Vold mot dyr på dagsordenen

For et drøyt halvår siden kontaktet NRK Brennpunkt-redaksjonen NOAH på bakgrunn av en artikkel fra NOAHs Ark om vold mot dyr. De ønsket å undersøke hvordan myndighetene i Norge reagerer på dyremishandling i forhold til andre land, og sette søkelyset på saker der grov dyremishandling ikke blir prioritert. Henvendelsen kom samtidig som NOAH hadde begynt å kartlegge politiets håndtering av dyremishandlingssaker de siste årene. Stadig flere saker ble anmeldt av NOAH, men flere ble også henlagt. Kanskje trengte politiet å komme i TV-redaksjonenes søkelys? I oktober kom den ferdige Brennpunkt-dokumentaren «Bare et dyr», og debatten om dyrepoliti ble for alvor vekket til live.

Hva er dyremishandling?

Hva er egentlig dyremishandling? Det burde ligge i ordet; mishanding – vold – utøvet mot et dyr. Men det er ikke slik det defineres juridisk. Juridisk sett er denne type vold i et grenseland hvor det riktignok er en form for vold, men samtidig ikke er voldskriminalitet. Dyr er juridisk sett ting, slik for eksempel en filledukke eller en stol er en ting. River man armene av en filledukke eller knekker beina av en stol, er det ikke alvorlig. Hvis eieren kan sannsynliggjøre en verdi, får man en bot deretter. Det er snakk om skadeverk. Det er ikke snakk om sadisme.

Dyr er også ting, i henhold til loven. Men problemet er at dyr, som vi alle vet, egentlig ikke er ting. De bare karakteriseres som det – av praktiske hensyn, fordi vi ikke vil ta altfor mye notis av deres interesser. Og fordi en rekke handlinger vi som samfunn ønsker å utsette dem for er voldelige og smertefulle – og helt lovlige. Dermed glipper også den ulovlige volden unna. Men det å knekke beina av et dyr er noe ganske annet enn å knekke beina av en stol. Det skal en annen intensjon til. En villighet til å akseptere andres lidelse. En empatiløshet.

«Det er stor forskjell, ikke bare på etterforskningen, men på hvordan norsk og svensk politi omtaler ulovlig dyremishandling i dokumentaren.»

Man har beveget seg bort fra den sinte skadegjøreren, som finnes i de fleste av oss av og til – og til den voldsutøvende sadisten, som de færreste kan identifisere seg med. Men juridisk har man stått på stedet hvil. Ekstrem sadisme risikerer å kategoriseres som skadeverk. Er stolen dyr nok og dyret billig nok, kan sinnataggen bli straffet hardere enn sadisten. Er det den riktige prioriteringen for et politi som skal sikre et tryggere samfunn?

Hvordan blir vold mot dyr møtt av rettssystemet?

Brennpunkt-dokumentaren «Bare et dyr» følger to konkrete saker – en i Sverige og en i Norge. Begge sakene omhandler katter som blir tatt av dage – en etter en, og med et mønster som tilsier at noen systematisk utsetter dem for ugjerninger med vilje. I Norge mishandles og drepes fire katter i samme nabolag i Haugesund i løpet av våren 2013, men politiet mener de ikke kan gjøre noe så lenge de ikke får tips. I Sverige har ni katter blitt offer for knivstikking i Göteborgsområdet, i perioden 2011 til 2013.

Sakene har mange likhetstrekk, men blir behandlet ulikt. I Sverige har politiet lovet å ta overgriperen, og etterforskning har pågått over lengre tid bl.a. på nett. Brennpunkt-redaksjonen får følge gjennombruddet, når politiet finner frem til den 16 år gamle gutten som er skyld i drapene. Han beskrev at han følte seg bedre når han drepte dyr, hadde tanker om også å skade unge kvinner – og ble dømt til tvunget psykiatrisk helsevern på ubestemt tid.

«Av ca 100 saker anmeldt i første periode av 2013, resulterte 11 i reaksjon. Blant disse 11 sakene er også en bot på 7000 kroner gitt til en person som gjentatte ganger slo naboens katt med en planke til den døde.»

