Vi trenger et dyrepoliti

NOAH mener Mattilsynet hopper for lettbent ut av diskusjonen om hvor høyt dyr skal prioriteres politisk. Som forsvarer av egen innsats og egne budsjetter, blir man for opptatt av å fortelle om hvor god jobb man mener man selv gjør, uten å se sin etat i sammenheng med hvordan samfunnet som helhet prioriterer de aller mest maktesløse – dyrene.

Fjetland nevner krav fremsatt av ulike interessegrupper, og kan ha rett i at engasjementet for dyrepoliti ikke alltid er like oversiktlig. NOAH har derimot hele tiden vært tydelig i våre krav: Helt fra Mattilsynet ble opprettet har vi ment at sammenblandingen av forbruker-, nærings- og dyreverninteresser er feil.

Ved at en etat kalt «Mattilsynet» har ansvar for dyrevern, vil man i utgangspunktet ha nedprioritert dyrene – de hører inn under «mat», og er ikke viktige i kraft av seg selv. Til tross for at Mattilsynet hevder at dyrevern er et av tre satsingsområder, er det nok av eksempler på nedprioritering.

I perioder med sykdomsutbrudd relatert til mat har Mattilsynets ansvarlige selv fortalt NOAH at arbeid relatert til dyrevern er blitt satt på vent. Arbeid innenfor andre viktige etater blir selvsagt ikke satt på vent selv om matsikkerheten skulle kreve sitt – men fordi dyrevern ikke har sin egen etat, blir det også lett en salderingspost. Men kravet om dyrepoliti handler ikke bare om tilsynskrav. Det handler også om at folk reagerer på at alvorlig dyremishandling ikke blir etterforsket av politi og ikke blir domfelt.

Store lidelser

Fjetland nevner i sin kronikk den svenske Stockholmspolisens dyrevernberedskap: Begrunnelsen for å starte denne beredskapet var nettopp det store sprik politiet selv så mellom anmedte saker og domfelte saker. Dette spriket har vi også i Norge. NOAH har flere ganger fått tilbakemelding fra politiet om at saker om grov dyremishandling som har ført til store lidelser, ikke prioriteres. Forskere melder om lite kunnskap i politiet om hvordan man skal håndtere dyremishandlingssakene.

NOAH mener det reelle problemet ikke bare er at mishandling av dyr nedprioriteres av en etat, men at vi som samfunn har en gjennomgående oppfatning av at dyr egentlig ikke er noe særlig verdt og at dyremishandling egentlig ikke er så alvorlig.

Hvordan måler vi hva som er noe verdt i vårt samfunn? I disse statsbudsjett-tider blir det enda klarere enn ellers at det gjør vi med penger. Og her har Fjetland et viktig poeng: Man får ikke større prioritering av dyr uten å innse at dyrevern fortjener ressurser i form av penger.

Imidlertid gjør Fjetland et ufint retorisk grep når han like etter det viktige spørsmålet om hvor mye penger samfunnet er villige til å bruke på dyr, stiller det villedende spørsmålet: «Ønsker innbyggerne et dyretilsyn som hyppig oppsøker dem uanmeldt hjemme i stua for å sjekke hvordan Pus og Passopp har det?». Dette gir inntrykk av at mer penger til dyrevern enn det som er tilfellet idag, vil resultere i virksomhet som folk vil oppleve som både latterlig og unødig.

Grov vold

Er det latterlig at grov voldsutøvelse som ildspåsettelse av dyr etterforskes og bringes til domstolene? Er det unødig å finne ut hvem som piner dyr til døde ved hjelp av henging, brenning og knivstikk, og forhindre at det skjer igjen? Er det en uting at man får en etat som kan arbeide uavbrutt med regelverk og tilsyn som kan hindre lidelse for levende skapninger – selv om vi skulle få et nytt utbrudd av e-coli?

Er det verdt å feie under teppet at norsk politi har svært lav kompetanse på dyrevernsaker, herunder godt dokumenterte sammenhenger mellom dyremishandling og grov voldskriminalitet mot mennesker? Dyrepolitiet i Stockholm er ikke på koselige kaffevisitter til Pus og Passopps hyggelige familier, de arbeider hardt med å få bukt med grov vold mot dyr, og tjenestemenn med erfaring fra voldssaker mot mennesker sjokkeres over det de ser av vold mot dyr.

I Norge får denne volden foreløpig utøves uten for mye innblanding fra myndighetene – i tillegg til alle vanskjøtselssakene som genererer like mye lidelse for dyrene som er rammet.

Løsningen

NOAH ser at Mattilsynet som etat ikke kan skyldes for hele dette problemet. Men Mattilsynet kan være del av løsningen ved å innrømme at dyrevern som saksområde er større enn at det bør gjemmes bort som underområde i deres korridorer. Og en i utgangspunktet negativ holdning til dyrepoliti tjener etaten heller ikke på. NOAH utfordrer Mattilsynet til å se at det trengs enn opp-prioritering av måten man behandler dyremishandlingssaker.

Dette er hva NOAH ønsker:

1. NOAH er for dyrepoliti som en egen enhet innenfor politiet. En dyrepolitienhet vil vise at politiet prioriterer vold mot dyr, og kunnskap og erfaring om denne type vold vil bygge seg opp. Ved å ha en aktiv dyrepolitienhet som forfølger og forbereder saker overfor domstolene, vil politiet også signalisere til domstolene at disse sakene er viktige og verd sin plass i rettssystemet.

2. NOAH mener det også er et problem at tilsynsmyndigheten som har med dyr å gjøre er Mattilsynet. For å løfte frem at dyrs interesser er viktig kreves det et Dyreverntilsyn som skal ha tilsyn med dyr og ansvar for at regler som vedrører dyr utvikles og forbedres. Et Dyreverntilsyn hører ikke hjemme under Mat- og landbruksdepartementet, men bør befinne seg under et nærings-nøytralt departement som har en større vernefokus.
En opp-prioritering av dyr vil kreve ressurser. Men det vil også gi mye tilbake til samfunnet i form av en større bevissthet på empati med de svakeste. Det høres for NOAH ut som en meget god idé.