunnen til at Høyesterett ikke nevnte konvensjonen èn eneste gang i sin drøfting av saken.

Naturmangfoldloven er snudd på hodet

Statens nye «system» for utrydding av ulv, ble også beskrevet av partshjelpernes advokat, som representerte Utmarkskommunenes Sammenslutning, Norskog, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Han var enda klarere i talen på at bestandsmålet skal tilsidesette loven. Han sa at «bestandsmålet gir svaret» på den konkrete vurderingen, og at «bestandsmålet er lik den høyere terskelen, noen annen høyere terskel finnes ikke» inne i ulvesonen. Dette til tross for at Stortinget ettertrykkelig har uttalt at i ulvesonen skal ulven være «prioritert», ha «sterkt vern» og det skal være «høy terskel» for å gjøre unntak fra vern. Videre tok partshjelperne seg den frihet å totalt omdefinere hva en «konkretvurdering» betyr. Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og Stortinget omtaler at det skal være en «konkret vurdering» dersom det er snakk om å gjøre unntak fra det strenge vernet som ulven i utgangspunktet har i Norge. Men partshjelperne mente at dette nå handler om noe ganske annet; «den konkrete vurderingen har et negativt fortegn», uttalte advokaten, og; «den konkrete vurderingen går på om man ikke skal felle selv om vi har passert bestandsmålet». Man vil altså tolke loven stikk motsatt av det som er lovens og konvensjonens hensikt og bokstav.

Partshjelperne kom med flere andre oppsiktsvekkende uttalelser – herunder at «disse fellingsvedtakene (i sonen) er motivert av vernehensynet»; «når bestandsmålet er nådd, har hver stat stor frihet i forvaltning» (men Bernkonvensjonen nevner ikke noe om bestandsmål, og maksimumsmål står i strid med formålet); og «Lagmannsrettens personlige oppfatning (…) bør komme til uttrykk på andre arenaer enn rettssalen». Partshjelpernes advokat mente også at lagmannsretten hadde tatt «feil» da den la til grunn at ulven var kritisk truet i Norge – selv om enhver kan slå opp i Artsdatabanken å få det bekreftet. Til tross for prosedyrer fullspekket med denne type useriøse påstander og direkte feil, ga Høyesterett staten og partshjelperne medhold. Ingen av de beviselige feilaktige påstandene eller det faktum at de åpent argumenterte for å tilsidesette loven, fikk konsekvenser for dem. Høyesterett gikk med på å tilsidesette loven. Etter klimasøksmålet, som miljøorganisasjonene tapte i 2020, uttalte høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen følgende:^[2]

«Med utgangspunkt i sakens faktum skal retten avstemme og ikke minst harmonisere de ulike rettskildene (…). Denne prosessen er i dette tilfellet nærmest blitt kortsluttet, og da med en avsluttende betraktning om at klimaspørsmål bør overlates til politikerne fordi dette er politikk. Men er ikke forholdet stikk motsatt – at det her er Høyesterett som utøver politikk?» Det er liten tvil om at det samme har skjedd i NOAHs ulvesøksmål.

NOAHs forsvar

I en Høyesterettssak er det ingen vitner, og ingen partsforklaring. Alt Høyesterett baserer saken på er advokatenes prosedyrer og skriftlige redegjørelser, inkludert fra vitner. Men vitneerklæringene fra NOAHs fag-vitner rovdyrforsker Petter Wabakken og samfunnsforsker Ketil Skogen, virket det ikke engang som om dommerne hadde lest. Hoveddommer skrev: «NOAH har (…)innvendt at stabile flokker skaper forutsigbar områdebruk og adferd, og at nye ulver gjerne tar reviret i bruk etter felling. Slike særpreg og virkninger er imidlertid usikre.» Hvordan kan en dommer som ikke selv er fagekspert på biologi eller samfunnsforskning, kaste vrak på redegjørelse fra forskere som har denne kunnskapen, og kalle deres forskning for «usikre»? NOAHs advokat, Berit Solseth, hadde fokus på å utrede de absurde konsekvensene av statens tilnærming hvor den blotte tilstedeværelsen av ulv i sonen, er grunn for skyting. Hun redegjorde for at lovens vilkår er det sentrale, og at staten «ber Høyesterett om å etablere en regel som ikke er i tråd med § 18 (i naturmangfoldloven)».

