– Pels er avskyelig. Jeg begriper ikke at pels- produksjon fortsatt er tillatt i Norge. Jeg bor i England der det er totalforbudt med oppdrett, og det ses på som uhørt at folk går i pels på gaten her. Det finnes ingen argumenter for å gå med pels – og vakkert er det jo ikke!
– Hva synes du om norske politikeres innsats for dyr?
– Det er ganske skammelig at man eksempelvis ikke har forbudt pelsdyroppdrett ennå. Politikere henviser til at det er Mattilsynets jobb å sikre dyrevern – men det ligger i navnet at de konsenterer seg om menneskelig forbruk. Og Mattilsynet klager over midler til dyrevern fra politikerne. Det blir en rundgang hvor ulike instanser henviser til hverandre og ingen vil ta ansvar. Jeg synes det kan kalles tjenesteforsømmelse. Støtten til pelsdyroppdrett er jo misforstått distriktspolitikk. Distrikts-Norge står og faller ikke med pelsdyrnæringen – og ikke med hvalfangsten heller, for den saks skyld.
– Som nordlending fikk du ikke hvalfangstmotstanden inn med morsmelken?
«Hvalen er verdens største pattedyr, jeg fant ut at de var vennlige, sosiale dyr, det var mye ved hvaler som fascinerte meg.»
– Nei, men den kom tidlig! Hvalkjøtt var det billigste du kunne få på Helgeland da jeg vokste opp der. Så hver torsdag og tirsdag var det hvalkjøtt. Jeg sa nei i en alder av åtte år, da ville jeg ikke mer, jeg syntes det var veldig feil. Hvalen er verdens største pattedyr, jeg fant ut at de var vennlige, sosiale dyr, det var mye ved hvaler som fascinerte meg. Som barn etterlyste jeg hvor grensen går, hvem skal man kunne gjøre hva man vil mot – og for meg går ikke den grensen mellom mennesker og alle andre dyr.
– Da det ble medieoppslag om pelsmotstanden din, kalte du deg selv for ”kvasi-dyreverner” – men engasjementet ditt virker å kvalifisere til mer enn det?
– Jeg spiser ikke dyr – men fisk, derav ”kvasi”. Jeg vokste opp på gård – vi hadde alminnelig småbruk med sauer. Det verste med det var slaktetiden, det var helt forferdelig hver høst. Jeg var vant til å ha dyrene rundt meg, og så måtte jeg ta farvel med dem.
– Det sies jo at oppvekst på gård gir barn et ”naturlig” forhold til dyr – eller rettere sagt venner dem til at dyrene ”må” tas livet av for kjøttet. Men du ser ikke på det som ”naturlig”?
– Nei, det er ikke det. Jeg kjente mange jevnaldrende barn som hadde det på samme måte, og som ikke spiste kjøtt siden på grunn av at de opplevde slaktingen på så nært hold med dyr de selv var glad i.
– Hvordan vokste engasjementet for dyrs rettigheter?
«Det er horribelt hvordan regjeringen står bak reklame for animalske produkter, og innbilder folk at f.eks. melk er sunt. Melk er ikke sunt.»
– Jeg ble medlem av NOAH for 15 år siden. Det hadde med politisk bevissthet generelt å gjøre – jeg ble interessert i kosthold og skjønte mer av systemene bak matproduksjon og utnyttingen av dyr. Kjøttindustrien er egentlig en forferdelig industri – en av de mest brutale av alle industrier. Kjøttproduksjonens virkning på miljøet har også lenge blitt tiet ihjel. Det er horribelt hvordan regjeringen står bak reklame for animalske produkter, og innbilder folk at f.eks. melk er sunt. Melk er ikke sunt. Den sunne fornuft sier oss at melk er kalvedrikk, men regjeringen bruker feilinformasjon for å holde en næring oppe. Man kan spørre seg hvorfor ikke McDonalds er forbudt? Burgerindustrien påfører trolig folk mer skade enn alkohol, og i tillegg kommer de ressurser som må til bare for å produsere en hamburger. Hvis India og Kina forlater sitt opprinnelige vegetariske kosthold, så vil man for alvor se hva vår kjøttproduksjon fører til.
