Kampen for tilværelsen

Norske politikere har det siste året forfulgt de kritisk truede dyrene i en patetisk klappjakt. Siden stortingsmeldingen om ulv kom i begynnelsen av 2016, har næringspolitikere fra ulike partier kappes om å vise sin utryddingsiver. Ikke bare er det blitt stuerent å ønske ulven vekk fra Norge – “kritisk truet” er nå for flere partier den ønskede “bevaringsstatusen” for dyret. Gjennom hele 2017 har NOAH sloss mot politikernes alt mer absurde utfall mot ulvene – en juridisk virvelvind av forsøk på forsvare å “skyte flere” av et dyr det knapt er 100 av på norsk jord. Samtidig har vi i løpet av vinteren 2017 klaget på syv vedtak om skadefelling av totalt 24 ulver og fem vedtak om lisensfelling av totalt 43 ulver. Til sammen sendte NOAH 20 klager på vedtak om felling av 151 truede rovdyr.

«Ikke bare er det blitt stuerent å ønske ulven vekk fra Norge – kritisk truet er nå for flere partier den ønskede bevaringsstatusen for dyret.»

Med nød og neppe har de fleste av ulvene som ble dødsdømt av rovviltnemndene i fjor høst, hittil klart seg. Men hva skyldes våre politikeres økende hets mot ulvene? Og hvordan henger det sammen at forskerne forteller oss at flertallet i Norge verdsetter og ønsker ulven, mens mediene er fulle av mennesker som misliker den?

Historien om maksimumsmålet

Spør man en gjennomsnitts aviskommentator hvorfor ulvestriden blusset opp i år, vil man sannsynligvis få til svar at det var fordi miljøminister Vidar Helgesen ikke tillot ulvejakt. Men enkeltes iver etter å personifisere ulvedebatten er forenklet og forfeilet. Grunnen til at jaktinteresser kan føle seg “lurt”, samtidig som naturverninteresser med langt større rett kan føle at Norge er i ferd med å bryte egne lover når man legger opp til storstilt jakt av en kritisk truet art, er at Stortinget i realiteten allerede har brutt lover de selv har vedtatt. Stortinget har vedtatt Bernkonvensjonen, Grunnlovens § 112 som gir befolkningen rett til “en natur der produksjonsevne og mangfold bevares” og Naturmangfoldloven. Ingen av disse åpner for at rødlistede arter skal holdes nede i antall og forbli rødlistede.

«Flere norske stortingspolitikere kommuniserer som om bestandsmålene var maksimumsmål – et tak på antall rovdyr. Det blir dermed et politisk mål at ulven skal være kritisk truet.»

Likevel har Stortinget også vedtatt ”bestandsmål” for alle de store rovdyrene, som i realiteten ikke vil gi dem noen sjanse til bedret bestandsstatus. Samtidig tar stortingspolitikerne et biologisk forståelig begrep som ”bestandsmål” i utgangspunktet er, og omdefinerer det til et politisk begrep som ikke gir mening i forvaltningen av truede arter: ”Bestandsmål” for en (kritisk) truet art er per definisjon et minimumsmål – et mål man aspirerer å nå for bestanden i den hensikt å bidra til at den ikke lenger befinner seg i truet tilstand. I Sverige er bestandsmål for rovdyr selvsagt definert slik – som minimumsmål. NOAH har ikke klart å finne ett eneste annet land i verden hvor det ikke er slik. Men flere norske stortingspolitikere kommuniserer som om bestandsmålene var maksimumsmål – et tak på antall rovdyr. Det blir dermed et politisk mål at ulven skal være kritisk truet.

Definisjonskrigen om begrepet “bestandsmål” kom klart frem i stortingsbehandlingen av ulvemeldingen: Mens det ikke er nevnt av den behandlende komité, miljøkomiteen, at bestandsmålet skal forstås som et “maksimumsmål”, står det tydelig i næringskomiteens merknad at næringspolitikerne vil tolke det slik: ”Komiteens flertall vil understreke at bestandsmålet skal oppfattes slik at det er et minimums- og maksimumsmål og at dette er nådd når man har passert 4 og det skal ikke overstige 6. Da skal det iverksettes uttak. (…) Komiteens flertall vil understreke at når bestandsmålet er nådd skal bestandsregulering iverksettes, og da primært gjennom lisensjakt.”^[1] I det skulle bli 6 ynglinger så skal det jaktes så mye at man ikke har noen sjanse for å oppnå 6 ynglinger året etter. Det er dette  klartekst vil næringspolitikerne skyte ulver med en gang “minimumsmålet” på 4 ynglinger (inkludert grenserevir) er nådd, og hvis det skulle bli 6 ynglinger så skal det jaktes så mye at man ikke har noen sjanse for å oppnå 6 ynglinger året etter. Det er dette budskapet næringspolitikerne kommuniserer til jaktinteressene og ulvemotstanderne – og slik “lurer” dem til å tro at kritisk truede dyr med et trylleslag kan bli fritt vilt. Og det er dessverre deres tolkning som deler av forvaltningen også bruker.

