Når den norske ulvestammen vokser, settes sinnene i kok i en debatt som synes i stor grad å basere seg på følelser fremfor fakta.
Den sky og myteomspunnede ulven har blitt et kraftfullt symbol både for rovdyrmotstanderne og for tilhengerne av en levekraftig rovdyrbestand i de norske skogene. Med bakgrunn i myter og folkelige overlevninger, har ulven tradisjonelt blitt fremstilt som djevelsk, slu og blodtørstig, mens nyere, mer idealiserende fremstillinger har gitt den en stilling som den edle og mystiske villmarkens hersker. Men hvem er den egentlig? Denne gåtefulle og tilbaketrukne skapningen som alle har et forhold til, men som nesten ingen har møtt?
Hvor ulven vandrer
Ulven er blant de landlevende pattedyrene som har hatt størst geografisk utbredelse. Frem til 1800-tallet var ulven et vanlig innslag også i de fleste nord- og sentraleuropeiske landene. Ulvens gode tilpasningsevne er et av dens mest karakteristiske trekk, og er antageligvis hovedårsaken til at den har overlevd århundreder av mer eller mindre systematiske forfølgelser og utryddningsforsøk.
«Ulven er en utrydningstruet art i Norge og Sverige. I perioden fra annen verdenskrig til langt ut på 1980-tallet balanserte bestanden hårfint på randen av total utslettelse.»
Sett i europeisk sammenheng er Norge i en særstilling med sine store og lite trafikkerte villmarksområder. I land hvor befolkningstettheten er større, som for eksempel i Italia og store deler av Øst-Europa, har ulven for lengst blitt tvunget til å leve i nær kontakt med menneskene, og menneskene har blitt nødt til å forholde seg til sine ville naboer. Det kan virke som om frykten for ulven henger sammen med manglende kjennskap til dette myteomspunnede dyret. Et eksempel er Romania, hvor folk til tross av at dette er et av verdens mest ulverike land, har vent seg til å betrakte ulven som sin nabo, uten å føle seg truet av dens nærvær.
Ulven har tilpasset seg livet i svært forskjellige områder, ofte under ekstreme naturforhold. Den er nært beslektet med dingoen, sjakalen, prærieulven og rødulven. De streifer på de spanske høyslettene, den amerikanske prærien, de skandinaviske viddene, midt-østens halvørkenområder, den arktiske tundra, i de øst-europeiske skoger, og i middelhavsområdene. Sist, men ikke minst er det ulven som er stamfaren til vår egen nære venn; tamhunden.
De ulike omgivelsene med sine forskjellige ressursgrunnlag har gitt utslag i store variasjoner i ulvens størrelse, farge og generelle tilpassning. Den skandinaviske ulven veier mellom 30 og 50 kilo, og kan nå en skulderhøyde på opptil 90 centimeter og en lengde på omlag 150 centimeter. Tisper er litt mindre enn hanner.
Ulven er en utrydningstruet art i Norge og Sverige. I perioden fra annen verdenskrig til langt ut på 1980-tallet balanserte bestanden hårfint på randen av total utslettelse. De offisielle tallene anslo mellom 5 og 15 individer i Skandinavia i denne perioden. I 1966 ble ulven fredet i Sverige, og i 1973 fulgte Norge etter, og man fikk en påfølgende oppsving i ulvebestanden. I januar 2001 var den skandinaviske bestanden oppe i et sted mellom 51 og 80 individer. Antallet ulv som for det meste oppholder seg på norsk jord, var imidlertid lavere enn dette, og anslås nå etter jakten i Østerdalen, til å være under 20 individer.
En strategisk jeger
Ulven er en kjøtteter i matveien, men er i stand til å tilpasse seg skiftende næringsforhold og endringer i byttedyrtilgangen. I områder med en variert, naturlig fauna, jakter ulvene helst på ville klovdyr som rådyr, elg, hjort og rein, men den følger ikke noe fast mønster når det gjelder utnyttelsen av disse. Byr sjansen seg, er også sau og tamrein byttedyr. I Sør- Europa, hvor ulvens naturlige omgivelser i stor grad har blitt innskrenket av menneskelig aktivitet, har den endret adferdsmønster og lagt seg til et kosthold som også inkluderer mindre dyr, husdyr, åtsler og noe planteføde.
