Kronikk: Norsk rovdyrpolitikk – et drapsvelde

av Steinar Lem, talsmann i Fremtiden i Våre Hender

”Hva skal vi med ulv?”, spurte en eldre kvinne under et debattmøte om rovdyr på Elverum nylig.

(Nordkvinner og nordmenn som vil utrydde hele dyrearter fra norsk territorium er gjerne over 60; her ligger det et håp.) På Norges 320 000 km2 skal det altså være plass til 4,6 millioner mennesker, 2,1 millioner tungt subsidierte sauer, men ikke 11 ulver. Mener et høyrøstet mindretall.

Portrett av Steinar Lem

Hva skal vi med jødene? De behøver iallfall ikke være i Norge. Trenger verden palestinerne? Særlig når jøder og palestinere bor nær hverandre, blir det jo uro.

Trengs det folk i Elverum? Selv bor jeg i Oppegård, og er slett ikke overbevist om at jeg og familien har noen praktisk eller økonomisk fordel av at det bor folk der.

«25 prosent av verdens pattedyr er truet av utryddelse – fordi herskerarten breier seg, formerer seg, skyter, hugger og bygger ut.»

Og er det helt sikkert at jeg har en netto fordel av familien min? Eller av katta – når jeg kommer hjem og roper, snur hun seg ikke en gang, hun bare vifter irritert med halespissen. (Men når hun skal inn henvender hun seg med et innsmigrende ansiktsuttrykk og påtatt lidende stemme.)

Alt som lever har egenverdi

Det fins et annet syn på tilværelsen: Alt som lever har egenverdi. Den verdien øker etter hvert som livsformene blir mer komplekse og utvikler følelser og selvbevissthet. Vi bør utrydde hiv-viruset og malariaparasitten. Jeg går skogstur selv om jeg tråkker på insekter (men skritter over dem når jeg kan). Måtte jeg velge, ville jeg heller redde vår nære slekting orangutangen enn planten skogstjerne. Men forsvinner skogstjerna fra universet, er det et uerstattelig tap som gjør verden fattigere.

25 prosent av verdens pattedyr er truet av utryddelse – fordi herskerarten breier seg, formerer seg, skyter, hugger og bygger ut. Trusselen fra global oppvarming kommer i tillegg. Til gjengjeld er det ikke mye som skal til for å sikre de fleste truete arter: Strengere lovgivning, overvåkning mot ulovlig jakt, internasjonalt oppkjøp av truete leveområder. Å sikre de norske rovdyrene er heller ikke vanskelig. Det vanskelige er å få aksept for at ”de andre”, dyrene, har samme rett til å være her som vi, og at det er vårt ansvar å innrette nærings- og fritidsaktivitet med artsvern som en ufravikelig grense.

Flertallet i Norge vil ha rovdyr. Vi er mange som føler stolthet og glede over å dele Norge med disse praktdyrene, eventyrdyrene. Gaupa er en norsk tiger, den klarer seg i 40 minusgrader, sterk og klok og vakrere enn noen senterpartipolitiker. Naturopplevelsen i Norge får dybde og mystikk fordi skogene ikke er tomme. Mange steder i landet kan det hende at en bjørn vet om deg – den trekker seg tilbake for å slippe deg forbi. En gang å få se en av de fire store i fri tilstand vil være en et høydepunkt i livet. Du skal iallfall kunne se merker etter dem: Du er ikke alene i en parkskog. Det reduserer min livskvalitet kraftig at det er usikkert om mine unger skal kunne gå i norsk skog og høre ulvehyl. Hytter, veier og motorsaghyl skal det derimot ikke bli mangel på.

«Flertallet i Norge vil ha rovdyr. Vi er mange som føler stolthet og glede over å dele Norge med disse praktdyrene, eventyrdyrene.»

Det er sjelden at en norsk gaupe dør naturlig. Bjørnene skytes etter hvert som de kommer over fra det mer siviliserte Sverige. Jervungene drepes kanskje i hiet, lovlig eller ulovlig. Ulvene ”tas ut” som følge av hat.

Ja, det ville ramme meg intenst hvis jøder og palestinere ble ”tatt ut” med en atombombe – selv om ikke et fnugg radioaktivitet nådde Oppegård. Jeg vil ikke argumentere med at rovdyr har en økologisk funksjon – noe de selvsagt har. Jeg er forbundet med dem og deres skjebne, enten jeg ser dem eller ikke. De er liv, de hører til her, og vi hører sammen.

Det er trist at rovdyr dreper. Men det er livslover som eksistensen på jorden er underlagt. Mennesket må ikke drepe for å leve. Det må rovdyr. Deres drap er ikke uttrykk for aggresjon eller lav moral.

