Vold mot "de andre"

«Empati er en grunnleggende del av vår natur, i så stor grad at alle som ser ut til å mangle det slår oss som farlige eller mentalt syke», skriver professor ved institutt for psykologi ved Emory Universitet i USA, Frans de Waal. Vi har et «instinkt for empati», ifølge de Waal; nevrobiologer har funnet at om man presenterer et moralsk dilemma for et menneske og ser hva som skjer i hjernen, så aktiveres de eldste hjernedelene. Empati er en grunnleggende reaksjon i møte med andre – også i møte med andre arter. Forskning på empati hos barn viser at det barn reagerer sterkest på er situasjoner hvor andre barn eller dyr er i fare.

Evnen til å overse dyrenes lidelser

Hvis empati med dyr er en egenskap som ligger dypt i oss – hvorfor behandler vi ofte dyr dårlig? Hvordan har det seg at våre samfunn legger rammer som i svært liten grad reflekterer at vi har en naturlig evne til å leve oss inn i dyrs situasjon, og et samfunn hvor selv grov mishandling blir bagatellisert? Et sted på veien fra barnets medfødte empati, lærer vi noe som får oss til å overse dyrets lidelser. Og noen går enda lenger; til å utføre vold mot dyr selv. 

Vi forestiller oss gjerne at det er en selvfølge at barn liker og vil kose med dyr – på samme måte som de vil ha myke bamser i sengen. Mange eventyr og tegneserier har dyr som hovedrolleinnehavere. Dyr preger mange barns liv. Men parallelt med dette lærer barn seg at vi som mennesker er overlegne og har en høyere verdi enn dyr. Barn lærer seg å spise dyr og å forstå at de har ”rett” til å oppdra husets katt og hund med litt hardere hånd.
Det finnes det en motsetning her som vi mennesker på et vis har lært oss å håndtere. Denne motsetningen innebærer oppdelingen mellom «vi» som er ukrenkelige, og «de andre» som vi egenmektig har tatt oss rett til å bestemme over. «De andre» kan utsettes for ting vi ikke gjør mot hverandre – «de andre» kan lettere gjøres vondt.

Det som vold mot dyr lærer et barn eller ungdom er dels mekanismen «vi» / «de andre», dels å slå av eller slett ikke utvikle empati og medfølelse med noen som er forsvarsløs og svakere enn en selv. I samfunnet finnes en norm om at man ikke skal slå den som er svakere eller den som er forsvarsløs. Likevel er det nettopp det vi gjør når vi utøver vold mot dyr. Det kan fremstå som et paradoks om man ikke forstår at regelen om å ikke slå en forsvarsløs, faktisk ikke inkluderer «de andre», de som ikke er som «oss». Vi lærer oss å ikke kjenne empati med deres utsatthet. 

Skremmende empatiløshet

Selv om en stadig større del av opinionen oppfatter vold mot dyr som et problem i seg selv fordi det vokser frem en bevissthet om at deres opplevelser teller, er det fortsatt mange som ikke opplever vold mot «de andre» som problematisk så lenge disse andre «bare er dyr». Men empatiløsheten overfor dyr viser seg å ha en nær sammenheng med empatiløshet overfor medmennesker – grensen for hvem «de andre» er flyttes i forhold til hva som passer den som utøver volden.

Undertegnede Carin Holmberg er blant de forskere som i mange år har forsket på menns vold mot kvinner, og har i de senere årene også studert vold i lesbiske kvinners, homofiles, biseksuelle- og transpersoners forhold – og vold mot dyr som del av familievoldssaker. Felles i disse typene av saker, er at overgriperen utsetter sitt offer for krenkende behandling og kaller sin partner for eksempel: tispe, purke, ku, hore og liknende, og dette skjer vanligvis før man slår eller mens man slår.

Man kan si at overgriperen avhumaniserer sin partner og omgjør henne (det er oftest henne) fra ”ærbar» til ludder – men også til et dyr. Dette er en liknende prosess som de amerikanske soldatene utførte i forhold til irakiske krigsfanger. Det finnes dokumenterte likheter mellom vold i krig og vold i par-relasjoner, og det synes som om noe av det som muliggjør volden nettopp er referansen til dyr.

Vold mot dyr og vold mot mennesker

I studier viser det seg at voksne har en relativt stor aksept for at særlig gutter «undersøker» dyr. Gutten lærer seg at det finnes dyr man kan håndtere hardhendt uten å risikere å bli tilsnakket; det er jo bare en padde. Det mentale forsvaret blir skremmende likt når man 25 år senere slår sin kone – også hun er «bare en padde». Amerikansk forskning har vist at det kriterium som sikrest kan forutsi at en gutt kommer til å utøve vold mot sin partner i voksen alder er at han har utøvet vold mot dyr som barn. (Vi vil understreke at også kvinner kan utøve vold i nære relasjoner og vold mot dyr, men her refereres det til en studie med dette som resultat). Andre vanlige forklaringer som klassetilhørighet, arbeidsløshet, vanskelig barndom og psykiatriske diagnoser har ikke samme forklaringsverdi som nettopp vold mot dyr.

Men ikke bare vold i familierelasjoner kan knyttes til tidlig vold mot dyr. Amerikansk forskning viser tydelig sammenheng mellom alvorlig kriminalitet mot mennesker, og vold mot dyr: Flere undersøkelser viste overrepresentasjon av en historie som inkluderer dyremishandling for insatte med dommer for voldtekt, seksualiserte drap og voldsdommer generelt. 

Med de påviste sammenhengene mellom dyremishandling og alvorlig voldsadferd fremstår det som urovekkende at flere politidistrikt i Norge selv sier de ikke tar dyremishandlingssaker alvorlig. Forestillingen om at vold mot dyr ikke er så farlig, og ikke egentlig kan defineres som vold, synes å henge igjen som et etterslep av foreldede holdinger i norsk rettsvesen. Det er en farlig etterslep. Rekkevidden av at vi utdefinerer dyr fra sfæren av de vi tar hensyn til, er stor nok til at vi som samfunn bør forstå alvoret. Voldshandlinger mot følende skapninger gjør noe med overgriperen – og med oss som samfunn dersom vi ikke griper tak i volden. 

Kronikk av Carin Holmberg, dr. i sosiologi og voldsoffer-koordinator og NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i NRK Ytring 10.09.2013