Fattig fremtid?

Det er tid for ulvestrid i Norge. I 2013 skal Stortinget komme til et nytt «ulveforlik». Men hvem skal forlikes, og hva strides det om? Og har ulvene selv egentlig en sjanse i det politiske spillet om deres liv?

Fra rødliste til svarteliste?

De siste årene har man sett en endring i norsk ulvedebatt. De som før var påpasselige med å si at de «ikke var for utrydding», men bare ville ha «bestanden på et fornuftig nivå», har nå begynt å innrømme at det «fornuftige nivået» i deres øyne er null ulver i Norge. Ikke overraskende er det Senterpartiet som går i bresjen for utradering av ulv fra norsk jord. I september iår proklamerte landbruksminister Slagsvold Vedum, som også er leder i programkomiteen, at Senterpartiet ønsker «fri jakt» på ulv.¹⁾ Han uttalte at ulven bør være «uønsket» i norsk natur – og vil dermed ta den fra rødlista til svartelista over arter. Norges Bondelag fulgte kort tid etter og vedtok på sitt landsmøte at deres «primære standpunkt er at det ikke skal være ulv i norsk fauna».²⁾ Norges Skogeierforbund mener all ulv må «fjernes fra norske skoger» fordi «ulven skremmer lokalsamfunn og ødelegger elgjakten».³⁾ Enkeltpolitikere fra andre partier enn Senterpartiet begynner også å vise sitt rette ansikt, og går inn for at vi ikke «trenger» å ha ulv i Norge.⁴⁾

«Kommentator Georg Monbiot i The Guardian kaller utviklingen en brutalisering i behandlingen av rovdyr i Norge over de siste årene.»

Det nye ved ulvedebatten den siste tiden er nettopp den åpne aksepten for utrydding, aksepten for å mene at en naturlig forekommende art i norske skoger skal «fjernes». Utrydding er igjen blitt stuerent. Etter knappe 40 år med forsøk på å lære nye generasjoner at artsmangfold er bra og utrydding dårlig, har det gamle trollet fra 1800-tallet stukket hodet frem igjen.⁵⁾ Hvorfor lar vi det stikke seg frem? Hvorfor skal trollet i det hele tatt være med i debatten? Kanskje får trollet være med, ikke fordi det er så stort, men fordi det er så stygt: Harde ord, sinte trusler om å skyte enten det er lov eller ikke og en blind aggressivitet i fremføringen av budskap – slik tramper utryddingstrollet frem. Blir det hørt rett og slett av frykt – frykt for at trollet vil lage enda mer bråk, ødelegge enda mer, hvis det ikke får viljen sin? Ettergivenheten hos de politikere som i teorien skal stå for beskyttelse av ulven, er påfallende. Trollet sitter nå til og med ved kongens bord. Når en statsråd tillater seg å mene at det er greit å fjerne arter fra naturen, oppfører andre politikere seg som om synet var legitimt.

Endringen i norsk ulvedebatt og -politikk er også synlig utenfra. Kommentator Georg Monbiot i The Guardian kaller utviklingen en «brutalisering i behandlingen av rovdyr i Norge over de siste årene».⁶⁾ Monbiot nevner i tillegg til ulvepolitikken, vårjakt på bjørn fra helikopter rett etter at de er kommet ut av hiet, og hijakt på jervunger, hvor de graves ut og drepes, som andre eksempler på dette: «Disse praksisene ble ansett som barbariske og uakseptable inntil nylig (…) Nå foregår de uten offentlig debatt eller sosial godkjennelse.» Monbiot tror imidlertid at rovdyr-motstandernes ekstremisme vil slå tilbake på dem selv: «Den ekstreme natur av det Senterpartiet og den harde kjerne av dets rurale støttespillere prøver å få til, kan komme til å være det beste som har hendt ulvepopulasjonen i landet. Ved å torpedere myten om Norges miljøvennlighet og skjemme ut landet internasjonalt, kan det tvinge nordmenn til å våkne opp for hva som egentlig gjøres i deres navn». Kanskje får han rett – men kanskje har vi også vent oss så mye til trollet at vi lar det trampe rundt til det ikke er mer å ødelegge?