Det viser seg at ulven gjerne velger seg ut unge eller svake byttedyr. Disse krever mindre energi å drepe, og det er forøvrig en sunn, naturlig måte for naturen å regulere hjortedyrbestanden. Selv om en enslig ulv kan være i stand til å nedlegge elg på egenhånd, jakter de helst i flokk. Observasjoner viser en høyt utviklet evne til samarbeid og koordinering av jakten. En vanlig strategi for ulven er å snike seg inn på byttet, for deretter å løpe raskt inn på det. Bakholdsangrep eller forfølgelse for å skille ut dyr er vanlige taktikker under reinjakt. Stafettløp hvor uthvilte dyr bytter på å jage byttet er også en vanlig metode. Den intelligente og overveide jakten rokker dermed ved manges fordommer om ulven som en drapsmaskin som lar seg styre av blodtørstige instinkter. Overskuddsdrap kan forekomme, men da kun i møtet med tamme dyr. Årtusener av avl har endret sauenes adferd i forhold til rovdyrene. Så godt som ingenting er igjen av deres forfedres instinktive mottilpasninger mot rovdyrangrep.
Folkelige overlevninger forteller om episoder der mennesker har blitt tatt av dage av ulver. Det finnes likevel ingen tilstrekkelig dokumentasjon på at europeisk eller nord-amerikansk ulv har angrepet mennesker i nyere tid.
Flokken
Ulver er sosialt anlagte dyr. Flesteparten lever sine liv i flokker hvor alle medlemmene har et definert forhold til hverandre, alle samarbeider om oppfostring av valpene, forsvar av territoriet og å skaffe mat. Mest vanlig er det at små flokker består av et foreldrepar og avkommene fra et eller flere år tilbake. Et ulvepar, gjerne kalt alfa-paret, er flokkens ledere – hunnen leder de andre tispene og hannen leder de andre hanulvene. Lederne har fått sin posisjon fordi resten av flokken føler trygghet under nettopp deres lederskap – de kan føre eller beskytte de andre når farlige eller kritiske situasjoner oppstår. Samholdet mellom ulvene er tettest i vinterhalvåret, som også er den tøffeste årstiden, men fra brunsttiden i februar – april og utover sommeren sprer flokken seg noe.
«I Sør- Europa, hvor ulvens naturlige omgivelser i stor grad har blitt innskrenket av menneskelig aktivitet, har den endret adferdsmønster og lagt seg til et kosthold som også inkluderer mindre dyr, husdyr, åtsler og noe planteføde.»
Det er som regel bare alfa-paret som får unger. De andre tispene hindres i å bli drektige – både gjennom ren fysiologisk hormonell påvirkning, og fordi alfa-paret aktivt søker å avverge andre dyr i å pare seg. Om dette likevel skjer, kan det hende at alfatispen avliver ungene. Av og til kan en flokk også svare på hormonell påvirkning fra en annen valperik flokk i nærheten, og selv ikke reprodusere i det hele tatt.
Ungene kommer til verden etter ni ukers drektighet. Kullenenes størrelse varierer i forhold til mattilgangen, men store kull på mellom 4 og 7 valper er vanlig, selvom mange av dem bukker under før de vokser opp. Valpene vokser raskt. Allerede i løpet av de første tre ukene begynner de å utvikle melketenner og spise litt kjøtt, og etter en ti ukers tid er de selvstendige. Ved seks måneders alderen er valpene vanskelige å skjelne fra de fullvoksne ulvene. Hele flokken bidrar med å skaffe mat til moren og ungene mens de er små. Valpene krever mye næring, og flokken må jobbe hardt for å skaffe til veie de nødvendige kiloene med kjøtt hver dag. Å bringe frem et valpekull er energikrevende for hele flokken, og det forklarer hvorfor alfa-hunnen er så opptatt av å hindre at ikke flere medlemmer av flokken parrer seg.
«Ulver er sosialt anlagte dyr. Flesteparten lever sine liv i flokker hvor alle medlemmene har et definert forhold til hverandre, alle samarbeider om oppfostring av valpene, forsvar av territoriet og å skaffe mat.»
