Mads Andenæs - Ulven er offer for politisk svikt

2019 begynte hektisk for både NOAH og advokat Mads Andenæs. På årets første hverdag sto vi i retten for ulvenes skyld. Men som sedvanlig i norsk rovdyrpolitikk; de vi prøvde å redde var allerede skutt.

– Da vi ringte deg i romjulen for hjelp til å stanse jakten i ulvesonen, sa du raskt ja til å være NOAHs advokat. Hvorfor?

– Det er en viktig sak, og spørsmålet gjaldt å avlive en rekke ulver i den verne sonen som tross alt er opprettet nettopp for at ulver skal kunne leve. Det at man da skulle tillegge menneskers interesser så uforholdsmessig mye større vekt, enn det som opprinnelig var meningen da disse ulvesonene ble opprettet, var noe som måtte prøves rettslig. Vi vet at utenfor sonen er det også alvorlige problemer, og jeg og mange med meg, mener at vår norske praksis er i strid med de rettslige krav som gjelder for å ha en ulvebestand som er levedyktig. Den er kritisk truet og det skal helt eksepsjonelle grunner til for å ta livet av ulv i Norge. Dette skal gjelde enda sterkere i denne vernesonen.

«At jaktinteresse skal komme inn og få større vekt enn de rettslige forpliktende kravene til å verne ulven, synes jeg var anstøtelig og noe som måtte prøves rettslig.»

Det er første gang vi ser slike fellingsvedtak. Det var et høyt oppdrevet politisk sirkus og pressesirkus rundt «konflikt» om disse ulvene. Politikerne var under et enormt press – det førte da til en politisk svikt. Man skal ta beslutninger innenfor det som er av rettslige rammer, men her fikk vi en veldig uheldig prosess som hadde store mangler. Det er ikke bare utfallet jeg er uenig i, men prosessen – fra og med vedtaket i rovviltnemndene. Slik det har utviklet seg har jeg kommet til at rovviltnemndene ikke bør fortsette i sin nåværende form fordi de har blitt et interesseorgan i første rekke for lokale jegerinteresser. Tanken på at jaktinteresse skal komme inn og få større vekt enn de rettslige forpliktende kravene til å verne ulven, synes jeg var anstøtelig og noe som måtte prøves rettslig.

– Det er mye galt med norsk rovdyrpolitikk, men hva mener du er mest juridisk galt?

– Vi har en forpliktelse hvor ulven i utgangspunktet skal vernes – punktum. Det skal være veldig høy terskel for å skyte ulv. I vår sak sviktet det vilkåret, det ble ikke lagt til grunn. Samtidig har man laget bestandsmål som er i strid med de juridiske retningslinjene som gjelder. Vi har en politisk prosess hvor Stortinget fastsatte bestandsmålene uten rettslig eller faglig grunnlag, så har vi en ny politisk prosess med rovviltnemndene som ikke legger rettslige kriterier til grunn, men som kun vil oppfylle det de ser som Stortingets bestandsmål – som da altså er i strid med de rettsreglene som gjelder etter norsk lov, grunnloven og Bernkonvensjonen. Det er nesten noe perverst i dette å se hvordan stortingerepresentanter sitter og forhandler over hvor mange ulvetisper som skal få lov å føde unger – det er en detaljgrad som er helt urimelig. Det er klart at Stortinget ikke er et organ hvor stortingsrepresentanter skal bestemme seg imellom hvor mange dyr av en art som skal «få lov» til å overleve. Det de skal gjøre er å ta stilling til de generelle retningslinjene for hvordan vi skal forholde oss til naturen.

I Norge i dag er det et politisk flertall for å oppfylle de rettslige forpliktelser vi har om beskyttelse av truede arter. Stortinget vil aldri si at vi skal bryte disse prinsippene. Miljødirektoratet vet at praksisen vi har er i strid med norsk rett og de forpliktelser vi har, så de tar da aldri stilling til tolkningen av de rettslige prinsippene. Grunnen til at politikerne prøver å regulere på detaljnivå, er at de ikke kan lage generelle retningslinjer som er uforenelige med grunnloven, naturmangfoldloven eller Bernkonvensjonen. Derfor vil de prøve å styre ved å treffe de konkrete beslutningene som gjelder dyrene. Dette strider mot prinsippet om hva Stortinget skal drive med. Dessuten er også flertallet av velgerne – også i de partiene som danner flertall for å holde rovdyrene nede – for at vi skal ha en ulvebestand i Norge som er større enn at den er truet.