Det er stor forskjell, ikke bare på etterforskningen, men på hvordan norsk og svensk politi omtaler ulovlig dyremishandling i dokumentaren. Norsk politi fremstår som uinteresserte nybegynnere: De kaster bevis før etterforskning; insisterer på usannsynlige «naturlige» forklaringer når de konfronteres med bevis på ugjerninger og viser uvitenhet om forskning relatert til vold mot dyr.

Hva sier tallene?

Er det generelt så ille? Hvordan møtes dyremishandlingssaker i norsk rettssystem? Inntrykket NOAH sitter igjen med etter å ha anmeldt en rekke saker hvert år, er at de fleste henlegges. Da NOAH begynte å systematisere anmeldelser også fra andre kilder, var førsteinntrykket at slett ikke alle politikamre hadde oversikt over kriminalitet mot dyr. Mens noen kunne levere oversikt med vesentlig informasjon på kort tid, sa andre at de ikke hadde slik informasjon tilgjengelig. Etterhvert kunne man likevel få stadig større oversikt over hvordan norsk politi behandler dyremishandlingssaker.^[1]

«Dyr er juridisk sett ting, slik for eksempel en filledukke eller en stol er en ting.»

Oversikten er ennå ikke komplett, men anslag NOAH har gjort på bakgrunn av det vi hittil har mottatt fra politiet, tyder på at ca. 150 saker på basis av dyrevelferdsloven har vært anmeldt til politiet i både 2010, 2011 og 2012, hvis man ser bort i fra saker som omhandler smugling av reptiler. Politiet selv sier at de har mottatt 233 anmeldelser som omhandler dyrevelferdsloven, hvorav en tredjedel dreier seg om ulovlig reptilhold, i 2012.^[2] Anslaget for 2009 er ca. halvparten av de andre årene, og for 2013 ser det ut til å bli en økning i antall saker. Dette er saker som NOAH og andre organisasjoner har anmeldt, som er anmeldt direkte av privatpersoner og som er anmeldt av Mattilsynet. Hvor mange mishandlings- og vanskjøtselssaker som ikke anmeldes er umulig å si: Det kan ofte være et stort skritt for privatpersoner å gå til anmeldelse eller tipse, og organisasjoner får i de fleste tilfeller bare vite om saker nettopp på bakgrunn av tips.

«Også voldssaker mot hunder, innesperring av sauer uten vann og mat og brenning av levende måkeunger er henlagt.»

Av ca 100 saker anmeldt i første periode av 2013, resulterte 11 i reaksjon – de fleste reaksjoner er forelegg, noen er «tiltalebeslutninger» (dvs de er gått til domstol). Blant disse 11 sakene er også en bot på 7000 kroner gitt til en person som gjentatte ganger slo naboens katt med en planke til den døde – boten ble ikke gitt med bakgrunn i dyrevelferdsloven, men for utførelse av skadeverk. Av disse 100 sakene er også noen «ikke avgjort» på registreringstidspunktet – det vil si, man vet ikke ennå om de er henlagt eller om de vil få en konsekvens.

«Mishandling og drap av katter går særlig igjen (…)»

Blant de mange henlagte sakene i 2013 finner man flere voldssaker mot familiedyr; «slått hund med treplanke», «gjentatte slag i hodet på hund», «skutt katt», «katt skutt i magen og påført alvorlig skade», «mishandling av katt», «halshugging av kanin» m.m. Mishandling og drap av katter går særlig igjen – bak disse linjene skjuler blant annet de fire kattene fra Haugesund seg; hver og en mishandlet til døde med tydelige sadistiske metoder.

Året før, 2012, ser bildet likt ut – men med noe flere reaksjoner, ca. 20 per 100 saker. De fleste reaksjonene er også dette året forelegg – tre forelegg er for øvrig gitt for mislighold av mink i Rogaland. Et forelegg er gitt for å ha sultet ihjel flere kyr. Det er også et par dommer – én for mislighold av mink i Rogaland. Blant henleggelsene dette året er det igjen mange tragiske katteskjebner – «mishandlet», «skutt», «skutt med luftgevær», «mishandlet med klemskader og spark», «grove skader med bl.a. avrevet hale». Også voldssaker mot hunder, innesperring av sauer uten vann og mat og brenning av levende måkeunger er henlagt.

