Ingen naturavtale for kritisk truede dyr

I dag rister naturforskere på hodet av utryddingspolitikken som ble ført i Norge på 1800-tallet. Da ble både ulv, bjørn, gaupe, jerv, mår, oter, fiskeørn, spurvehauk og falk satt på utryddingslisten i en jaktlov som skulle, tro det eller ei, «frede vilt». Det gikk som kjent ikke så bra. Noen av dyrene de ønsket å verne, ble tvert imot svekket som en konsekvens av den kraftige manipuleringen av naturen.^[1] Og man «lykkes» i å nesten utrydde flere av rovdyrene. Norge vernet ulven i 1973, og forpliktet seg internasjonalt til å gjenoppbygge bestanden her til lands i 1986. Men om forskere rister på hodet av uvitenheten for 150 år siden, burde de få nakkesleng når Norge nå igjen legger opp til en utryddingspolitikk midt i en naturkrise. Den forrige regjeringen anket NOAHs seier for ulvene i tingretten, og signaliserte dermed at det var viktig for staten å skyte flere kritisk truede dyr. Den nåværende regjeringen klarte å svekke rovdyrenes vern ytterligere.

Hurdalsplattformen strider mot loven

I prinsippet var det tidligere miljøminister Sveinung Rotevatn fra Venstre, som NOAH gikk til sak mot, da vi tok ut stevning mot staten i 2020. Men før han gikk av, uttalte Rotevatn om etterfølgernes rovdyrpolitikk: «Jeg tror plattformen er ulovlig. De skriver at de skal ha et bestandsmål for rovdyr, men hvis man er et eneste rovdyr over målet skal man skyte – helt uavhengig av om dyret gjør skade eller er trussel mot beitedyr: Det er ikke i tråd med naturmangfoldloven. Dette er snakk om kritisk truede dyrearter i Norge, som allerede er på et svært lavt nivå, som de ønsker å redusere ytterligere. Det vil øke faren for at disse artene blir utryddet.»^[2] Selv for en statsråd som er ansvarlig for å skyte flere ulveflokker enn noensinne i sonen der de skal være beskyttet, var Hurdalsplattformen for kraftig kost.

Den nye regjeringsplattformen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk» – bare noen avsnitt før naturlover og internasjonale avtaler brytes, under et eget rovdyrkapittel. Hele rovdyrkapittelet er et gufs fra fortiden. Gjennom 6 punkter legger regjeringen frem århundrets verste utryddelsespolitikk i skreven form.

Hurdalsplattformen vil «føre en mer restriktiv rovdyrpolitikk» og «styrke de regionale rovviltnemndenes rolle». Dette er nemnder som konsekvent har gjort vedtak som bryter mot loven. Utenfor rovdyrsonene vil regjeringen at «skadegjører blir felt uten ugrunnet opphold» – og signaliserer dermed at de ikke respekterer forvaltningsloven og retten til å klage på vedtak om skyting av rovdyr. De vil ha «mer moderne» jaktmetoder på jerv for å «effektivisere».

«Ønsket om å holde rovdyrene på truet nivå er nå gjort offisielt fra øverste hold.»

Over hele verden kjempes det nå hardt for bevaring av truede dyr, og når man setter et måltall for en populasjon er målet å få bestanden ut av truet status. Det er alltid et minimumsmål. Men Hurdalsplattformen skriver rett ut: «Bestandsmål skal defineres som både minimums- og maksimumsmål», og «Når en bestand ligger over bestandsmålet, skal den forvaltes i tråd med det bestandsmålet som til enhver tid er vedtatt av Stortinget». På denne måten uttrykker de svart på hvitt at de ønsker at rovdyrene aldri skal oppnå en levedyktig bestand. Ønsket om å holde rovdyrene på truet nivå er nå gjort offisielt fra «øverste» hold. Det er ikke hjemmel i naturmangfoldloven, eller åpning i Bernkonvensjonen, for å skyte ulver kun fordi de er over bestandsmålet. Men politikerne som laget lovene og inngikk avtalene, vil helst slippe å forholde seg til dem.

Bestandsmålene for ulv og bjørn er på henholdsvis 4-6 og 13 ynglinger, og holder artene effektivt på randen av utryddelse. Men regjeringspartnerne AP og SP vil «utrede» bestandsmålene for ulv og bjørn, skriver også: «Som også påpekt av tingretten, bygger ikke vedtaket på at konfliktnivået konkret rundt Letjenna-reviret var spesielt høyt eller at det var andre spesielle forhold rundt dette reviret. (…)» Det er ubegripelig hvordan staten kjemper for å utslette ulvefamilier i ulvesonen, som ikke engang har skapt konflikt, og samtidig mener at «tingretten setter terskelen for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen for høyt (…)».

«Politikerne som laget lovene og inngikk avtalene, vil helst slippe å forholde seg til dem.»