Felles-Skandinavisk utrydding?

Det er ikke bare i Norge gamle troll kravler seg opp av sprekkene i rovdyrdebatten. Jegernes riksforbund i Sverige sendte i januar 2012 et brev til regjeringen hvor de krevde at «Sverige ikke skal ha frittlevende ulv».⁷⁾ 20. november hadde foreningen møte med den svenske miljøvernministeren Lena Ek som beleilig nok er fra Centern – Sveriges svar på Senterpartiet. På møtet «løftet (de) frem at mennesker må gå foran rovdyr».⁸⁾ Jegerforbundet var ikke fornøyd med møtet og ville nok ikke vært det medmindre nullvisjonen ble banket igjennom, men å la dyrene komme i siste rekke er minister Ek allerede godt i gang med: 30. oktober skrev hun i en kronikk til det svenske folket at «180 ulver holder for bevaring», noe som kan bety en nedskyting av over 100 ulver i Sverige.⁹⁾

Riktignok sier forskerne at de svenske ulvene bør telle minst 380 dyr for å nærme seg bærekraftig, men dersom man bl.a. kunstig tilfører ulver årlig, kan man presse stammen ned til 180. Og det hørtes i ministerens ører ut som den beste løsningen for svensk dyreliv. Gjennom utsetting av ulver fra dyrehager og nedskyting av ulver som fødes i naturen, skal man «sikre» Sveriges ansvar for den truede arten. Lena Ek vil bruke forskerne i det felles norsk-svenske prosjektet Skandulv til noe ganske annet enn å spre forståelse rundt ulven; hun har nettopp gitt et oppdrag til Skandulv for at forskerne skal redegjøre for «hvordan en utvalgsbasert jakt kan bedrives».⁹⁾

«Det er lett å miste gangsynet når selv ministre og statssekretærer later til å tro at deres oppgave er å begrense og utrydde når den egentlig er å verne.»

Mens minister Ek brukte tid på å blidgjøre det evigsure Jegerforbundet, hadde statsekretæren i det svenske Miljøverndepartementet møte med sin norske kollega for å diskutere hvordan ulveflokkene i grenseområdene skal telles.¹⁰⁾ Den norske intensjonen synes å være at grenseflokkene som idag teller som svenske, isteden skal telle som norske – og dermed kan man ha tre «norske» kull på svensk jord, og ingen ulv i Norge. Hvorfor en SV-statssekretær som i teorien ønsker ulv i Norge skal dra til Sverige for å prøve å bli kvitt dem, er ikke så lett å forstå. Svaret finner man i det snedige rovdyrforliket fra 2011, hvor følgende står: «Ulverevirer i grenseområdet skal regnes inn i det norske måltallet. Utgangspunktet for forhandlingene med svenske myndigheter er at grenseulv skal regnes med en faktor på 0,5. (…) På denne bakgrunn skal det foretas en ny vurdering av bestandsmålet for ulv.»¹¹⁾ Sett i sammenheng med en steil minoritet som truer med å lage leven dersom antallet ulv øker, kan tellingene av grenseflokkene bety raskere utryddelse av ulv i Norge.

De absurde realiteter

Det er lett å miste gangsynet når selv ministre og statssekretærer later til å tro at deres oppgave er å begrense og utrydde når den egentlig er å verne. Hva er i korte trekk realitetene for de under 30 dyrene av hundeslekten som lever på norsk jord?

