Da ulvene kom tilbake

Slik lød innholdsfortegnelsen i skrivet fra de  17 värmlendingene til Naturvårdsverket:

• Side 1-2: Hvorfor ulven skal bort fra Värmland
• Side 3-5: Ulven er innført «ulovlig»
• Side 6-8: Ulven er farlig
• Side 9-16: Beskrivelser fra enkeltpersoner og foreninger
• Side 17: Rapport om ulv 1976: Artikkel som forteller om hvordan Svenska Naturskydds-foreningen tenker seg innføring av ulv.

Gruppens talsperson var Svea Olsson fra Nyskoga. Hun og hennes sønn Peter hadde fått sauer revne, men mest hatet hun ulven fordi den hadde fratatt henne friheten til å gå i skogen. Svea Olsson var kjent for å være sintest på ulvemøtene oppe i nordre Värmland, og det var hun her også. «Ulven er farlig, det kan man ikke komme bort fra», slo hun fast. «Vi har bare ett liv, og det skal vi være forsiktige med. Kirkebøkene kan ikke være skrøner.» «Og ulvene angriper tamdyr og går nær husene, i motsetning til hva Bjärvall har sagt.» Anders Bjärvall, Naturskyddsverkets ansvarlige for rovdyrforskningen, hadde fullt opp med å forsvare seg mot alle påstandene. «Det har vært mystiske varebiler ute på skogsveiene om nettene», brøt en eldre man i vest og slips inn. I likhet med de andre, med unntak av Svea, ville han være anonym på grunn av risikoen for trusler. «Noen har satt ut en drektig ulvetispe», mente Svea Olsson. «Det trenger ikke å ha vært Naturvårdsverket som håndterte situasjonen direkte, men dere har nok kjent til den.» «Det mest sannsynlige er at paret som ble sett på vinteren 1983 fikk seks valper, og at noen av dem har gitt seg ut på vandring», forsøkte Anders Bjärvall. «Nei, vi vet at det ble født tre valper», svarte Svea. «Senere har det blitt satt ut tre til.» Slik holdt de på. Innen møtet var over fikk vi også høre av en eldre kvinne at ulven er djevelens vaktbikkje. Tittelen som Svenska Dagbladets redaktør satt på min artikkel var en god oppsummering: «Sinte värmlendinger krevde ulvefri skog».

Nå i ettertid er det ordtaket uvitenhet er styrke fra Orwells 1984 som slår meg mest passende angående situasjonen. Og tross at Svea avslutningsvis dundret: «Vi har ikke kommet hit for ingenting. Vi skal ha bort ulven og dere skal hjelpe oss med det!» så ga Stockholmsbesøket dårlig uttelling. Sinnet bet ikke på jordbruksminister Svante Lundkvist (S). «Regjeringen er bundet av Bernkonvensjonen om beskyttelse av utrydningstruede dyr, det har en samstemt riksdag stilt seg bak», forklarte han.

Ulvemotstanden øker

Samtidig som ulvemotstanderne møtte jordbruksministeren i Stockholm diet ulvetispen et nytt kull valper oppe i Nyskoga. Hun brukte samme hi som året før, det som paret hadde gravd ut i en tørr sandbakke. Eksakt hvor mange valper det var visste ingen, det ville først vise seg når sporsnøen kom.

Så snart det var klart at Värmland hadde en hel flokk med ulver, økte motstanderne i antall. I nyttårshelgen 1984 annonserte man i Nya Wermlands-Tidningen: «Opinion ULV. Ulven har gjort det nødvendig å danne en forening.»

Klokken 14 trettende dags jul samlet et trettitalls personer seg i Ambjörby Folkets hus og dannet et interimsstyre for Nord-värmlands Vilt- og Miljøforening. Navnet var generelt, men ingen kunne misforstå målsetningen. Ulven skulle bort.

Den 20. januar traff jeg interimsstyrets leder Bertil Nyquist fra Bograngen, banktjenestemann i Torsby. Han begynte å engasjere seg i 1980–1981, altså et par år før den første ulveynglingen. «Når de første rapportene kom, tok man det vel med et jasså og et skuldertrekk. Men senere har debatten gått videre. Det er spørsmål om menneskenes miljø. Skal det komme rovdyr hit opp og medføre utrygghet og redsel i miljøet innbyggerne er berettiget til?»

