Mindretallstyranniet: Om ulv, juss og politikk

NOAH var tilstede da Stortingsmeldingen om ulv ble presentert av Miljødepartementet 18. mars. Det samme var naturvernorganisasjoner, bondeorganisasjoner og presse. Langt fra ulvenes virkelige liv, er vi mennesker engasjert i heftig debatt om hva vi skal gjøre med dem. De er noen titalls dyr, og vi vil vite alt om dem. Det kunne ha vært for å beskytte dem – de er tross alt kritisk truet, den siste kategorien før de ikke lenger finnes i Norge. Men det er ikke derfor. Det er for å beskytte oss selv – eller rettere sagt; noen menneskers interesser. Miljøvernminister Vidar Helgesen er tydelig i talen om hvorfor ikke flere ulver har fått regjeringens tillatelse til å leve opp: «Det er et lavt bestandsmål for ulv av hensyn til beitenæringen.»

Ulven og jussen

Selv om Ulvemeldingens forslag til bevaring av ulven beveger seg rundt status quo, er store deler av meldingen dedikert til å beskrive de faktiske forhold – og slår fast at Norge har en forpliktelse overfor ulven som art. Det kan være nyttig i en debatt hvor selv stortingspolitikere kommer med påstander om at ulven ikke skal bevares i Norge fordi den «er russisk» og at Norges ansvar for ulven er «feiltolkning» av Bernkonvensjonen.

Meldingen er utvetydig når det gjelder det juridiske grunnlaget for å ta vare på ulv: Bernkonvensjonen er en vernekonvensjon og «forplikter Norge til å ta vare på ulv».

Meldingen er utvetydig når det gjelder det juridiske grunnlaget for å ta vare på ulv: Bern- konvensjonen er en vernekonvensjon og «forplikter Norge til å ta vare på ulv». Ulv er i tillegg listet som en art som krever særskilt vern – hvor minstekravet er at det skal være forbud mot «alle former for forsettlig fangst og fangenskap og forsettlig dre­ping, ødeleggelse av områder brukt til ynglesteder eller hvilesteder, betydelig forstyrrelse av dyrene m.m.». Naturmangfoldloven bygger videre på Bernkonvensjonen og slår fast at «målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder». Dette betyr i følge meldingen at man «søker å beholde eller oppnå en god tilstand», og «naturlige utbredelsesområder» betyr de geografiske områder der det er naturlig at arten forekommer. At Norge har forpliktelse til å bevare ulv er også utredet i en juridisk rapport ved Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett^[5], samt at det er foretatt en gjennomgang av spørsmålet i Justisdepartementet og i Utenriksdepartementet, som understøtter denne konklusjonen. Norge kan ikke overlate bevaring av ulv til Sverige, slår Stortingsmeldingen fast.

Meldingen tar også direkte oppgjør med påstander om at bevaring ikke er påkrevet fordi ulv som lever i dag er av finsk-russisk avstamming. Det er «ikke i tråd med verken de internasjonale avtalene eller gjeldende norsk lovverk, å kunne frasi seg ansvar for å medvirke til å bevare en ulvebestand». Dessuten er «artenes genetiske opprinnelse ikke av betydning for statenes ansvar», tvert imot er det «ut fra innavlsproblematikken i den sør-skandinaviske bestanden ønskelig med innvandring fra ulvebestander lengre øst i utbredelsesområdet».

Teorien beskytter ulven – men praksis er annerledes: For å gjøre unntak fra Bernkonvensjonens strenge krav til beskyttelse – som norsk politikk vitterlig gjør – skal det ikke finnes «noen annen tilfredsstillende løsning» og det skal ikke være skadelig for bestandens overlevelse. Dersom disse vilkårene er innfridd kan man likevel drepe dyr som krever særlig vern for å «avverge alvorlig skade på avlinger, husdyr, skog, fiske, vann eller annen eiendom». Og her slutter tydeligvis både biologi og jus – og politikken begynner. Slik norske myndigheter ser det bevarer de ulv også ved å holde bestanden på randen av utrydding: «Det er i dag en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig.» Dette betyr at «målet» som etter all rimelighet burde vært minimumsmål for å bevare en bestand, i norsk politikk isteden er et eksakt mål – så mange og ikke flere ulver ønsker man i Norge.

Teorien beskytter ulven – men praksis er annerledes.