Registreringen av dyrene er på et ekstremt detaljnivå: Mellom 1. oktober og 15. november 2012 ble «22-27» ulver talt i Norge.¹²⁾  Men to av dem er med sikkerhet skutt i forbindelse med lisensjakt i tellingsperioden, og ytterligere to er skadeskutt og ikke funnet.¹²⁾ I tillegg til lisensjakt blir ulver dessuten hvert år skutt i forbindelse med «skadefelling» tidligere på året.¹³⁾ I oktober iår startet den største lisens-jakten på 40 år, da det ble gitt tillatelse til skyting av 12 ulver i Norge.¹⁴⁾ Jakten ble midlertidig stoppet på bakgrunn av klager fra Naturvernforbundet, NOAH, Foreningen Våre Rovdyr, Miljøvernforbundet og Bygdefolk for rovdyr. Men kort etter var jakten igang igjen, og varer ut mars. Ifjor var 750 jegere ute for å skyte de ulvene som det var lov å ta livet av, det er rimelig å anta at et lignende antall vil være med denne vinteren.¹⁵⁾ Men også illegal jakt forekommer – halvparten av dødeligheten for skandinaviske ulver tilskrives illegal jakt, og det er dokumentert en økende trend med illegal avliving i Norge.¹⁵⁾ Av 23 voksne revirhevdende ulver som levde i Norge vinteren 2010/2011, var bare 11 tilstede ett år senere.¹⁵⁾

«Er ulven rett og slett et symbol for rovdyrmotstanderne på at naturen skal tilpasses menneskene og ikke omvendt? Et symbol som vil bli byttet ut med en annen art hvis ulven blir borte?»

Det finnes bare to sikkert registrerte familie-flokker på 7-8 dyr, og foreløpig iår er det registrert to kull med valper.¹²⁾ I november søkte forskningsprosjektet Skandulv om tillatelse til å sette merke på opptil 14 voksne ulver.¹⁶⁾ Dyrene får som kjent ikke lov å bevege seg hvor som helst. De fleste har hørt om «ulvesonene» – disse innbefatter deler av Akeshus og Hedmark, samt Oslo og Østfold, og det er kun her ulvene kan være.¹⁵⁾ Tilsammen utgjør ulvesonen en svært liten del av norsk land-areal, og utsiktene til at denne prosenten skal krympe enda mer er nå dessverre stor.

Krympende rom

Som forberedelse til diskusjonene om ulveforvaltning i 2013, nedsatte Miljøverndepartementet et «ulvesoneutvalg». NOAH ga innspill til utvalget og understreket at en politikk der en truet art ikke har rett til å befinne seg utenfor visse soner av landet, ikke er ønskelig. NOAH mener at arealdifferensiering må ha fokus på ulike tiltak for beskyttelse, og ikke benyttes for å etablere nulltoleranse for ulv i visse områder. Men utvalget hadde et helt annen fokus for sitt arbeid: «Utvalget peker på de krevende utfordringene og svært tunge belastningene som lokalsamfunn og enkeltkommuner opplever ved å ligge innenfor ulverevir.»⁵⁾

«Det er vi mennesker med all vår makt, som har plikt til å tilpasse oss de andre dyrene og naturen.»

Med dette som gjennomgangsmelodi foreslår utvalgets flertall bl.a. å innskrenke ulvesonen ved å ta ut flere områder; regne inn de svensk/norske grenserevirene i norsk bestandsmål «snarest mulig», innføre fellingstillatelse uten søknad utenfor ulvesonen og merke begge alfadyrene i hver flokk med radiosender.¹⁵⁾ Rapporten ofrer et betydelig antall sider på utnyttelse av jaktressurser og konsekvenser for landbruket. Her er «menneskelige påkjenninger» behørig nevnt. Men ikke med ett ord nevnes påkjenningene for ulvene ved intensiv jakt, oppsplitting av familieflokker, skadeskyting og belastningene ved feltforsøk. Rapportens fokus er tydelig ikke på bevaring, men på begrensning av ulvene. I Norge krymper både hjerterom og husrom for dyr som er «til bry».

