Den enøyde leoparden

av Albert Henrik Mohn

Har du hørt om den enøyde leoparden?

Spørsmålet kom fra en norsk venn i Addis Abeba, Etiopias hovedstad. Einar Haraldsen drev et import-eksport firma der, og han hørte til de utlendingene som gjorde det godt. Hobbyen hans var jakt, og i Etiopia som er et El Dorado for storviltjegere, hadde han mange muligheter til å dyrke denne hobbyen, noe det komfortable hjemmet hans også bar preg av. Til venstre for peisen i den store stuen hang hodet på et neshorn og til høyre ruvet hodet på en flodhest, begge felt i Sør-Etiopia.

Til å begynne med tok jeg ikke denne historien om den enøyde leoparden alvorlig, fortsatte han. Jeg trodde det dreide seg om en av disse skrønene vi europeere underholder hverandre med. Men i går skjedde det noe som har fått meg til å forandre standpunkt: Da snek en leopard seg inn i en landsby ikke så langt herfra og tok med seg en fire år gammel jente. Jeg ringte til politiet og fikk det bekreftet. For vel en uke siden drepte dette uhyret en ung pike på vei for å hente vann. Ikke til å undre seg over at panikken brer seg. Folk liker ikke å bevege seg utenfor hovedstaden etter mørkets frembrudd. Ryktene svirrer. Vi holder på å få en leopardpsykose, fremholdt han.

Myndighetene, fremholdt han, sendte ut advarsler om denne menneskeeteren, og de oppfordret jegere til å være på utkik etter leoparden og felle den. Det ble antatt at den opererte i en sone fra hovedstaden og sørover til den lille byen Bishoftu, en distanse på ca. fem norske mil. Terrenget her veksler mellom små sletter og skogholt, et ideelt operasjonsområde for en dristig menneskeeter.

«Ikke til å undre seg over at panikken brer seg. Folk liker ikke å bevege seg utenfor hovedstaden etter mørkets frembrudd. Ryktene svirrer. Vi holder på å få en leopardpsykose, fremholdt han.»

Det ble satt opp en skuddpremie, et beløp tilsvarende vel tusen norske kroner, og det lokket mange til å ta del i jakten. Flere steder gikk de manngard, ikke bare i dagslys, men også i mørke, og da ble det brukt sterke lykter, og det var fra disse nattlige ekspedisjonene at noen som mente de hadde at de hadde fått et glimt av menneskeeteren, rapporterte om at den bare hadde et øye. Om den var født slik, eller om det skyldes en skade, visste ingen.

Det var ikke vanskelig å konstatere at Haraldsen langsomt, men sikkert gled inn i leopardpsykosen, og det kom derfor ikke som en overraskelse da han nevnte at han ville bruke en helg til å jakte på den enøyde. Ville jeg være med? Jeg svarte at jeg er en dårlig skytter, men han fremholdt at skyteferdigheten var ikke så viktig. Det han ønsket seg, var en våken observatør. Skytingen kunne han og kontorsjefen hans, etioperen Tafare, ta seg av.

Til avtalt tid lørdag morgen innfant jeg meg hos Haraldsen. Han hadde leid en firehjulsdrevet jeep for anledningen. Den var åpen, men bøylene til å spenne kalesjen over sto der fremdeles, og Haraldsen pekte på dem og sa:

– De er gode å støtte geværet på hvis vi skal skyte mens vi kjører.

Tafare var en høy og mager etioper i førtiårsalderen. Høkenesen bidro til å gi ansiktet hans et aristokratisk preg, tennene, litt på tørk, var hvite og jevne. Han snakket engelsk med amerikansk aksent, en arv fra en amerikansk misjonær som hadde lært ham dette språket.

Med seg brakte han eget gevær. Haraldsen lot meg velge mellom to geværer, og jeg tok det minst kompliserte.

– Sørg for at geværet er sikret når du ikke bruker det, sa han da vi startet med ham ved rattet. Han spurte hva jeg viste om leoparder, og jeg måtte innrømme at det var fint lite. Han nevnte de karakteristiske grunntrekkene: svarte flekker på en gul bunnfarge, en lys buk, av og til nesten hvit, mørke ører hvite i toppkanten og et hode som minner om løvens, men mindre.

– Pupillene er det mest bemerkelsesverdige, sa han og fortsatte: – De er runde mens du hos de andre i katteslekten finner pupiller som minner om en strek.

«Sørg for at geværet er sikret når du ikke bruker det, sa han da vi startet med ham ved rattet.»

Jeg skjøt inn at det vel neppe ble en sjanse til å se en leopard inn i øynene, men han var ikke enig:

– Glem ikke at vi også skal jakte i mørket. Med oss har vi en dreibar lyskaster. Den rekker ganske langt, og det er ikke utenkelig at den finner det vi leter etter. Skyt når du ser et rundt, rødt øye, for da er det store sjanser for at du står overfor menneskeeteren, kom det fra ham.

