Kronikk: Vi trenger en helt ny hundelov - ikke flikking på gamle vrakrester

Ved ulike anledninger var to barn blitt drept og én alvorlig skadet av hunder. I samtlige tilfelle var det tale om hundehold hvor all hundefaglig kompetanse tilsa at hundene for lengst skulle vært avlivet. I den mest tragiske av disse sakene hadde politiet fått flere klager på hundeholdet uten å reagere. Likevel endte vi opp med en svært dårlig lov. Den er et typisk hastverksarbeid. Forslaget ble utarbeidet i Justisdepartementet, av departementsjurister, helt uten hundefaglig kompetanse.

Straff og hevn

Hunde- og dyrevernorganisasjoner fikk riktig nok uttale seg i en høringsrunde, men når lovforslaget først var utarbeidet, var løpet på mange måter lagt – det beste en kunne oppnå var justering av enkelte bestemmelser. Særlig er lovens regler om avliving av hund preget av grumset og uklart juridisk tankegods om straff og hevn. I lovens motiver ble det f.eks. gitt uttrykk for at avlivning kunne tenkes å ha en preventiv effekt overfor hundeierne. Et slikt synspunkt er imidlertid fullstendig middelaldersk: For å skjerpe eierens aktpågivenhet, avliver en det uskyldige dyret. Dette er vel det eneste tilfelle i norsk rett hvor en lovbestemmelse i fullt alvor er begrunnet med det hensiktsmessige i å kunne rette baker for smed. For det andre kunne en avlivning oppfattes som en hevn for den som har – eller mener han har – lidd skade.

Privat hevnlyst beskyttes ikke av lovgiveren i andre sammenhenger, og bør heller ikke oppfattes som en fyllestgjørende begrunnelse for å kreve en hund avlivet. Avliving av en hund kan ikke gjøre godt igjen den skade som allerede er voldt. Det eneste rasjonelle argument for å tillate etterfølgende avlivning er derfor at dette er den eneste måten å hindre fremtidig skade på. Derfor burde det være et minimumsvilkår for å treffe et avlivningsvedtak at en hund har gjennomgått en atferdstest foretatt av en hundesakkyndig. Slike atferdstester er – i motsetning til det som ofte hevdes – ganske pålitelige.

«I lovens motiver ble det f.eks. gitt uttrykk for at avlivning kunne tenkes å ha en preventiv effekt overfor hundeierne. Et slikt synspunkt er imidlertid fullstendig middelaldersk: For å skjerpe eierens aktpågivenhet, avliver en det uskyldige dyret.»

Etologi (læren om dyreatferd) har vært et eget universitetsfag i desennier. På Norges miljø- og biovitenskapelige universitet kan en ta en mastergrad i hundeetologi. En uberettiget avlivning er selvsagt et overgrep mot hunden selv, og i strid med dyrevelferdsloven § 3. Men hunden selv vet – heldigvis – ikke at den skal dø, langt mindre hvorfor. Den som først og fremst vil oppleve avlivningen som en straff, er hundens eier. Men han vil til gjengjeld oppleve et avlivningsvedtak som en grusom, meningsløs og tung straff.

Et familiemedlem

En hund er noe helt annet enn en vanlig løsøregjenstand. Det er et levende og tenkende vesen. Det knyttes følelsesmessige bånd mellom hund og eier av en slik art at bare den som selv har opplevd fellesskapet med en hund kan forstå det. Å miste hunden sin er som å miste et kjært familiemedlem. Alle som har mistet en hund, vet dette. De fleste hundeiere ville uten å tenke seg særlig om, våge livet for å redde hunden sin. Derfor ser en i disse dager eksempler på at helt vanlige hundeiere har satt seg selv i gjeld til langt opp over ørene for å få prøvet urimelige avlivningsvedtak for retten.

Dagens avlivningsregler er beheftet med en rekke grunnleggende svakheter. For det første treffes avlivningsvedtak av politiet. Men politiet har absolutt ingen faglig kompetanse til å vurdere om en hund er farlig eller ikke. Heller ikke er vedtak om avlivning av hund noen typisk politioppgave. Politiets hovedoppgaver er dels å etterforske kriminalitet, dels opprettholde ro og orden. Men når disse oppgavene er løst, er forvaltningen stort sett innrettet slik at det er et annet forvaltningsorgan som bestemmer hvilke tiltak som skal treffes. Ved økonomisk kriminalitet er det f.eks. ligningsmyndighetene som avgjør om det skal ilegges tilleggsskatt. For det andre er ordningen i dag at Politidirektoratet er klageinstans i avlivningssaker.

Hundelovgivningen

Et stort antall av de ansatte i direktoratet har politigrader og går med uniform. Det er vanskelig å påvise konkret at kollegialitet med de lavere instanser fører til at klager blir forkastet, men det er under enhver omstendighet en ordning som er svært dårlig egnet til å skape tillit. Stortinget har nylig bedt regjeringen om å foreta ”en helhetlig gjennomgang” av hundelovgivningen for å sikre at reglene om hundehold bygger på et godt og velfundert grunnlag. Så langt tyder alt på at Justis- og beredskapsdepartementet har tenkt å velge den enkleste og mest bekvemme løsningen – å flikke litt på enkelte lovbestemmelser. Heller ikke denne gang er det noe som tyder på at departementet har tenkt å innhente hundefaglig ekspertkunnskap.

«Å flytte reglene om hundehold til dyrevelferdsloven vil også gi uttrykk for en endret grunnholdning til hunden fra samfunnets side – den vil få endret status fra å være ”et ordens- og sikkerhetsproblem” til å bli ”en rettighetshaver i velferdssamfunnet.»

Vår gjeldende lov bygger imidlertid på så mange grunnleggende svakheter at juridisk kosmetikk av denne typen neppe vil føre til noen reell bedring av situasjonen. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget og regjeringen om å oppnevne en fagkyndig komite som kan gå igjennom alle aspekter ved hundelovgivningen. I en slik komite må det være en selvfølge at det trekkes inn hundefaglig sakkunnskap, samtidig som at hunde- og dyrevernorganisasjonene deltar i arbeidet fra grunnen av. Hunden er et husdyr – sannsynligvis vårt eldste. Etter min oppfatning har regler om hundehold sin naturlige plass i dyrevelferdsloven. Dette ville bl.a. innebære at kompetansen til å treffe avlivningsvedtak ble overført til Mattilsynet, med Landbruks- og matdepartementet som klageinstans. Å flytte reglene om hundehold til dyrevelferdsloven vil også gi uttrykk for en endret grunnholdning til hunden fra samfunnets side – den vil få endret status fra å være ”et ordens- og sikkerhetsproblem” til å bli ”en rettighetshaver i velferdssamfunnet”.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.