Fredløs i fjellet

Jerven er et lite dyr, selv om det er ett av de «store rovdyrene». Arten er sterkt truet i Norge. De 3-400 dyrene innenfor landets grenser lever langt fra folk, i den snødekte fjellheimen. Da biologiprofessor Dag O. Hessen skulle skrive boken «Jervesporet» (2023), hvor den røde tråden er å søke opp det mystiske dyret som han engang så spor etter i barndommen, skulle det vise seg enklere tenkt enn gjort. Det ble med nettopp sporene.

I sin egen verden

Dette vesle dyret som har påtatt seg oppgaven å overleve i de mest ugjestmilde landskapene i Norge, er ikke lett å komme innpå. De minste hunnene er ikke større enn en kraftig huskatt på 8 kg, mens de største hannene på 18 kg er på størrelse med en liten hund.^[1]

Deres evne til å mestre elementene står ikke i forhold til størrelsen. Jerver kan tilbakelegge 85 km i løpet av en natt.^[2] Med territorier på opptil 1500 km2, er det nødvendig å kunne forflytte seg raskt og langt.^[1]

Jerven er fleksibel og tar alle muligheter i bruk. De spiser ofte kadavre av døde dyr. De spiser smågnagere, egg, insekter, røtter og bær om sommeren. Og de kan jakte på rein. Jervens matlagring er planlegging til lang tid fremover: Når ungene er små tar moren dem med til matlagre som hun har forberedt året før.^[1]

Staten ønsker å holde jerven nede på sterkt truet nivå. Og alle midler tas i bruk for å nå dette målet.

Selv om jerven også bor i skogen, er det snødekte fjellområder som er det landskapet de er best tilpasset. Hiene er snøhuler, og jervehunnen graver dem helst i fjellsider der snøen ligger helt til mai. Jervemor bruker samme hi flere år på rad – og hiene går også i arv til neste generasjon av døtre når moren dør.^[1]

Jervene har kraftige klør som gjør at de kan klatre i isdekte fjellsider. De har brede poter som gjør dem i stand til å løpe over snøviddene. De har tykk pels som gir dem den varmen de trenger i bitende snøstormer. Og de har en uredd og iherdig innstilling som de trenger når de skal patruljere kilometer med territorium i utilgjengelig natur. De går ikke av veien for å forsvare seg – og vinne – mot større dyr som bjørn og ulv. For hvordan skulle ellers et dyr på størrelse med en liten hund kunne leve i disse landskapene?

Destruktive myter

Den mest leste boken i min barndoms bokhylle var et dyreleksikon. Boken fra 1970-årene var på noen måter forut for sin tid, og beskrev ikke bare hvordan dyrene overlevde, men også hvordan de lekte, sosialiserte og opplevde verden.

Men ett kapittel irriterte meg. Det var kapitlet om jerven. Jervens kapittel var ikke presentasjon – det var en utskjelling. Allerede i overskriften så man at noe var galt: Ulven var «villmarkens modige jeger», og bjørnen ble beskrevet som «kongen» av skogen. Men jervens kapittel het «En morder i skogen». Artikkelen er illustrert av et bilde av en jerv som stirrer livredd på fotografen, med blottede tenner.

I ettertid ser jeg at bildet trolig er tatt av et dyr som er fanget i fotsaks, en vanlig metode for å fange jerv for pelsens skyld i Canada. Teksten forteller at jerven «sprer skrekk blant mennesker og dyr», og er «djevelens inkarnasjon på jorden». Man kan også lese at jervungene drar fra moren for å dra ut «i krig», at de «dreper av ren og skjær blodtørst» og setter i stand «regelrette blodbad (…) uten å lagre mat til dårligere tider». Dessuten har jerven, ifølge boken, en «uhyggelig evne til å lure seg unna feller og fangstredskaper» og «ødelegge for pelsjegerne».

Men det uhyggelige er hvordan vi helt opp til moderne tid har klart å tviholde på fordommer, og hvordan vi bruker disse fordommene som forsvar for handlinger vi har liten grunn til å være stolte av.

Jervens egentlige liv

Jerveforsker og forfatter av boken «The Wolverine way», Douglas Chadwick, forklarer hvordan jervens tøffhet har vært opphav til uriktige myter om dyret: «Hvis du trenger dem opp i et hjørne, slik vi gjorde da vi fanget dem for radiomerking, lever de naturligvis opp til ryktet om villskap. Og det var slik disse «demonen-fra-nord»- historiene startet – fordi skogsmenn møtte jerven først og fremst fanget i fotsakser. Til og med de fleste forskere trodde at jerven var en einstøing, som var for aggressiv til å gå sammen med noen av sin egen art etter at de forlot moren i seksmånedersalderen».^[3]

Chadwick tilhører en forskergruppe i Glacier Park i USA, som har gjort unike oppdagelser om det myteomspunne dyrets sosiale liv. De har funnet at jerven er nysgjerrig, leken og omgjengelig, til tross for at den lever store deler av tiden som solitært dyr på lange vandringer.

