Hykleri på høyt nivå

I løpet av få vinteruker hadde en av verdens største avsier, The Guardian, skrevet tre artikler om NOAH og de norske ulvene. Først skrev de om miljøorganisasjonenes rettssaker mot ulvejakt i Norge, Sverige og Finland. Så skrev de at de norske ulvene var reddet fra nedskyting. Til slutt skrev de om hvordan norske myndigheter likevel klarte å presse igjennom jakt på kritisk truede dyr. Utlandet har begynt å interessere seg for de norske ulvenes livsdrama. Der ligger kanskje begynnelsen på redningen.

Tjuvjakt på fredet ulvepar

Senterpartiet og Arbeiderpartiet skapte store forventninger hos utryddingsentusiaster da de kom til makten. Nå skulle det skytes ulv som aldri før. Jegerne hadde allerede fått lov å skyte 26 ulver utenfor ulvesonen, inkludert et nyetablert par i var firedeling (…) da ulvene befant seg på jaktbart område ble de ringet inn og flaggline satt ut.»

NOAH anmeldte saken, og sendte henvendelser til både Statsforvalteren i Innlandet og Statens naturoppsyn (SNO) som begge har ansvar for at ikke dyr skytes ulovlig. Overraskende nok skrev Statsforvalteren til NOAH at de visste at dyr var innringet, men ikke hvilke dyr det var. Det visste imidlertid SNO, men de mente at innringingen av et fredet lederpar var helt i sin orden, og at de var fritt vilt så lenge de var noen meter utenfor sonen. Men vedtakene om å skyte truede dyr er presise og utfyllende, og kan på ingen måte tolkes som en blankofullmakt til å skyte ulvepar og flokker som hører hjemme i sonen, selv om de skulle befinne seg noen meter utenfor. Fordi myndighetene latet som om skytingen var lov, ble imidlertid saken henlagt av politiet.

Nyttårsaften med håp om liv

I 2020 saksøkte NOAH staten over skytingen av Letjenna-flokken inne i ulvesonen, og vant i tingretten. Desember 2021 tillot likevel regjeringen skyting av fire flokker i ulvesonen – flere enn noensinne. Begrunnelsen var svært lik Letjenna-vedtaket. NOAH, WWF og Foreningen Våre Rovdyr gikk derfor sammen til midlertidig forføyning for å stanse lisensjakten i lys av rettslig avklaring i Letjenna-saken.

Nyttårsaften 2021 kunne nordmenn som brydde seg om natur og dyr feire uten å samtidig føle tristhet over at året startet med nedslakting av kritisk truede ulver. Ulvejakten innenfor sonen starter 1. januar, og fra 2018 har hvert år startet med denne nedslaktingen. Men tingretten stanset nå jakten i påvente av forføyningssaken.

Regjeringen gikk av skaftet, og ministre utbasunerte at “retten tok feil”.  

Da rettsmøtet ble holdt i januar vitnet NOAH for organisasjonene, og samfunnsforsker Ketil Skogen fra NINA stilte for å belyse at skyting med begrunnelse i konfliktdemping ikke hadde faglig belegg. Staten fikk partshjelp fra Utmarkskommunenes Sammenslutning. De førte som vitne en ordfører som ikke turte plukke bær i skogen på grunn av ulv.

Oslo tingrett ga organisasjonene medhold og skrev bl.a: «Tingretten kan ikke se at departementet i tilstrekkelig grad har gjort den nødvendige og rasjonelle vurdering av de helt dominerende «offentlige interesser av vesentlig betydning». (…) vedtaket 22. desember 2021 om felling av 25 ulver innenfor ulvesonen må anses ugyldig som følge av lovanvendelsesfeil.» Retten slår også fast: «Vernet som sådan rekker lenger enn bestandsmålet.» Dette fikk regjeringen til å gå av skaftet, og ministre utbasunerte at «retten tok feil», uten tanke på at det sømmet seg bedre for en regjering å respektere maktfordelingsprinsippet.