Annerledes med katta hjemme. Hun spiser bare pellets, og kanskje skrei (men aldri vanlig torsk). Så går hun ut og dreper. En liten mus eller fugl på trappa. Vi har hengt bjelle på henne. Noen ganger må jeg likevel drepe en hardt skadd mus med hammer – det setter min innerste sjel i opprør. Hun synes hun har bidratt til husholdningen, og ser på oss med skjønne øyne som ikke angrer. Instinkter på avveie.

Rovdyrene har ikke skylden

Forskjellen på senterpartister og rovdyr er at de første kan bli vegetarianere. Det ville gjøre verden bedre på mange nivåer.
Det er neppe noe land i verden der hatet mot rovdyr gløder like sterkt. Mange på Stortinget har utryddelse som hjertesak. Ingen har vern av rovdyr som hjertesak. Landbruksminister Lars Peder Brekk ønsker å drepe ”skadedyr” før de gjør skade – altså før de spiser. Han er selv et skademenneske, men møter ikke den forakt han fortjener. Åslaug Haga måtte gå på grunn av små stabbursløgner – ikke på grunn av sin kamp for å utrydde ulv.

Det fins ulv i Russland, sier utrydderne. Men Bernkonvensjonen krever selvsagt at alle land skal beskytte sine arter. Var nasjonal utryddelse akseptabelt, ville artene forsvinne langt raskere. Om 180 korte år ble kanskje de siste ulver utryddet av russiske senterpartister.

«Rovdyrene har ikke skyld i gjengroingen: Vi har like mange sauer som for 50 år siden. Det er driftsformen som er endret.»

Ikke-vegetarianere vil ha sau i Norge, men den må da være økologisk. Konvensjonell sau (og lammenes mødre) krever enorme mengder kraftfor, kunstgjødsel og sprøytemidler. Sauen bør være der den kan gå mest mulig ute, og på de tradisjonelle kulturlandskapene rundt gårdene og i dalbunnene. Nå er støtten større for sauehold i rovdyrområdene mot Sverige og på Hardangervidda. Sauebønder bør være heltidsbønder, som lettere kan passe dyrene – også under lamminga: Nå dør over 120 000 dyr før de kommer på beite.

Rovdyrene har ikke skyld i gjengroingen: Vi har like mange sauer som for 50 år siden. Det er driftsformen som er endret. Tap på beite er like stort på Vestlandet, uten rovdyr, som i Hedmark. Selv de offisielle, oppblåste tallene viser at de fleste dødsfall på beite ikke skyldes rovdyr, men fallulykker, sykdom, giftige planter, parasitter.

«Angsten for å bli drept av rovdyr er pisket opp av utrydderne selv. De dyr som av og til dreper i Norge er bøndenes egne: Okse, hest, noen ganger hund. Veps. Men lokalavisene har ikke overskrifter av typen (…).»

Sauebonde Mia Dæhlien fra Pasvik sa for få år siden at hun ikke har tap fordi hun har villsau med fluktinstinktene i behold, og at hun mistenker noen bønder for å være mer opptatt av utryddelse enn løsninger. Tor Prestgard på Finnskogen har ikke tap – han bruker lette, flyttbare gjerder, og synes merarbeidet er overkommelig. Det fins heltidsbønder med små tap som ikke tør stå fram i mediene, for da blir de mobbet i bygda.

Angsten for å bli drept av rovdyr er pisket opp av utrydderne selv. De dyr som av og til dreper i Norge er bøndenes egne: Okse, hest, noen ganger hund. Veps. Men lokalavisene har ikke overskrifter av typen: Hest sett nær barnehage. Da en mann i fjor ble drept av en okse, stod det ikke et ord i Nationen. Noen kjører ungene to kilometer – statistisk vil mange la være å sikre dem forsvarlig. Ungene settes altså i fare på grunn av irrasjonell angst.

De som ikke tåler rovdyr i nærheten får heller flytte. Hvis farlige dyr skal utryddes, må Sp og Frp også utrydde løver, tigre, bøfler, mange slanger – og hund, hest og ku… Et stort arbeid ligger og venter.

«Kanskje må de hardeste rovdyrmotstanderne få lov til å dø ut naturlig, mens stadig flere unge har et moderne syn på dyr: Kjøttspisende dyr har også livets rett.»

Men det fortsetter å komme bjørner og ulver fra Sverige, og gaupe og jerv klamrer seg til livet også i Norge. Kanskje må de hardeste rovdyrmotstanderne få lov til å dø ut naturlig, mens stadig flere unge har et moderne syn på dyr: Kjøttspisende dyr har også livets rett. Kanskje må et EU-medlemskap til før Norge presses til en anstendig rovdyrpolitikk. Imens skal det norske drapsvelde herje videre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.