Over 25% av den europeiske jervebestanden finnes i Norge, og den blir dermed regnet som en norsk ansvarsart. Det er et ansvar Norge ikke tar.

Hunn-jerver uten barn kan ha overlappende territorier og akseptere hverandre. Det samme gjelder unge dyr og gamle dyr. De mest territorielle dyrene er hannene som har ansvar for unger. Familiehanner og hunnene de har bånd til, er heller ikke bare sammen i forbindelse med paring og oppdragelse av unger, men bruker tid sammen også i resten av året. Også jerver som har
overlappende territorier uten å være i par er observert sammen i lek og utforskning.

Å eksponere jervens skjulte sosiale liv var en av motivasjonene for Chadwick da han skrev boken: «Jo mer vi har mulighet til å studere disse dyrene, jo tydeligere ser vi et smart, nysgjerrig, lekent pattedyr med en overraskende sosial side», uttaler han.^[3]

Unik familie

Jervens familiestruktur er unik:^[4] I det store territoriet bor en hann som knytter faste og langvarige bånd til to eller tre hunner – disse har separate territorier innenfor samme område. Hannen kommer innom alle familiene sine og hjelper til med forsvar og oppdragelse av ungene så lenge de bor i hiet. Når ungene kan følge moren, tar hun dem med rundt i området sitt, og viser dem dag-hi og matlagre under stener og røtter.

Faren til ungene er fraværende når ungene drar rundt med mor, men trår til igjen når de har blitt selvstendige. Da drar han rundt med ungdyr fra ulike kull og lærer dem sine overlevelseskunster. Både valper fra ulike årskull og fra forskjellige mødre vandrer sammen med faren sin samtidig. Ungene får bli i foreldrenes territorier både sitt første år og enda lenger – der kan de lære seg hvordan de kan klare seg selv i kjente omgivelser.

Moren klarer ikke å forsvare ungene mot overmakten, men står gjerne fortvilet på sidelinjen og er vitne til ungenes skjebne. Etterpå skytes også hun.

Historien om Norges eldste kjente jerv, som ble 17 år, forteller mye om båndet mellom foreldre og unger: «Jervtrud», som hun ble kalt, levde årevis alene i bymarkai Trondheim. Hun vandret dit etter at ungene hennes ble skutt i hiet i 2001 i Hedmark. Flere biologer kom til at forklaringen på hennes uvanlige reise må ha vært at hun
fulgte etter de døde ungene som ble kjørt i bil til Norsk Institutt for Naturforskning som ligger i Trondheim. «Dyr har evner som vi ikke vet særlig mye om. Vi har en rekke eksempler på uforklarlig adferd, og jerven er utstyrt med ekstremt god luktesans», sa biolog Anders Lamberg om hendelsen.^[5]

Dødelige grenser

Men årsaken til at en jervemor kom i den situasjonen som var opphav til en slik tankevekkende historie, er villet norsk politikk. Staten ønsker å holde jerven nede på sterkt truet nivå. Og alle midler tas i bruk for å nå dette målet.

Som for de andre store rovdyrene, har politikerne laget grenser for hvor jerven har lov til å være. Jerver blir skutt om de er innenfor «feil» område – av hensyn til beitenæringen. Staten har også bestemt at bare 39 jervetisper skal få unger årlig. Fødes ett kull ekstra, mobiliseres det for å ta livet av dem.

Fredning uten mening

Hovedmiddelet for å holde jerven fortsatt truet på rødlista er «lisensjakt». Fra 20. august til 15. februar kan jegere med «lisens» jakte på jerv, som om den ikke var fredet.

Jerver jaktes med løse hunder som jager jerven opp i trær slik at den skal kunne skytes. Om jerven hopper ned og flykter, kan jakten trekke ut i lang tid og hundene jager jerven opp i tre etter tre. Om jerven gjemmer seg i et hi eller i en steinur, vil jegerne prøve å skremme den ut ved bruk av røyk eller stokker som stikkes ned i hiet. Dette skjer ofte om jerven er skadeskutt. Den kan rømme langt med skuddskader for å finne et sted å gjemme seg.^[6]

I 2024 ferdigstilte Miljødirektoratet en rapport om skadeskyting på store rovdyr.^[7] Rapporten viste at 15% av jerver ble skadeskutt. Det betyr ikke at dyr som ikke ble registrert «skadeskutt» ikke led. Dyrene ble ansett som skadeskutt først om de beveget seg lengre enn 40 meter etter å ha blitt skutt.

Miljødirektoratet mener at det faktum at rovdyr er «sjeldent vilt» i Norge kan gi høy skadeskytingsprosent – jegere vil ikke la en «sjelden sjanse» gå fra seg. Direktoratet bemerker at: «Vi kan heller ikke se bort fra at det forekommer negative holdninger til rovvilt i befolkningen (…) som kan påvirke hvor risikovillig den enkelte jeger vil være i en konkret skuddsituasjon.»