Hvorfor ikke ulv i Norge?

Hvorfor blir ulven ansett for å være så problematisk at noen ikke vil se den innenfor landets grenser? Det er ikke mangel på høylytte svar på dette spørsmålet. Men det er mangel på logiske svar.

«De er ikke gen-pakker som skal konserveres, de er familier som stadig blir brutt opp, forfulgt og splittet.»

Fortsatt nevnes husdyrhold som grunn til at man ikke ønsker ulv i Norge. Statistisk presenterer dette argumentet et paradoks man ikke kan komme forbi. Det var 14 800 jordbruksbedrifter med sau i Norge i 2010.¹⁷⁾ Antall søknader om erstatning for tap av sau til rovvilt var 2157 i 2011, dette utgjør 14,5 % av alle bedriftene.¹⁸⁾ Totaltapet av sauer som omfattes av organisert beitebruk, var ca 95 000 dyr i 2011.¹⁹⁾ Samme år ble det erstattet ca 30 000 sauer (voksne og lam) som tatt av store rovviltarter.¹⁸⁾ Antallet sauer erstattet som tatt av ulv var 1472.¹⁸⁾ Sauer erstattet som tatt av ulv utgjorde dermed 4,9 % av totalt antall sauer erstattet, og ca. 1 % av det totale antallet dyr forulykket på beite. Det er ingen grunn til å bagatellisere lidelsene for sauer tatt av rovdyr, heller ikke for sauer som er dødd av sykdom og skade på beite – eller for den saks skyld skysset avgårde til slakteriet. Men det er grunn til å spørre hvorfor man krever ulvene fjernet på grunnlag av disse tallene.

Senterpartiets seneste argument i debatten er at ulvene ikke er «særegent norske» – ulvene i Norge «hører til den finsk-russiske ulvestammen» og må dermed ut av landet.¹⁾ Argumentet er vikarierende; det har trolig alltid vært naturlig kontakt mellom ulvepopulasjonene i Skandinavia og Russland. Naturmangfoldloven sier at: «Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.»²⁰⁾ Nasjonalitet er en kunstig enhet i en slik sammenheng; Norge er del av det naturlige utbredelsesområdet til ulvene og har dermed plikt til å legge til rette for det.

Det argumentet som ofte trer frem dersom man studerer debatten fra rovdyrmotstandernes side er imidlertid en grunnleggende holdning til ulven som et «dårlig dyr». Ulvene kan ikke «brukes» til noe. Men hva verre er; de bidrar til at man selv kanskje må ta noen hensyn i sin fremferd. Foreningen «Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk» oppsummerer sin motstand slik: «Dagens rovdyrpolitikk gjør hverdagen utrivelig for mange av dem som har glede av å bruke utmarka. Vi kjemper for en trygg utmark – for alle!»²¹⁾ «Alle» betyr mennesker og de dyr som eies av mennesker – ville dyr er naturligvis unntatt fra tryggheten.

Hvorfor er det særlig ulvene som skaper utrygghet? Jakthunder blir skadet av rovdyr, men andre dyr og trafikk er en langt større trussel mot hundene, i tillegg til at også jegerne selv utgjør en fare. En sammenstilling fra Forsikringsselskapet Agria i Sverige viser at det i løpet av perioden 2006-2011, ble utbetalt erstatning for 4007 hunder skadet eller drept av bil/tog, 63 av vådeskudd, 139 av rovdyr og 416 av andre viltarter inkludert villsvin. Selv i områdene der svenske ulver er konsentrert utgjør trafikk en langt større fare.²²⁾ Faren for mennesker er minimal. Ingen er drept av vill ulv i Skandinavia siden 1881.²³⁾ Angrep fra ulv, særlig fra frisk ulv, er svært uvanlig.²³⁾ Også andre dyr kan skade mennesker i gitte situasjoner – og vi skader selv med den største selvfølgelighet dyr som kommer i vår vei.