Da det mye omtalte rovviltforliket i 2004 avgjorde at ulvene skal kunne få 3 valpekull i året, beseglet det denne skjebnen. Ulveforliket i 2011 sa kun at man skal revurdere både ulvesone og ulvebestand – helst i samarbeid med Sverige. Det er ved denne vurderingen vi er nå. På direkte spørsmål fra NOAH til ministeren om hvordan politikken som har vært og som foreslås videreført skal få ulven bort fra kategorien «kritisk truet», var svaret rett og slett at det ikke ligger noen slik ambisjon i politikken. Man har ikke som mål å få en reelt livskraftig bestand av ulven – kun å innfri det man definerer som minimums-kravene for å fortsatt ha ulv i Norge.

Hvor mange er en bestand?

Det er imidlertid også svært omdiskutert hva som skal til for å oppnå disse minimums-kravene, og meldingen legger frem faginformasjon som strider mot regjeringens politikk. For det som er en bestand biologisk sett og politisk sett er ikke det samme.

Da fredningen først ble iverksatt i 1971 var ulven funksjonelt utryddet i Skandinavia med mindre enn ti dyr i hele regionen, men ulvene som enkeltdyr har antakeligvis aldri vært helt borte fra norske skoger. Den sør-skandinaviske ulvebestanden anslås til ca. 460 individer per 2015 – og meldingen legger ikke skjul på at dette er på grunn av bestandsutviklingen i Sverige, og ikke noe man kan takke norsk politikk for. Globalt skal det finnes 100 000 individer ulv – i Europa, Russland, Østen og Nord-Amerika. Bestanden i Europa er ca. 12 000 individer fordelt på 28 land og selv om antallet og utbredelsen av artene i historisk perspektiv er redusert er nå de store rovdyrene på vei tilbake i Europa. Meldingen fremhever også at ulven er den arten av de store rovdyrene som best har tilpasset seg det å leve i nærheten av mennesker. Samtidig nevnes det såvidt at ulvens betydning for andre arter kan være viktig – blant annet kan ulv gjøre det lettere for jerven å etablere seg og «jo mer kunnskap som innhentes, desto klarere fremstår det at økosystemene er svært kompliserte systemer hvor påvirkninger på enkelte deler av systemet gir direkte og indirekte effekter i øvrige deler».

Det gjøres ingen egen beregning i stor-tingsmeldingen over hvor stor en norsk ulvebestand må være for å være reelt levedyktig, men den redegjør for beregninger utført for svenske myndigheter og nevner at disse også er aktuelle for Norge. I Sverige har man satt referanseverdi – en verdi som ikke skal ses på som et mål for populasjonen, men som et laveste nivå som bestandene ikke får ligge under. Per 2013 er denne referanseverdien i Sverige satt til 270 individer. Men Naturvårdsverket og forskerne mener at ulvebestanden i Sverige må være på minst 300 dyr, gitt innvandring fra Russland – og blir det ingen slik innvandring må den være på minst 1700 dyr. I tillegg har Sverige satt et minimumstall for antall ynglinger i bestemte fylker – 27 til sammen.

Dette kan man så se i sammenheng med følgende sitat fra meldingen, og undre seg over regjeringens konklusjon: «Ulv er en av fem pattedyrarter, og en av to rovpattedyr, som er klassifisert som en kritisk truet art på norsk rødliste for arter 2015. Det betyr at ulv som art har ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge dersom det ikke legges til rette for at ulv får en bedret bestandsstatus.»

Ulovlig avliving er den klart viktigste dødsårsaken for ulv, og står for halvparten av dødeligheten i den sør-skandinaviske bestanden

Men det legges ikke til rette for det. Isteden innrømmes det at dødeligheten av norske ulver er stor. Den årlige dødeligheten i Skandinavia er på 25 %, men for unge individer er den 54 %. Hovedårsaken til at ulv dør i Skandinavia er primært fellinger eller andre dødsårsaker forårsaket av mennesker. Ulovlig avliving er den klart viktigste dødsårsaken for ulv, og står for halvparten av dødeligheten i den sør-skandinaviske bestanden. «Lovlig felling», trafikkdød og naturlig dødelighet i omtrent like proporsjoner står for den andre halvparten.