«Nesten alle krisesentre forteller at de har erfaring med at kjæledyr blir torturert eller drept.»
– Tove Smaadahl, daglig leder i Krisesentersekretariatet, 2013

Årene før byr også på overvekt av henleggelser – hvorav noen utmerker seg: Å tenne på levende måker ble henlagt også i 2011 – likeså avliving av kattunger med kniv. I 2010 ble en sak med pinnsvin som ble sparket til døde, henlagt fordi mistenkte var under 15 år gamle. Samme år ble en sak hvor hund ble drept med kniv henlagt, med den lite betryggende begrunnelsen at det var tvil ved gjerningsmannens tilregnelighet.

Hvilke saker følges opp?

Med henleggelse av så mange grove dyremishandlingssaker, kan man spørre seg hvilke saker som faktisk blir fulgt opp. Ser man de siste fem årene under ett, er det flere saker som Mattilsynet har anmeldt som blir fulgt opp – det dreier seg ofte om vanskjøtsel av sauer, kyr o.l. Her er gjerningsperson kjent, og det kan være snakk om saker med gjentagende lovbrudd. Men straffene er likevel lave selv for grov vanskjøtsel – noen få tusen i bøter eller fengsel på 12 til 100 dager. Men også flere av Mattilsynets saker blir henlagt – og totalt sett er det heller ikke mange anmeldelser fra deres kant.

«Ser man de siste fem årene under ett, er det flere saker som Mattilsynet har anmeldt som blir fulgt opp – det dreier seg ofte om vanskjøtsel av sauer, kyr o.l.»

NOAHs foreløpige oversikt fra Mattilsynet over antall anmeldelser etter tilsyn med landdyr, oppsummerer 3 politianmeldelser i 2009, 18 i 2010, 63 i 2011, 31 i 2012 og 32 i første halvdel av 2013.^[3] Selv om antallet har gått opp de siste årene, er anmeldelse ingen hyppig reaksjon. Og oversikten hos Mattilsynet er foreløpig såpass dårlig at man ikke utifra deres tall kan si noe om hvilken type saker som anmeldes. Hvor mange vanskjøtselssaker som ikke når rettsvesenet fordi de ikke engang fanges opp av Mattilsynet – selv om noen har varslet – kan man heller ikke si noe om.

En annen type lovbrudd som fører til reaksjon, er saker hvor ville, fredede dyr er involvert. I skarp kontrast til sakene med grov mishandling av ikke-fredede dyr, ser NOAH at anmeldelsene som gjelder fredede dyr får konsekvenser – også etter dyrevelferdsloven. Et godt eksempel er en nylig avgjort sak som NOAH anmeldte, hvor en kommune får 200 000 NOK i bot for pining og dreping av flere titalls individer av den fredede arten krykkje.^[4] Dette er eksempel på en god håndtering fra politiets side, men hadde det vært duer som ble pint ihjel, frykter NOAH at konsekvensene hadde latt vente på seg. Dyrevelferdsloven skal være lik for alle, for alle dyr føler likeverdig smerte – så hvordan kan forskjellen forklares? En mulig løsning er at sakene rett og slett har et sted å sendes – og at økologisk kriminalitet, inkludert kriminalitet mot fredede dyr, faktisk er et prioritert område. På Politihøgskolens sider kan man lese at «i Riksadvokatens sentrale prioriteringer er alvorlig miljøkriminalitet ett av de prioriterte områdene. Det er derfor viktig at politiet har høy faglige kompetanse for å etterforske disse straffesakene.»^[5] Det er en egen avdeling for miljøkriminalitet innen politiet som har hånd om sakene. I de tilfellene dyremishandlingen berører fredede dyr, børstes også støvet av dyrevelferdsloven.