Men denne tolkningen er regelrett feil – og det burde ledelsen og ikke minst miljøpolitikerne i Ap, KrF, H og FrP være tydelige på. Å følge opp en politikk hvor 6 ynglinger av en art utløser bestandsdesimering vil nødvendigvis stride mot lover og konvensjoner om vern av arter. Disse er skapt med tanke på å verne dyr fra utryddelse – ikke med tanke på å konstant holde dem i fare for utryddelse. Også norske jurister reagerer mot politikernes omdefinering av hva bestandsmål egentlig betyr: I et brev til Klima og miljødepartementet, skriver jusprofessor Ole Kristian Fauchald at “det (må) være klart at de nasjonale bestandsmålene som kommer til uttrykk i rovviltforskriften må anses som minimumsantall for ynglinger i Norge, det vil si at bestandsmålet er at det ikke skal være færre enn 4-6 årlige ynglinger i Norge”. Advokatfirmaet Arntzen de Besches miljøjurister uttaler også at “det (er) sentralt at det som er vedtatt er et “bestandsmål”, ikke et maksimumsmål for den norske bestanden.”

Men når en rekke norske politikere og deler av forvaltningen insisterer på å om tale bestandsmålene for truede rovdyr som maksimumsmål, og de politikere og byråkrater som faktisk vet bedre tier stille, får man den ulvepolitiske farse som nå har pågått i over et år. Dette er historien om hvordan biologiske minimumsmål ble til politiske maksimumsmål. Vi har per i dag et politisk Norge som ser “kritisk” og “sterkt truet” som idealtilstanden for norske rovdyr. Og vi er det eneste landet i verden hvor en slik holdning får lov til å dominere.

Juridisk klappkjakt

Ved å lukke øynene for logikken, og etablere en helt egen forståelse av “bestansdsmål”, har ulvefiendtlige politikere på Stortinget etablert et rom å manøvrere i, hvor de fullt og helt fokuserer på det som i 2017 fremsto som norsk forvaltnings fremste mål – å skyte flere ulver. Da departementet omgjorde rovviltnemdenes vedtak i desember 2016 og kun ga tillatelse til å skyte 15 av 47 ulver, var dette – slik NOAH hadde påpekt – helt uunngåelig fordi departementet må forholde seg til loven, noe rovviltnemdene ikke hadde gjort. Det var rett og slett normal saksgang – ved tak uten hjemmel i lov må omgjøres. Og for å være helt sikker på at det ikke fantes hjemmel for skytingen, hadde departementet også bedt om en grundig utredning fra Lovavdelingen i Justisdepartementet. Lovavdelingen var tydelig; skyting av alle ulvene hadde ikke juridisk dekning. Ulvefiendtlige stortingspolitikere ville imidlertid ikke godta saksgangen, de ville selv ha siste ordet i klagesaken. Når stortingspolitikere krever makt over områder de ikke skal ha makt over, bør mediene reagere. Men tvert imot ble disse politikerne heiet frem av kommentatorer som tydeligvis selv ikke skjønte maktfordelingsprinsippet mellom storting og regjering.

Og slik kunne den juridiske klappjakten på ulven begynne: Stortingspolitikere skrek fra sidelinjen at ulv måtte skytes – uten å konfronteres nevneverdig med at deres krav brøt med lover og konvensjoner. Og departementet begynte å løpe etter “stortingets vilje” med absurde tiltak for å tilfredsstille skytter-koret. Det ble iverksatt storstilt radiomerking av ulver for å få “informasjon om ulvens bevegelser” og om de oppholdt seg “nær hus og mennesker”. Tiltaket gikk så raskt at det ikke ble sendt via en dyrevelferdsmessig vurdering fra Mattilsynet – som i teorien skal vurdere all merking av ville dyr fordi det går inn under forskningsmessig bruk av dyr. Knapt to uker var gått av 2017 før Klima- og miljødepartementet lanserte “12 punkter” i Stortinget, over vedtak de kunne tenkes å foreslå som skulle gjøre det “lettere å felle ulv”. Ved samme anledning lot stortingspresidenten (som selv tidligere hadde møtt opp på demonstrasjon mot ulv) det passere at en gruppe eldre herrer fra Hedmark hadde en ulovlig demonstrasjon på stortingsgalleriet, med den faunakriminelle oppfordringen “Skyt ulvene nå”.^[2]

«Når stortingspolitikere krever makt over områder de ikke skal ha makt over, bør mediene reagere. Men tvert imot ble disse politikerne heiet frem av kommentatorer som tydeligvis selv ikke skjønte maktfordelingsprinsippet mellom storting og regjering.»

NOAH fikk møter med departementet og Stortingets miljøpolitikere for å komme med en motvekt til den massive politiske ulveforfølgelsen som man nå så starten på. 30. januar arrangerte vi en markering foran Stortinget hvor 40 frivillige representerte de, på det tidspunktet, ca. 40 ulvene i norske skoger. Politikere fra SV, MDG, Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet kom til markeringen for å få overrakt NOAHs appell – noe som resulterte i en politisk ulvedebatt foran åpent kamera. Dette var dagen før enda en stortingsdebatt om ulv skulle gå av stabelen, og pressedekningen ble stor for budskapet om å bevare Naturmangfoldloven og erkjenne det faktum at ulven er kritisk truet.

Snarlig etterpå, 3. februar, kom likevel forslag om å utvide jakttiden på ulv ut mars og dermed inn i parings- og yngletiden. Høringsfristen var én uke, mot normalt 3 måneder. NOAH sendte inn høringssvar og deltok på høringsmøte. Men departementet visste allerede at det var “dyreetiske betenkligheter” ved forslaget sitt, og anså at “behovet for å prøve ut ulike tiltak med sikte på å bringe ulvebestanden nærmere bestandsmålet, må veie tyngre” enn dyreetikk.^[3] Dermed ble utvidet jakttid banket igjennom.