Smutthullet

Hvordan man i Norge bruker skohornet på en omfattende skyting av et kritisk truet dyr for å få skytingen til å passe med Bernkonvensjonen, beskrives tørt, men oppklarende, i stortingsmeldingen. I 1993 kom det en ny forskrift hvor begrepet «lisensfelling» ble introdusert. Lisensfelling er «skademotivert bestandsregulering av rovviltarter der ordinær jakt ikke er aktuelt». Hensikten var å «forebygge fremtidig skade på bufe og tamrein» og «motivasjonen var å kunne begrense veksten og/eller utbredelsen av en bestand». Mer i klartekst kan man neppe si det: Man ønsker å redusere en bestand som allerede er kritisk truet fordi man vil forebygge tap for husdyrnæringen – og siden kritisk truede bestander helst skal øke og dermed ikke kan jaktes på, innfører man et nytt begrep slik at man likevel kan redusere bestanden ved jakt. 33 ulver er skutt under lisensfelling i Norge fra 2005 til 2015. I tillegg kommer «skadefelling» av enkeltindivider som noen opplever å ha et problem med – noe som raskt skjer bare en ulv er utenfor sonen. I praksis er det Statens Naturoppsyn (SNO) som utfører dette – og de har rett til å bruke «motorkjøretøy, båt eller luftfartøy» – meldingen gjør det klart at skadefelling av enkeltdyr er «bare effektivt dersom man utnytter fordelene med helikopter».

Meldingen beskriver også at skyting av ulver kan føre til utilsiktede problemer – oppsplitting av familiegruppe slik at det blir flere grupper, eller at ungulver begynner å vandre nær bebyggelse fordi foreldrene blir skutt. Meldingen beskriver hvordan ulvene i Atndalsreviret ble tatt livet av i 2001 «med en betydelig grad av presisjon» for å unngå dette; «…det måtte sikres at det i størst mulig grad ble felt valper i innledningen for ikke å få en oppløsning av familiegruppen. Det siste dyret som ble felt i denne familie-gruppen var tispa i foreldreparet.»

En familieflokk gikk igjennom ca. en og en halv måneds lidelse. 19. februar falt den første ulven, og mot slutten av mars ble den niende ulven – moren i flokken – skutt. Det var en omfattende jakt med 40 jegere og utstrakt bruk av helikopter og snøscootere.

Men den tragiske historien gjentar seg, og man ser lisensfelling så godt som årlig. Man ser også årlig etterspørsel etter å felle gjenværende kvoter etter lisensfellingen. Stortingsmeldingen påpeker at det ikke lar seg oppfylle fordi regioner «ofte fastsetter kvote som er større enn det antall dyr som finnes i lisensfellingsområdet». Likefullt klages det fra jegerhold, og ikke minst «blir manglende felling forklart med at ikke alle mulige virkemidler er tillatt eller tatt i bruk».

Med alle midler?

Over flere år har jegerinteresser prøvd å få tillatelse til å ta «alle midler i bruk» mot ulv – rettere sagt tillatelse til å slippe kobbel med løse hunder etter ulven. Slik jakt blir drevet i Russland og noen asiatiske land, og ble tillatt tross massive protester i Wisconsin i USA i 2013, men tillates flere steder på coyote i USA. Filmdokumentasjon fra jegere selv viser en jaktform som grenser til hundekamp, med store lidelser for ulven og stor risiko også for hundene. NOAH har fulgt disse initiativene tett, og hittil klart å avverge tillatelse til slik jakt.

Over flere år har jegerinteresser prøvd å få tillatelse til å ta «alle midler i bruk» mot ulv – rettere sagt tillatelse til å slippe kobbel med løse hunder etter ulven. NOAH har hittil klart å avverge tillatelse til slik jakt.

Men i Stortingsmeldingen dukker forslaget opp på nytt: «De senere år er det registrert en økning i etterspørselen om å få benytte løs på drevet halsende hund i forbindelse med felling av ulv. I dag er dette forbudt. Klima- og miljødepartementet vil undersøke de erfaringer som er gjort med bruk av løs, på drevet halsende hund under lisensfelling av ulv i Sverige. Dette som et første steg i en vurdering om bruk av slike hunder kan bli et aktuelt virkemiddel i forbindelse med lisensfelling og skadefelling av ulv i Norge.»