«Endelig tok vi beistet. Det var fest og reneste 17. mai-stemning i Vegårshei, Tvedestrand og Gjerstad i går. Folk kom langveisfra for å se den eneste ulven som var skutt på sørlandet i dette århundre.»
– Dagbladet

Jeg spurte om det var nettopp redselen og utryggheten som var den viktigste grunnen til at foreningen ble dannet. «Ja, man vet jo ikke hvor det vil ende. Det er fare for at ulven kan ta over, man ser jo hvordan den har formert seg. Det er en urofølelse hos folk som tidligere har gått fritt i skogen.» Som så mange andre pekte han på hvordan forfedrene hadde bekjempet ulven med alle mulige midler. «De har vel ikke gjort det for moro skyld. Den voldte skade på både mennesker og dyr. Man har jo hørt de gamle fortelle om hvordan det var en sensasjon å få se et elgspor.» Er foreningens mål total utryddelse? Svaret ble litt unnvikende. «Vi vil tilbake til forholdene på syttitallet.» Men det innebærer vel null? «Det er delte meninger om det, noen sier at det fantes ulv, noen at det ikke gjorde det…»

Søndag 29. januar ble Nordvärmlands Vilt- og Miljøforening konstituert ved et møte i Ambjörby Folkets hus. For å rydde unna enhver tvil om hvem møtet rettet seg mot hang det et skilt på døren som forklarte at «Kun ulvemotstandere har adgang!!!»

Ubekvem stemning

Journalisten Tommy Hammarström var en av de tre hundre deltakerne, hvorav påfallende mange var nordmenn som var kommet i leide busser. I sin bok Ulven kommer! beskriver han den ladde atmosfæren. «Hvordan kunne en flokk på åtte ulver vekke en slik aggressiv og massiv motstand? Folkets hus i Ambjörby var fullsatt som om det var lokal nyttårsrevy, men stemningen var hatsk og oppjaget. Hadde folk virkelig samlet seg bare for denne lille ulveflokken, eller fantes det noe annet, noe skjult og usagt som lå dypere enn den angivelige redselen og avskyen for ulven?»

Tommy Hammarström kjente flere av deltakerne. De hadde kjempet sammen mot skogselskapenes avskogning. Utover den urgamle motviljen mot ulven, som levde tross at ingen av de nærværende med noen som helst rimelighet kunne huske fedrenes kamper mot rovdyrene, fantes bare vreden over en allmenn ødeleggelse som hadde gått utover nordre Värmlands elver og skoger og som andre hadde beriket seg på. Han siterer en av sine gamle frender i miljøkampen, Erland Spaberg fra Ambjörby: «Først tok de elven. Så tok de skogen. Og nå skal de skremme oss herfra.»

«Hva jeg heter spiller ingen rolle, men jeg bor i Nyskoga og vil bare du skal vite at det er folk her som er for ulv også. Men det kan jeg ikke si åpent.»

Men Tommy Hammarström kjente seg ubekvem på møtet, ulven kan ikke kalles en miljøfare. «Det var en måte å forsøke å blande kortene, eller å skjenke en slags legitimitet til en utidsmessig og overdreven redsel.» Bertil Nyquist ble i henhold til planen valgt til foreningens leder. Spørsmålet om årsavgift førte til en viss debatt, ifølge Nya Wermlands-tidningen. En av nordmennene «med oljespekket lommebok» ville ha medlemsavgiften satt til 100 kroner, men møtet endte opp på foreslåtte 20 kroner.

Møtet vedtok enstemmig uttalelsen at de personer som så gjerne ville ha ulv kunne komme til Nordre Värmland og hente dem til utplassering der ulveelskerne befant seg. Kunne ulvespørsmålet løses på denne måten måtte vel alle parter være fornøyde, mente den nydannede foreningen. Da kunne ingen beskylde dem for ulvehat.