Hvordan kunne et “behov” for å redusere bestanden av en kritisk truet art – noe som i utgangspunktet ikke er lov for et land å gjøre – veie tyngre enn dyreetikk? Slike spørsmål hadde departementets folk ikke tid til å fordype seg i. De måtte rase videre på sin ville ferd mellom paragrafene, og ba 14. februar om en «juridisk dugnad» hvor uavhengige juristmiljøer ble oppfordret til å gi departementet innspill i ulveforvaltningen innen 27. februar – som en slags overprøving av Lovavdelingens egen utredning.^[4] To jusprofessorer ved Universitetet i Oslo tok oppgaven – og var i store trekk enige med Lovavdelingen; ulvene kan ikke skytes lovlig. Selvsagt grep også de to bondeorganisasjonene, Norges jeger- og fiskerforbund, samt flere skogeierforeninger sjansen og fikk advokater til å sende innspill om at ulver måtte kunne skytes av hensyn til bl.a. jaktinteresser. Partsinnspillene for ulven besto av Advokatfirmaet Arntzen de Beches utredning på vegne av WWF og en juridisk utredning fra NOAH.

«Hvordan kunne et ”behov” for å redusere bestanden av en kritisk truet art – noe som i utgangspunktet ikke er lov for et land å gjøre – veie tyngre enn dyreetikk?»

Før de juridiske innspillene var på plass – og med samme høringsfrist – sender så departementet ut en høring 22. februar om endring i Naturmangfoldloven og Rovviltforskriften – alt for å gi “noe større mulighet for felling av ulv”. En endring i selve loven som skal beskytte norsk naturmangfold og truede arter blir altså kastet ut med en høringsfrist på 5 dager – inkludert en lørdag og søndag. NOAH holdt tempoet, sendte igjen inn høringssvar og deltok på høringsmøte – og understreket at vi anså hele prosessen som brudd på forvaltningsloven. Men man kan trygt si at høringen var ren pro-forma, og at argumenter for ulvens beskyttelse allerede var feid under teppet for andre hensyn:

«En endring i selve loven som skal beskytte norsk naturmangfold og truede arter blir altså kastet ut med en høringsfrist på 5 dager – inkludert en lørdag og søndag.»

For den 3. mars, på FNs Verdensdag for ville dyr, var den norske regjeringen opptatt av noe ganske annet enn å “feire og øke bevisstheten om verdens ville dyr” – slik FN oppfordret til. Denne dagen ble isteden avsatt til en å fremlegge endring av Naturmangfoldloven, for å blidgjøre norske stortingspolitikeres sneversynte ønske om å skyte flere ulver. Det smutthullet som man trodde seg å ha funnet var en vag formulering fra Bernkonvensjonen om at “fangst, forvaring og annen skjønnsom bruk av enkelte individer (…) i lite antall” etter nærmere angitte kriterier kan tillates. Men i norsk lov ville disse ordene bli tatt ut av sin sammenheng: Her var de ment å skulle bane vei for å redusere antallet av en kritisk truet art – uten at det har skjedd noen “skade” som ellers er kriteriet, og “på toppen”, som departementet uttrykte det, av de ulvene man allerede skyter i lisensfelling.^[5] Men alt skrik og skrål fra Stortingets talerstol til tross; forslaget gikk ikke igjennom. NOAH hadde gitt Venstre, SV og MDG grundig informasjon om hvorfor en slik endring ville være svært negativ, og Venstre klarte å holde de borgelige partiene til regjeringsløftet om å ikke røre Naturmangfoldloven. Når alt kom til alt i Stortinget, stemte ingen partier for en endring.

Også utvidelsen av jakttiden for ulv ble gjort til skamme: Dataene fra merkede ulver bekreftet at ulvene hadde normal oppførsel og ikke kunne defineres som “nærgående” eller noen trussel.^[6] Dermed var det heller ikke grunnlag for utvidet jakt. Senterpartiet fortsatte å veive med armene i Stortinget, da de fremmet mistillitsforslag mot miljøvernministeren i april. Men de ble stående alene med forslaget – samtlige andre partier stemte for at de hadde tillit til Vidar Helgesen. Imidlertid klarte stortingsflertallet å vedta en “instruks” til departementet om endringer i Rovviltforskriften. Lisensfelling – som per definisjon er “skademotivert felling” av fredet vilt for nettopp å forhindre skade på beitedyr^[7] – skulle nå også kunne bestemmes ut i fra “andre interesser”.

Man endrer altså selve definisjonen på lisensfelling – og dermed den tilsynelatende legitimiteten ved slik jakt. 7. juni ble endringen iverksatt, og rovviltnemndene kan nå også vedta lisensfelling av alle store rovdyr “for å ivareta det som etter loven kvalifiserer som allmenne helse og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning”.^[8] Spørsmålet nå er hva slags hensyn og interesser man egentlig ser for seg. Som NOAH understreket i sitt høringssvar kan verken lommeboken til jaktselskaper eller en subjektiv opplevelse av senket livskvalitet fordi det finnes ulv i skogen, kvalifisere som offentlig interesse. Men det er nettopp jaktinteresser og generell uvilje mot ulv som ulvemotstanderne nå forventer skal være grunn god nok for å ta livet av flere truede dyr. NOAH har klaget inn til Sivilombudsmannen at endringen ble gjort uten høring og uten presisering av hva den egentlig vil bety for rovdyrene.