Domstolenes kuvending

Staten anket forføyningssaken til lagmannsretten, og en merkelig prosess utspilte seg: Organisasjonene fikk nå ikke anledning til et muntlig rettsmøte, slik tingretten avholdt, og fikk mindre enn normal tid på å svare staten. Lagmannsretten ga sin avgjørelse skriftlig, knappe to dager etter at siste sakspapirer ble sendt inn. Lagmannsretten omtalte kun det ene av tre vilkår som må vurderes – vilkåret om offentlig interesse – og vurderte også dette vilkåret svært overfladisk. Retten kom i huj og hast til at det ikke var grunnlag for å utsette skyting av ulver før en eventuell rettssak. Kjennelsen kom fredag 11. februar rett før retten stengte. Jakten startet kl. 08.00 lørdag morgen, og mange ulver ble skutt i løpet av helgen. Siden lisensjaktperioden utløp få dager etterpå, var organisasjonene avskåret fra å anke.

Prosessen fikk flere til å stusse over likhet for loven: Da WWF ikke fikk medhold i midlertidig forføyning 5. januar 2018, anket de 10. januar. Staten kom med tilsvar 18. januar og Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 1. mars – mer enn halvannen måned senere. De fleste ulvene var da for lengst skutt. Da NOAH, WWF og Foreningen Våre Rovdyr fikk medhold i midlertidig forføyning 29. januar 2022, anket staten 31. januar. Deretter ble det trolig satt ny rekord i saksbehandlingstid i Borgarting lagmannsrett, og kjennelsen forelå allerede 11. februar – bare 4 dager etter tilsvaret fra organisasjonene 7. februar. Skal norske domstoler opprettholde et inntrykk av objektivitet, har de en jobb å gjøre.

Hykleri på høyt nivå

Lisensjaktperioden stanset påfølgende tirsdag, men regjeringen gjorde umiddelbart et nytt vedtak om at SNO skulle fortsette jakten inn i yngletiden frem til 1. mars. Da var 11 ulver fra to familier skutt under lisensjakt og SNO var klare til å skyte de ytterligere to ulveflokkene. I avisen skrev statssekretæren i Klima- og miljødepartementet at «ekstraordinære forhold krever ekstraordinære tiltak». Man kunne bli forledet til å tro at det handlet om tiltak mot naturkrisen, siden Norge skulle lede FN-toppmøte om vern av biologisk mangfold som var rett rundt hjørnet. Men, nei, det handlet om å jakte kritisk truede ulver i yngletiden, og sette inn helikopter i jakten – begge deler forbudt etter Bernkonvensjonen. Det viktigste for de øverste ansvarlige politikerne for natur i Norge, var å skyte flere truede dyr for antatt politisk gevinst.

NOAH overleverte protestbrev i en markering foran departementet og minister Espen Barth Eide kom ut for en 15 minutters samtale. I løpet av disse minuttene fikk ministeren sagt at han mente det var «bærekraftig» å holde ulven nede på kritisk truet nivå.

Noen dager senere sto han på FNs talerstol og ledet toppmøtet for biologisk mangfold. Der uttalte han at «Norge skal være en aktiv pådriver i arbeidet med et ambisiøst og effektivt globalt rammeverk for naturmangfold». FNs nyeste rapport om klima ble lansert samtidig, og pekte på de naturlige økosystemene som den viktigste allierte i kampen mot klimaendringene. FN anbefalte at 30-50% av all natur burde vernes. Hver og en av statslederne på FN-toppmøtet holdt tale om at tiden nå er inne for å handle for naturen. Det gjorde også Norges minister. Men her hjemme må NOAH sloss mot samme minister i rettssalen, for truede dyrs rett til å leve. Her hjemme hadde 54 ulver av en populasjon på 80 blitt dødsdømt, og ved jaktens slutt var 1/3 av alle norske ulver drept.

Ville dyrs dag

Ved toppmøtets slutt var det også FNs verdensdag for ville dyr. FN skrev at dagen er til for å sette pris på de ville dyrene og skape bevissthet om bevaring av arter, og at et er akutt behov for å kjempe mot menneskeskapt desimering av ville dyr. FNs slagord for årets dag var «gjenoppretting av nøkkelarter for økosystemrestaurering».