«Litt for seg selv sto noen feltbiologer og forsøkte å tale ulvens sak. De krevde at jakt på ulv i Värmland ikke skulle tillates og at dyreeiere som hadde lidt skade skulle få fullgod erstatning. De var ganske alene.»

Den nye foreningen understreket at deres mål var å komme tilbake til forholdene på syttitallet, «med enkelte streifulv og derigjennom oppnå ro og harmoni blant beboerne i området.» Litt for seg selv sto noen feltbiologer og forsøkte å tale ulvens sak. De krevde at jakt på ulv i Värmland ikke skulle tillates og at dyreeiere som hadde lidt skade skulle få fullgod erstatning. De var ganske alene.

Nordmennene er mer hatske

Mange av deltakerne på møtet i Ambjörby var altså nordmenn. I Norge var og er ulvehatet intensivt og sauebønder fra den norske siden av grensen støtter opp om sine svenske kollegaer. Ulveåret 1984 ble i Norge innledet med at et trettitalls jegere 11. januar lykkes i å skyte Vegårdsheiulven på sørlandet, en 5 år gammel hannulv.

«Endelig tok vi beistet» forkynte en overskrift i Dagbladet. «Det var fest og reneste 17. mai-stemning i Vegårshei, Tvedestrand og Gjerstad i går. Folk kom langveisfra for å se den eneste ulven som var skutt på sørlandet i dette århundre.» Etterpå kunne jegerne kvittere ut 20 000 kr i «rovdyrspremie».

Ulven hadde selvsagt sine venner også, selv i Nordre Värmland. Anders Bjärvall fortalte meg at han pleide å få samtaler fra folk som sa at «Hva jeg heter spiller ingen rolle, men jeg bor i Nyskoga og vil bare du skal vite at det er folk her som er for ulv også. Men det kan jeg ikke si åpent, for da blir jeg kastet ut av elgjaktlaget.»

«Utenfor demonstrerer nordmenn med plakater der det står: En død ulv er ufarlig for både folk og fe.»

Den 11. mars 1984 samlet ulvevennene seg i Rottneros Folkets hus for å danne Foreningen Våra Rovdjur. Leder ble Gösta Sandström, diakon fra Sunne og dessuten jeger. Etter hvert ble den like stor som Nordvärmlands vilt- og miljøforening, ca 4 000 medlemmer. Målsetningen var å hindre utrydning av svenske rovdyr og rovfugler.

Konflikten hardner til

Vinteren 1984/1985 finner ulvesporer Erik Isakson spor av en flokk på fire dyr i reviret i nordre Värmland. Alfahannen er der fortsatt, høyre bakpote er skjev etter en skade våren 1983 og lager karakteristiske spor i snøen. Han vandrer med sin make og to valper. Dessuten er det en ensom tispe i området som løper.

Anders Bjärvall og Erik Isakson kjenner hvordan kritikken mot deres arbeid tiltar. Innsendere i lokalpressen beklager seg over at Stockholmere skal være der og spore ulvene, og Eriks opplysninger om hvor mange ulver det er, blir satt spørsmålstegn ved. En ny organisasjon, Stiftelsen Ulvefritt Nordvärmland, har blitt stiftet med det eneste formål å bedrive ulvesporing «for å gi sannferdige opplysninger om ulvenes antall, yngling og forårsaking av skade». Den voksende konflikten fører til at Erik Isakson forlater Värmland og värmlendingen Jan Wirtberg tar over som tilsynets offisielle sporfølger.

«Skalpert ulv funnet lyder overskriften på min tospalters artikkel i Svenska Dagbladet. Noen har dumpet en død hannulv i byen Björbysätern, skalpert og med avkappet bakben.»

I mai føder Nyskogatispen et nytt kull valper, i et enkelt hi i en utgravd maurtue som Jan Wirtberg snubler over på slump. Han lykkes senere i å se fem valper, og det er også kjent at ulveparet har selskap av en tredje voksen ulv på sine jaktturer.

Den 29. juli tar den värmlandske ulvestammens korte historie en dramatisk vending. Sauebonde Hugo Ekman i byen Skråckarberget får se en ulv vandre i nærheten av hans sauehage. Han henter riflen og skyter ulven. Det er alfatispen.