«Faren for mennesker er minimal. Ingen er drept av vill ulv i Skandinavia siden 1881.»

Mennesket befester sin egentildelte eien-domsrett i naturen og ønsker å ha kontroll over den. Naturen skal tilrettelegges maksimalt for vår aktivitet. Denne holdningen rammer mange ulike arter: Men ulven synes å være i en særstilling, og negative karakteristikker brukes for å forsvare denne negative særstillingen. Er dette hundedyret rett og slett et symbol for rovdyrmotstanderne; et symbol på at naturen skal tilpasses menneskene og ikke omvendt? Et symbol som vil bli byttet ut med en annen art hvis ulven blir borte?

Hvorfor ulv i Norge?

Det finnes også mange svar på spørsmålet om hvorfor det er viktig å bevare ulv innenfor norske grenser. I anledning møtet mellom de norske og svenske statssekretærene fra miljøverndepartementene, sendte 25 verneorganisasjoner i Norge, Sverige og Finland –  inkludert NOAH – et opprop til de nordiske ministrene om å ta et krafttak for truede rovdyr generelt og ulvene spesielt. To hovedargumenter fremheves i det felles oppropet: plikten til å forholde seg til internasjonale avtaler om bevaring og å sikre intakte økosystemer.

Det internasjonale ansvaret oppfattes som særlig viktig for et land som Norge; for hvordan skal man forholde seg til at fattigere land forventes å bruke store ressurser på beskyttelse av truede rovdyr, mens et av verdens rikeste land skal insistere på å velge dem bort nettopp av næringsmessige hensyn?

«Halvparten av dødeligheten for skandinaviske ulver tilskrives illegal jakt, og det er dokumentert en økende trend med illegal avliving i Norge.»

Økosystem-argumentet handler om at vi mennesker ikke egentlig vet hva vi gjør når vi fjerner arter som er naturlig forekommende i et miljø. Noen undersøkelser peker også på at store rovdyr skaper mer mangfold i økosystemene de var en del av, dersom de reetablerer seg på steder hvor de har vært utryddet.²⁴⁾

Mange mener også at rovdyr øker naturopplevelsen for mennesker. Ulvene oppfattes som berikende, et tegn på at villmarken fortsatt er vill; de høyner egenverdien til norsk natur. En opinionsmåling av NINA og TNS Gallup, høsten 2010, viser at et betydelig flertall vil ha bestander av alle fire store rovdyr, som minst er på dagens nivå. Også i distrikts-Norge sier et flertall at de er enige i dette.²⁵⁾ 

Enkelte ser også økonomiske muligheter ved å drive rovdyr-turisme. På samme måte som hvalsafari i andre deler av verden har erstattet fangst og kombinerer hensyn til frittlevende dyr med ønske om økonomisk utbytte fra naturen, presenterer økoturisme med skandinaviske rovdyr seg som en næringsvei hvor de næringsdrivende ønsker at rovdyrene skal leve også av økonomiske hensyn.

