Blir vi bedre mennesker uten ulv?


av Siri Martinsen, hovedfoto: Tommy Solberg

I Norge bor kanskje opptil 50 ulver. Samtidig er vi ca. 5 000 000 mennesker. Men Pål Jenssen antyder at ulven er til «fortrengsel for menneskelige behov».

Det er åpenbart et spørsmål om perspektiv. Og i forhold til rovdyrene som strever med overlevelsen i norske skoger, er er vi i ferd med å miste det fullstendig. Jenssen mener øyensynlig det er feil å peke på menneskets ansvar, og mener kronikken fra Dag Øistein Endsjø feilaktig skiller «oss og naturen». Men en naturdefinisjon som inkluderer alt menneskeskapt – det være seg oljeplattformer, trålenett og industrielle grisefarmer – har ingen mening. Grunnen til at vi må forholde oss til et skille mellom «oss» og resten av naturen, selv om vi meget riktig er en art blant mange, er at vi er en art med så stor påvirkning andre arter og deres levemiljø at vi ikke kan ignorere det. Endel forskere betegner tiden vi nå lever i som «antropocen» – menneskets tidsalder – og det er ikke ment som en hyllest til at vi har «gjort det skarpt», som Jensen velger å formulere det. Antropocen betegnes av at mennesket har en uforholdsmessig stor påvirkning på naturen og de andre artene som lever i den – herunder at vi fører til andre arters utryddelse. «Den sjette utryddelsen» er tittelen på Elizabeth Kolberts Pulitzerpris-vinnende bok om dette biologiske fenomenet – en pågående menneskeskapt masseutryddelse.

I dette perspektivet gjør det seg med litt ydmykhet. Jenssens merkelige spørsmål: «Er det for eksempel riktig at vi skal ha så mye ulv at husdyrhold blir praktisk talt umulig, og elgen kun ulvemat?» representerer ikke en slik ydmykhet. Elgen er ikke kun «ulvemat», den er et dyr med verdi i seg selv og en art i samspill med annen naturlig nordisk fauna. Spørsmålet burde heller være om det er riktig at utførelsen av en hobby som jakt skal få lov til å fortrenge denne naturlige faunaen.

I en ellevill retorisk øvelse spør Jenssen om ikke «Endsjø (og) andre byfolk» er en større trussel mot miljøet og rovdyrene enn «sauebonden og jegeren». Men hvis Jenssen virkelig lurer på hva som er den største trusselen mot naturen og tap av biologisk mangfold, så har FN svaret på det. I følge FN står vi overfor store utfordringer i forhold til økende tap av biomangfold, jorderosjon, landforbruk og vannmangel, i tillegg til klimaproblemer og forurensing. Og den industrien FN utpeker som den største utfordringen på alle disse områdene er kjøttindustrien. Fra regnskogene til de norske skogene; de ville dyrene må vike fordi mennesker ønsker å produsere stadig mer kjøtt. Kjøttproduksjon er opptil ti ganger mer arealkrevende enn å dyrke planter direkte til menneskemat. De oppavlede dyrenes og de ville dyrenes skjebne henger dermed sammen. Desto mer massiv utnytting av tamdyr, desto mer marginalisering og fortrenging av ville dyr. For dette handler om land, og å innse at også andre arter trenger land for å leve.

Jenssen synes å skimte dette faktum i sin negative uttalelse om «store mengder industriprodusert kjøtt», men feiler fullstendig når han setter dette opp mot «å bruke førsteklasses viltkjøtt til ulvemat». Om vi så eter opp både elgene og ulvene vil det ikke kunne mette oss – vi må, slik utallige miljørapporter verden over forteller oss, vri kostholdet over på plantebasert mat. Da kan vi både fø oss selv og la mer livsrom være igjen til de ville dyrene.

Jenssens antagelse om at naturforståelsen rundt café-bordene i Oslo og Stockholm automatisk er dårligere enn den er rundt café-bordene i Hedmark og Värmland (for vi har café-bord på bygdene også) er et forslitt ikke-argument som snart må få lov å ligge i ro. Mange «bygdefolk» bor i byen, mange «byfolk» bor på bygda – de som mener hensyn til ville dyr er viktig finnes i alle kategorier.

Vi finnes også i skogen vi som ikke er ute etter å skyte noen, og som vandrer med hundene ved vår side og ikke slipper dem halsende etter rådyr og hare. Vi som gjerne høster av naturen, uten at det går ut over de ville dyrene som lever sine liv rundt oss. Vi som er glade for å innimellom kunne se at dyrene faktisk fortsatt eksisterer der ute mellom trærne.

Det er et etisk valg hvordan vi mennesker møter dyr av andre arter. Ulven er et dyr som noen velger å møte med motvilje. Vi får bedre landbruk uten ulven, hevdes det. Bedre livskvalitet. Bedre skogsturer. Alle disse påstandene kan naturligvis bestrides. Men det er et annet spørsmål vi bør stille oss: Blir vi bedre mennesker uten ulv?

Uten ulv godtar vi at vi mennesker tilraner oss retten til å designe naturen etter vårt forgodtbefinnende. Uten ulv forteller vi verden at i rike Norge godtar vi ikke den minste ulempe fra ville dyr før vi tar frem geværet – at vi mener hvert land kan fjerne de arter man selv ikke synes man trenger å bevare. Uten ulv lærer vi barn at naturen er vår og bare vår – selv om den faktisk også tilhører de andre dyrene som bor i den. Uten ulv har vi atter en gang godtatt at makt gir rett. Derimot, med livskraftige ulveflokker i norske skoger viser vi at vi er i stand til å ha respekt, forståelse og omtanke for artene vi deler landet med. Det er helt klart noe å strebe etter.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Ytring 23.02.2016.