Fellefangst på kant med loven

Det er også lov å fange jerv i «båsfeller» – en treboks med lokkemat inni. I slike feller risikerer dyrene å stå innesperret i lang tid, før de blir skutt. Veterinærmedisinsk Oppdragssenter uttalte seg kritisk om fellene: «Et vilt dyr som fanges levende i en bur- eller båsfelle utsettes for en betydelig stressbelastning».^[8]

Også Rådet for dyreetikk er svært kritiske: «Innesperring er sannsynligvis en betydelig psykisk påkjenning for ville dyr. Dyret kan skade seg i forsøk på å komme fri, spesielt går det ut over tenner og klør».^[9]

I 2005 ble det fremmet et lovforslag om forbud i mot «båsfeller».^[2] Det ble det ikke noe av. I 2023 skulle Miljødirektoratet gjennomgå feller brukt i Norge, opp mot dyrevelferdsloven, etter å ha innrømmet at «regelverket hadde svakheter».^[10] Men bås-fellene for rovdyr overlevde også denne «gjennomgangen», og regelverket har fortsatt mildt sagt «svakheter».

Myndighetene dreper jervunger i hiet

Dersom ikke jegere får drept «mange nok» sterkt truede jerver i løpet av de seks månedene jakten varer, trår myndighetene til. Hijakten på jerv har blitt stadig mer av en rutine. Statens Naturoppsyn som står for denne avlivingen av mor og unger i hiene, uttaler at «uttak av årsunger og mordyr fra ynglehi kan være en målrettet og presis form for uttak».^[11] Det kan det nok, siden ungene er totalt forsvarsløse i hiene.

Hijakten bryter med prinsipper i dyrevelferds- og viltlovgivingen på en rekke måter. Motoriserte kjøretøy og helikopter brukes når staten er på jakt etter jervungene. Jerver forfølges med helikopter og skytes med bedøvelsespiler.^[1] Er det en hann  eller hunn uten unger, avlives dyret med en gang. Er hunnen en ammende mor, blir det satt på en radiosender og hun slippes igjen. Så følger man henne tilbake til hiet og ungene for å ta livet av dem.

Jegerne graver opp hiene, og drar ut valpene for å skyte dem i hodet. Moren klarer ikke å forsvare ungene mot overmakten, men står gjerne fortvilet på sidelinjen og er vitne til ungenes skjebne. Etterpå skytes også hun. Dette er en jakt Statens Naturoppsyn tydeligvis ikke er stolt av. Likevel er det en jakt man bruker en betydelig mengde av skattebetalernes penger på.

Fjellet trenger jerven

Over 25% av den europeiske jervebestanden finnes i Norge, og den blir dermed regnet som en norsk ansvarsart.^[12] Det er et ansvar Norge ikke tar. Myndighetene har lovet å vedta flere «prioriterte» arter i Norge – truede arter som det skal gjøres ekstra innsats for. Men det er bare ett pattedyr i Norge som er «prioritert». Det er fjellreven.

Ironisk nok henger fjellrevens og jervens skjebne sammen. Mens fjellreven får tilrettelagte hi for å få flest mulig unger, og støttefôres med fôrautomater i fjellet, blir jervungene skutt i hiet. Men hadde jervene fått leve, ville fjellrevene kanskje ikke trengt menneskelig «støtte». Forskning viser at fjellrev har mer tilgang til mat når de lever sammen med jerv, og at det er et viktig samspill mellom disse artene.^[13]

Villreinen i Norge er en annen ansvarsart, som nå er nær truet. Ville de norske villreinenes dødelige skrantesyke utviklet seg, dersom flere jerver hadde levd sammen med dem? Studier på samspillet mellom rovdyr og hjortedyr viser at hjortedyr med skrantesyke i større grad blir tatt av rovdyr, slik at sykdommen bremses.^[14] Men Vitenskapskomiteen avfeide rovdyrenes økologiske rolle i denne sammenhengen, fordi «det ville kreve større endringer i dagens politikk.»^[15]

Dyrenes betydning for den naturen de er utviklet for å leve i, bør imidlertid ikke lenger avfeies. I 2023 publiserte en internasjonal forskergruppe en artikkel om viktigheten av at ville dyrearter får bygge seg opp for å støtte opp under naturens «økosystemtjenester». Forskerne skriver: «Vi presenterer vitenskapelige bevis som viser at vern og tilbakekomst av ville dyr og deres funksjonelle roller, kan øke naturlig karbonfangst – og lagring.»^[16]

Fjellet trenger jerven – slik naturen generelt trenger alle små og store dyr som har den som sitt hjem. Den dagen myndighetene innser dette, kan jervemødre og deres valper endelig få ha våren og livet i fred.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1 2024