Ulven og pengesekken

Og nettopp økonomien er gjerne sentral i menneskers holdninger til hva som er «bra» eller «dårlig». Da landbruksminister Slagsvold Vedum uttalte at det ”koster samfunnet mye penger å sørge for de rundt 30 ulvene som lever i Norge” ble det nok oppfattet av ulvemotstandere som et godt poeng.¹⁾ For hvorfor skal vi betale for noe vi ikke tjener på? Men ulvene i seg selv koster ikke penger, de krever ikke noe annet enn å få være i fred. Ulvemotstanden, derimot, er kostbar. For 2013 vil tilsammen 300 millioner bli brukt på «rovviltforvaltningen».²⁶⁾ Selv om noe av midlene – ca. 6,7 millioner ²⁷⁾ – går til rovdyrsentre som skal «formidle objektiv informasjon», går det meste av pengene til tiltak forbundet med misnøye med ulv, ikke beskyttelse av den. Over halvparten av rovviltbudsjettet – 150,7 millioner – går til erstatningsutbetalingene.²⁷⁾ Andelen av erstatningene som gjelder ulv er totalt ca. 3%.²⁸⁾ Disse pengene er heller ikke en utgift forbundet med å ha ulv, det er en samfunnsutgift primært forbundet med å ha kjøttproduksjon med sau der det forventes at dyrene skal være uten tilsyn det meste av tiden. Utgiften er knyttet til en form for matproduksjon som man ikke trenger mer, men mindre av. Bondelaget ser imidlertid for seg mer kjøttproduksjon og mindre natur: «Målet må være at vi skal kunne finne løsninger for å kunne ta i bruk de enorme beiteressursene som i dag er beslaglagt på grunn av rovviltforvaltning til økt norsk storfekjøttproduksjon.²⁹⁾

«Kampen om ulven i Norge er en kamp om hvem som har eiendomsrett til naturen.»

Kostnad til selve jakten på rovdyr betales også av skattebetalerne. Det kan utbetales inntil 1.400 kroner per rovdyrjeger/dag.³⁰⁾ Miljøverdepartementet skriver iår at det offentliges «økonomiske ansvar ved skadefelling skal forsterkes og klargjøres», og regjeringen øker godtgjøringspotten med 5 millioner.²⁶⁾ 1,5 millioner går også til Norges Jeger- og fiskerforbund i sakens anledning.²⁶⁾ Dessuten øker regjeringen overføringene til Statens naturoppsyn med 4,3 millioner for å styrke ressursene ved bl.a. felling av rovdyr.²⁶⁾ Den totale potten som går til skyting av rovdyr skjuler seg i posten «Førebyggjande og konfliktdempande tiltak i rovviltforvaltninga» på totalt 64,6 millioner.²⁷⁾ Dessverre kan man ikke skille reelle forebyggende tiltak og rovdyrjakt i budsjettet. 10 ekstra millioner går til utredning av tiltak.²⁷⁾

«Den totale potten som går til skyting av rovdyr skjuler seg i posten «Førebyggjande og konfliktdempande tiltak i rovviltforvaltninga» på totalt 64,6 millioner.»

Forskning og forvaltningsmerking på det detaljerte nivået som ulv og andre rovdyr er utsatt for per idag er også svært kostnadskrevende. Under posten «Miljøovervaking og miljødata» får Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt 23,1 millioner, og enkeltstående mindre beløp til forskning nevnes også i budsjettet.²⁷⁾ Men bevilgningene til rovdyrforskningen, inkludert den omfattende merkingen og overvåkningen, er ikke mulig å identifisere samlet. Forskningen støttes i tillegg til departementet av bl.a Norges forskningsråd og Direktoratet for naturforvaltning – som også får statlige bevilgninger. Det er heller ikke mulig å si hvor mye midler som går til forskning for økt forståelse av dyrene kontra forskning for økt kontroll – men førstnevnte kategori har nok problemer med å konkurrere om midlene. Hovedgrunnen til den intensive overvåkningen er ikke – slik man skulle ønske – en intensiv innsats for å bevare rovdyrene, men snarere en kontrollpolitikk basert på negativ innstilling til rovdyr.  «Ulvesoneutvalget» sier i sin oppfordring at flere ulver skal radiomerkes selv om det er ressurskrevende, fordi «samlet belastning for berørte lokalsamfunn og kommuner er stor.»¹⁵⁾

En konkret kostnad forbundet med ulvemotstand, som i denne sammenheng nærmest er en kuriositet, er statsstøtten over landbruksbudsjettet på over en million kroner til Folkeaksjon Ny Rovdyrpolitikk.³¹⁾ Foreningen har som mål bl.a. å fjerne ulven fra Norge. Til sammen ligning får NOAH ingen statsstøtte – verken til sitt arbeid for ulv eller andre dyr. Dette er det stort sett Senterpartiet som sørger for.