Erfaringene fra Sverige kan knapt kalles erfaring – vinteren 2015 prøvde et par jegere å slippe hund etter ulv – men kun jegerne selv vet hvordan det egentlig utspilte seg. Jaktformen har, i motsetning til i Norge og en rekke andre land, ikke formelt vært forbudt i Sverige, men siden jegerne selv til nå ikke har ønsket å risikere hundenes sikkerhet har det heller ikke vært noen diskusjon rundt slik jakt. At den plutselig ble tatt i bruk av enkeltjegere nylig har dermed skjedd under radaren til både almenheten og politikere. At norske myndigheter vurderer å følge etter og gi slipp på viktige etiske prinsipper i viltforvaltningen er et skremmende tegn på hvor langt i feil retning norsk rovdyrpolitikk har gått.

Hensyn til dyr

Forslaget om nye uetiske jaktformer er symptomatisk for at dyrevelferd og hensyn til ulvene som individer ikke er et tema i Stortingsmeldingen. Andre tiltak som omtales kan også ha store dyrevelferdsmessige konsekvenser, som nedskyting og oppsplitting av flokker – uten at dette problematiseres. Men dyrevelferd som begrep er nevnt – da i forbindelse med sauedrift.

Beitenæringen nevnes som hovedgrunn til at regjeringen ikke har som ambisjon at ulven skal være annet enn «kritisk truet» i Norge. Fra 1925 til 2014 økte antall sauer med 50 % opp til 2,3 millioner. Det er 14 400 gårder som produserer sauer – og som med andre dyreslag har antall gårder gått ned mens besetningsstørrelsen har gått opp, til ca. 156 sauer per bruk. Sauer utsettes for mange typer lidelse i kjøttproduksjonen, men det er rovdyrskadene de fleste har hørt om og som media og politikere hovedsakelig har fokus på. Stortingsmeldingen slår likevel fast at det har vært en betydelig nedgang i samlet tap til rovdyr den siste tiårsperioden.

I 2015 ble det erstattet totalt 20 133 sau og lam som tatt av rovvilt, hvorav 680 sau og lam ble erstattet som tatt av ulv. Årlig erstattes 20 000 – 30 000 sau som drept eller skadet av rovvilt, noe som utgjør bare 20 % av det totale tapet av sau. Ulveskadene utgjør 5–10 % av de totale rovviltskadene, eller 2–4 % av det totalet tapet av sau uansett årsak. Ulveskader på tamrein er registrert å være 0,5 % av den totale andelen skader forårsaket av fredet rovvilt. Når ulv kun utgjør 2 % av det totale tapet av sauer på beite, og rovdyrskader generelt står for 20 % av dette tapet, er det bemerkelsesverdig at ikke de 80 % andre sauene som skades og dør på beite får mer oppmerksomhet.

Når ulv kun utgjør 2 % av det totale tapet av sauer på beite, og rovdyrskader generelt står for 20 % av dette tapet, er det bemerkelsesverdig at ikke de 80 % andre sauene som skades og dør på beite får mer oppmerksomhet.

Hvis det er hensynet til dyrevelferden som er det sentrale, burde man være mest interessert i å forebygge de hendelsene som koster flest sauer liv og lidelse. Det er man som kjent ikke. At 100 000 av beitende sauer og lam dør av sykdom og skade er ikke noe næringen må stå til ansvar for, og ei heller noe som medier og politikere gir nevneverdig oppmerksomhet. Heller ikke Stortingsmeldingen går inn på dette, men innrømmer likevel problemet: «det er et stort behov for mer kunnskap om alle tapsårsaker (…) På den bakgrunn har Klima- og miljødepartementet i forståelse med Landbruks- og matdepartementet satt i gang et eget prosjekt med mål om å styrke kunnskapen om ulike tapsårsaker på utmarksbeite.»

I 2014 ble det utbetalt kr. 58,9 millioner kroner til ulike forebyggende og «konfliktdempende» tiltak mot rovdyrskader. Disse midlene overføres til den enkelte regionale rovviltnemnd, som igjen gjør en prioritering av hvordan midlene skal fordeles på ulike tiltak. Dette er kanskje ikke den mest effektive fremgangsmåten med tanke på at rovviltnemndene i en rekke utspill har hatt overveiende negativ fokus på rovdyr, og større fokus på jaktrelaterte tiltak fremfor reelt forebyggende tiltak.