Stort klarere kan det ikke sies at Letjenna ble ofret for å tilfredsstille de som ønsker ulven bort fra Norge. Staten begrunner skyting med at bestandsmålet politikerne selv har satt, skaper en så «vesentlig» konflikt, at det i seg selv gir grunnlag for unntak fra strengt vern innenfor ulvesonen. Politikerne skaper sin egen konflikt, og sin egen «løsning» – med tilfeldig valgte ulver skadelidende i midten, og loven på utsiden. Ironisk nok er det nettopp Senterpartiet, med Arbeiderpartiet på slep, som har hauset opp konflikten i Stortinget – og reelt sett styrt regjeringen Solbergs rovdyrpolitikk. Nå sitter disse to partiene selv i posisjon, og overtar dermed som motpart i NOAHs rettssak. Venstres minister overlot ulvene i deres hender ved å anke saken. NOAHs rettssak er nå det eneste som står mellom ulvene og Senterpartiets og Arbeiderpartiets utryddingspolitikk.

Staten anket også saksomkostningene, og mener dermed at NOAH – som en ideell organisasjon – skal bære den økonomiske byrden ved å klargjøre om staten har brutt loven. Men regjeringen oppfordret selv organisasjoner til å stevne dem. Høyres statsminister antydet at vedtakene deres trolig ville «prøves i domstolene»,^[3] og at de beveget seg på grensen til å «risikere en rekyl fra domstolene».^[3] Da praksisen med skyting av ulveflokker i ulvesonen begynte, skrev miljøministerens parti, Venstre, på sine nettsider: «Det må forventes at vedtaket om lisensfelling (…) innenfor ulvesona også blir gjenstand for prøving i domstolen. (…) Slik domstolsprøving er en viktig rettssikkerhetsgaranti»^[4] Men denne viktige garantien for rettsstaten, mener regjeringen samtidig at det er den ideelle organisasjonen NOAH som skal bære kostnadene for…

«NOAHs rettssak er nå det eneste som står mellom ulvene og Senterpartiets og Arbeiderpartiets utryddingspolitikk.»

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn uttalte i forbindelse med anken at «saka reiser prinsipielle rettslege spørsmål om forvaltning av ulv, som eg meiner bør bli vurdert av ein høgare rettsinstans» -og valgte dermed, etter alt å dømme imot egen overbevisning, å sørge for at staten skulle fortsette å kjempe for uthuling av naturmangfoldloven. Få uker etterpå dro ministeren til møte om ny naturavtale i regi av FN (COP15) for å tale for «gjenopprettelse av biologisk mangfold»…

Borte bra, hjemme verst

I 2011 ble verden enig om en strategisk plan for beskyttelse av naturmangfoldet under FNs biomangfoldskonvensjon. Resultatet ble «Aichimålene», 20 globale mål som skulle nås innen 2020. Et av disse målene er at «innen 2020 er utryddelsen av kjente truede arter forhindret». Ingen av målene ble nådd.^[5]

«Alle ulvene i revirene Mangen,Rømskog, Hornmoen og Bograngen står nå i fare – tilsammen 28 ulver.»

Nå skal verdens ledere inngå en ny global naturavtale med mål innen 2030, som forplikter alle medlemslandene til å ta grep for bevaring av naturmangfoldet. COP15- samtalene startet i midten av oktober.

Rett etter at minister Rotevatn gjennom ankesaken hadde overlatt ulvene i SPs og APs hender her hjemme, holdt han en tale under COP15-møtet med tittel «Naturmangfold på vei mot gjenopprettelse».^[6] I talen nevnte ministeren at Norge er «dedikert» til 30% vern av natur – selv om politikerne ikke har lagt noen plan for hvordan vi kommer dit. Han beskrev Norge som «landet med fjorder og fjell (…) hvor vi allerede kan se at isbreene krymper». Han kunne i redelighetens navn lagt til «og hvor de store rovdyrene holdes på randen av utryddelse fordi vi politikere har bestemt det»…

Naturtoppmøtet fortsetter inn i 2022, og neste møte vil finne sted fra 25. april til 8. Mai. Regjeringsplattformen til AP og SP sier at «Norge skal være en aktiv pådriver i arbeidet for å sikre en best mulig naturavtale», og at regjeringen vil «intensivere arbeidet med å redde truede norske arter og naturtyper». Hvordan regjeringen kan delta i en naturavtale, med en regjeringsplattform som samtidig har en klar intensjon om å utrydde norske rovdyr, er en gåte. Trolig vil også SP sørge for at Norge drar beina etter seg i løftet om 30% vern av natur, da deres program-standpunkt er at vi ikke kan «frede oss fram» til løsninger på klima- og naturkrisen.

«Hvordan regjeringen kan delta i en naturavtale, med en regjeringsplattform som samtidig har en klar intensjon om å utrydde norske rovdyr, er en gåte.»

Allerede i 2012 gikk SPs leder, Trygve Slagsvold Vedum, ut og sa han ville utrydde all ulv i Norge.^[7] Senest i august i år uttalte nåværende justisminister Emilie Enger Mehl til Dagbladet at «ulven ikke hører hjemme her» og bekrefter at hun ønsker den utryddet fra Norge.^[8] Også vårt andre regjeringsparti fastslo i sitt nåværende program at det å leve med rovdyr «medfører en belastning». Dette er altså regjeringen vi nå har, som skal sikre en «best mulig naturavtale» for å redde utrydningstruede arter.

