Viktig dyrepoliti

NOAH har jobbet med dyrs rettsvern i snart i 30 år. Vi ser at satsingen på dyrepoliti er politikk som fungerer. Derfor er det synd at enkelte innen media ser ut til å ville misforstå hva dyrepoliti handler om, og dessverre også spre feiloppfatninger.

Anders Parmann gjør beklageligvis dette når han kaller dyrepoliti for ”symbolpolitikk” – til tross for at han også har mange viktige poenger i innlegget i BT 21. februar. 

Parmann har rett i at regelverket for dyr ikke gir dem godt nok vern, særlig ikke innenfor industrielt dyrehold. Derfor handler en viktig del av NOAHs arbeid om å få lovendringer – som eksempelvis forbud mot pelsdyroppdrett som nå både regjeringen og flertallet i opposisjonen går inn for. 

Dyrepoliti fungerer

Men antagelsen om at håndhevelsen av det regelverket vi har for dyr er på stell, er ikke riktig. Politiet innrømmer sjelden feil, men da dyrepoliti ble lansert i 2015, ble det gjort med en klar innrømmelse fra politiet om at de tidligere ikke hadde tatt kriminalitet mot dyr på tilstrekkelig alvor, og at kompetansen på dyrevernsakene måtte heves internt. Det er dette dyrepoliti-avdelingene handler om; å sørge for at hvert politidistrikt har god kompetanse på å etterforske og få brakt dyremishandling og vanskjøtsel til retten, få god rettspraksis i disse sakene og slik signalisere til samfunnet at man ikke kommer unna med å mishandle eller vanskjøtte dyr. NOAH kan etter 30 års arbeid og mange anmeldelser av dyremishandling, at man dessverre har kommet meget lett unna denne type lovbrudd tidligere. 

Det blir feil å sette Mattilsynet og Økokrim opp mot dyrepoliti-avdelingene. Dette er tre viktige ledd som alle må være på plass for å få effektiv bekjempelse mot kriminalitet mot dyr. Mattilsynet inspiserer og veileder dyrehold – men ved lovbrudd må de bli flinkere til å koble inn politiet tidlig. Dette er nettopp et av erfaringspunktene i midtveisrapporten til dyrepoliti-gruppen i Trøndelag. Dersom Mattilsynet ikke kobler inn politiet i alvorlige saker, risikerer man langdryge saker hvor dyr lider i tiår etter tiår fordi ”veiledningen” ikke fungerer. Dette har media selv brakt flere konkrete eksempler på. Men hvis politiet skal være en reell hjelp for Mattilsynet i slike saker, og ikke minst for andre som anmelder mishandling av dyr, må de ha kompetanse på å behandle disse sakene effektivt. Det har de ikke hatt. Men det får de i stadig større grad når dyrepoliti-avdelingene kommer på plass og man får fokus på dette arbeidet.

NOAH er helt enig i at Økokrim har gjort en flott jobb i flere dyremishandlingssaker. Dette er også som en del av dyrepoliti-satsingen; Økokrim er et sentralt kompetanseledd, som dyrepoliti-avdelingene i distriktene kan be om støtte fra. Dette har allerede vist seg å fungere i flere saker – bl.a. Lucas-saken hvor en hund ble druknet. NOAH er enig med Parmann i at regjeringen ikke kan ta midler bort fra Mattilsynets tilsynsarbeid, og at Økokrim må bestå og styrkes. Men dette gjøres ikke ved å ta vekk eller la være å bygge kompetansen på dyrekriminalitet i distriktene, slik dyrepoliti-satsingen gjør. De tre leddene er avhengig av hverandre for å få de riktige resultatene. 

Det er regelrett feil å hevde at dyrepoliti betyr å flytte ansvaret fra Mattilsynet ”over til et knippe polititjenestemenn uten utdanning om dyr”, og at dette ”kan skade dyrevelferden”. Det man gjør er å bygge kompetansen i politiet til å ta seg av den nødvendige juridiske delen av kriminalitet mot dyr. Mattilsynet kan ikke føre saker for retten, like lite som politiet kan gå på tilsyn og veilede i dyrehold. Dessverre diskuterer noen dyrepoliti-saken akkurat som en av disse funksjonene var unødige i samfunnet, men poenget er at begge deler trengs. Det skader selvsagt ikke dyrevernet at politiet får større kompetanse på å etterforske dyremishandling!

Økt fokus på dyrekrim

Parmann mener ideen om egne dyrepoliti-avdelingen (eller dyrekrimgrupper) for å heve kompetansen i politiet kom fra USA. Men den modellen som NOAH fremmet og som politikerne mente var best egnet for Norge, kom fra Sverige – som erfarte at opprettelse av fokusgrupper innad i politiet for å løse dyrekrim-sakene bedre, førte til nettopp dette. 

Parmann nevner også ”psykisk smell” for eier i forbindelse med dyretragedier, og stiller seg tilsynelatende kritisk til at slike saker skal til rettsvesenet. Dette mener NOAH er problematisk. Dersom vanskjøtsel og mishandling av dyr er en form for lovbrudd hvor det å ikke ha det bra er en god grunn til å slippe straff, da blir nettopp denne type kriminalitet skilt ut som en type kriminalitet det er lettere å komme unna. Begår man kriminalitet, så har man det ofte ikke bra. Det er ikke fordi man har det godt med seg selv at man stjeler eller utøver vold mot andre. Det gjør en ikke straff-fri. Det bør det heller ikke gjøre når volden eller vanskjøtselen går ut over dyr.  Det er ofrene som først og fremst skal beskyttes – og rettsvesenets oppgave å sørge for at det skjer. Så kan man diskutere straffepolitikk generelt. Men så lenge straff er samfunnets måte å si ifra at en handling er sterkt uønsket, så skal også mishandling og vanskjøtsel av dyr straffes. For å få til dette på en måte som øker dyrs status og minsker risikoen for at de blir utsatt for kriminalitet, må vi ha et fungerende tilsynsorgan, kompetente dyrepoliti-avdelinger i distriktene og et sterkt sentralt ledd i Økokrim.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Bergens Tidende 01.03.2018.