Jostein Hellevik - Fotobonden

Jostein er en av få i Norge som har satset på natur- og rovdyrturisme, og det er sjeldent det ikke er kunder tilstede på gården. De kommer fra hele verden, og betaler gladelig for å se et gaupespor, sitte rundt bålet og lytte etter gaupas paringsrop, eller ta bilder av rev, ørn, ekorn eller andre dyr fra et av de mange fotoskjulene. Jostein er et levende bevis på at «dyrelivsturisme» -næring basert på opplevelser med levende dyr – både gir store naturopplevelser og økonomisk verdi. Noen av spørsmålene han har stilt seg ved bålet er hvorfor Norge heller skyter rødlistede dyr, når stadig flere land ser verdien i at de lever. Og hvorfor den stolte norske skogen som også er dyrenes leveområder, ødelegges, for «verdiskapning» som egentlig bare gjør oss fattigere.

– Har naturen alltid betydd mye for deg?

– Helt fra jeg kunne gå, har jeg hatt en enorm interesse for naturen – selv de minste ting som et musespor eller en kvist som var gnagd på. «Hvem har gnagd på kvisten og hvor bor den» – jeg har alltid vært 100% oppslukt! Da jeg bodde i byen var jeg opptatt av rotter, mus, byduer, alt som levde der. Etter hvert flytta vi til et sted som heter Tananger, og da jeg ble eldre flyttet jeg lenger ut i naturen. Jeg har alltid hatt naturen som en gulrot foran meg. Når jeg står opp om morgenen, ser jeg ofte rev, spurvugle eller andre dyr – det er fantastisk! Jeg prøver alltid å lære mer om dyrene som bor her. Så prøver jeg å legge litt til rette for dem – passe på at spettene skal like seg her, og at musene synes det er et bra sted å bo. Da vet jeg at uglene også har det godt, og at røyskatten kommer og reven kommer.

«Jeg prøver alltid å lære mer om dyrene som bor her. Så prøver jeg å legge litt til rette for dem – passe på at spettene skal like seg her, og at musene synes det er et bra sted å bo.»

Hvis jeg hogger trær, gjør jeg det slik at skogen fortsetter å leve. Alle døde trær og rotvekster får lov å være. Jeg bruker mye tid med skogen, men ikke det som andre ville kalle «produktiv tid». Hvis jeg finner et grevlinghi, som er her fordi skogen får være slik skog skal være, så tjener jeg mer på det grevlinghiet enn jeg ville gjort på en åker – og på den måten driver jeg gården. Jeg kan leve av å bruke naturen, uten å ødelegge den.

– I enkelte miljøer har det dannet seg en intoleranse for ville dyr, enten det er rådyret som spiser tulipaner, eller måker som prøver å finne mat i byen. Hvordan kan vi øke toleransen for ville dyr?

– Her vi bor er det mye vann og det lever bevere her. Hvis en bever er så uheldig at han lager en dam som er i nærheten av noe som helst menneskeskapt, så er det akkurat som om det er en selvfølge at den må tas vekk. Enten sprenges den eller fjernes med gravemaskin, eller så skytes beverne. Her bor det en del hyttefolk. Hadde du spurt hvor mye det betyr for dem å se beveren som vader utover vannet, hvor mye det gir dem i livskvalitet, så hadde man kanskje sett annerledes på det. Beverne gir ufattelig mye glede. Dette burde også tas hensyn til. Jeg blir trist når jeg ser de jakter bever fram til 1. mai – det er ren galskap. Jeg lagde en film om beverjakt en gang, og lå bak ryggen på jegerne og filma. Og fra den siste beveren de skjøt, tømte de ut 4 unger – de var jo fødeklare! Da lurer jeg på hva i alle dager de holder på med, med loven hånd.

«Det er en verdi, en glede og livskvalitet i å oppleve dyrenes liv, kontra det å ta livet av dem.»

Jeg har jo vært jeger selv. Og jeg trodde det fantes et stort problem som måtte løses med jakt, at vi gjorde samfunnet en tjeneste ved å skyte noen av disse «forferdelige skadedyrene». Men når man bor med dyrene rundt seg, og så ser en jeger sitte på en campingstol med termosen sin og skyte beveren, bare for å skyte den – det er helt uforståelig. Det samme gjelder gjess i parken her i sentrum – noen foreslår utrolig nok å skyte dem fordi det er «dritt på plenen». Men når det kommer folk fra Nederland og Tyskland og ser disse flotte kanadagjessene trippe rundt med de små ungene sine, så er det verdt noe. Den dritten – kan man ikke akseptere det? Det er ikke giftig, man går ikke og vasser i det. Det er som om man leter etter en grunn til å «ta» gjessene. For meg er det helt soleklart at man ikke skal gjøre det. Jeg savner positiv opplysning om dyr; om at det er en opplevelse å se en grevling, at det ikke er sant at han spiser føttene dine, om at hoggormen ikke er farlig. Det er en verdi, en glede og livskvalitet i å oppleve dyrenes liv, kontra det å ta livet av dem.