Mens andre land med langt mindre penger i statskassen ansetter skogvoktere for å beskytte truede dyr mot jakt, blir pengesekken i Norge primært brukt på tiltak som ikke tjener dyrene. Hvordan et av de nye forslagene fra «Ulvesoneutvalget» vil slå ut i så måte er vanskelig å si, men en positiv innstilling til ulver formidler det ikke: På grunn av de «tunge belastninger» forbundet med ulv, foreslår utvalget at 8-10 millioner kroner per ynglende familiegruppe med ulv utbetales årlig av staten til kommuner som huser ulv.¹⁵⁾ Storsamfunnet som ønsker å følge internasjonale forpliktelser skal altså betale lokalsamfunn som ikke ønsker det, for å holde liv i ulver som burde hatt en selvsagt rett til eksistens.

Ulvens rettigheter

Og nettopp denne rett til eksistens er hovedårsaken til at NOAH også alltid har engasjert seg i ulvenes skjebne. Uavhengig av om det gir oss opplevelser, bedre rykte i utlandet, en mer rikholdig natur eller turistinntekter å la ulvene leve i norske skoger, mener NOAH at det viktigste argumentet for deres liv er deres egne interesser. For vi eier ikke «våre skoger» mer enn alle de andre som også ser på dem som sine hjem. Dyrene bor her, de som oss. Og et av alle de dyr som bor sammen med oss, i nærheten av oss, rundt oss og i områder som overlapper med våre, er ulven. Kampen om ulven i Norge er en kamp om hvem som har eiendomsrett til naturen. Men noen er grådigere enn andre – Bondelagets og Skogeierforbundets medlemmer vil tilsynelatende eie alt og vil ikke dele med seg. De vil også bestemme hvem som skal få lov til å bo i nærheten av dem. Dyrene, derimot, prøver kun å skape et liv for seg og sine. I denne kampen står NOAH på dyrenes, også ulvenes, side; det er vi mennesker med all vår makt, som har plikt til å tilpasse oss de andre dyrene og naturen.

«Vi eier ikke «våre skoger» mer enn alle de andre som også ser på dem som sine hjem. Dyrene bor her, de som oss. Og et av alle de dyr som bor sammen med oss, i nærheten av oss, rundt oss og i områder som overlapper med våre, er ulven.»

NOAH ser diskusjonen om ulv i Norge som en kamp mellom kommersielle interesser i kjøttproduksjon og hobbybasert jakt på den ene siden, og ville dyrs eksistensrettigheter på den andre. Vi trenger ikke mer ressurskrevende kjøttproduksjon som fortrenger fauna, men mer fokus på miljøvennlig, vegetabilsk basert landbruk. Vi trenger heller ikke skoger fulle av jegere som tar livet av dyr for rekreasjonens skyld – vi trenger skoger hvor ville dyr kan leve.

«Flokkene har kontinuerlig blitt splittet av lovlig og ulovlig jakt, de er blitt forfulgt og forstyrret, dyr er blitt gående alene etter skyting av flokker, mange finner ingen make, noen har til og med blitt satt i fangenskap.»

Ulvene har selvsagt også individuelle opplevelser, og i diskusjonen om arter og gener kan dette aspektet av og til underordnes. For NOAH er det ikke ønskelig å avle opp ulver i fangenskap som tas fra sine familier for å settes ut i skogen, samtidig som familier født i det fri ødelegges med skyteaksjoner for å «gjøre plass til» nytt blod. En slik politikk behandler ville dyr som om de var i dyrehager, istedenfor å gi dem plass og spillerom til å sørge for både egen levedyktighet og egne liv.