Løs på drevet halsende politikk

Miljødepartementets 12-punkts liste inneholdt også mulighet for å bruke løshunder til hetsjakt på ulv – såkalt plotthundjakt. Dette er en jaktform som er forbudt de aller fleste steder i verden, men som norske jegere i en årrekke har prøvd å få innført i Norge. Hver gang har NOAH klart å forhindre dette ved å vise til vitenskapelige studier om belastningen for dyrene ved slik jakt.

«Plotthunden er meget utholdende, viltskarp og modig. Den har en utpreget interesse for å jage vilt, og drivkraften er å få nærkontakt med byttet. En førsteklasses plotthund skal kunne jage/holde viltet i 10-15 timer.»
– Miljødepartementet, 2017 

Søknadene om å bruke plotthunder lot heller ikke vente på seg i 2017, og NOAH fulgte raskt opp. Da media meldte i april at plotthunder ville kunne bli brukt, skrev NOAH til Miljødirektoratet. Ikke før 1. juni kom svaret: “Vi kan informere om at det ikke i dag er gitt tillatelser til bruk av slik hund ved skadefelling som nevnt. Vi har heller ikke noen umiddelbare planer om å endre denne praksisen i tiden som kommer.” Men “tiden som kommer” skulle tydeligvis bare bety en ukes tid, for fredag 9. juni annonserte departementet at Miljødirektoratet ville åpne for at Statens Naturoppsyn kunne bruke plotthunder i jakt på ulv.^[9] Departementet advarte selv mot at hundene kunne utgjøre en fare for både sauer og ville dyr, som i juni var midt i yngletiden med nyfødte unger: “Plotthunden er meget utholdende, viltskarp og modig. Den har en utpreget interesse for å jage vilt, og drivkraften er å få nærkontakt med byttet. En førsteklasses plotthund skal kunne jage/holde viltet i 10-15 timer”, kunne de fortelle.

«Uten høring og uten hensyn til dyreetikk og faglige inn spill, har departementet og Miljødirektoratet på få dager gått fra å benekte at plotthundjakt på ulv ville bli tillatt i Norge – til å åpne for at private aktører kan bruke disse hundene med tillatelse kun fra fylkesmannen.»

NOAH ba umiddelbart om oppsettende virkning mandag 12. juni, men da var hundene allerede kommet fra Sverige og ute i terrenget. Etter en uke, heldigvis uten resultat, ble hundene sendt tilbake, men NOAH sendte klage på tillatelsen likevel. Departementet svarte raskt at avgjørelsen om å bruke plotthund ikke er et enkeltvedtak, og dermed ikke kunne klages på: “Et samtykke til at private personer kan ta i bruk plotthund ved jakt/felling av andre arter enn de som det i dag er tillatt for etter lov eller forskrift, vil være et enkeltvedtak. En tilsvarende beslutning om at Statens naturoppsyn skal kunne gjøre det samme når de utfører fellingsoppdrag, vil etter departementets vurdering ikke være (det)”. Få dager etter sender NOAH igjen brev til departementet om rett til å bestride avgjørelsen om å tillate løshundjakt på ulv. Det har hittil ikke blitt besvart. Men 13. juli legger departementet en “tiltakspakke”^[10] på bordet hvor ett av fem tiltak for å «gjøre det lettere å felle ulv» er at “myndigheten for å gi tillatelse til at kommunale fellingslag kan bruke løs, på drevet halsende hund ved skadefelling på ulv, delegeres fra Miljødirektoratet til Fylkesmannen”. Uten høring og uten hensyn til dyreetikk og faglige innspill, har departementet og Miljødirektoratet på få dager gått fra å benekte at plotthundjakt på ulv ville bli tillatt i Norge – til å åpne for at private aktører kan bruke disse hundene med tillatelse kun fra fylkesmannen. Dessuten vil “regjeringen nå ta initiativ til opplæring av denne typen hund også i Norge”, slik at skattebetalernes penger vil gå til kontroversiell og uetisk jakt.

Plotthundsaken er i seg en illustrasjon på at rovdyrpolitikken i løpet av 2017 ble fullstendig løsrevet fra fornuft, forskning og etikk – et halsende, hodeløst jag etter å få “skyte flere ulv”, uten at dette var begrunnet i annet enn rovdyrfiendtlige stortingspolitikeres vilje. I “tiltakspakken” fra myndighetene ble også skattebetalerne belastet med enda flere millioner til ulvejegere, og en kostbar “uavhengig genetisk utredning” av ulvestammen i Norge. Sistnevnte prosjekt ble pålagt departementet fra Stortinget – en uforståelig omkamp med norske forskningsmiljøer som gang på gang har påvist at ulven i norske skoger nødvendigvis er nettopp ulv og ikke “utsatte hybrider”.