Konflikt og aksept

«Konfliktdempende» er et av de mest brukte ordene i norsk rovdyrdebatt. Men hva slags konflikt er det man vil dempe, og lar den seg egentlig dempe? Når enkelte parter er fast bestemt på å bidra til konflikt så lenge det eksisterer ulv i Norge, er det trolig ikke et konstruktivt mål for politikken å bruke midler og energi på å komme nettopp disse stemmene i møte. Motstandere av rovdyr har kalt Stortingsmeldingen – som strengt talt kun opprettholder en ulvepolitikk som hele tiden tangerer utryddelse – for «en oppskrift for å skape økt konflikt».^[2] De lover «kamp» mot meldingen, og varsler at konflikten skal intensiveres. Med andre ord; noen prøver ikke å dempe egne gemytter – hvorfor skal da politikerne bruke skattebetalernes midler på fånyttes «konfliktdemping» overfor akkurat disse kreftene?

Konfliktdemping burde kanskje heller handle om å hindre de sterkt rovdyrskeptiske stemmenes innflytelse i sine nærmiljøer ved å satse større på informasjon om hvordan leve med rovdyr? For ser man på holdningene i Norge, er flertallet innstilt på å gjøre nettopp det: Resultatene fra en undersøkelse i 2010 (Norsk Institutt for naturforvaltning) viser at det i rovdyrområder er 54,3 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, mens 27 % misliker det. I resten av landet er det 64,2 % som liker eller liker godt at det finnes ulv i Norge, og 14,6 % som misliker det. 38 % av befolkningen mener også at bestandsmålet bør økes, mens bare 15,4 % mener det bør reduseres.

Andelen av de spurte som vil ha mer vern av rovdyr har aldri vært høyere enn i 2015. Trender viser også at det er en stigende positiv holdning til rovdyr i Norge. Et flertall i befolkningen sier at de «kanskje» eller «absolutt» kan godta å ha ulv i nærheten av der de bor.

Trenden viser at det er en stigende positiv holdning til rovdyr i Norge.

Kanskje henger denne trenden sammen med at det tross alt blir mer kunnskap om rovdyr i befolkningen generelt. Undersøkelser om folks holdninger og frykt for rovvilt er gjennomført i mange europeiske land, og viser nettopp at folks frykt avtar med økt kunnskapsnivå om rovvilt, og stor-tingsmeldingen er klar på at «objektiv og upartisk informasjon er sett på som det viktigste tiltaket for å dempe folks frykt».

En undersøkelse av IPSOS MMI utført på oppdrag fra Glommen Skog BA i 2011 stilte en rekke negativt ladede spørsmål om ulv, men fikk likevel flere interessante svar: Bare 17 % mener at ansvaret for ulven bør ligge til Sverige «slik at vi slipper å ha ulv i Norge». 65 % svarte negativt på at ulven «må plasseres i reservater som er gjerdet inn». Når det ble spurt om hensynet til ulv i norsk natur er viktigere enn jaktinteressene, er 44 % helt eller delvis enig, og 36 % er helt eller delvis uenig.

Jaktmiljøet – den største trusselen?

At flertallet er på ulvens side også i spørsmål om konflikt med «jaktinteresser» er viktig – for nettopp jaktinteresser fremstår som en stadig større trussel mot norske rovdyr. Jakt drives, i motsetning til beitenæringen, overalt i skogene – og hvert lite jaktlag i et ulveområde står således fritt til å lage «konflikt» hvorenn ulven er. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) stilte seg i frontlinjen i forhold til å skape konflikt rundt ulv, da de i 2014 gikk ut med utspillet «det er nok ulv nå».^[3] NJFF uttalte at man må «erkjenne at ulven krever plass» – plass de tydeligvis ville gjøre krav på selv. «Det høye konfliktnivået rundt ulven tilsier at den norske delen av den skandinaviske ulvebestanden må holdes på et lavt nivå», skrev foreningen i en pressemelding som utelukkende var egnet til nettopp å bidra til det konfliktnivået.