Staten mener faktisk at en prekært truet bestand er «levedyktig» – og Høyesterett står på sidelinjen og lar staten ignorere fakta og forskning.

Konklusjonen var fra NOAHs side at «bestandsmålet kan ikke trumfe lov». Solseth gikk dypere inn i statens bruk av «tillit» og «konfliktdemping» som grunnfor skyting, og viste at dette handlet om å tilfredsstille de som forventer at bestandsmålet er utslagsgivende, uten hensyn til lovens vilkår, snarere enn reell konfliktdemping og tillittsskaping. Hun uttalte bl.a at «tillitsskaping må vurderes ut i fra legitime forventninger»; staten kan ikke skape en forventning om at man ikke trenger å ta hensyn til loven, og så skyte ulver for å «opprettholde tillitt» hos de som har fått denne falske forventingen. Skogens vitneerklæring ga klart svar på at skyting for bestandsmålet ikke er konfliktdempende, men hoveddommeren mente likevel at han ikke hadde «grunnlag for å betvile» at skyting «samlet sett virker konfliktdempende»- altså i strid med forskningen, og kun fordi staten mener det.

NOAH fremmet Lagmannsrettens mening om at bestandsmålet ikke kan utgjøre mer enn et tolkningsmoment: «I motsatt tilfelle ville terskelen for felling ha blitt den samme innenfor som utenfor ulvesonen, og prinsippet om soneforvaltning ville miste sin betydning». Lagmannsretten understreket at det ikke kan stilles noen likhetstegn mellom at «bestandsmålet er nådd» og at det er belastning av «vesentlig betydning» som er grunn nok til å skyte ulv. NOAHs advokat understreket også at vilkåret om andre mulige løsninger ble gjort meningsløst dersom det å skyte ulv ned til bestandsmålet, altså minske bestanden, i seg selv var motivet – og ikke å «løse» et konkret problem med konkrete ulver.

En upartisk dom?

Alle selvmotsigelsene som en seier for staten ville innebære, ble ignorert av dommerne. Hoveddommer skrev på den ene siden at «det finnes fremdeles en terskel» i ulvesonen, og «fellingsvilkåret er ikke oppfylt alene fordi bestandsmålet er nådd». Men han konkluderte likevel stikk motsatt med at «sett i lys av at fellingsterskelen var lav fordi bestandsmålet er nådd over tid med forholdsvis god margin, og at det også var sannsynlig at bestandsmålet ville nås etter at ulvene i Letjennareviret var felt, mener jeg at disse distriktspolitiske interessene får betydning i interesseavveiningen.» Hvorfor var plutselig «fellingsterskelen» lav, der hvor Stortinget har vedtatt at den skal være høy? Det begrunnet altså Høyesterett i at «bestandsmålet var nådd». Det blir dermed komplett umulig å forstå hva slags «terskel» som «fremdeles finnes» utover «bestandsmålet».

Dommeren skriver videre at «det må også gjøres en konkret vurdering» og at «innenfor sonen vil de konkrete omstendighetene i større grad bli avgjørende». Samtidig innrømmer dommeren at «jeg er enig i at vedtaket her i hovedsak bare viser til nokså generelle forhold», og at det er «en svakhet at departementet i vedtaket ikke tydeligere identifiserer og avveier de vernehensyn som også gjør seg gjeldende». Likevel konkluderer han med at vurderingen ikke trenger å være konkret og at verne interessene står så «svakt» at de ikke trenger å vurderes, fordi «terskelen» altså er «lav» på grunn av bestandsmålet.