Nådeløs kultur

Samfunnsforsker Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) betegner både kravet om genetiske studier og den ellers nitide forfølgelsen av ulv som del av et kulturelt fenomen, der ulven er fanget i en kamp om opplevd eiendomsrett: – Noe vi forskere har blitt klar over etter å ha forsket på forholdet til rovdyr over mange år, er at ordet “utmark” betyr noe helt annet enn “villmark” for de som er negative til ulv. De ser på “utmark” som et brukslandskap, de mener at Norge er et kulturlandskap – punktum. Det er ikke plass til “villmark” her, naturen skal ikke forvaltes som det. Det å la området bli villmark, ses på som å slippe til kaos. Dette synet faller gjerne sammen med identifikasjon med jaktkultur eller landbruksnæring – og følelsen av at f.eks. jaktkulturen er under press. Det igjen faller sammen med et bilde av en nedadgående spiral i bygdene – de unge flytter ut og kommer ikke tilbake, postkontor og nærbutikk legges ned, folk med andre tanker om natur og vern flytter til bygda.

Disse tingene henger ikke nødvendigvis sammen i årsaksforhold, men de henger sammen i tid og blir dermed blandet sammen. Negative holdninger til ulv korrelerer heller ikke med det å faktisk ha ulv i nærheten, men med det å bo på et sted med lite folk. For noen blir den “moralske eiendomsretten” til naturen en symbolsk kampsak. Det blir en slags kamp om hvordan norsk natur skal defineres, brukes og forvaltes. Det har vært uflaks for ulven at den kom tilbake da denne konflikten allerede var igang i Norge og andre land i Europa, fordi de tradisjonelle bygdenæringene uansett er i tilbakegang. Flere av de som er imot ulv i Norge, vil samtidig si at de ikke er imot ulv – i villmarken. Men så lenge Norge ikke skal ha noe villmark, slik de mener det skal være, så skal heller ikke ulven være her.

«Når Stortinget nå ba om en ”uavhengig granskning” er det fordi det finnes det vi kan kalle ulveaktivister på Stortinget som ønsker å få bevist at ulven ikke er ekte ulv.»
– Ketil Skogen, samfunnsforsker ved Norsk institutt for naturforskning

Det kan synes som om Skogen beskriver en kamp for å holde et land fri for vill natur. En kamp for at naturen i realiteten skal være under kontroll av oss mennesker – bestående av de dyrearter vi finner nyttige. En natur som først og fremst er der for å bli brukt av mennesker – ikke fordi den har verdi i seg selv. Forskernes beskrivelse av dette natursynet gir Senterpartiets slagord “ta hele Norge i bruk” en mørkere klang. Handler det kanskje ikke bare om at det skal bo folk fra nord til sør, men også om at naturen over hele Norge skal vike og underlegges oss mennesker? Det splittede synet om at villmark er greit, bare ikke i Norge, henger også sammen med vandrerhistoriene som har blitt til stortingsvedtak:

– Det er to historier om den norske ulven som overraskende mange faktisk tror på. Den ene er at ulven i Norge er hybrider, blanding av hund og ulv – og eventuelt at de er satt ut av mennesker. Den andre historien er at ulver fra dyreparker er satt ut av myndighetene eller miljøvernere. Disse historiene gjentas i miljøer man ikke venter å finne folk som tror på det, og de ligger til grunn for det absurde stortingsvedtaket om å utrede ulvens genetiske bakgrunn. Hvis det er noe som er gjennomutforsket av nettopp uavhengige forskere – nærmere bestemt tre skandinaviske universiteter – så er det den skandinaviske ulvens genetikk. Når Stortinget nå ba om en “uavhengig granskning” er det fordi det finnes det vi kan kalle “ulveaktivister” på Stortinget som ønsker å få bevist at ulven ikke er “ekte ulv”.

Grunnen til at dette er så viktig for dem er nettopp forestillingen om at de egentlig ikke er imot ekte vill ulv i ekte villmark. Men Norge er ikke villmark, og norsk ulv er ikke “ekte” – den er en “unaturlig” ulv påført dem av en “ond handlende kraft”; mennesker som vil bygdene vondt. Dette er hva man i forskningen kaller “demoniserende rykter” for å forsvare et standpunkt som ellers ville være vanskelig å forsvare. Det at ulven anses som produkt av myndighetene blir i seg selv et argument mot den. Når man er misfornøyd med utviklingen i lokalsamfunnet, får myndighetene og de man identifiserer dem med, skylden. Dette ser vi også i andre land. I Uganda prøver ikke misfornøyde bønder engang å hevde at bavianene er noe problem for avlingene deres. De sier de dreper dem fordi det er “regjeringens bavianer”. Sinnet mot staten og det mer udefinerbare i en situasjon de er misfornøyd med, tas ut på dyr, forteller Skogen.

«De største og mektigste partiene, sammen med noen av Norges mektigste næringsorganisasjoner, har kjørt traktor over folke flertallet. Og samtidig har denne makttraktoren kamuflert seg som den menige manns kamp mot nettopp makta.»