”Det er klart at Stortinget ikke er et organ hvor stortingsrepresentanter skal bestemme seg imellom hvor mange dyr av en art som skal «få lov» til å overleve.”

Det er et lite mindretall som greier å dominere politikken i disse partiene og skape et stortingsflertall. Det er vanskelig å betegne dette som noe annet enn politisk svikt. Og det er på grunn av denne politiske svikten at vi har måttet gå videre til domstolene. Men domstolene er ofte bekymret over å bli brakt inn i slike situasjoner, og forventer at dette blir løst i de politiske organene. Samtidig innebærer det å ha en rettsstat at domstolene må sette foten ned når det er denne type brudd på de rettslige reglene – særlig der det er en politisk svikt og systemet har feilet på den måten vi ser i ulvesaken.

– Vi vant ikke kampen om den midlertidige forføyningen og stans i jakten, og tingretten gikk ikke egentlig inn på vurderingen av Bernkonvensjonen og lovene opp mot jakt i ulvesonen. Hva tenker du om det?

– Dette er domstolenes oppgave, det bør ikke være mulig å unngå å ta stilling til disse spørsmålene. Dette er blant de eksemplene hvor domstolene skygger unna noe de oppfatter som politisk betent. Det er et problem med domstolene at det er en stor belastning å være «dommeren som stoppet ulvejakten» – da ville du fått mye politisk oppmerksomhet. Mange ledende politikere ville holdt seg tause, og de mest iherdige rovdyrfiendtlige politikerne ville kommet med mye kritikk. Det er problemet med betente politiske saker – at det letteste er å gi myndighetene som part rett, det krever minst begrunnelse. Det gjør at det er veldig stor belastning på den dommeren som sitter med saken. Jeg mener vi bare må stå på og kjøre hovedsaken. Rettsaken om forføyning ga et bidrag til en rettslig bevisstgjøring, som gjør det mulig å vinne frem i neste runde.

– Hvor viktig mener du det er å også prøve rettens vei for å beskytte de truede dyrene?

– La oss hypotetisk sett si at en rettsak for ulvene var helt «håpløs», og at vi nesten helt sikkert ikke ville vinne frem. Vi må likevel utfordre rettssystemet i slike saker. Vi må gjøre alt det vi kan – det er så enkelt. Det er på ingen måte sikkert at vi vinner, gitt sakens sterke politiske slagside. Men på den annen side kan det godt hende vi gjør det – slik jussen er så bør vi vinne. Om vi nå ikke vinner fordi vi også får en rettslig svikt, ville det være veldig uheldig. Vi har allerede en politisk svikt, og vi kan også ende opp med en rettslig svikt. Men samtidig vil en slik rettslig prosess påvirke den politiske debatten og belyse de juridiske argumentene for rovdyrene.

– Det går også en annen rettssak for ulvene – WWFs sak om høye kvoter for ulv generelt i Norge. Hva mener du om domstolens behandling av den saken?

– Da man i forfjor traff disse vedtakene med høye kvoter i rovviltnemndene, unnlot direktoratet å ta stilling – slik jeg ser det fordi de mente de rettslige kravene var noe annet enn de politiske kravene. Det var for så vidt en tredje type svikt, forvaltningssvikt. Og da jeg arbeidet sammen med WWF, og de andre organisasjonene – inkludert dere – forberedte vi en midlertidig forføyning. Det gjorde at det var en ekstra politisk prosess i departementet der statsråden til slutt gikk til justisdepartementets lovavdeling og fikk en utredning som klargjorde jussen som jo er på vår og ulvens side. I den runden reduserte miljøvernministeren antallet ulver som kunne skytes ned til halvparten.