– Som tidligere jeger, og nå naturfotograf, kan du fortelle om hvordan den «reisen» var for deg?

– Da vi flytta fra byen fikk jeg en kompis, og faren hans var jeger. Av og til fikk vi være med på jakt. Faren hans lagde en luftgeværbane i kjelleren hos oss, og jeg ble utrolig flink å skyte da jeg var veldig liten. Men første gangen jeg skjøt et dyr var et kvalmt øyeblikk. Jeg var kanskje 9-10 år, og det sto noen ungdommer på en grusvei og skjøt mot en svale som satt på en høyspentledning. De skjøt og skjøt og klarte ikke å treffe den. Så gav en av dem geværet til meg, og sa «se om du klarer det da.» Og jeg skjøt, det sa poff, så datt svalen ned i gresset. Jeg glemmer det aldri. Det var en låvesvale og hun ble liggende på ryggen. Det var en bloddråpe som rant ut fra nebbet hennes. Jeg ble så dårlig, som om jeg hadde fått en knyttneve midt i magen. Jeg måtte bare reise hjem, og jeg følte meg forandra som menneske. Den skyldfølelsen for hva jeg hadde forårsaka – at jeg, Jostein, skulle bevise hvor flink jeg var til å skyte, og så skulle den stakkars lille fuglen som kanskje hadde unger, miste livet. Det var en helt forferdelig følelse. Når den samvittigheten forsvant – det vet jeg ikke. Jeg vokste jo opp i et jaktmiljø. Når vi var gamle nok til å kunne ha våpen så gikk det sport i å skyte mest mulig, «overliste viltet».

«Jeg synes det er skremmende å tenke på det nå, at jeg var så stolt av alt jeg hadde skutt.»

Da jeg ble eldre ble jeg bare mer og mer effektiv. Jeg synes det er skremmende å tenke på det nå, at jeg var så stolt av alt jeg hadde skutt. Jeg var stolt hver gang jeg kunne krysse av et rådyr eller et reinsdyr eller hva det måtte være – det ble omtrent som likes på Facebook, du følte du var bedre enn andre. Når jeg tenker på det i dag, tror jeg det var tiden, alderen min – at jeg ikke hadde samvittighet eller livserfaring nok til å skjønne hva jeg holdt på med, for alle vennene mine gikk på jakt. Jeg konkurrerte, vant masse premier for hundene, og sola skinte på meg så jeg nesten måtte bruke solkrem. Men etter hvert så gikk livet meg mer imot. Jeg hadde en kone som fikk tre hjerneblødninger og hjerneslag. Jeg mista mange nære – det var ulykker, dødsulykker, og jeg var nære på mange ganger selv.

Når du møter mennesker som skal dø, så blir alt annet så ubetydelig. Det endra meg. På jakt så jeg rådyret på en annen måte, undret meg mer over «hvem er du, er du en ung dame eller er en du en mor, hvor mange år har du levd?». Jeg så dyret i dyret, om jeg kan si det på den måten. Men det store vendepunkt ble da jeg fotograferte. Jeg var på jakt og snek meg etter en orrhane. Det som var normalt for meg var å overliste, smyge meg i terrenget, komme akkurat over kanten og med en gang jeg får sikte, bare dryle av. Så detter han ned gjennom greinene, og jeg har nesten ikke tid til å se på ham, for jeg skal bare ha ham opp i sekken og så skal jeg skyte en til. Men så dro jeg fram kamera en gang, og gjorde det på akkurat samme måten, jeg lirka meg over kanten og sikta med kamera, og i stedet for pang så sa det klikk. Og så kunne han fyke bort i et annet tre så kunne jeg «skyte» ham igjen, jeg kunne til og med gå dagen etterpå og fotografere ham enda en gang, og da tenkte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt skulle skyte dyr. Og jo mer jeg tenkte på det, jo dypere sitter det, og nå er det helt utenkelig for meg å skyte noe som helst.

Jeg vokste opp i en tid der ingen fortalte meg at det var galt, det var ingen som sa til meg noen gang at hvorfor skyter du disse rådyrene, hva er hensikten din? Kanskje jeg hadde stoppet tidligere eller reagert annerledes hvis noen hadde fortalt det til meg. Jeg skal ikke være ute med pekefingeren, men jeg har veldig lyst til å informere litt. Spørre ærlig: «Er det nødvendig? Må du skyte den beveren? Kan ikke han få lov å svømme og kose seg der? Føler du deg bedre når du har skutt ham, hvorfor gjør du det?» Jeg er ikke alene, jeg kjenner så mange som er i min alder og yngre også som har sluttet med jakt, for de finner ingen mening med det.

– Din visjon er å «formidle verdien av naturen og rovdyr gjennom spektakulære bilder». Hva legger du i rovdyrenes verdi?

«Folk betaler gladelig for å sitte rundt et bål og lære om gaupa, kanskje i håp om å høre den i det fjerne. De synes det er en fantastisk opplevelse, den er gull verdt.»