Han understreket at leoparden er lynsnar i bevegelsene, og at nøling med å skyte den kan få katastrofale følger for jegeren. Det mangler ikke på eksempler som viser at leoparder dreper i fleng for å drikke det varme blodet i ofrene og så overlate resten av dem til åtseldyr.

Like etter at vi fikk øye på husene i Bishoftu, svingte han til høyre og inn på en smal og hullet sidevei. Stigningen ble brattere etter hvert, for bratt selv for den firehjulsdrevne jeepen, og vi parkerte den og gikk de siste kneikene opp til et frodig platå. Noen åkerlapper med meterhøy hvete omga en klynge hytter av flettet strå. På den andre siden falt terrenget brått, et gjel åpnet seg, og langt, langt nede i det, i noe som minte om et goldt månekrater, lå en grønn sjø, grønn som en smaragd, en kjempejuvel rammet inn av svarte kraterfjell.

Stolt pekte Tafare på den og sa:

– Den grønne sjøen.

Ting har det med å tape seg når en kommer på nært hold. Den blå Nilen i Etiopia er for eksempel ikke kongeblå når en står og skuer utover den, men kaffebrun og temmelig ordinær, og Rødehavet utenfor dette landet har den samme blå- eller gråfarge som Nordsjøen. Den grønne sjøen derimot bærer navnet sitt med rette. Vi tok oss ned til den langs en smal sti. Flere steder lå den ute på berghyller med det grønne øyet rett under oss. Her og der kom en grå ape frem i en huleåpning og stirret nysgjerrig på fredsforstyrrerne, og en meterlang slange skyndte seg bort da den hørte skrittene våre.

«Han understreket at leoparden er lynsnar i bevegelsene, og at nøling med å skyte den kan få katastrofale følger for jegeren. Det mangler ikke på eksempler som viser at leoparder dreper i fleng for å drikke det varme blodet i ofrene og så overlate resten av dem til åtseldyr.»

Nede ved strandkanten var vannet like grønt som det hadde vært i fugleperspektiv fra platået noen hundre meter høyere oppe, så grønt at jeg ikke ville blitt overrasket om hendene mine var blitt grønne da jeg stakk dem ned i vannet.

Haraldsen kom med en advarsel:

– Ikke drikk, for grønnfargen skyldes giftige alger. Det dreier seg om en sjelden type alger, så sjelden at vitenskapsmenn fra mange kanter av verden kommer her for å studere dem.

Denne avstikkeren tok vel en time, og det skumret da vi nådde den landsbyen der leoparden hadde tatt den fire år gamle småpiken.

– Denastelin. Herren være med deg, sa en eldre og ærverdig bonde, bestefaren til den drepte. Han viste oss inn i hytten sin og lot en trebolle fylt av tallah, etiopisk heimebrygg, gå på omgang. Litt senere kalte han inn datteren som hadde mistet småen. Med øynene slått ned, et ubevegelig ansikt og lav stemme satt hun og skildret den grufulle opplevelsen: Plutselig hadde leoparden stått der. Redsel hadde lammet henne, men småen hadde ikke skjønt noe og ropt «pus-pus» til menneskeeteren. Den hadde bykst frem, slått klørne i skuldrene til småen, trukket henne inn til seg, bitt strupen over på henne og trukket av gårde med byttet.

Den stillferdige måten moren skildret det, gjorde mer inntrykk enn høyrøstet jamring, og uten å se på oss forlot hun hytten, like lydløst som hun var kommet.

Bestefaren fortalte at de hadde saumfart terrenget rundt landsbyen for å finne rester av småen, for som koptiske kristne ønsket de å gi henne en ordentlig begravelse. Og det hadde ikke vært vanskelig å følge sporene til å begynne med, for en rekke steder fant de store blodflekker, og på en liten slette med mer sand enn gress oppdaget de fotavtrykk som ikke levnet noen tvil om at det var en leopard: Fem tær på forpotene, fire på bakføttene. Men levninger av småen var de ikke kommet over.

Det viste seg at de bare hadde ett gevær i landsbyen, en gammel hagle som neppe var i stand til å gjøre det av med menneskeeteren, og de innså det, og for å skremme leoparden tente de derfor et stort bål da mørket kom.