«Når Mattilsynet går til det skritt å anmelde et forhold, er det alvorlig. Derfor ønsker vi også best mulig og raskest mulig – oppfølging. Det får vi ikke alltid.»
– Mattilsynet, 2013

Oppklaringsprosenten på miljøforbrytelser er relativt høy, på 61 % i 2012. Til sammenligning finner man den høyeste oppklarings-prosenten innenfor narkotikaforbrytelser, som er på 88 %, deretter økonomisk kriminalitet på 71 %, seksualforbrytelser som også ligger på 61 %  – fulgt av voldskriminalitet på 57 %. Lavere oppklaringsprosenter finner man i skadeverksaker (22%) og vinningsforbrytelser (15%).^[6]

Politiet har ingen oversikt over dyrevernsakenes oppklaringsprosent – det er også ukjent om de er med i denne statistikken og eventuelt hvor. Oppklaringsprosenten på dyrevernsakene i statistikken NOAH hittil har skaffet oversikt over, tyder på en oppklaringsprosent som iallefall ikke er høyere enn 10-20 % for dyrevelferdssaker – med mindre de samtidig hører inn under kategorien miljøkriminalitet. Når man legger til grunn at flere av sakene det dreier seg om, omhandler alvorlig mishandlig og påfølgende lidelse for dyrene, er dette ikke tall å være stolt av.

Hva sier politi og Mattilsyn?

Men politiet har gjennomgående gitt uttrykk for at de ikke skjemmes over den lave prioriteringen av slike saker. En manglende forståelse for at dyrevelferdsloven i det hele tatt hører inn under deres ansvar skinner gjennom fra Politianalysen, «NOU 2013^[9] Et politi rustet til å møte fremtidens utfordringer», publisert i juni iår, hvor den eneste referansen til dyrevelferd er følgende: «Det har fra ulike hold vært fremmet forslag i media om å legge nye oppgaver til politiet, slik som vigsel og dyre-velferd, men hensynet bak disse forslagene har trolig ikke vært å styrke politiets evne til å løse kjerneoppgavene. Utvalget vil derfor ikke foreslå at ytterligere oppgaver tillegges politiet.»^[7]

Med to feilaktige antagelser til grunn er det ikke til å undres på at konklusjonen også blir feil: Politiet vil ikke få «nye» oppgaver ved å ta dyrevelferd alvorlig – oppklaring av dyremishandlingssaker er en oppgave som i aller høyeste grad allerede hører under politiets ansvar. Utvalget foreslår i praksis at politiet skal fortsette å vanskjøtte sine egne oppgaver. Den andre antagelsen er at de som krever opp-prioritering av dyrevernsaker i politiet ikke vil styrke politiets «evne til å løse kjerneoppgaver». Tydeligvis var utvalget ikke klar over at det snart skulle bli allmenn viten at det å ta vold mot dyr alvorlig er en av de viktigste brikkene i å forebygge et voldelig samfunn.

Kravene til at politiet må prioritere vold mot dyr er i samfunnsdebatten sammenfattet i ønsket om et dyrepoliti – en enhet som spesialiserer seg på dyremishandlingssaker. Også Mattilsynet har deltatt i debatten, og deres holdning til dyrepoliti var i starten defensiv. I en kronikk fra 2011 uttrykte tilsynsdirektør Ole Fjetland at Mattilsynet har «den verktøykassa vi trenger».^[8] Budskapet er at dersom samfunnet mener dyrevelferd skal prioriteres høyere, har Mattilsynet kompetente folk som gjør den jobben – bare de får mer ressurser. Mattilsynets reaksjon er likevel på siden av spørsmålet – for mens politiet meget riktig ikke kan gjøre en tilsynsmyndighets jobb, kan heller ikke tilsynsmyndigheten gjøre politiets jobb. Og opp-prioritering av dyrevelferd trengs hos dem begge.

«Men både politiets egen opptreden og innholdet i Brennpunkt-dokumentaren viste at dette området var langt mer spesielt enn det politiet ville innrømme. Det var spesielt underprioritert. Og det var spesielt farlig å underprioritere.»