Etterhvert som ungene blir kjønnsmodne i to-tre års alderen bryter mange opp med flokken. Unge hannulver legger ut på vandring og søken etter en make og et eget territorium. Også tisper forlater flokken, men noen unge ulver kan også bli igjen. Om en enslig hann og en hunn møtes kan de etablere en familiegruppe på egenhånd. Dette forutsetter imidlertid at de finner et ledig territorium. Ulvene forsvarer hjemmeområdene sine innbitt mot andre ulver, og konfrontasjoner med inntrengende ulver kan ende med døden. Vanligvis foregår imidlertid territoriemarkeringen langt mindre dramatisk gjennom duftmarkeringer med urinspor, og gjennom uling. Territorienes størrelse henger sammen med næringstilgangen og flokkens størrelse. En gjennomsnittelig skandinavisk familiegruppe på mellom fem og ti individer bruker et areal på 500-1000 kvadratkilometer.
Ulvens språk
Ulveflokken blir ofte beskrevet som et strikt hierarki med en nådeløs flokkleder på topp. Imidlertid er også ulver ulike enkeltindivider, med varierende adferd og personlighet – akkurat som dens nære slektning hunden. Ulven – eller hundens –adferd består ikke hovedsakelig av brutal dominans eller underkastelse, den består av nyansert interaksjon og kommunikasjon – ofte fokusert på nettopp å forebygge redsel og aggresjon hos andre flokkmedlemmer.
«Ulver tar hånd om syke, skadde og gamle ulver. De bringer mat til gamle som ikke selv kan jakte.»
Lederparet har gjerne en foreldrerolle – og er dessuten ofte de andre flokkmedlemmenes biologiske foreldre. Tispene og hannene har hver sin innbyrdes sosiale struktur. Men de ulike individene i en flokk kan være dyktige på ulike oppgaver – det er ikke alltid flokklederen som leder enhver aktivitet. Alfa-dyrene er ikke alltid den som leder en jakt, vandrer først eller spiser før de andre. Alfa-dyr er ofte bare ledende i spesielle situasjoner. Ved visse anledninger, for eksempel under lek, kan rangordningene være helt snudd på hodet. En gammel, utkjempet alfa- eller beta-ulv, kan ofte leve som et mer perifert medlem av flokken. Hvis denne ulven var en hard og dominerende leder, vil sannsynligheten øke for at de andre ulvene tar igjen når han nå er svak. Var han en vennlig leder, vil han ofte imidlertid bli behandlet vennlig på sine eldre og svakere dager.
Ulver tar hånd om syke, skadde og gamle ulver. De bringer mat til gamle som ikke selv kan jakte. Men det hender også at ulver tar livet av flokkmedlemmer som har fått en avvikende adferd, f.eks. som følge av sykdom eller skade. Selv om flokken vanligvis består av nær familie, og fremmede ulver møter aggresjon, kan av og til fremmede dyr bli akseptert. Grunnlaget for denne aksepten er ikke kjent. Men disse observasjonene viser at ulveflokken er en nyansert sammenslutning av individuelle individer.
Et fellestrekk ved de aller fleste ulver er likevel en utpreget hengivenhet og vennlighet overfor flokkmedlemmer, både valper og voksne. Hilsingsritualer mellom ulver, skulle tyde på at de virkelig føler glede over hverandres samvær: intens piping, å dytte nesen sin i den andres pels, gni seg inntil hverandre, lekejage hverandre – med andre ord samme uttrykk for glede som en hund som møter hunde- eller menneskevenner.
Selv om tilværelsen ofte tvinger voksne ulver til å være mer fokuserte og seriøse i sine gjøremål enn tamhunder, bruker ulver også tid på å leke med hverandre eller med seg selv. Lek er viktig for fellesskapet; ulver jager hverandre, hopper frem i vennligsinnede overraskelsesangrep, lurer hverandre, gjør seg til for hverandre og frister hverandre med pinner og ben – eller gir hverandre lekegjenstander eller mat som ”gave”.
«Ulven – eller hundens –adferd består ikke hovedsakelig av brutal dominans eller underkastelse, den består av nyansert interaksjon og kommunikasjon – ofte fokusert på nettopp å forebygge redsel og aggresjon hos andre flokkmedlemmer.»