Bestefaren insisterte på at vi skulle spise med dem før vi startet på den nattlige jakten, og en eldre, snauklipt kvinne begynte å forberede måltidet. Det var konen hans, et energisk og intelligent menneske uten den forsakthet som preget datteren og de andre kvinnene. Når hun følte at hun ikke greide å forklare Haraldsen og meg noe på hennes eget språk, amharisk, brukte hun talende fakter. Var det for eksempel noe hun ikke likte, slo hun seg på enden og gjorde grimaser, og det ble mye dunking på enden da hun informerte oss om at politiet i Bishoftu nektet å gjøre noe med leoparden før landsbyen ga den lokale politisjefen tre geiter og en kvige.
Når noe behaget den snauklipte, klappet hun seg på magen og utbrøt:
– Bozu malafia no!

Hun serverte brød og strimler med rått kjøtt. For etioperne er rått kjøtt, det de kaller brundo, en delikatesse, og da bestemoren oppdaget at Haraldsen og jeg nølte med å forsyne oss, klappet hun seg på magen og ropte:

– Brundo. Bozo malafia no!

«Det viste seg at de bare hadde ett gevær i landsbyen, en gammel hagle som neppe var i stand til å gjøre det av med menneskeeteren, og de innså det, og for å skremme leoparden tente de derfor et stort bål da mørket kom.»

Haraldsen så rett ut i luften og sa så uanfektet som mulig på norsk for ikke å fornærme vertskapet:

– Ikke rør kjøttet. Spiser du det, er sjansen for å få bendelorm temmelig stor.

Men bestemoren ga seg ikke. Hun nødet oss, og høflig tok Haraldsen et stykke kjøtt og holdt det i hånden mens han prøvde å pense samtalen inn på leoparden, og da bestemoren tilsynelatende ikke observerte oss, prøvde han å lure kjøttstykket ned ved siden av seg. Men hun knep ham på fersk gjerning, og det kom en strøm av ord fra henne. Det eneste jeg oppfattet, var kosso, for dette ordet gikk stadig igjen. Hun ropte noe til en av de andre kvinnene, og et øyeblikk senere fikk den snauklipte det forlangte, og triumferende holdt hun frem en skål halvfull av en rødlig væske.

Tafare foklarte: Det røde var kosso, laget av de røde blomstene på kossotreet, et sterkt avføringsmiddel meget brukt til å fjerne bendelorm. Advarselen hans lød slik:

– Ikke rør det, for kosso resulterer i en utblåsning som gjør dere uskikket for jakt i de nærmeste dagene.

Men bestemoren ga seg ikke. Det var tydelig at hun trodde at disse hvite ikke forsto sitt eget beste. Heldigvis fikk vi hjelp, både overraskende og utilsiktet: Et esel spaserte inn i hytten og tråkket i et matfat, og det resulterte i at vertskapet ble så opptatt med å jage ut den ubudne gjesten at det glemte både brundo og kosso.

Etter måltidet gikk vi i gang med å montere lyskasteren på et stativ i jeepen. Fra en av de nærmeste hyttene kom jamringen fra en katt, ikke en vanlig elskovsserenade, men rett og slett vræl, sterke og stigende, skjærende og desperate. Bestefaren sa noe til Tafare, og han snudde seg til Haraldsen og spurte om vi var interessert i å se hvorledes ballets dronning får den raffinerte og berusende parfymen som bidrar til å trekke beundrere til henne.

«Til da hadde leoparden vært den grusomme massemorderen, en farlig trussel mot fredelige mennesker. Men hvor fredelige er vi når vi kutterforlabbene og halen av en katt og stikker ut øynene på den for å pirre luktesansen til erotikkens jegere?»

Jeg skjønte ingen ting da vi gikk bort til hytten der vrælene kom fra. Inne på gulvet i et bur av netting lå en katt, litt større enn den vanlige typen. Begge forbenene var kuttet av, og en middelaldrene kar sto klar med en lang saks for å stikke den gjennom nettinghullene og klippe halen av.

Tafare forklarte: Det var en desmerkatt. Over endetarmen har den en spesiell kjertel. Fabrikantene av kosmetikk har funnet ut at den inneholder råstoff til fineste sort parfyme, og leverandørene av råstoffet har konstatert at denne kjertelen vokser når desmerkatten blir fra seg av redsel mens den pines i hjel. Jo verre mishandling, desto større kjertel. Innholdet i den kalles sivet. Det samles i dyrehorn og selges til oppkjøpere i Addis Abeba.

Med et vræl mistet katten halen, og mannen med saksen gjorde seg klar til neste fase i torturen: Å stikke ut øynene på det stakkars dyret. Tafare fremholdt at oppkjøperne vet hva som skjer, og at parfymefabrikantene er blitt inngående informert om mishandlingen som knytter seg til dette produktet, men det har ikke stoppet piningen. Desmerkatten er dessverre for ubetydelig til å komme på klagelisten til velmenende humanister.

Vi trakk oss tilbake før øynene ble stukket ut, men vi hørte noen forferdelige vræl da vi svingte ut av landsbyen. Til da hadde leoparden vært den grusomme massemorderen, en farlig trussel mot fredelige mennesker. Men hvor fredelige er vi når vi kutterforlabbene og halen av en katt og stikker ut øynene på den for å pirre luktesansen til erotikkens jegere?

