Vold mot dyr og mennesker

– er aggresjonen bak volden den samme?

Dyrene utgjør den største gruppen voldsofre – og den mest usynlige. Er det noen sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker? Flere undersøkelser tyder på at så er tilfelle. Voldsmenn starter ofte sin karriere som dyremishandlere.

På begynnelsen av 1960–tallet ble det kjent gjennom intervjuer av flere seriemordere som var avslørt i USA, at de hadde funnet glede i å plage og drepe dyr. Dette hadde ofte skjedd i tidlig barndom.

Innen rettspsykiatrien finnes en rekke slike eksempler, også av langt eldre dato. Som et eksempel kan nevnes Düsseldorfmorderen, Peter Kürten, som ifølge egne beretninger begikk sitt første mord da han var ni år gammel. Kürten var mest aktiv mellom 1910–1920. Han nevnes som eksempel på en såkalt polymorf sadist. Det innebærer at han har en drift mot å plage og drepe, og at det spiller mindre rolle om offeret er mann, kvinne, barn eller dyr. Kürten oppdaget sin legning da han var ni år gammel. Han så da at en mann plaget hunder, og kjente at dette gav ham velbehag. Mannen lærte også Kürten hvordan man kunne bruke hundene seksuelt.

«På begynnelsen av 1960–tallet ble det kjent gjennom intervjuer av flere seriemordere som var avslørt i USA, at de hadde funnet glede i å plage og drepe dyr. Dette hadde ofte skjedd i tidlig barndom.»

Stephan R. Kellert og Alan R. Felthous besluttet i fellesskap å utføre en studie for å finne en eventuell sammenheng mellom grusom behandling av dyr i barndommen, og aggressiv og voldelig adferd mot personer hos unge og voksne kriminelle menn.

Kellert og Felthous ville studere menn der det aggressive potensialet var særlig fremtredende. De definerte aggressivitet som aggressivt språk, uttalte trusler om å skade noen, forberedende aggressive handlinger som f.eks. å bevæpne seg og voldshandlinger som medførte ulike alvorlige skader. I tillegg krevde de at minst tre slike hendelser skulle ha forekommet på under et år.

En gruppe på 152 menn ble valgt ut, hvorav 2/3 satt i fengsel, og de resterende var en tilfeldig valgt kontrollgruppe. Personene ble stilt 440 spørsmål, i tillegg til at en snakket med foreldre og andre som hadde god kjennskap til deltagernes barndom og oppvekst.

«Stephan R. Kellert og Alan R. Felthous besluttet i fellesskap å utføre en studie for å finne en eventuell sammenheng mellom grusom behandling av dyr i barndommen, og aggressiv og voldelig adferd mot personer hos unge og voksne kriminelle menn.»

De handlinger som Kellert og Felthous mente innebar grusomhet mot dyr var av en slik karakter at utøveren måtte innse at smerte ville bli følgen, og at de også ønsket dette. Som eksempler kan nevnes å flå fellefangede dyr levende, å stene dyr, å kaste dyr ut fra store høyder, å slite vingene av dyr, å gjøre dyr blinde, å bevisst sulte dyr, å hugge av kroppsdeler på levende dyr, svært hard fysisk avstraffelse av dyr under trening eller seksuelle overgrep mot dyr.

Gruppen på 152 menn ble delt inn i fire grupper etter aggressivitetsnivå. For enkelthets skyld kalles gruppene:

• AK – aggressive kriminelle
• MAK – måtelig aggressive kriminelle
• IAK – ikke aggressive kriminelle
• IK – ikke kriminelle

AK-gruppen omfattet 32 individer, MAK 18, IAK 52 og IK 50 personer. AK-gruppen hadde utøvd vold mot dyr langt hyppigere, i tillegg var volden av alvorligere karakter. Når de andre gruppene rykket av vingene på insekter, gjorde AK dette på fugler. Det Kellert og Felthous kaller “et mønster av omfattende dyremishandling” kunne fastslås med 50 % i gruppen AK, mens det i IAK var 8 % og i IK var 6 %.