– Når man står nede i Dalen og peker opp i skogen og sier at der et sted i fjellsiden er det en gaupe – så er folks reaksjon «wow, er det sant!». Ikke har de hørt den, ikke har de sett spor, men bare det å vite at den finnes der, løfter kvaliteten på stedet. Det er den store snakkisen, det som gjør at det er mer spennende å ha hytte her, bo her, eller bare være i nærheten av der hvor det er gaupe. Vi burde se til utlandet og hvordan mange andre land forholder seg til sine rovdyr. Det er en millionbutikk av en annen verden – men fordi de ikke skyter dem! De «utnytter» dem, men på en måte som ikke er noe problem for dyrene. Det er ingen negative sider ved det, men det er et hav av positive sider. Hvis jeg kunne få lov å jobbe med gaupa, vel vitende om at ingen var halsende bak og skulle ta livet av den, så er jeg 100% sikker på at jeg hadde fått folk fra hele verden til å komme hit kun p.g.a. den. Folk betaler gladelig for å sitte rundt et bål og lære om gaupa, kanskje i håp om å høre den i det fjerne. De synes det er en fantastisk opplevelse, den er gull verdt. Det hatet mot rovdyrene, den forfølgelsen, som vi dessverre opplever i Norge nå, det gjør meg så vondt at jeg får fnatt.

– Kan du fortelle hva du tenker om dagens rovdyrpolitikk?

«Jeg har folk her fra hele verden, og de sitter med hakeslepp og lurer på hva er det som er galt i Norge. De spør «hvorfor hater dere rovdyr på den måten?»

– Gjennom oppveksten hadde jeg en mor som satt høyt oppe i Arbeiderpartiet, så jeg er vant med politikere. Og jeg så alltid på dem som omsorgspersoner med et større overblikk. Nå har jeg mer «politikerforakt». Jeg fatter ikke at de på høylys dag kan holde på slik de gjør. Og det er ingen tegn som sier at det skal bli bedre for rovdyrene fremover. Jeg, og mange med meg, går inn i en fortvilelse, en naturdepresjon, vi aldri har sett før. Jeg har folk her fra hele verden, og de sitter med hakeslepp og lurer på hva er det som er galt i Norge. De spør «hvorfor hater dere rovdyr på den måten?». De er helt sjokka!

– Skogen er jo din arbeidsplass, men på en annen måte enn de som driver «skogbruk». Hva synes du om flatehogst og hogst i yngletiden?

– I et område der jeg går veldig mye, begynte de å hogge, og han som hadde ansvar sa til meg: «Du vet sikkert at det er et hønsehaukreir der nede i skogen – det skal du bare vite at vi har tatt hensyn til!» Og jeg sa bare: «Jøss, så bra!» Så kommer jeg ned dit, og ser at det hensynet de hadde tatt, det var at selve treet som hønsehauken hadde reir i, lot de stå; og så var det en tynn pistrete gran 5 meter derifra, den lot de og stå; resten hadde de tatt. Så det var egentlig ingen hensyn – de som gjorde arbeidet hadde ikke fulgt opp i det hele tatt. Det som er skremmende er at de tenkte selv at det de hadde gjort var bra! Men de hadde gjort det helt ulevelig for hønsehauken. Hvis det oppdages reir, skal det være 50 meter i diameter hvor ingenting skal røres. Du kan tjene penger på det du har hogd, men du er allikevel lut fattig, slik jeg ser det. Det er ingen skog som lever mer enn den som får dø i fred. All den skogen vi har rundt huset hos oss er «hogstmoden», men her kommer det aldri inn noen hogstmaskiner.

«Du kan tjene penger på det du har hogd, men du er allikevel lut fattig, slik jeg ser det.»

Når trærne dør så kommer spettene. Når vi har folk her en sommerkveld, så er de så overraska over hvor mange fugler som fyker frem og tilbake i skogen, men det er fordi skogen er urørt. Hogst i yngletiden skjønner jeg ikke at man skal trenge å diskutere engang. Vi kan ikke gå rundt som bødler i naturen. Det er haugevis med overgrep mot naturen, de skjer ikke fordi vi ikke vet hva vi gjør. Vi velger å gjøre det på tross av kunnskap. Folk kommer fra hele verden for å oppleve norsk natur, det er et «produkt» som folk er villige til å betale for å oppleve. En av de største ressursene vi har her er naturen, og vi må stå opp for den.

Om Jostein Hellevik

• Kjent som «Fotobonden» fra den prisvinnende NRK-serien i 2020. Nå blir det blirny sesong av programmet.
• Driver Dalen Villmarkssenter for fototurisme basert på natur og ville dyr. Sted for naturfilmer fra BBC, National Geographic og NRK.
• Utgitt boken «Pjusken» om en ørn med dårlige forutsetninger som han hjalp og fulgte i seks år.
• Tidligere jeger som sluttet med jakt til fordel for fotografi, av hensyn til dyrene.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i og magasinet NOAHs Ark #3/2021.

NOAH jobber målrettet for å stoppe utrydningspolitikken,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.