Hva med vilkåret om andre mulige løsninger? Staten har aldri brydd seg med å adressere dette vilkåret mer enn å si at de «ikke ser» andre løsninger enn skyting. NOAHs fagvitner la frem forskning om andre metoder for å oppnå konfliktdemping – og andre «problemer» var jo heller ikke påpekt av staten, som innrømmet at Letjenna-flokken ikke var «problematisk». Dommeren brukte heller ikke mer enn et par linjer på dette vilkåret, han konstaterte bare at han ikke hadde «innvendinger til (…) departementets syn at slike tiltak ikke vil avbøte ulempene og heller ikke være egnet til å dempe konfliktnivået». Og siden departementet har et «syn» så er vilkåret «dermed oppfylt». Men vilkåret om «andre tilfredsstillende løsninger» er ikke en ren formalitet. Det innebærer en vurdering av hvorvidt skytingen i det hele tatt er hensiktsmessig, og en reell vurdering av andre muligheter. Bevisbyrden ligger hos den som vil påberope seg unntaksbestemmelsen. Men i rettssakene har NOAH fremlagt bevis for andre mulige løsninger som er blitt ignorert, og staten har sluppet å fremlegge bevis for sitt «syn».

I Høyesterett er det fem dommere, men dommen er likevel skrevet i jeg-form av hoveddommer. Det er skremmende at ingen av de fem dommerne har ment at Høyesterett burde gi bedre juridisk avklaring på problemene lagmannsretten avdekket.

Det er uvanlig at Høyesterett går imot lagmannsretten uten grundig argumentasjon – men i NOAHs ulvesak varargumentasjonen fraværende. Den lignet på mange måter dommen i WWFs ulvesak som gjaldt ulver utenfor sonen. I WWF-saken fant ikke Høyesterett noen grunn til å utrede nærmere om staten holdt seg innenfor naturmangfoldloven, fordi utenfor sonen skulle man kunne ha en «forventing» om at det ikke var ulv. I NOAHs dom koker det hele ned til at man også inne i ulvesonen kan skyte ulv dersom «bestandsmålet er nådd». Verken ulvesone eller bestandsmål som maksimumsmål er fastsatt i naturmangfoldloven, men er nå fastsatt av Høyesterett til å være det sentrale å styre etter – akkurat slik staten vil.

De to dommene ble skrevet av samme hoveddommer – dommer Ingvald Falch. Også en av de andre dommerne var den samme i de to sakene. NOAH reagerte på dette, men ble rådet til at en klage ikke ville ført frem, da dommere ikke anses inhabile selv om de har formet en mening om saken i en tidligere dom. Men hoveddommerens syn om at Bernkonvensjonen kan vike i 95% av Norge, utenfor ulvesonen, ga åpenbart ikke et godt grunnlag for forståelse av hva saken handler om; Norges forpliktelse til å verne en kritisk truet art.

Rødlista betyr ingenting for staten

Verken staten eller Høyesterett respekterer eller forstår rødlista over truede arter – Norges offentlige, vitenskapelige sammenstilling over hvilke arter som står i fare for å dø ut i Norge. Det var skremmende å høre staten fremføre at det per i dag er en «levedyktig fellesbestand» av ulv som gir «stort rom for bestandsregulering», og at lagmannsretten «tok feil» ved å trekke inn status på rødlista under vernehensynet.

Ulvebestanden i Sverige står på svensk rødliste som «sterkt truet» og i Norge som «kritisk truet». Den sør-skandinaviske bestanden har den svakeste statusen («sårbar») etter IUCN-kriterier sammenlignet med andre ulvebestander i Europa.^[3] I denne vurderingen har man ikke en gang tatt i betraktning den alvorlige genetiske tilstanden til den sørskandinaviske ulvebestanden, som etter den nyeste forskningen er i «genetisk fare».^[4] Alt dette til tross; staten mener faktisk at en prekært truet bestand er «levedyktig» – og Høyesterett står på sidelinjen og lar staten ignorere fakta og forskning.

Rødlistestatusen til truede dyr i Norge betyr med andre ord ingenting for staten – Det er kun politiske vedtatte «bestandsmål» som betyr noe, til tross for at disse målene ikke sikrer bestandens overlevelse, men tvert imot sikrer en kritisk truet status. Norge er i tillegg det eneste land i verden hvor bestandsmål defineres som et maksimumsmål og hvor man skyter truede dyr for å komme «ned til» bestandsmålet.