Kellerts og Felthous´ hypotese ble bekreftet. Et befestet mønster av vold mot ryggradsdyr i barndommen hadde sammenheng med en kronisk tendens som voksne å gripe til vold mot personer.

Kellerts og Felthous undersøkte også motivet bak volden. En må ha i minnet at det er voksne menn som besvarer intervjuspørsmålene om hva de kjente, tenkte og følte som barn og ungdom.

Motivene kan deles inn i åtte hovedgrupper:

• 1) For å kontrollere et dyr;Dette var særlig i forbindelse med trening og oppfostring av dyr. Man må ha i minnet at det her dreier seg om synlige overdrevne tiltak. De savner enhver berettigelse, som f.eks. å bruke elektrisk pådriver eller skrubbe analåpningen med terpentin på en ulydig hund.
• 2) For å hevne en ”krenkelse” fra dyrets side; Man kunne for eksempel brenne katten som klorte en, eller drukne naboens hund fordi den bjeffet for mye.
• 3) For å kunne bruke et dyr som et redskap for en aggressiv handling mot et annet dyr eller menneske.
• 4) For å forsterke sin egen aggressivitet eller forfine sine kunnskaper i å bruke vold.
• 5) For å roe seg gjennom å sjokkere andre; En mann fortalte at han tok med seg katter i en kasse til en bar. Han helte tennvæske på kassen, og slapp deretter ut de brennende kattene i baren.
• 6) For å hevne seg på noen;I slike tilfeller angrep en dyrene til den en ville hevne seg på.
• 7) For å avlede fiendtlige følelser mot noen til et ufarlig ”objekt”; Mange av deltagerne var oppvokst i voldsomme og kaotiske miljøer der de selv ble fornedret og mishandlet på ulike måter. En del av dem var bevisst at de kanaliserte slik frustrert aggressivitet mot et dyr for å ta igjen for alt de selv hadde vært tvunget til å tåle.
• 8) Ikke-spesifikk sadisme; Personen ønsket å gjøre vondt mot dyret, og ble tilfredsstilt av å gjøre dette. Det var også en belønning i følelsen av å ha total makt og kontroll over dyret.

AK-gruppen avvek markant fra de øvrige gruppene mht famileforhold. Mønsteret var voldsomt. Det var vanlig med alkoholisert far, og far som mishandlet sine barn fysisk og psykisk. Hele 75 % oppgav å ha blitt mishandlet gjentatte ganger.

Det er interessant å notere at det også i de øvrige gruppene finnes en viss overensstemmelse med det antatte mønsteret “vold avler vold”. De som hadde oppført seg grusomt mot dyr i IAK-gruppen og IK-gruppen hadde blitt fysisk mishandlet som barn, og de hadde ofte alkoholiserte foreldre. Et antall andre studier i USA har undersøkt sammenhengen mellom mishandling av barn og mishandling av dyr, og de har avdekket at det ofte forekommer i de samme familiene.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• 1) Kellerts og Felthous studie; Dr. Felthous var Chief of Forensic Services og associate professor at Department of Psychiatry and Behavioral Sciences, University of Texas Medical Branch i Galveston, Texas. Dr. Kellert var associate professor at Yale University, School of Forestry and Environmental Studies, New Haven, Connecticut. Studien ble blant annet gjennomgått i Bulletin of the American Academy of Psychiatry and the Law, Vol 14. No. 1, 1986: ”Violence Against Animals and People: Is Aggression Against Living Creatures Generalized?” , gjengitt i “Djur som Brottsoffer”, Helena Striwing, Bokforlaget Nya Doxa, 1998.
• 2) Elisabeth deViney/Jeffery Dickert / Randell Lockwood: “The care of pets within child abusing families, International Journal for the study of animal problems 4/1983 s 321-329. Barbara Bout: “The relationship between violence to children and violence to animals. An ignored link?”, Journal of Interpersonal Violence 1995, 10 (4), s. 229-235, “Djur som Brottsoffer”, Helena Striwing, Bokforlaget Nya Doxa, 1998.