Gruppen Ketil Skogen beskriver er ikke et flertall, heller ikke på bygdene, men de er en gruppe som får fortelle sin versjon av historien gjennom media gang på gang. Denne historien brukes også av landbruksorganisasjoner, jegerorganisasjoner og skogeierorganisasjoner som har økonomiske interesser i at naturen i hovedsak nettopp er til for dem, og ikke for dyr som ikke passer inn i deres bruksområder. Rovdyrmotstand har både en kulturell og en ren økonomisk side. Og disse sterke interesseorganisasjonene har igjen et tradisjonelt sterkt grep om norsk politikk. Stortinget er fullt av representanter som går ut og inn av tillitsverv i næringsorganisasjonene, og har økonomiske interesser i de sakene de vedtar politikk om. Bakgrunn i verneorienterte organisasjoner har tradisjonelt vært mindre utbredt i maktens korridorer. Det betyr at virkelighetsoppfatningen hvor ulven knapt er virkelig, er godt representert på Storting og partikongresser. Men det betyr ikke at det ligger et reelt folkelig flertall bak politikernes ulveforfølgelse. I norsk politikk har man den merkelige situasjon at de største og mektigste partiene Ap, Høyre, FrP og Sp, sammen med noen av Norges mektigste næringsorganisasjoner, har kjørt traktor over folkeflertallet, på tvers av lover som flertallet mener er viktige. Og samtidig har denne makttraktoren kamuflert seg som den menige manns kamp mot nettopp “makta”.

Drepende medier?

Hvorfor ser og hører man ikke mer fra flertallet som vil ha ulv i norske skoger? Fra stemmene som utgjør hele 60 % også blant dem som rapporterer at de har ulv i nærheten av der de bor, og som “liker eller liker godt” at det er ulv i Norge?^[11] Mediene klarer tydeligvis ikke å finne frem til dem. Er det slik at de som er for ulv rett og slett ikke vil si det høyt?

– De fleste av de som er positive til ulv og bor i områder med ulv, velger å holde en lavere profil enn de som er negative, og en faktor kan nok være at de er redde for å stå frem på grunn av trusler og ubehag som de frykter vil komme ved å “provosere” de veldig aktive og høyrøstede folkene i lokalmiljøet som er mot ulv. Men vi som forskere tror at en beslektet forklaring er viktigere: Flertallet av de som synes det er greit eller bra med ulv, har på en måte akseptert at motstanderne av ulv føler veldig sterkt om dette og ser det som usolidarisk og en uvennlig handling mot sambygdinger å gjøre noe som oppleves å være imot deres virkelighetsoppfatning. Så de lar være å engasjere seg åpent, rett og slett for å bevare et godt naboforhold. De godtar de andres virkelighetsoppfatning selv om de ikke er enig i den. I områder der folk selv rapporterer at de har ulv i nærheten, svarer den største gruppen på 35,2 % at de ”liker godt” at ulven finnes i Norge, mens de som ”misliker sterkt” utgjør 13,3%, sier Ketil Skogen og referer til NINAs sist publiserte studie fra august 2017. – Vi vet imidlertid ikke noe om hvor sterkt engasjementet er, selv om de svarer slik. Men noen av de vi snakker med formidler tydelig at det vil forringe deres livskvalitet dersom ulvene der de bor blir skutt, sier han.

«Mediene spilte opp til SP leder Slagsvold Vedums låvedans og gjenfortalte i store trekk hans narrativ gjennom reportasjer, intervjuer og debatter. Men de faktasjekket ham ikke.»

Men frykt for å stå frem virker ikke å være forklaring nok på medienes skjevfordeling i kildebruk. Selv om det store ulvevennlige flertall foretrekker å ikke si noe som potensielt støter naboen, burde ikke journalistene ha problemer med å finne frem til kilder som ønsker å forsvare ulven lokalt. Kan det være at de rett og slett ikke ser så godt etter? Intervjuer med lokalbefolkning i ulvesonen som ønsker ulv, ville forkludret det klare bildet av “de som har skoa på” mot “de som drikker kaffe-latte innenfor ring 3”. Senterpartiets valgkamp var basert på denne skillelinjen – og ulven ble kastet i gryta sammen med lensmannskontorer og kommunegrenser. Mediene spilte opp til partileder Slagsvold Vedums låvedans og gjenfortalte i store trekk hans narrativ gjennom reportasjer, intervjuer og debatter. Men de faktasjekket ham ikke. Forskerne fra NINA har følgende kommentar innskrevet i rapporten: “Mens dette skrives, er Trygve Slagsvold Vedum på TV. (…) Premisset han legger til grunn er at folk som lever i områder med ulv, ikke ønsker å ha den der. Han finner liten støtte for en så generell påstand i resultatene fra denne undersøkelsen.”

NOAH har startet en gjennomgang av medieoppslag om ulv, og foreløpige funn viser 65% oppslag som kan defineres som negative for ulv, 27% som nøytrale og 8 % som positive for ulv. Eksempel på negativt ladede artikler er artikler hvor kildebruken er ensidig negativ, som inneholder redaksjonelle grep som er egnet til å skape frykt uten å supplere med kunnskap, eller hvor redaksjonell ordbruk er karakteriserende og farget f.eks. om ulv som “lusker rundt hus”, “herjer” eller kalles “drapsulv”. Artikler definert som positive er bl.a. intervju med personer som har sett eller fotografert ulv uten å omtale den negativt, eller dekning av markeringer for ulv. I tillegg til antall artikler undersøkes også antall kilder brukt totalt, og kilder som er negative til ulv settes opp mot de som er positive. Antall negative kilder brukt er foreløpig i undersøkelsen mer enn tre ganger så hyppige som antall kilder som kan defineres som positive.