Når det gjelder vilkåret om «bestandens overlevelse», lå det sterke begrensinger på NOAH i hvor stor grad vi kunne utfordre dette ene av de tre lovvilkårene i vår sak. Dette fordi Høyesterett ved dommer Falch i spissen, i mars 2021 avsa dommen i ulvesaken mellom WWF og staten. I den dommen hadde Høyesterett slått fast at så lenge bestandsmålet av 4-6 ynglende ulvefamilier er oppnådd, er vilkåret om bestandens overlevelse oppfylt, og at Norge ikke er forpliktet til å sikre en norsk delbestand som er «så stor at den isolert sett er levedyktig». Med andre ord godkjente Høyesterett at det var Sverige som hadde ansvar for å sikre «den samlete bestandens» overlevelse.^[5] Denne tilnærmingen er i strid med folkeretten siden det ikke finnes noen avtale mellom Sverige og Norge om deling av ansvar for ulvebestanden i Sør-Skandinavia. Gjennom hele NOAHs ulvesak var man dermed nødt til å ta utgangspunkt i at staten allerede hadde «fått lov» til å bryte Bernkonvensjonen på dette punktet.

Klage til Bernkonvensjonen

Våren 2022 klaget NOAH norsk ulveforvaltning inn for Bernkonvensjonen, etter at flere privatpersoner hadde gjort det samme. Klagen var fokusert på at ulven ikke tillates å leve i mer enn 5% av Norge og at Norge påberoper seg ulvebestanden Norges totale territorium». Dette er ikke akkurat sterke ord, men for et organ som i svært liten grad pleier å kritisere partslandene, kan det tolkes som et foreløpig «signal» om at man ser problemene ved Norges oppfølging av konvensjonen. Bernkonvensjonens organer har bestemt seg for å følge opp klagen til våren 2024.

Kort tid etterpå kom Høyesterettsdommen, og NOAH har sendt flere oppfølgingsbrev til Bernkonvensjonen for at de snarest mulig skal vurdere om Norge virkelig opprettholder en konvensjon om bevaring av truede arter, ved å med vitende vilje holde arter truet.

Rettssak for bjørnene

Høyesterettssaken for ulvene, skulle ikke bli den eneste rettssaken NOAH tok for rovdyrene i sommer. I juli besluttet regjeringen å «markere» 50 års fredning av bjørn i Norge, med for første gang å vedta skyting av en binne med små unger midt i yngletiden. Bjørnene er sterkt truet i Norge, og det såkalte bestandsmålet for arten er 13 ynglinger per år. Dette har man aldri oppnådd i Norge, og siste rapport fra NINA og Rovdata (2023) estimerte 9,5 ynglinger i 2022.^[6]

Grunnen til at bjørnefamilien på 3 skulle skytes, var i utgangspunktet at 3 sauer var blitt tatt i området, og at bjørnen var sett på viltkamera. Men det var ikke hvilken som helst bjørn det var snakk om, og heller ikke hvilket som helst område. Binne NT 125, som hun er kalt, og ungene hennes, befant seg i rovviltregion 6, i Trøndelag, og spesifikt i et område kalt Roktdalen i Snåsakommune. Dette var tidligere prioritert bjørneområde, men rovviltnemnden hadde i strid med faglige råd fra Miljødirektoratet, omgjort det til beiteområde i 2013.

I juli besluttet regjeringen å «markere» 50 års fredning av bjørn i Norge, med for første gang å vedta skyting av en binne med små unger midt i yngletiden.

Departementets vedtak var også i strid med råd fra Miljødirektoratet, og departementet skrev selv at «uttak av denne binna med unger har betydelige negative følger for bestandssituasjonen til brunbjørn både nasjonalt og i region 6.» De skrev også at «binner med unger og hennes unger er unntatt fra skadefelling. Dette gjelder også i beiteprioriterte områder, og spesielt for binner som har leveområder som også omfatter forvaltningsområder for bjørn.» Dette var situasjonen for NT 125.

I tillegg var nettopp hun en av Norges «viktigste» binner for bestanden. Bestandsmålet for region 6 er 3 ynglinger. I år var det 1,4 ynglinger – «markant» under bestandsmålet, som departementet selv skrev.