I 2013 – etter bl.a. et debattmøte arrangert av Mattilsynet i 2012 hvor også NOAH deltok i panelet – skiftet Mattilsynet mening. Ole Fjetland skrev en kronikk igjen i mai, hvor han på vegne av Mattilsynet avsluttet med «Dyrepoliti, ja takk!». Mattilsynet spesifiserte og begrunnet sine ønsker slik: «Så hva ønsker vi? Jo, at politiet oppretter en egen enhet for å håndtere sine oppgaver innenfor dyrevelferd. Vi ser at politiet har mange og krevende oppgaver, men vi ser også at oppfølging av våre anmeldelser prioriteres ulikt av de ulike enhetene. Når Mattilsynet går til det skritt å anmelde et forhold, er det alvorlig. Derfor ønsker vi også best mulig – og raskest mulig – oppfølging. Det får vi ikke alltid.»^[9]

Etter Mattilsynets stemningsskifte ble det holdt et møte mellom etatene. Også politiet antydet en annen tone, og uttalte at «Mattilsynet og politiet er enige om at det trengs mer kunnskap om dyrevelferd hos politiet, hvis man skal sikre et nært og effektivt samarbeid».^[2] Det ble også informert om at politihøgskolen har tatt inn dyrevelferd i etterutdanning i miljøkriminalitet, og at miljøkoordinatorene i politidistriktene skal fungere som kontaktpersoner for Mattilsynet.

Kontakter for Mattilsynet var så sin sak, men ville politiet opp-prioritere dyrevernsakene og etablere en dyrepoliti-enhet slik nå både Mattilsynet og opinionen ønsket? Konklusjonen kom 8. oktober, samme dag som Brennpunkt-dokumentaren gikk på TV. Det var ingen PR-seier for politiet at de denne dagen gikk ut med at de ikke ønsket dyrepoliti. Talsperson for politidirektoratet mente at «et spesialpoliti for dyr har vi ikke behov for (…) dette området er ikke så spesielt at det berettiger en egen type politi».^[10] Men både politiets egen opptreden og innholdet i Brennpunkt-dokumentaren viste at dette området var langt mer spesielt enn det politiet ville innrømme. Det var spesielt underprioritert. Og det var spesielt farlig å underprioritere.

«The link»

NOAHs Ark har tidligere (nr. 2/ 2011) beskrevet sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Denne sammenhengen var et sentralt element i Brennpunkt-dokumentaren. Kattedrapsmannen på 16 år i Göteborg viste en klassisk profil med ønske om å begå sadistiske handlinger også mot mennesker, kombinert med gjentatte sadistiske drap av dyr.

NRK presenterte en rekke saker hvor ulike fagfolk støttet opp om den nære sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker, i etterkant av dokumentaren: Krisesenteret i Orkdal kunne fortelle at de hadde besluttet å åpne dørene også for dyrene i familiene som ble utsatt for vold.^[11] Familievold mot kvinner, barn og dyr er ofte integrert, og krisesenteret følte at de måtte ta tak i hele problemet for å yte reell hjelp. Selv om krisesenteret er alene om å involvere hensyn til dyrene, er de ikke alene om å erkjenne problemet. Tove Smaadahl, daglig leder i Krisesentersekretariatet, uttalte til NRK at «nesten alle krisesentre forteller at de har erfaring med at kjæledyr blir torturert eller drept»^[11] Her aner man også store mørketall i politistatistikken; vil ofre for grov familievold tørre å anmelde vold mot dyrene når de kanskje ikke engang våger å anmelde vold mot seg selv?

«I de tilfellene dyremishandlingen berører fredede dyr, børstes også støvet av dyrevelferdsloven.»

Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker fra politihøgskolen, og NOAH stilte i aktualitetsmagasinet EKKO for å samtale om utenlandsk forskning som viser sterk sammenheng mellom sadistisk vold mot dyr og mennesker.^[12] Den svenske forskeren på familievold, Carin Holmberg, skrev kronikk for NRK Ytring sammen med NOAH, med fokus på den nedvurderingen av ofrene, som er underliggende i både vold mot dyr og vold mot mennesker.^[13]

Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker har fått et eget begrep innenfor voldsforskning; «The Link». I USA, hvor mye av den tidlige forskingen er publisert, slo forskere fra ulike disipliner innenfor voldsforskning seg sammen i 2008, for å danne et felles forum for videreutvikling av denne kunnskapen; The National Link Coalition.^[14]

«Forskernes hypotese er at eksponering for vold mot dyr vil ha alvorlige konsekvenser for barnas utvikling.»

Interessen for forskning på dette området har også spredt seg til flere deler av Europa. Et av de nyeste og mest ambisiøse studieprosjektene innenfor feltet, ble initiert ved Teesside University i England i 2012; en epidemiologisk studie for å undersøke voldsutviklingen og empatiutviklingen hos barn i samfunn hvor vold mot dyr skjer hyppig og åpenlyst. Studien, «Making the link» foregår i Tyskland (som kontroll-land) og Romania, hvor vold mot hunder på åpen gate har blitt en del av hverdagen de siste årene. Forskernes hypotese er at eksponering for vold mot dyr vil ha alvorlige konsekvenser for barnas utvikling. For- skningsprosjektet pågår fortsatt, og driver for øvrig parallelt hjelpearbeid i samarbeid med dyrevernorganisasjoner i Romania.^[15]

Endring utad?

Skjedde det noe også i Norge etter at man dro sløret av denne kjente, men ignorerte, kunn-skapen? Politiets forsiktige samarbeid med Mattilsynet, og antydning om at dyremishand- lingssakene i større grad bør håndteres av de som har erfaring med miljøkriminalitet, er en begynnelse. Holdninger hos visse av landets polititjenestemenn om at dyremishandling er «guttestreker» og at hensyn til dyr ikke hører hjemme i etaten, blir ikke borte over natten. Men de blir mer pinlige å eksponere.

Knappe en uke etter dokumentaren, ble en sak med klare paralleller til «Göteborg»-saken kjent: En 18-årig mann ble varetektsfengslet for å ha begått minst fem drap av katter i et område i Oslo. Vedkommende hadde bl.a. kvalt kattene, og uttrykte at han «følte ro og energi» ved voldshandlingene. Politiadvokaten forteller at han er siktet for grov overtredelse av dyrevelferdsloven, og ordbruken i forbindelse med saken er svært annerledes enn ved andre grove dyremishandlingssaker for kun kort tid siden. Tingretten skriver i kjennelsen at «retten forutsetter at etterforskningen av saken prioriteres av politiet, og at det søkes å finne frivillige løsninger som innbefatter forsvarlig behandling og oppfølging av siktede i fengslingsperioden.»^[16]

«Holdninger hos visse av landets polititjenestemenn om at dyremishandling er «guttestreker» og at hensyn til dyr ikke hører hjemme i etaten, blir ikke borte over natten. Men de blir mer pinlige å eksponere.»

14 dager senere falt den femte katten i Haugesund offer for dyremishandleren, som fortsatt gikk fri. Denne gangen var det med en vri som fikk politiet til å snakke med en annen stemme: Den lokale dyreverneren Tonje Kvamme hadde stått frem i Brennpunkt-dokumentaren og fortalt at lokalmiljøet vil gjøre sitt beste for å finne gjerningsmannen. Det femte offeret for kattemishandleren lå tre uker senere partert på nettopp hennes trapp. Etter de fire første kattedrapene uttalte politiet at det «ikke er så lett å etterforske».^[17] Etter det femte opprettet politiet sak, sikret bevis og ba «innstendig om tips».^[18]

Politisk vilje?

Men en varig endring av bevissthet og prioriteringer innenfor politiet kan ikke komme uten politisk vilje. Fremskrittspartiet gikk til valg på løfter om “å etablere et dyrepoliti i Norge for å sikre dyrenes velferd”.^[19] Høyre vil være i «fremste rekke» på dyrevelferd ifølge deres program,^[20] og Venstre har profilert seg som et sterkt parti for dyrene. Likevel ble dyrevern ikke nevnt regjeringserklæringen eller avtalen den hviler på.