NJFF mener at bestandsmål utover tre familiegrupper (som i tillegg skal inkludere grenseulver) «vil bidra til å eskalere konfliktnivået ytterligere, noe vi vurderer som meget uheldig». Dette ble gjentatt etter lanseringen av stortingsmeldingen. Jegerinteressene er med andre ord redde for at de selv skal bli mer misfornøyde og lage mer bråk fordi det finnes et dyr i naturen de selv ikke liker. Og løsningen er ikke å se kritisk på egne motiver, men at flertallet og naturen skal tilpasses de sintes ønsker. Skjønt ikke alle jegere er like begeistret for disse holdningene – én gikk offentlig ut med sin utmelding fra NJFF med disse ordene: «Kanskje blir noen jaktformer vanskelig å utøve dersom vi mangedobler ulvebestanden, men i hvor stor grad skal naturen tilpasses menneskelige lyster?»^[4]

Jegerinteressene er med andre ord redde for at de selv skal bli mer misfornøyde og lage mer bråk fordi det finnes et dyr i naturen de selv ikke liker.

Jaktinteressene er i korte trekk redd for konkurranse om elgen, som er ulvens naturlige bytte, og redd for å ikke kunne slippe løse jakthunder etter dyr i skogen i tilfelle de skulle støte på en ulv. Elgjakten er «viktig både økonomisk og som rekreasjon for mange i Norge» leser man i stortingsmeldingen. En ulvefamilie er anslått å spise i underkant av 100 elger årlig, mens jegerne skøt ca. 33 200 elg under jakten sist vinter. 1 139 elg ble drept som følge av møte med motorkjøretøy eller tog. Trafikken dreper like mange elger som over 11 ulveflokker, og jegerne dreper elger tilsvarende 332 ulveflokker… Men i motsetning til hva jegerinteressene selv hevder kan de ikke «erstatte» ulven i en økologisk sammenheng. Stortingsmeldingen slår fast at «den store graden av påvirkning innebærer at ulv ikke har mulighet til å fylle hele sin økologiske rolle» og «det er imidlertid lite sannsynlig at jakt vil ha den samme effekten».

De hundene som oftest kommer i konflikt med ulv er løse jakthunder, og 5-6 jakthunder blir i gjennomsnitt drept etter møte med ulv per sesong. Ulven spiser sjelden på hunden, hvilket underbygger at konflikten kommer av at ulven ser på den jagende hunden som en trussel snarere enn bytte. Løse hunder brukes etter elg, rådyr og hare – selv om de to siste jaktformene blir stadig mindre populære, i følge meldingen. Et spørsmål som ikke stilles når løshundjakten trekkes frem som argument mot ulv i naturen, er imidlertid jaktens effekt på alle de andre dyrene, og om den burde tillates i det hele tatt. Løshundjakt er en svært stressende jaktform og jakthunder oppfører seg på en måte som stresser svært mange av skogens dyr. Møter med rovdyr som føler seg truet er de møtene man i etterkant hører om, men en rekke andre dyr opplever løshundjakten som svært belastende – ikke minst de dyrene som er mål for jakten. Haren, nå på rødlista som nær truet, blir f.eks. ofte jaget i ring over lengre tid av hunden som en del av «riktig jaktutøvelse». Disse jaktformene burde snarere ses etter i sømmene opp mot fornyede standarder for etikk, enn å holdes opp som argumenter mot naturlig fauna.

Jaktmiljøet er ikke bare en pådriver for negative holdninger til ulv, det er også her man finner den største aksepten for ulovlig jakt på ulv.

Jaktmiljøet er ikke bare en pådriver for negative holdninger til ulv, det er også her man finner den største aksepten for ulovlig jakt på ulv: En undersøkelse fra Høyskolen i Hedmark (2014) fant at 12–15 % av de spurte i Norge aksepterte ulovlig avliving av ulv, mens i Sverige aksepterte bare 3–4 % ulovlig avliving. Av nordmenn som var uvillige til å akseptere rovdyr under noen omstendigheter, var 36 % villige til selv å skyte rovdyr ulovlig. Det var en sammenheng mellom aksept for ulovlig avliving og tradisjon for storviltjakt. I Norge oppga 63 % av deltagerne i undersøkelsen at de bodde i områder med sterke tradisjoner for jakt.

Hvordan blir fremtiden?