Flere av de negative kildene som er ofte brukt, er politikere fra de større partiene. Med andre ord var det media selv som ga disse personene mulighet for å øve politisk press innad i sine egne partier. Enkeltpolitikere med klare særinteresser fikk via media “overprøve” departementets avgjørelse mot rovviltnemndene – selv om noen var så inhabile at de neppe kunne ha kommet i nærheten av en reell klagebehandling. Som eksempel har media intervjuet Høyre-politiker Gunnar Gundersen om ulv ca. 730 ganger det siste året – like mange ganger som talspersonene fra Naturvernforbundet, WWF og NOAH tilsammen er blitt sitert om ulv i media i samme tidsrom.^[12] Gundersen var styreleder i Norskog før sin politiske karriere, går til sjefsjobb i Glommen Skog når han nå slutter, og er eier av firmaet Jaktopplevelser AS. Norskog mener ulven er en “økonomisk belastning for jaktnæringen”^[13], og Norskog og Glommen Skog var arrangører av demonstrasjoner mot ulv. Det er liten tvil om at Gundersen på Stortinget først og fremst var talsperson for jaktinteressene han selv tilhørte, og som vil ha elgen for seg selv: “Elgen skulle sikre noe økonomisk påfyll til full stortingspensjon, men ulven har fratatt ham mye av denne forventede tilleggsinntekten”, som Glåmdalen uttrykte det i et portrettintervju.^[14] Likevel ga mediene ham det rom han trengte for å fremstå som Høyres egentlige talsperson i ulvesaken, og dermed overkjøre sin partifelle med det reelle ansvaret, miljøminister Vidar Helgesen.

«Derimot var det en klar sammenheng mellom antall nyhetsoppslag om ulv og antall ulver drept i skadefelling. Desto flere (negative) artikler om ulv – desto flere ulv ble skutt.»

Har medienes omtale av et kritisk truet dyr noen praktiske konsekvenser? Det viser seg at svaret dessverre er ja. En studie fra 2016 i Spania, utført av forskere fra to spanske universiteter og NMBU i Norge, viser at media driver frem nedskyting av truede rovdyr.^[15] I følge studien er antall mediaoppslag om ulv ikke proporsjonalt med den faktiske størrelsen på skadene forårsaket av ulv. Derimot var det en klar sammenheng mellom antall nyhetsoppslag om ulv og antall ulver drept i skadefelling. Desto flere (negative) artikler om ulv – desto flere ulv ble skutt. Og som en skjebnens ironi viste studien at flere skutte ulver ga flere skader på beitedyr året etter – noe som bl.a. forklares med oppsplitting av flokker. Studien fant også at strategien med å gi kompensasjon for rovdyrtap ikke førte til mindre konflikt. De to primærstrategiene som også Norge bruker for å “dempe konflikten” – skyting av ulv og utbetaling av kompensasjon for døde beitedyr – risikerer å virke mot sin hensikt. Forskerne mener at andre strategier enn skyting må på banen, og at “dette gjør det også aktuelt å se nærmere på rollen til mediene og opinionsdannere som potensielle forsterkere eller drivere av konflikt rundt ville dyr: mediene ser ut til å drive frem nedskytings-initiativer.” Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i disse funnene. Hvordan ville norsk rovdyrpolitikk vært i dag om mediene ikke hadde inntatt rollen som konfliktdrivende part?

De andre stemmene

– Man kan ikke gjøre alle til lags, og myndighetene må velge hvor lenge de skal ha fokus på et mindretall som ikke kan tilfredsstilles med mindre ulven blir borte, sier Ketil Skogen. – Det vi ser er at i områdene med ulv er det et flertall som er positive til at det er ulv i nærheten. Faktorene som utløser sterkt motvilje til ulv er i endring, og den gruppen som har røtter i utmarksbruk som er i konflikt med ulv, eldes og blir mindre. De som har økonomiske interesser som står i konflikt til ville rovdyr blir færre. Man ser klart at yngre folk i disse områdene er mye mer positive til rovdyr. En del av dem flytter ut og blir ikke en del av lokal opinion, men samtidig er det også innflytting fra folk som har andre holdninger til natur. Det er ikke noen veldig dristig spådom at de som er mer positive til ulv og naturvern generelt vil gjøre seg tydeligere gjeldende i disse områdene i fremtiden.

Det er disse andre stemmene – fra dem som lever i nærheten av ulven og setter pris på den, som mediene ikke forteller oss om. I 2017 har NOAH reist rundt og intervjuet noen av disse menneskene til en film som skal distribueres til politikere og media. Og de er ikke vanskeligere å finne enn at ethvert norsk mediehus hadde klart jobben.

«Vi kan ikke forvalte etter politiske særinteresser, vi må få fakta inn i debatten.»
– Tore Hauge, pensjonist, bosatt i ulvesonen

En av de som har stilt opp og som selv undret seg over medienes ensidighet er pensjonist Tore Hauge som er vokst opp på Rena og bor inne i skogen i Åmot: – Jeg vet jo at det er mange her i Åmot som er for rovdyra, men i sånne små lokalsamfunn er det litt fryktkultur, man er redd for å bli uglesett av lokalpolitikere og andre som er imot. Jeg blir av og til litt flau over at Norge har så få rovdyr når vi har så mye natur som er egnet for dem. Vi skal være med og redde tigrene i andre land, men ta vare på våre egne nøkkelarter – det skal vi ikke. Det er rett og slett pinlig. Det sitter folk i formannskap og kommunestyrer rundt omkring i sånne små kommuner som her i Åmot, kanskje er det også grunneiere og sterke næringsinteresser inne i styre og stell, og de har all makt. De påberoper seg å vite alt om det som skjer ute i naturen, men vi som bor her vet jo at en del av dem knapt har satt beina ute i skog og mark. Likevel tror de at de vet mer enn forskere på rovdyr. Vi kan ikke forvalte etter politiske særinteresser, vi må få fakta inn i debatten, sier han.

