Leder: Verst i verden?

av Siri Martinsen, leder i NOAH, hovedfoto: Roger Brendhagen

En ny dyrevelferdsmelding er under arbeid, og i sommer har NOAH sendt over 200 sider med innspill om ulike dyr og utnyttingen av dem, til regjeringen. Men hvor interessert myndighetene er i reell bedring for dyr i Norge, kan man stille spørsmål ved.

Særlig når den øverste ansvarlige for prosessen er landbruksminister Geir Pollestad fra Senterpartiet, som for noen år siden presterte å uttale følgende; «det som vil hjelpe dyrene er at vi fortsetter å kjøpe kjøtt». Samtidig er det en inngrodd myte i departementet, som ministrene også gjerne gjentar utad, at Norge er «best i verden» på dyrevelferd.

Selv om det finnes lyspunkter – som forbud mot pelsdyroppdrett og eksotiske dyr i sirkus – er dette rett og slett ikke sant. Og de seirene som vi har oppnådd for dyrene er kjempet igjennom ved mange års hardt arbeid, ofte på tross av byråkrati og politisk ledelse i Landbruksdepartementet. Og de hadde neppe blitt en realitet under den nåværende regjeringen. Norge er ingen «ledestjerne» på rettsvern for dyr. Og på noen områder er vi trolig verst.

Norge er ingen «ledestjerne» på rettsvern for dyr. Og på noen områder er vi trolig verst.

Med den nye Høyesterettsdommen i NOAHs ulvesak, har Norge plassert seg på siste plass i forhold til vern av ville dyr. Vi er eneste land i verden som holder truede arter nede på truet nivå med viten og vilje, og til og med kaller det for en «vesentlig offentlig interesse» å holde dyr kritisk truet. Norge driver åpenlysutryddingspolitikk overfor rovdyr, og spesielt ulv, og nå har Høyesterett toet sine hender og stilt seg på sidelinjen i forhold til vern av truede dyr. I år toppet regjeringen galskapen og vedtok å skyte en bjørnebinne med to små unger – som så vidt klarte seg unna geværene på grunn av en midlertidig forføyning i regi av NOAH og Foreningen Våre Rovdyr.

Dette NOAHs Ark handler om de dyrene som Norge behandler verst i forhold til andre land; de store rovdyrene og havpattedyrene. Ulvene og bjørnene som tråkker over grensene til sine «rovdyrprioriterte» soner her i landet, blir skutt. Føder de et ungekull «for mye» blir de også skutt. Hvalene kommer til Norge for å sommerbeite, på sine vandringer gjennom verdenshavene. I resten av verden blir de verdsatt. Her blir de skutt. Hvalrossen Freya besøkte mange land på sin ferd gjennom Europa. I hver havn ble hun mottatt med glede, undring og omsorg. Da hun kom til Norge ble hun skutt – og statsministeren forsvarte avgjørelsen.

I resten av verden blir de verdsatt. Her blir de skutt.

Ville dyr har et særlig dårlig vern i Norge, enten de befinner seg på land eller i havet. Og deres rettsvern er lite politisk diskutert. Det er også usikkert om det blir del av den nye dyrevelferdsmeldingen – selv om NOAH har oppfordret til dette. Fortsatt ønsker nordmenn å se på seg selv som et folk med nærhet til naturen. Margreth Olins naturfilm «Fedrelandet», som NOAH har vært med å støtte, går sin seiersgang over kinolerretet og skal bli Norges Oscar-bidrag. Men stopper naturkjærligheten ved fjell, fjorder og blåner? Er det ikke hensyn igjen til alle skapningene som skjuler ungene sine i lyngen, svømmer under vannflaten og svever mellom skyene? Når vi snakker om «vår» natur, mener vi da «bare vår»?

Når vi snakker om «vår» natur, mener vi da «bare vår»?

Det er slik det ser ut. I Norge er det tydeligvis ikke plass til alle dyrene som virkelig hører hjemme i naturen. Med mindre de er kulisser for våre opplevelser. Med mindre de kan «utnyttes» i en eller annen form. I denne tankegangen er menneskets interesser – enda så smålige og uviktige de måtte være – i sentrum. Der er vår motvilje mot andre arter til og med løftet frem som en «vesentlig offentlig interesse», som disse ofrene for motvilje skal bøte med livet for. Om noen lurer på hvordan naturkrisen kunne oppstå, finnes oppskriften her.

Naturkrisen er diffus, men den er samtidig svært konkret. Når NOAH må kjempe for enkeltdyrs rett til å ikke bli skutt, når vi må gå rettens vei for ville arters rett til å eksistere utover et absolutt minimum, da står vi i nærkamp med naturkrisen. Politikere er «enig» om at naturkrisen må bekjempes. Men sloss vi ikke på dyrenes side i den kampen, kan vi like gjerne la være å sloss i det hele tatt. For taper de, så taper vi.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2023

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.