– Miljøaspektet ved kjøttproduksjon kommer sakte frem i offentligheten, men dyrenes perspektiv er det tydeligvis hardt for journalister å løfte frem. Som journalist, hva synes du om måten norsk media omtaler dyr?
– Generelt er det ganske bevisstløst, dessverre. Når man er journalist skal man forholde seg til “Vær Varsom”-plakaten, og i den ligger det blant annet at man skal opponere mot maktbruk og granske makt. Menneskers overgrep mot dyr er maktovergrep, men likevel omtales det ofte som om det var uproblematisk. Jeg blir matt av norske motebladers omtale av pels. Jeg har arbeidet i både Tyskland, England og Frankrike, og moteskapere som tar i bruk pels blir møtt med svært kritiske spørsmål. For eksempel påpekes det alltid hvis designere er sponset av pelsindustrien, noe som ofte skjer – og hvis man som journalist ikke påpeker slike sammenhenger mener jeg man ikke har gjort hjemmeleksa.
– Pelsbransjens pressemelding om at pels er på mote igjen, refereres flittig hvert år?
– Ja, og det stemmer ikke hvis man ser hva folk har på seg. Pels er tilbake på catwalken – nettopp fordi pelsbransjen sponser designere og gir dem så mye gratis pels de måtte ønske. Men folk kjøper ikke pels – du ser det ikke på gatene i Berlin og London. Og da kan man heller ikke fremstille det slik i reportasjene.
«Støtten til pelsdyroppdrett er jo misforstått distriktspolitikk. Distrikts-Norge står og faller ikke med pelsdyrnæringen – og ikke med hvalfangsten heller, for den saks skyld.»
– Sirkus- og dyrehage-reportasjene fremstilles utelukkende som hygge-stoff?
– Det er ikke bra at man blir en reklame-plakat og unngår kritiske spørsmål. Sirkus med dyr er ikke festlig. Jeg liker sirkusets atmosfære, men artistene må være mennesker – det har med utvikling å gjøre å si nei til dyr i sirkus.
– Så har vi jaktreportasjene – og Stoltenbergs jeger-prøve som også ble en glad-nyhet…
– Jeg kan ikke skjønne at han representerer en rød-grønn regjering, og så går på jakt for fornøyelsens skyld, det trenger egentlig ingen videre kommentar. Det er avskyelig å drepe for underholdning. Det hører ikke hjemme noe sted.
«Jeg ble medlem av NOAH for 15 år siden. Det hadde med politisk bevissthet generelt å gjøre – jeg ble interessert i kosthold og skjønte mer av systemene bak matproduksjon og utnyttingen av dyr. Kjøttindustrien er egentlig en forferdelig industri – en av de mest brutale av alle industrier.»
– Hvordan nå ut med andre holdninger til dyr når media ikke stiller næringene kritiske spørsmål?
– Som tobarnsfar er jeg opptatt av hva barn lærer, at vi som foreldre må ta et oppgjør med den statlige hjernevaskingen. Vi har en plikt til å gi barna en motvekt til reklamen – hvem sier at kjøttkaker er bedre enn nøttestek? Det sier bare kjøttindustrien selv.
– Hva mener du er mest opprørende i måten dyr behandles på?
– Det at mennesket setter seg over alle andre arter er veldig feil. Man ser de groteske utslagene det får overalt. Når det gjelder dyrs rettigheter arbeider man mot 100-årige tradi-sjoner og lovverk som har stått stille i tiår. Jeg hører sjelden en nordmann som sier at melk ikke er bra. Man tror vi har det så fritt i Norge, men når det gjelder matindustrien er vi offer for den samme hjernevasking som hvilket som helst totalitært samfunn kunne satt igang. Det er sjokkerende å oppleve. Se for eksempel hvordan animalske produkter subsidieres slik at de prises mer gunstig – staten bestemmer hva du skal spise, for å opprettholde næringene.
Om Jostein Pedersen
- Jostein Pedersen har stilt opp som stemme i filmen ”Pelsbransjens løgner” av Nettverk for dyrs frihet, som dannet grunnlaget for TV2s avsløring av lovbrudd på norske pelsfarmer 10.11.2008.
- Ca. 100 pelsfarmer ble anmeldt som følge av innsamling av filmmaterialet, 40% av farmene hadde syke eller skadde dyr.
- Filmen kan ses på forbypels.no.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