For å minne de borgerlige om løftene sine, overleverte NOAH 40 347 innsamlede underskrifter for dyrepoliti, 10. oktober. Tilstede for å motta underskriftene var stortingsrepresentantene Åse Michalsen (FrP), Tina Bru (H) og Sveinung Rotevatn (V). De oppmøtte stortingsrepresentantene var alle positive til NOAHs innspill. Men foreløpig er det bare Fremskritts- partiet, av de borgelige, som har programfestet kravet om dyrepoliti. Deres representant Åse Michalsen, som inntil nylig har sittet i justiskomiteen, uttalte til NOAH at hun støtter kravet helhjertet:

– Jeg har engasjert meg i sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker lenge. For meg og Fremskrittspartiet er dyrepoliti og dyrs rettsvern en viktig sak, og jeg ser frem til å kunne jobbe videre med dette, sa hun.

«Vi har dialog med dyrevernorganisasjoner som mener at et dyrepoliti kan være en løsning i en stor by som Oslo. Kommer vi i posisjon er dette selvfølgelig noe vi skal lytte til og vurdere nærmere.»
– Statsminister Erna Solberg, 2013

Det andre partiet på Stortinget som har programfestet dyrepoliti er Miljøpartiet, som vil “opprette en egen enhet innenfor politiet som  tar seg av saker knyttet til dyremishandling”.^[21]  Også andre politiske partier har uttrykt bekymring over at dyrevernsaker ikke prioriteres. Sosialistisk Venstreparti vil ha “eget dyreverntilsyn” og tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell tok til orde for å flytte ansvaret for dyrevern fra Landbruksdepartementet til Miljøverndepartementet.^[22] Venstre vil “vurdere å opprette et eget dyrevelferdstilsyn, eller opprette en egen organisasjon for dyrevelferd underlagt Mattilsynet”.^[23] Ingen av disse partiene har ennå omtalt politiets prioriteringer av dyremishandlingssaker, i klartekst.

Statsminister Erna Solberg i Høyre skrev før valget: «Vi har dialog med dyrevernorganisasjoner som mener at et dyrepoliti kan være en løsning i en stor by som Oslo. Kommer vi i posisjon er dette selvfølgelig noe vi skal lytte til og vurdere nærmere.»^[24]

Nå er nettopp Fremskrittspartiet og Høyre i posisjon – og NOAH har sendt oppfordring til å prioritere volden mot dyrene til justisminister, justiskomité og en rekke stortingspolitikere. Signalene vi får tilbake er interesserte og positive, men i budsjettkampen er det fortsatt et åpent spørsmål om politikerne tar seg råd til å ta hensyn til de svakeste som utsettes for ulovlig vold. For velgerne blir det imidlertid mer og mer åpenbart at vi ikke lenger har råd til å la være.

Hva krever NOAH?

• Dyrepoliti: NOAH jobber for en egen avdeling innenfor politiet som arbeider med dyremishandlingssaker – et dyrepoliti. NOAH er positive til å utvide kompetansen på dette innenfor avdeling for miljøkriminalitet som første skritt, men det bør være for så å utvide med egen dyrepoliti-enhet.
• Dyreverntilsyn: NOAH ønsker et eget tilsynsorgan for dyrevelferd. Dette bør være underlagt et næringsnøytralt departement slik at man ikke i like stor grad får de konfliktene mellom næringshensyn og dyrevelferd som man idag får i Mattilsynet som er underlagt Landbruksdepartementet.
• Lovendring: NOAH arbeider for lovendringer for oppgradering av dyrs rettsvern. Dette handler bl.a. om at omplassering, ikke avliving, av mishandlede/ vanskjøttede dyr skal være lovpålagt førstevalg for tilsynsmyndigheten, og at straffene for grov dyremis-handling oppjusteres.
• Praksisendring: NOAH ønsker samarbeid mellom etater for å øke vern av dyr – f.eks. at krisesentre også tar imot volds-ofrenes familiedyr.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2013.