«Det er et problem med domstolene at det er en stor belastning å være «dommeren som stoppet ulvejakten» – da ville du fått mye politisk oppmerksomhet.»

Og det som miljø- og dyrevernorganisasjonene gjorde var essensielt, for da hadde han argumenter til å si innad i regjeringen; «vi kan ikke ta livet av flere ulver». Så gikk den politiske prosessen videre og antiulvelobbyen har presset frem at man kan skyte ulver på unntaksbestemmelsen om «offentlige interesser» – som blir tolket meget vidt. Man har altså en forvaltningssvikt og en politisk svikt – og hittil dessverre en rettslig svikt. Vi må gjøre alt vi kan for å sørge for at dette blir utbedret, den rettslige svikten må bringes til opphør.

– I tingrettsdommen i WWFs sak var siteringen av kilder ganske skjev fra domstolen: I statens favør ble kilder, som medieoppslag, sitert – mens rettskildene i ulvens favør ble lite sitert. Hvor juridisk korrekt er dommen?

– Jeg er veldig uenig i måten dommeren argumenterer på, og naturligvis også i utfallet. Jeg mener at WWF bør ha god mulighet til å vinne frem i lagmannsretten på grunn av måten dommen er skrevet på. Men det er jo slik at jurister kan være uenige om hvilke kilder man skal bruke og legge vekt på. Jeg er opptatt av at vi skal legge vekt på grunnloven. Vi kan se både WWFs og NOAHs sak i en større sammenheng – på miljøområdet er det en rekke saker som er oppe i retten nå. Når Stortinget har grunnlovsfestet retten til miljø og naturmangfold så er ikke det en tilfeldighet. Det har de gjort i flere runder, da naturmangfoldloven ble vedtatt, og senest i 2014. Dette er regler som skal følges, og når Stortinget da vil gjøre noe som er i strid med disse bestemmelsene, har de et problem. De sier at de følger internasjonale konvensjoner, norsk lov og grunnlov, og når de da reelt sett ikke gjør det, så har domstolen en viktig oppgave i å påpeke det. Når man ser i dommer i disse miljøsakene at staten tyr til den rent politiske argumentasjonen, er det et tegn på at den rettslige argumentasjonen er vanskelig for staten å vinne på, og vanskelig for domstolen å bruke. De kildene tingretten brukte i WWF-dommen er litt bekvemmelighetsarbeid – det holder ikke for et kritisk blikk i ettertid. Det er de strengt rettslig argumentene som skal vinne frem.

– WWFs sak handlet om skyting utenfor sonen og den utvidede bruken av «offentlige interesser». I vår sak var en diffus «offentlig interesse» utslagsgivende for skyting også innenfor sonen. Hva tenker du om stortingets definisjon av det begrepet fra Bernkonveksjonen?

– Tolkningen av «offentlige interesser av vesentlig betydning» i fellingsvedtakene i Norge innebærer en helt uakseptabel utvanning. Alle rovdyr kan være farlige i en eller annen forstand, de har jo tenner og klør. Men vår samlede rovdyrbestand i Norge er langt mindre farlig enn for eksempel elgbestanden, bare for å ha det i et perspektiv. Man kan snakke om at vi i Norge har en form for «overpopulasjon» av elger fordi jaktinteresser har vunnet frem og man har manipulert naturen slik at enkelte arter blir flere enn de naturlig ville ha blitt. Og elg er objektivt sett farligere enn ulv. Da blir spørsmålet; er det myndighetenes oppgave å definere frykten for et kritisk truet dyr som er langt mindre farlig enn et vanlig forekommende dyr, som en «offentlig interesse»?

«Stortinget sier at de følger internasjonale konvensjoner, norsk lov og grunnlov, og når de da reelt sett ikke gjør det, så har domstolen en viktig oppgave i å påpeke det.»

Nå ser det heldigvis ut som at det danner seg en bevissthet om at de fleste i ulveområder ikke har frykt for ulv. Selv Oslomarka er ulveområde – og det var mye snakk om hvordan «Oslo-folk» ville reagere på å få ulv. Det har gått veldig bra. Selv går jeg i marka med stor glede, med tanke på at det kan være ulv der – og sånn er det et stort flertall i Oslo som føler det. Når det gjelder ulvebestanden i Oslo-området har vi lokalbefolkning som slår ring rundt ulven.