Stortingsmeldingens løsning for fremtiden er i korte trekk å fortsette som før. De legger til grunn «Ulvesoneutvalgets» konklusjon om at det fortsatt bør være soner for ulven, og at disse ikke skal utvides. Stortingsmeldingen har imidlertid flere alternativer – hvorav det mest vernevennlige er modell 7, hvor dagens ulvesone videreføres, men et større område legges til slik at sonen utvides fra å omfatte 5,5% av Norges areal som i dag til 14,3 %. Modell 1, som på papiret høres best ut – «ingen geografisk begrensning på hvor ulv kan etablere seg» – kommer imidlertid med den hake at de ulike rovviltnemndene på lokalt nivå skal kunne bestemme hvor mye ulv de skal ha, hvilket man allerede vet ikke vil fungere. Regjeringen selv går for modell 3 – hvor de vil fjerne noen deler av ulve-sonen, men samtidig legge til noen nordlige områder. Dette vil resultere i en reduksjon av ulvesonen med 0,5 %. Det vil også resultere i at områder hvor ulvene idag har hatt mulighet til å etablere seg plutselig skal være «ulvefrie», og man mellom linjene legger opp til en massenedskyting av ulvefamilier – slik Norge tidligere har hatt tradisjoner for. Disse konsekvensene av en endring i ulvesonen berøres ikke i meldingen.

Når det gjelder det største stridsspørsmålet – hvor mange ulver som skal få leve i Norge – har regjeringen igjen flere alternativer. På den svakt positive siden foreslår regjeringen å endre definisjonen av bestandsmålet fra et «eksakt» mål, som Norge opererer med i dag, til et intervallmåll hvor antall ulver får være mellom to tall. Imidlertid innrømmes det at «et bestandsmål uttrykt som et minimumsmål vil være bedre tilpasset det juridiske grunnlaget som blant annet setter som vilkår at formålet med felling skal være å avverge skade. Videre harmonerer et minimumsmål bedre med bestandsmålsettingen i Sverige. Dessuten vil en forvaltning med minimumsmål være bedre tilpasset forpliktelsene i Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, samt det faktum at ulv har status som kritisk truet på Norsk rødliste for arter.»

Når man så kommer ned til selve tallene foreslår regjeringen å «enten videreføre dagens bestandsmål eller fastsette nytt bestandsmål på 5–8 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir der det skal være 3 årlige helnorske ynglinger». I forhold til grenserevirene skal de da «tas med i det nasjonale bestandsmålet for ulv med en faktor på 0,5». De ulike modellene som regjeringen har satt for bestandsmål strekker seg fra å ikke sette krav om helnorske ynglinger – et alternativ som beskrives som i strid med Bernkonvensjonen – og til «15 – 20 familiegrupper av ulv i Norge inkludert grenserevir, hvorav minst 15 helnorske», som anses å oppfylle Bernkonvensjonen best. Sistnevnte velges likevel ikke som regjeringens konklusjon. Regjeringen sier at de «har i sin anbefaling lagt sterk vekt på hensynet til minst mulig virkning for beitedyr».

Norge har to kritisk truede rovpattedyr – ulven og fjellreven. Det er slående hvor stor grad av forskjellsbehandling disse dyrene utsettes for. Mens tiltak for å sikre fjellreven i Norge stadig løftes frem, er det ikke engang en politisk ambisjon å få ulven vekk fra rødlisten. Når NOAH nå møter Stortings- politikerne før de bestemmer seg for ulvens fremtid, har vi flere viktige hovedpunkter: Nye uetiske jaktformer, som drivjakt på ulv, må ikke tillates – og man må heller ikke fjerne områder fra ulvesonen og på den måten legge opp til at etablerte familier skal slaktes ned. Men den vanskeligste oppgaven blir å skape den nødvendige aksepten for at ulvene skal få den plassen de trenger, og ikke være en art som er gjennomkontrollert individ for individ av mennesker. Verden rister på hodet av at Norge med de ressurser vi besitter, skal være det europeiske landet med færrest ulv og likevel mest konflikt rundt ulven.

Verden rister på hodet av at Norge med de ressurser vi besitter, skal være det europeiske landet med færrest ulv og likevel mest konflikt rundt ulven.

Men norske politikere er mer innstilt på å tekkes særinteresser som er oppsatt på å skape konflikt og hvor aksept for faunakriminalitet nøres opp under, enn å legge til grunn lovverkets forpliktelser og flertallets stemme. Det er dette uføret politikken må ut av: Der man ikke kan unngå konflikt, trenger man ikke konfliktsky politikere, men politikere som kan stå rakrygget for de forpliktelsene overfor naturen som de på vegne av oss alle skal trygge. Og vern av et av Norges kritisk truede dyr er nettopp en slik forpliktelse.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2016.