Langsomt kjørte vi nedover den smale og dårlige skogsveien. Haraldsen sto ved lyskasteren og dirigerte den, og strålebunten fanget inn fugler og dyr, blant annet en fargerik papegøye og et nydelig dådyr, begge fullstendig blendet og hypnotisert. Men Haraldsen og Tafare gjorde ikke noen forsøk på å knalle ned disse skapningene. De var disiplinerte jegere ute i et spesielt oppdrag. Det var et rundt, rødt øye de speidet etter. Alt annet var av underordnet betydning.

Og når vi kom til steder der store grener hang utover skogsveien, var Haraldsen ekstra nøye med lyskasteren. Flere ganger kommanderte han stopp og forvisset seg om at leoparden ikke satt der oppe klar til å bykse ned på oss.

Lydene i skogen, alarmsignaler fra fugler og dyr, fortalte oss at vi ble betraktet som destruktive inntrengere. Vi ødela kunstferdig spindelvev med støtfangeren og frontruten, vi skremte fuglemødre bort fra egg med det blendende lyset og ga en ape sjokk så den ramlet ned fra et tre og ble liggende hjelpeløs under det. Ingen tvil om at skogens skapninger var vel så redde for oss som vi for leoparden.

På en liten slette stoppet vi. Haraldsen overtok rattet, Fafare lyskasteren, og jeg sto klar med geværet da vi kjørte videre. Skyt når du ser det runde, røde øyet, hadde Haraldsen sagt. Mørket og spenningen, vissheten om at det i et møte mellom menneskeeteren og oss ville være et spørsmål om å drepe eller bli drept, sterk tvil om egen skyteferdighet, alt dette bidro til å drive meg lenger og lenger inn i det jeg hadde prøvd å gardere meg mot – leopardpsykosen.

Jeg rykket til da lyskasteren fant det: Et rundt, rødt øye mellom noen lavthengende grener. Den enøyde leoparden! Byttet var mitt! Drep for ikke å bli drept!

Vagt oppfattet jeg at det skinte i noe ved det runde, røde øyet, men her var det ikke tid til refleksjoner, og jeg trykket av. Tafare ropte noe, og jeg oppfattet det som en oppfordring til å gjøre det av med udyret og brente løs igjen.

Tafare slo geværet til side og brølte: – Stopp! Stopp før du dreper noen!

Holdt det på å klikke for ham? Skjønte han ikke alvoret i situasjonen?

Jeepen sto stille, og det samme gjorde prosjektøren. Inn i lyssektoren kom en gestikulerende etiopier, og en flom av rasende ord skylte mot oss, mens en ung, halvpåkledd kvinne også kom til syne.

Den rasende ungdommen trakk frem det røde, runde øyet pluss tilbehør – refleksmerket på bakskjermen på en sykkel. Dirrende kom han bort til oss og pekte på setet delvis ødelagt av en kule.

Skandalen var fullkommen.

På amharisk begynte han å skjelle oss ut. Det eneste jeg oppfattet av denne skyllebøtten, var ordet dollar, og da det ble et midlertidig opphold i ordflommen, snudde Tafare seg mot meg og sa:

– Fyren forlanger hundre amerikanske dollar for en delvis ødelagt sykkel og femti dollar for tort og svie. Får han ikke det, går han til politiet.

Jeg hadde kapitulert for lenge siden. Jo hurtigere jeg kunne bli ferdig med denne pinlige affæren, desto bedre, og jeg ga Tafare beskjed om at ungdommen ville få det forlangte.

Med sykkelen mellom seg tasset paret bort. Haraldsen slo av lyskasteren så det runde, røde øyet forsvant, men det fjernet ikke følelsen av at den enøyde leoparden hadde gitt meg en ubehagelig og uforglemmelig lærepenge.

Desmerkatten:

Vi vet lite om desmerkatten annet enn at substansen fra kjertelen ved analåpningen er brukt i utstrakt grad i parfymer og i kinesisk naturmedisin. Både i Østen og i Syd-Amerika er desmerkatten oppdrettet på farmer hvor kjertelen tømmes ved at dyret blir slått med stokker mens det er innestengt i buret, eller ved elektrisk støt. Substansen er det vi kjenner som «musk». De aller fleste parfymer inneholder enten den eller «ambra» som kommer fra hval. The Body Shop fremstiller begge disse duftene syntetisk. Beauty Without Cruelty (BWC) lager fire parfymer som er eksakte imitasjoner av de mest solgte parfymene som inneholder musk eller ambra. Dessuten er det fullt mulig å lage sine egne parfymer med eteriske oljer.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #5/1991.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.