Bestandsrapporten fra NINA/Rovdata (2023) sier: «Antall påviste bjørner i region 6 er nå mer enn halvert sammenlignet med når den landsdekkende DNA-baserte overvåkingen av brunbjørn startet i 2009.». Rapporten beregnet at antall ynglinger ville gå ytterligere ned fra 1,4 – uten at NT125 ble skutt. Departementet understreket flere ganger i vedtaket at det er viktig å «ivareta reproduserende binner», og at det «gjelder spesielt i region 6, der årsaken til den negative bestandsutviklingen de siste årene ifølge Miljødirektoratets vurdering er vurdert å være høy avskytning av binner, som gitt forvaltningsområdets områdeavgrensning naturlig benytter områder både utenfor og innenfor forvaltningsområdet for bjørn.»

Regjeringen visste altså at det aktuelle området tiltrekker seg bjørner, uavhengig av om det er beitedyr der, og pekte på at det er et problem at binner skytes der selv om Stortinget har pekt på hvor viktig det er å verne dem. Likevel vedtok regjeringen å gjøre akkurat det de selv anså som et problem.

NOAH og Foreningen Våre Rovdyr gikk raskt til midlertidig forføyning i saken, og fikk utsatt skytingen av bjørnene midlertidig.

Retten svikter bjørnene

Men tradisjonen tro begjærte staten muntlig forhandling for å få skutt bjørnemor og unger. I begynnelsen av august gikk forføyningssaken i Oslo Tingrett. Både Miljødirektoratet og rovdyrforsker Petter Wabakken vitnet på bjørnenes side. Wabakken la frem en rekke forslag til alternative løsninger – og bemerket at dersom departementet hadde spurt fagfolk før vedtaket, kunne de ha fått informasjon om disse løsningene.

Staten på sin side, «kunne ikke se» andre løsninger, og mente, som for ulv, at bestandens overlevelse for bjørn heller ikke var i fare, siden det finnes bjørner ellers i Skandinavia. I denne rettssaken var staten slett ikke opptatt av bestandsmålet – som jo tilsa at bjørnene ikke burde skytes. Her var man helt og holdent opptatt av soneinndelingen, og regjeringsadvokaten argumenterte for at andre løsninger ikke skulle brukes utenfor bjørnesonen – til tross for at departementet i sitt eget vedtak skrev at man skulle gjøre nettopp dette…

Da kjennelsen kom 16. august var det uforståelig at retten hadde tatt statens påstander for «god fisk». Retten la betydelig vekt på at man kunne lene seg på en felles bestand med Sverige og Finland – selv om det heller ikke for bjørn foreligger noen avtale om felles forvaltning, og ifølge folkeretten er det hver stats ansvar å sikre overlevelse av bestanden på sitt territorium. Følgen av å hele tiden vurdere norske truede dyr opp mot andre lands bestander, er at man til slutt ikke anser det som Norges forpliktelse å verne noen dyr – så lenge de finnes i andre land. Denne alvorlige konsekvensen tok ikke tingretten innover seg.

Norge er det eneste land i verden hvor bestandsmål defineres som et maksimumsmål og hvor man skyter truede dyr for å komme «ned til» bestandsmålet.

Dommeren var enig i at andre mulige løsninger kan finnes, men ga staten rett i at disse løsningene ikke vektlegges fordi for eksempel tilsyn med sau ikke anses som en «varig løsning». Dette er paradoksalt, all den stund skyting heller ikke er noen «varig løsning». Alle de faglige vitnene i retten var tydelige på at andre bjørner vil vandre inn hvis binna og ungene ble skutt.

Det man kan lese ut av rettens argumentasjon, er at staten i praksis kan se bort fra det absolutte vilkåret om at andre mulige løsninger skal brukes istedenfor å skyte truede dyr, dersom en «konflikt» oppstår med menneskers interesser. Dette vilkåret i Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven er viktig; det er hele poenget med verneregimet at man skal finne andre løsninger enn å utarme truede dyrebestander med stadig skyting. Likevel behandles dette vilkåret som en formalitet man ikke trenger å ta alvorlig – både av staten og rettssystemet.