Ved obduksjonen på Veterinärmedicinska Anstalten i Uppsala finner man ut at hun er ca fem år gammel. Arrene på livmoren hennes viser at hun har født valper både i 1985 og 1984, og trolig også i 1983. Egentlig har ikke Ekman lovlig grunn til å skyte henne. Ulven har tidligere skadet en av naboens sauer, men det vet han ikke om. Han ser bare at ulven nærmer seg hans sauehage og henter riflen.

Hugo Ekman anser ikke at han har begått noe lovbrudd, han har bare benyttet den nødvergeretten som loven gir ham, mener han. Ved tingrettsforhandlingen presser hans advokat Pelle Svensson Anders Bjärvall på om ulvene ikke er utplasserte. Utenfor demonstrerer nordmenn med plakater der det står «En død ulv er ufarlig for både folk og fe». Stemningen er med andre ord som den pleier å være når det handler om ulv.

Tingretten bestemmer seg for å høre Naturvårdsverkets mening før man avsier dom. Svaret blir at vilkårene for nødvergerett ikke er oppfylt ettersom ingen av Hugo Ekmans sauer er angrepne. Men Naturvårdsverket synes likevel han kan slippe straff ettersom han handlet i god tro. Det blir da også tingrettens beslutning. Han dømmes for grov jaktkriminalitet, men slipper straff.

Ulvehannen

De morløse valpene er nesten tre måneder gamle når tispen blir skutt. De trenger ikke melken hennes lenger, men er likevel avhengige av foreldreomsorg. Spørsmålet er om alfahannen nå kan bære foreldreansvaret alene. Den norske ulveforskeren Petter Wabakken og spormannen Jan Wirtberg forsøker straks å lokalisere valpekullet. Er de alene eller sammen med en voksen ulv? Etter to døgn kommer svaret, en vindstille natt med fullmåne. Wirtberg skriver: «Sammen med valpene hørtes tre voksne ulver hyle, etter det vi kunne bedømme alfahannen, samt to yngre og/eller voksne dyr av lavere rang. Den gamle hannen med dyp basstemme og begge de to andre med sine lyst klagende toner. Ett voksent dyr ble hos valpene mens hannen og det andre voksne dyret ga seg ut på det jeg tolker som søk etter hunnen. Vi hørte dem hyle sammen, der de fulgte dalgangene mot stedet der hun døde. En leteaksjon som pågikk mesteparten av natten og som ga oss en meget sterk, men dypt tragisk naturopplevelse.»

«Ett voksent dyr ble hos valpene mens hannen og det andre voksne dyret ga seg ut på det jeg tolker som søk etter hunnen. Vi hørte dem hyle sammen, der de fulgte dalgangene mot stedet der hun døde. En leteaksjon som pågikk mesteparten av natten og som ga oss en meget sterk, men dypt tragisk naturopplevelse.»
– Jan Wirtberg

Ulvehannen i Nyskogareviret klarer tross alt å forsørge valpene sine på egen hånd, eller kanskje med hjelp av en valp fra et tidligere kull. Når vinteren kommer er det spor fra i hvert fall fem ulver i området. På senhøsten har det blitt skutt en skabbsmittet ulv nord for Torsby, og kort tid etter sporingene finner Jan Wirtberg spor etter en ensom ulv som de har oversett. Før vinteren har det altså vært syv ulver i Värmland.

Dagen før julaften får jeg grunn til å skrive om Värmlandsulvene igjen, etter en bister påminnelse om at ulvemotstanderne i nordre Värmland mener alvor. «Skalpert ulv funnet» lyder overskriften på min tospalters artikkel i Svenska Dagbladet. Noen har dumpet en død hannulv i byen Björbysätern, skalpert og med avkappet bakben. På den tiden det fantes skuddpremie på rev pleide skytteren å levere inn ørene som bevis. Kan man tolke skalperingen slik at det er et slags uoffisielt belønningssystem på gang? «Ja, det ser nesten slik ut» svarer Lennart Eriksson ved Torsbypolitiet.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i NOAHs Ark #3/2012.