Men også ulvenes evne til lidelse må vektlegges. De er ikke genpakker som skal konserveres, de er familier som stadig blir brutt opp, manipulert, forfulgt og splittet. De er enkeltindivider som er knyttet til hverandre og hvor fellesskapet i flokken ofte betyr alt. De nordiske ulvenes nyere historie har ikke vært noen lykkelig familiesaga: Flokkene har kontinuerlig blitt splittet av lovlig og ulovlig jakt, de er blitt forfulgt og forstyrret, dyr er blitt gående alene etter skyting av flokker, mange finner ingen make, noen har til og med blitt satt i fangenskap. Ingen dyr har et ensidig lykkelig liv i naturen, men den overlast skandinaviske ulver har lidd er i stor grad unødig og menneskeskapt.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2012.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• 1) «Fellingstillatelse», Nationen.no, 09.06.2012
• 2) «Vil redusere ulvesona», Bondelaget.no, (Hentet 2012)
• 3) Skogeierne vil utrydde ulven, Bondelaget.no, (Hentet 2012)
• 4) «Høyre gjør ulven mindre norsk» Aftenposten.no (Hentet 2012)
• 5) «Fra 1845 var det utryddingskampanje på ulv i Norge, fra 1973 ble ulven fredet i Norge», SSB, 04.11.2005
• 6) «Norway-predators-wolves», Guardian.co.uk, 20.11.2012
• 7) «Vil fjerne ulv fra Sverige», Nrk.no, 09.02.2012
• 8) «Träff med miljöminister Lena Ek – JRF står fast vid «Nej till frilevande varg» säger ordförande Solveig Larsson», mynewsdesk.com, 20.10.2012
• 9) «180 vargar racker for bevarande», Bt.se (Hentet 2012)
• 10) Statssekretarmote-mellom Norge og Sverige, Regjeringe.no, (Hentet 2012)
• 11) «Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2010–2011», Stortingsmelding 4. Regjeringen.no, (Hentet 2012)
• 12) «Ulv i Norge per 15. november 2012», Wabakken P., Høgskolen i Hedemark (Hentet 2012)
• 13) «Registrert avgang av store rovdyr», Ssb.no (Hentet 2012)
• 14) «Ulvjakta i gang igjen», Glomdalen.no, 06.10.2012
• 15) «Rapport til Miljøverndepartementet: Evaluering av ulvesona»,  Ulvesoneutvalget, oktober 2012
• 16) «Møtebok for møte 13. november 2012, sak 5.1 og tilhørende søknad», Forsøksdyrutvalget, (Hentet 2012)
• 17) «SSB tabell 344», Ssb.no (Hentet 2012)
• 18) «SSB tabell 344», Ssb.no (Hentet 2012)
• 19) «Rovbase», Dnweb13.dirnat. no (Hentet 2012)
• 20) «Norsk Sau og Geit og Statens landbruksforvaltning», Lovdata.no (Hentet 2012) 
• 21) «Vi roper ikke ulv ulv», Statistikk fra Agria 21.03.2012, Agria.se
• 22) «Vad sager statistiken om skador vid jakt», Agria.se (Hentet 2012) 
• 23) «Risk for vargmote och andra olycksfall for hund», Agria.se (Hentet 2012) 
• 24) «Frykten for ulven», Norsk Insitutt for Naturforskning, Nina.no (Hentet 2002) 
• 25) Sciencedaily.com (2009)
• 26) «Rapport» Norsk Insitutt for Naturforskning, Nina.no (2010) 
• 27) «Oppfølgning  av rovviltforliket», Regjeringen.no, (Hentet 2012)
• 28) «Rovbase», Dnweb13. Dirnat.no (Hentet 2012)
• 29) «Bastandsmålet er nådd Hedemark. Bondelaget krever uttak av ulvekull utenfor ulvesona», Bondelaget.no (Hentet 2012) 
• 30) «Nyheter» Gd.no (Hentet 2012) 
• 31) «Budsjettproposisjon 2013, kap. 1138, post 70», Landbruks- og Matdepartementet (Hentet 2012)