NOAH og Foreningen Våre Rovdyr valgte å ikke anke saken, men heller henvende seg til departementet å be om at ikke en ny fellingstillatelse ble gitt: «Fellingsperioden» var utløpt, ingen skader på sauer var registrert i området siden tidlig juli, og ingen hadde sett bjørnene på kamera. Regjeringen valgte å ikke gi ny tillatelse, men uttalte at de skulle vurdere det så fort binna ble «sett» – uavhengig av skader på sauer og til tross for at beitesesongen gikk mot slutten.

Men binna og ungene ble ikke sett. Forhåpentligvis lever de fortsatt, og ble reddet av forføyningen til tross for at retten svik tet dem. På denne måten beviste bjørnene selv at det fantes «andre løsninger»; ingen ytterligere skader oppsto selv om bjørnefamilien fikk leve.

Staten tar nye grep for utrydning

I begynnelsen av september er NOAH i møte med Klima- og miljødepartementet, sammen med en rekke andre organisasjoner som jobber for rovdyr. Det er første gang vi møter departementets representanter etter rettssaken for bjørnene. Møtet handler om alle de truede rovdyrene i Norge, som vi gjentatte ganger har lovet å verne i internasjonale avtaler. Men det høres ikke slik ut.

Først holder en representant for departementet en redegjørelse for «aktuelle saker» knyttet til rovdyr, som departementet jobber med: De har vært i rettssak for å skyte bjørnebinne med unger. De prøver å blidgjøre rovviltnemndas representanter fra reindriftsnæringen, hvorav flere har trukket seg fordi de mener «dagens forvaltning er lagt opp til at rovdyr har større vern enn reindriften og andre beitenæringer».^[7] Og de har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede om man kan senke bestandsmålet for ulv og bjørn.

På spørsmål om departementet har gjort noe for å styrke vernet av truede rovdyr siden sist, var svaret nei, fulgt av et skuldertrekk. Klima- og miljødepartementet ser det ikke lenger som sin oppgave å bedre rødlistestatusen for truede rovdyr i Norge. De ser det som sin oppgave å slavisk følge Senterpartiets politiske linje om at rovdyrene skal bli enda mer fåtallige i Norge.

«Utredningen» fra Miljødirektoratet blir spill for galleriet. Man kan ikke utrede «faglig» om en kritisk truet og en sterkt truet art vil fortsette å være «levedyktige» om man skyter enda flere av dem. Man vet svaret på det – deres rødlistestatus forverres. Det kan bety et Norge uten ulv og bjørn. Men staten bryr seg heller ikke om rødlista eller om dyrene i naturen. De bryr seg om å opprettholde illusjonen om at Norge følger vernekonvensjoner for truede dyr, bare andre land har disse dyrene innenfor sine grenser. Så lenge Sverige har dyr i sine skoger, kan ikke Norge bryte konvensjonen, i henhold til staten – uansett hvor mange truede rovdyr de skyter.

Kampen fortsetter

Man kan spørre seg hvordan man har havnet i denne absurde situasjonen, som ville være utenkelig for ti år siden. Svaret er en kombinasjon av at særlig Arbeiderpartiet, men også Høyre og FrP, har latt Senterpartiet ta over styringen på dette området, og at mediene har heiet rovdyrfiendtlig politikk frem uten å stille kritiske spørsmål til politikerne – eller for den del sin egen rolle. Rettssystemet kunne ha satt en stopp for forvaltning i strid med Bernkonvensjonen, men da én høyesterettsdommer fikk hovedansvaret for begge ulvesakene i Norge, valgte han å heller legge grunnen for at staten kunne gjøre slik de ønsket mot ville dyr, og etablere sitt eget «system» på siden av loven. Det er mye ansvar på en manns skuldre.

Prosessen mot rovdyrene i Norge de siste årene er en god illustrasjon på hvordan naturkrisen kunne oppstå.

Prosessen mot rovdyrene i Norge de siste årene er en god illustrasjon på hvordan naturkrisen kunne oppstå. Det er slik naturkrisen ser ut på nært hold: Noen setter egne næringsinteresser foran de ville dyrene, og andre aktører med makt står på sidelinjen og lar det skje. Rovdyrene har fortsatt støttespillere som kjemper for dem hver dag. De har fortsatt oss. De har fortsatt et flertall i befolkningen som mener det er viktig å verne dem. Men dette flertallet må begynne å røre på seg før det er for sent.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2023.