«Vi har møtt jegere når vi har vært på tur, som har bedt oss om å passe oss og ta på oss klær som gjør at vi synes – og det er jo hakket mer skremmende enn ulv.»
– Mailind Solvind Mjøen, lærer, bosatt i ulvesonen

Mailind Solvind Mjøen, lærer, småbarnsmor og hundeeier fra Stavåsen, går ofte tur i skogen og reagerer på fremstillingen av at folk på bygdene er redde for å gå ut: – Jeg er overhode ikke redd for ulv. Hvis det er noe man kan være redd for her i skogen i Elverum er det heller å bli skutt, det er nok større risiko for det. Det er mye elgjakt og jakt generelt her. Vi har jo møtt jegere når vi har vært på tur, som har bedt oss om å passe oss og ta på oss klær som gjør at vi synes – og det er jo hakket mer skremmende enn ulv. Elg kan man jo være litt redd, men jeg har møtt elg mange ganger og det er ikke noe problem det heller. Veien oppi her er ganske trafikkert så den er langt farligere enn å gå her i skogen. Jeg lekte selv i disse skogene da jeg var liten, og nå går jeg her med sønnen min for at han skal få oppleve den også, sier hun. En annen forelder som gjerne tar med barna ut i skogen er forfatter David Åleskjær fra Hobøl: – Det å være redd for ulven er ikke særlig rasjonelt, det er endel andre ting her i verden som er farligere. Det er noen i nabolaget her som har sett ulv, og det var en stor opplevelse for dem. Det er en opplevelse jeg misunner dem. De få rovdyrene vi har her i Norge, de har vi søren meg plass til, sier han. Datteren Victoria på 8 år er vant til å være mye ute i skogen med faren: – Jeg er ikke redd for å leke i skogen om jeg har med meg noen, hvis jeg var helt alene ville jeg vært litt redd – men ikke for ulv!, sier hun.

NOAH traff også folk som har dyr i ulvesonen. “Marit” fra Nes i Akershus driver en hestestall. Hun fortalte gjerne om sine opplevelser, men vil ikke stå frem med navn nettopp på grunn av det problematiske debattklimaet lokalt: – Det er mange som har sett ulv i området, men de er ikke noe særlig bekymret. Man slipper jo ikke bikkja løs på jordet i mørket – men de fleste gjør normalt ikke det uansett, for det er ikke bare ulven du skal tenke på, det er andre ville dyr også – som hunder kan være farlige for. Ulven er her, men det er sjelden man ser dem og de man ser er nysgjerrige ungulver. De er ikke noe problem. Vi har så få ulver i Norge, så vi må passe på de vi har, mener hun.

«I mediene virker det som hele Hedmark er negative til rovdyr, men slik er det jo ikke.»
– Emte Jahnsen, utdannet naturforvalter, bosatt i ulvesonen

Emte Jahnsen er utdannet naturforvalter fra landbrukshøyskolen og har et småbruk i Elverum, i Lekjennareviret, med islandshester og hunder: – Jeg synes ikke det skal skytes ulv her i ulvesona i det hele tatt. Det er ikke noe mening i at en art er fredet og at et lite område er satt av til den arten, men så jakter man der likevel. Det er snudd på hodet dette med farer, det farligste her på gården er elva hvor det er drukningsfare eller veien hvor dyrene kan bli kjørt på om de kommer seg løs. Det er ikke ulven jeg bekymrer meg for. I mediene virker det som hele Hedmark er negative til rovdyr, men slik er det jo ikke. Når jeg snakker med folk én og én så er det få som vil utrydde ulven. Det er ganske mange som er helt nøytrale og så er det en del som er veldig fornøyde med å bo et sånt sted hvor man har naturopplevelsene nært innpå seg, forteller Jahnsen.

«NOAH håper at det mindretall som misliker ulv ut i fra en virkelighetsforståelse som ofte har liten rot i kjennskap til dyret selv, ikke utgjør en større “offentlig interesse” for politikerne, enn det flertall som ønsker ulv i norske skoger og lovlydighet i storting og regjering.»

Nå har igjen rovviltnemndene vedtatt skyting av ulver mot faglige råd. 36 ulver inkludert Slettåsflokken, Osdalsflokken og Julussaflokken kan skytes – 12 av ulvene er utenfor ulvesonen. NOAH er blant organisasjonene som har klaget, og saken ligger nå hos departementet. Og denne gang skal departementet vurdere om det finnes “offentlige interesser” gode nok til å skyte truede dyr. NOAH håper at det mindretall som misliker ulv ut i fra en virkelighetsforståelse som ofte har liten rot i kjennskap til dyret selv, ikke utgjør en større “offentlig interesse” for politikerne, enn det flertall som ønsker ulv i norske skoger og lovlydighet i storting og regjering. Det er ingen stolt arv vi bærer med oss fra nordmannen som skjøt den siste geirfuglen, og de norske hvalfangerne som ivrig fangstet på restene etter blåhvalbestanden stikk i strid med datidens forskeres råd. Men det er en arv som mange av våre politikere dessverre likevel holder høyt hevet.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2017.