De siste flokene?

Til tross for at tingretten gav NOAH medhold i at staten hadde brutt loven ved lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen i 2020, har rovviltnemndene igjen vedtatt å utslette fire forskjellige ulvefamilier i ulvesonen. Alle ulvene i revirene Mangen,Rømskog, Hornmoen og Bograngen står nå i fare – tilsammen 28 ulver. I rovviltnemndenes vedtak er skyting av ulvene begrunnet med at ulvenes tilstedeværelse gir «redusert jaktutfoldelse», ufordringer for «friluftsliv» og av hensyn psykososiale forhold for befolkningen som bor der, men det som klart skiller seg ut som avgjørende i vedtaket er at ulvebestanden generelt ligger «over bestandsmålet». Dette til tross for at flertallet i ulvesonen ønsker ulven der, og mange får sin naturopplevelse beriket av dens tilstedeværelse. Sekretariatet i rovviltnemndene nevner NOAHs seier i tingretten, men velger å overse den fullstendig, «fordi dommen ikke er rettskraftig». De vil heller ta sjansen på å bryte loven en gang til.

I tillegg vil nemndene skyte 26 ulver utenfor sonen. Det totale antall ulv som vedtas skutt i vinter, er dermed høyere enn antallet ulver som er registrert i Norge, som per oktober 2021 var 52 ulver som fortsatt var levende.^[9] Over de siste årene har alle stabile og reproduserende ulveflokker blitt skutt. Dersom nemndene får det som de vil, blir det kun 3 flokker og to par igjen, i tillegg til en ensom hunnulv i Østmarkareviret.^[9]

Ulveflokkene i Norge får ikke leve som stabile flokker over flere år – de risikerer å tas livet av året etter at de har etablert revir, fordi politikerne driver et evig jag etter å skyte dyr så fort det «bestemte» antall fødsler har skjedd på norsk jord. NOAH har klaget på vedtaket, men det er stor fare for at SP og AP vil støtte opp om nemndenes ulovlige vedtak. Det kan derfor bli aktuelt med nye rettslige skritt for å prøve å stoppe skytingen i påvente av NOAHs rettssak.

Stor støtte for NOAHs sak

Neste runde i NOAHs rettssak holdes i lagmannsretten juni 2022. Å ta saken videre til lagmannsretten vil kreve store økonomiske ressurser for NOAH, men det er ikke et alternativ å gi seg. Rettens vei synes å være den eneste mulige. Med to av de mest rovdyrfiendtlige partiene i regjering, vil Norges rovdyr neppe overleve med mindre staten tvinges til å endre kurs ved at domstolene erklærer nåværende politikk for ulovlig. Heldigvis har NOAH opinionen på vår side, og mange har gitt uttrykk for støttet til NOAHs rettssak. Flere tusen enkeltpersoner har hittil gitt til sammen over 770000 kroner på innsamlingsaksjoner, for at NOAH skal kjempe for ulvene i retten. Og hver krone vil trenges.

«Den nåværende regjeringen har skrytt av at det er vanlige folks tu. Men flertallet av «vanlige folk» ønsker ikke den rovdyrfiendtlige politikken til SP og AP.»

Flere har også gjort en ekstra innsats: Våren 2021, en uke før Covid stengte ned for all kulturell aktivitet, arrangerte NOAH-frivillige et event med live-streamet konsert til inntekt for ulverettsaken. «Vi-deomakeriet» og alle artistene stilte gratis opp for saken. Til sammen samlet de inn over 36.000! 16. desember arrangeres en ny digital konsert, «Juletoner for rovdyrene», med flere av de samme artistene og frivillige, også til inntekt for ulvene. Arrangør Berit Helberg håper mange vil bidra: «NOAH og ulvene fortjener en solid julegave. Vi har tross alt fire år foran oss med en regjering full av infiltrert rovdyrhat, og trenger alle frivillige krefter vi kan få, alle kroner på vipps og all innsats fra absolutt alle som har hjerte for natur, og forståelse for hva vi kan risikere å miste hvis politikerne får gjennomført det de har planer om.»

De mange bidragene viser at ulvenes skjebne berører folk, og at mange mennesker er opptatt av rettsvern for truede dyr. Den nåværende regjeringen har skrytt av at det er «vanlige folks tur». Men flertallet av «vanlige folk» ønsker ikke den rovdyrfiendtlige politikken til SP og AP. 84 % er imot jakt på rødlistede dyr. 86% mener «Norge har en forpliktelse til å sørge for at ingen dyr i norsk natur er utrydningstruet».^[10] Om regjeringen virkelig tok seg tid til å lytte til vanlige folk, ville de ikke drevet en politikk som holder ulvene kritisk truet, og årlig slipper løs jegere på ulvefamiliene som lever der de skulle ha vært «prioritert».

Artikkelen har tidligere stått på trykk i og magasinet NOAHs Ark #3/2021.