Kronikk: «Skadedyr» - et politisk begrep
For et års tid siden forgikk en bemerkelsesverdig demonstrasjon i hovedstaden: Folk gikk i fakkeltog opp til Stortinget, for å protestere mot at vi fortsatt skal ha ulv her i landet. Demonstrantene ville helst rense ut samtlige ulver, og gjerne jerv, gaupe og bjørn i samme slengen.
Hvorfor er det slik? Hva ligger til grunn når mennesker ikke vil verne om vår ville natur, men tvert imot utrydde den? Hvorfor er Norge særingen i klassen på dette feltet? Sannheten er nemlig at vi skiller oss ganske solid ut. I Romania, f eks., som er langt mindre i areal enn Norge, lever omkring 2400 ulv, uten at det fører til særlig store konflikter. Og staten Minnesota i USA, også langt mindre enn Norge, har omkring 2600 ulv. I Spania er det ca. 2000 ulv, Portugal noen hundre. En del konflikter forekommer med disse bestandene, men stort sett har man en fredelig sameksistens; de har tydeligvis et helt annet forhold til naturen enn mange av hos oss har.
Sannsynligvis har vår lokale aversjon mot rovdyr mange årsaker. En viktig faktor er begrepet ‘skadedyr’, som ble innført av Stortinget i 1845. Visse dyr ble da definert som skadedyr, og det ble utbetalt betydelige pengesummer til dem som drepte disse dyrene.
”Det må være lov å spørre hvem som er mest til skade for naturen, menneskene eller rovdyrene.”
Skadedyrbegrepet satte seg tidlig fast i folks bevissthet. Det bygger på det grunnleggende syn at verden og naturen – med alle ressurser – er en gratis gave til oss mennesker, til fri avbenyttelse. Selv om vi er en av de aller yngste artene på jorden, mener noen således at vi har rett til å styre med naturen akkurat som vi vil, og rydde vekk alt rusk som ikke direkte gavner menneskene. I tiden 1845 til 1972 ble det i Norge, basert på denne brutale egoismen, betalt ut premier for 6400 ulv, 8000 bjørn, 5000 jerv, 7000 gauper og 110 000 ørn, de fleste i de første tiårene. Tallene er interessante, for de viser hvor store bestandene var på den tiden. Det må være lov å spørre hvem som er mest til skade for naturen, menneskene eller rovdyrene.
Virkeligheten er at menneskene har ødelagt grenseløst mye på jorden (Norge ikke unntatt), både i vann, på land og i luften; ikke noen art er tilnærmelsesvis så destruktive som vi mennesker. Et annet forhold som spiller en viktig rolle i rovdyrdiskusjonen er den gleden mange mennesker har av å drepe dyr. Det kalles jakt, og har i en del kretser nærmest religiøs status. Jakt har lange tradisjoner, og bygger i prinsipp på behov for å skaffe mat. I denne sammenheng ansees rovdyr som konkurrenter, ved at de forsyner seg av samme matfatet. Ulv forvalter hjortedyrene på en fullt ut bærekraftig og sunn måte. Svake og gamle dyr blir bytte, slik at bestandene holdes i meget god form. Man skulle tro dette burde være uproblematisk i og med at ulv gavner byttedyrene, men nei, slikt vektlegges ikke. Opplagt viktig er også at det er store verdier i utleie av jaktområde. I ulverevir kan man imidlertid ikke bruke løs hund; det blir kort prosess, for ulv og hund er i prinsipp samme arten.
Det største konfliktområdet gjelder imidlertid forholdet mellom husdyr og rovdyr. Det er ikke mulig å ha mindre beitedyr og rovdyr i samme område, selv om det er god tilgang på f. eks. elg og rådyr. Mange land med store rovdyr har tatt konsekvensen av dette forholdet, og opprettet nasjonalparker hvor rovdyrene har prioritet. Her har imidlertid norske politikere vært ganske handlingslammet, og de har grovt sett definert all norsk utmark som landbruksområde. Vi har derfor fortsatt ingen områder i landet som er avsatt til rovdyr. Interessant nok, hvis norsk arealforvaltning hadde ligget til grunn i Afrika, ville det ikke være mulig å bevare noen av de store rovdyrene, og ikke mange av de andre store dyrene heller.
Når det gjelder det sentrale problemet, forholdet til sau, er det kanskje på sin plass å se på helheten. I norsk landbruk drepes hvert år omkring 1 million sau, på slakteriene. Det er ikke vakkert, men slik er det. I tillegg dør omkring 100 000 sau på beite, det er ca 1000 pr dag i utesesongen; det er heller ikke vakkert, men greit nok, ifølge myndighetene. Av disse 100 000 er en ytterst liten brøkdel tatt av rovdyr.
Rovdyrenes egenverdi
Bunnlinjen er at vi har internasjonal forpliktelse til å ta vare på alle de store rovdyrene. Vi har også en moralsk forpliktelse til å ta vare på norsk natur. Loven sier at disse dyrene har egenverdi, uavhengig av forhold til mennesket, og at de derfor skal behandles godt. Det burde ikke være uoverkommelig å få til ordninger som sikrer fredelig sameksistens med alle de øvrige artene i faunaen vår. Svært mange av dem spiser naturlig nok andre arter, noe som sikrer sunne og bærekraftige økologiske miljøer. Hvis den vettløse rovdyrutryddelsen fortsetter, vil vi stå fattige tilbake. Vi burde da alle skamme oss, og våre etterkommere vil for alltid kunne klandre oss for en sneversynt, primitiv og destruktiv naturforvaltning.
Kronikken har tidligere stått til trykk i magasinet NOAHs ark #1/2020
NOAH jobber målrettet for å stoppe utrydningspolitikken,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.