Ville flokkers oppførsel ved matfordeling har blitt studert. I motsetning til hva man ofte finner blant ulver i fangenskap, oppfører de ville dyrene seg gjerne fredelig overfor hverandre i denne situasjonen. Valper får alltid anledning til å spise, og jages ikke bort av de voksne ulvene. Fysisk avstraffelse av valper har generelt slett ingen viktig rolle som ordensbevarende middel i flokken. Ivrige, voldsomt lekende valper får som regel hale og dra i den ulven som sitter barnevakt, uten tegn til aggresjon fra dennes side. Blir lekens intensitet for høy, tyr den voksne ulven til et bestemt, men uskadelig, grep rundt valpens snute, og fører denne mot bakken. Risting i nakkeskinnet og annen voldelig avstraffelse er mer et menneskeskapt enn opprinnelig fenomen i valpeoppdragelse.
For å skape harmoni og vennlighet blant flokkindividene, må det selvsagt kommuniseres. En rekke signaler brukes for å kommunisere vennlige intensjoner, og dermed forebygge konfliktskapende misforståelser. Kroppspråket er viktig, og kan være svært tydelig. Men det eksisterer også en mengde små, mer umerkelige kroppssignaler som slikking, øyebevegelser, ørespill, ansiktsutrykk, kroppsstilling –som gjerne har til hensikt å skape ro eller fortelle om dyrets sinnsstemning.
Lyd er også en del av ulvens språk. Ulvehyl samler flokken, brukes for å advare hverandre, for å varsle andre flokker om hvor man befinner seg og dermed unngå sammenstøt, eller som langdistansekommunikasjon for å finne igjen hverandre i uvær. Også luktkommunikasjon via ulike kjertler, forteller ulvene mye. Deres luktesans er ikke bare sterkere enn vår, den er også langt mer nyansert. Der et menneske lukter ”skog”, kan ulven innhente flere hundre biter med informasjon om miljøet. Lukt kan fortelle en ulv hvilke andre ulver som har vært i området og hva de har gjort, det kan fortelle om farer i området eller tjene som landemerker for flokkmedlemmer – i tillegg til territoriemerking.
Når det gjelder ulvens kommunikasjon, er imidlertid fortsatt mye uoppdaget. Det er lyder vi ikke kan høre, og signaler vi ikke kan se – og ikke minst lukter vi ikke aner eksisterer.
Menneskets forpliktelser mot ulven
Norge har gjennom undertegnelse av internasjonale traktater forpliktet seg til å arbeide for å opprettholde levedyktige bestander av alle våre naturlige dyrearter, og det er et uttalt nasjonalt mål å ha reproduserende ulv i landet. For at den skandinaviske ulvebestanden skal være levedyktig, mener regjeringen det er nødvendig med minst 200 individer for å gi tilstrekkelig variasjon i det genetiske materialet, og for å oppveie tap av individer gjennom for eksempel sykdom, påkjørsler eller tyvjakt. Dette er likevel et minimumstall som forutsetter at vi får en brukbar innvandring av ulv fra Finland.
«Norge har gjennom undertegnelse av internasjonale traktater forpliktet seg til å arbeide for å opprettholde levedyktige bestander av alle våre naturlige dyrearter, og det er et uttalt nasjonalt mål å ha reproduserende ulv i landet.»
De siste tiders stridigheter har vist hvor betent ulvesaken fortsatt er, til tross for at det er de aller færreste forunt å oppleve en ulv på nært hold. Når ulven er fremme i nyhetsbildet er det fordi den har kommet i konflikt med saueflokkene og dermed bøndenes interesser. Siden den lever så tilbaketrukket, er det lett å avskrive den som uvelkommen og unødvendig, eller for den saks skyld å idealisere dens mystiske sider. Forhåpentligvis vil økt kjennskap om ulven og dens rolle i den norske faunaen, bidra til større tålmodighet og en dypere forståelse av dette fascinerende dyret.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2001.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- ”Ulv i Norge”, Unsgård og Vigerstøl, Landbruksforlaget, (1998)
- Foreningen Våre Rovdyr, fvr.no, (Hentet 2002)
- Verdens Villmarksfond, wwf.no, (Hentet 2002)
- ”Of wolves and men”, Barry Holstun Lopez, Charles Scribners´s sons New York, (1978)
- ”På talefot med hunden – de dempende signaler”, Turid Rugaas, Canis Forlag, (2000)
- ”Dogs never lie about love – reflections of the emotional world of dogs”, Jeffrey Masson, Jonathan Cape London, (1997)