– Hvor sterkt mener du dyrenes og naturens rettsvern står i Norge?

– Meget svakt. I dag vil jeg si at det ikke er noe område hvor en økonomisk interesse som er sterk nok, må vike for en miljøverninteresse. Enten det er naturmangfold, CO2- utslipp, direkte forurensninger – de økonomiske interessene er veldig godt organisert. Jeg har fulgt nøye med, og deltatt litt i arbeidet med, klimasøksmålet – og man ser det tydelig der. I ulvesaken er det ufattelig at næringsinteressene som her er en minoritetsinteresse, kan vinne frem. I totalstrategien er jussen bare en del naturligvis, men den har sin rolle. Så får vi håpe at de rettslige rammene kan bli mer effektive.

– Hva tenker du om dyrs rettslige status i Norge sammenlignet med andre land?

– Landbruksinteressene er sterke alle steder, det er særlig dem man tenker på i forhold til å motvirke høyere rettsvern for dyr. Nylig kunne man lese i avisen at en grisebonde hadde mistet retten til å drive med griser, og da fremgikk det hvor mange tilsyn han hadde hatt og hvor lang tid det hadde gått, før det til slutt ble et pålegg. I en del tilfeller bringer de som har mishandlet dyrene selv saken til domstolen – og får utsatt avvikling. De virkemidlene vi har i dag tar alt for lang tid og er ikke effektive. Det viser at man legger liten vekt på dyrevelferden.

Forholdene på disse grise- og kyllingfarmene er helt forferdelige. Vi tenker oss i Norge at landbruket er kuer og sauer som går ute, og man får til og med inntrykk av at eggene kommer fra høner som går rundt på gårdsplassen. Men det er ren industriell produksjon. Og dessuten kommer fôret i betydelig grad fra andre land, noe som bidrar til at de mister regnskogene sine og driver rovdrift på sine naturressurser. Det henger sammen. Landbruksnæringen i alle land er veldig organisert, men den er ikke mindre effektivt organisert i Norge. Det innebærer en alt for sterk maktposisjon i det norske samfunnet.

– Hva mener du om at interesseorganisasjoner må bruke mye tid og penger på rettssaker mot staten når de ikke overholder miljølover?

– Vår midlertidige forføyningssak ble veldig dyr. Når staten og partshjelper – mot oss møtte rovdyrfiendtlige organisasjoner med sine Oslo-advokater og de kostnadene det medførte – krever sine salærer, så måtte NOAH betale. Jeg mener at når organisasjoner tar slike saker i det offentliges interesse, bør domstolen være meget generøs ved å ikke ilegge saksomkostninger. Domstolen har det skjønnet i dag, og om man da bringer opp spørsmål med stor offentlig interesse og man ikke har økonomisk bæreevne fordi man representerer en ideell interesse, så bør det slå igjennom. Så må vi på den andre siden bare samle sammen penger og fortsatt prøve å få advokater som gjør dette pro bono. Organisasjonene står ovenfor veldig harde valg her, og det er ingen tvil om at det er økonomiske insentiver til å la være å ta dyrene og naturens interesser til domstolen, når man får sånne omkostninger.

– Trengs en internasjonal miljødomstol?

– Det tror jeg absolutt. Men Norge er nok dessverre blant de landene som vil være minst interessert i dette. Vi driver fortsatt med oljeutvinning, og vi gjør mindre enn de fleste europeiske land på mange miljøområder. Vi vil jo helst tro at vi er de beste, men om vi går kritisk igjennom fakta er vi på mange områder dessverre blant de verste.

Om Mads Andenæs

• Andenæs er professor ved Institutt for privatrett ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
• Han er utdannet cand. jur. fra Universitetet i Oslo, og har doktorgrad fra Cambridge University og Oxford University.
• Han var direktør for Centre of European Law ved King’s College 1993-1999, og direktør ved British Institute of International and Comparative Law i London 1999-2005.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2019