På rekordtid hadde NOAH organisert en markering i forbindelse med Ville dyrs dag, i protest mot regjeringens forfølgelse av ulvene. Ca. 1000 personer stilte opp foran Stortinget, da NOAH oppsummerte vinterens paradoks: «Norge gjør det som FN advarer mot – desimerer arter. Holder dyr truet. Vrir og vender på lover og konvensjoner for å ta livet av flest mulig truede dyr. Motarbeider bevissthet om hvor viktig det er å verne dem. Norge restaurerer ikke natur – Norge ødelegger natur.»

Blant appellantene var tidligere miljøminister og stortingsrepresentant Ola Elvestuen fra Venstre, som sa: «Vi har nå den mest rovdyrfiendtlige regjeringen siden ulven ble fredet.» Også MDGs representant i rovviltnemda, Arne Haabeth og SVs stortingsrepresentant Kathy Lie kom med krass kritikk av regjeringens utrydningspolitikk. Naturfilmskaper Arne Nævra, hadde en hilsen til tidligere politikerkollegaer: «Det som slo meg da jeg satt på Stortinget i 4 år og jobbet for naturmangfold, var hvor utrolig lite kunnskap det var rundt de store rovdyra. Jeg har ikke sett noen sak her inne som har blitt diskutert mer ut fra synsing og tro, det er forferdelig å se.»

Ministeren fikk sagt at han mente det var “bærekraftig” å holde ulven nede på kritisk truet nivå. 

Naturfotograf Roger Brendhagen kritiserte også den politiske debatten: «Rovdyr hører hjemme i den norske faunaen, men dessverre har de havna der de ikke hører hjemme, som et politisk spillkort hos grupperinger og politiske partier som vil fjerne rovdyrene i vår felles kulturarv.» Kriminologiprofessor Ragnhild Sollund som forsker på Bernkonvensjonen, var tydelig på at den brytes av Norge: «Regjeringen må slutte å la forvaltningen være en eufemisme for ulovlige rovdyrdrap, de må ta sine forpliktelser for naturen, dyrene som lever der og oss som gleder seg over dem, på alvor.» Økofilosof Endre Kvangraven, som nettopp hadde skrevet bok om ulv, advarte: «På 1800-tallet kjente man ikke til konsekvensene av artsutryddelse, men i dag vet vi bedre og det at regjeringa fortsatt later som noe annet, vitner om en kynisk og destruktiv utrydningsmentalitet.»

Tre representanter fra ulvesonen, og talspersoner fra organisasjonene WWF, Naturvernforbundet, Greenpeace og Rovviltets Røst formidlet hvordan lokalbefolkning og naturvenner fortviler over en regjering som ikke tar naturkrisen på alvor.

Religionsprofessor Dag Øistein Endsjø satte ord på natursorgen: «Det handler om å kunne se våre barnebarn i øynene. Dette er umulig om vi ødelegger naturen fordi noen få hater den, fordi noen få ødelegger den, fordi noen få vil ha jakten sin i fred.» Forfatter og biologiprofessor Dag Olav Hessen oppsummerte essensen av hele markeringen i sin appell: «Det spørsmålet vi må stille oss er med hvilken etisk rett vi regner våre egne interesser som så fundamentalt overordnet ikke bare ulvens, men alt annet liv.»

Veien videre

Staten har anket tingrettens dom i Letjenna-saken og ankebehandling er berammet til juni. NOAH skal kjempe med våre advokater for at tingrettens konklusjon opprettholdes; det finnes ikke noen lovhjemmel for å holde ulvebestanden nede på et politisk satt bestandsmål som dømmer ulven til kritisk truet status. Det er nødvendig å gå i rette med statens forsøk på å fremstille utrydningspolitikk som en «offentlig interesse av vesentlig betydning». Staten må også innse at den er forpliktet til å finne løsninger som fremmer sameksistens mellom mennesker og rovdyr på lang sikt. Det er den eneste veien videre.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2022.