– Det er opplest og vedtatt at forfattere har katten som ”sitt dyr”, men jeg er ikke med på at hunder – eller sauer og høner – skal være symbol på det ufrie. Det handler bare om ulike måter å kommunisere på – og vår egen væremåte overfor dem, sier Tove Nilsen. Som flere andre forfattere lar hun seg inspirere av møter med dyr; – Jeg tror de fleste mennesker er grunnleggende nysgjerrige på dyr. De har et annet språk som man må innstille seg på, man må lytte og se med større oppmerksomhet. Selv synes jeg det ville være kjedelig om man bare skulle omgås oss tobeinte.

– Er inspirasjon og innlevelse to sider av samme sak?

«Når dyrs rettigheter ikke berøres i så stor grad i litteraturen tror jeg det har mye med redsel for stereotypiene å gjøre.»

– Mange er åpne med hva dyrene betyr for dem, men hvis man snakker høyt om hva vår behandling av dyr betyr for dyrene, blir det fort litt forlegen stemning. Når dyrs rettigheter ikke berøres i så stor grad i litteraturen tror jeg det har mye med redsel for stereotypiene å gjøre. Er man opptatt av menneskerettigheter så er man ”på hogget”. Men hvis man tar opp dyrs rettigheter har noen lett for å kaste frem stereotypier – enten den om amerikanske damer som heller vil ”redde hvaler enn sultende barn” eller om at man bare er ”dyrekjær”… Jeg tenker ikke på meg selv som noen av delene, men som en person som alltid har skjønt at dyr har et fullverdig følelsesliv og et langt mer utviklet språk seg imellom enn vi liker å tro.

– Hvorfor oppstår stereotypiene?

– Det har nok sammenheng med at mennesker fort går i forsvar når det gjelder dyrs rettigheter. Det er nedfelt i vår kultur at vi eier dyrene, samfunnet er bygget opp rundt det så til de grader at mange av oss ikke tenker på det engang. Vi bygger opp et forsvar rundt oss selv for å leve slik vi gjør, med utnytting av dyr som en premiss. Det er det samme som skjer når vi bygger opp forsvar for å tåle å se at noen er så fattige at de må tigge, mens andre slenger penger rundt seg. Skulle man virkelig ta innover seg hvordan dyr opplever det de utsettes for, velter man om på verdensbildet. Når man ser på hunder hvordan de er i stand til å merke stemninger, hvor finstemt de mottar våre og hverandres følelser – tror jeg til og med en slik hverdagslig observasjon kan virke svært truende på enkelte, fordi det risikerer å gi innsikt om hvem dyrene egentlig er.

– Hva betyr det for deg å respektere dyr?

«Når man klarer å holde dyr i bur, stenger man ute viten om at de har mye av det samme vesenet som oss selv.»

– Jeg ville aldri sette et dyr i bur. Jeg synes det vitner om en dyp mangel på innsikt om at det dyret man ser foran seg har samme frihetslengsel som man selv ville hatt, at det er like ekkelt for dyret å sitte i et bur som det ville vært for en selv. Når man klarer å holde dyr i bur, stenger man ute viten om at de har mye av det samme vesenet som oss selv. Man innbilder seg at vi er så forskjellige. Men hvis du slipper de tankene, ser du mye mer. Jeg har stor respekt for forskere som har brukt år av sitt liv på å leve tett innpå dyr for å få vite hvordan det virkelig er å være dem – for eksempel de kvinnelige forskerne som studerte primater. De har sluppet fri fra fordommene og lever med virkelig nysgjerrighet, og de har gitt oss mye av den kunnskapen vi i dag har om andre tenkende vesener. Når det er gått 300 år til, har vi kanskje tatt innover oss så mye av denne kunnskapen at vi vil se tilbake på vår tid som skammens lange periode.

– Du har skrevet mye om rasisme og kjønnsdiskriminering – ser du på artsdiskriminering som en del av den samme tradisjonen?

– Ja, samtidig som jeg tror at menneskers diskriminering av dyr er langt mer rotfestet. Mange som reagerer på urettferdighet mennesker imellom, ser på det som en selvfølge at dyr skal betraktes som mindreverdige. Man får den holdningen tutet i ørene allerede på skolebenken. Da døtrene mine var små, kom de en dag hjem fra skolen og sa: ”Mamma, læreren vår sier at dyr ikke kan tenke!” Det var så opprørende at jeg fikk lyst til å stille opp på skolen og si at den slags indoktrinering vil jeg ikke at mine barn skal utsettes for. Vi vet at dyr tenker og føler – men barna læres opp til å tro på gamle fordommer.

– Bør dyr ha rettigheter?

«Det dyret man ser foran seg har samme frihetslengsel som man selv ville hatt, at det er like ekkelt for dyret å sitte i et bur som det ville vært for en selv.»

– I aller høyeste grad, men selv om lovverk er viktig, stikker selve diskrimineringen av dyr dypere. Tankegangen bak dyreparker, for eksempel, at vi for vår muntrasjons skyld skal ha lov til å dra et sted for å stå og se på en sjiraff en stund. Det er egentlig helt på linje med at man på slutten av 1700 -tallet kunne legge søndagsturen til psykiatriske sykehus, for å stå og peke og glane, før man spiste nistematen. Da barna mine var små forklarte jeg dem at det ikke er barneunderholdning å se på innesperrede dyr. Hvis barn ikke venner seg til å se dyr i bur som en selvfølge, får de fort et annet syn på dyr.

– Barneboken Sitronsol handler om to jenter som redder et lam fra slakt…

– Forholdet til dyr er et tema barn er opptatt av. I en surrealistisk scene fra en bok jeg tenkte på, bestiller en av personene kylling, og får servert små levende kyllinger på tallerkenen. Det er en scene man blir sjokkert av, men det er jo dette vi gjør hele tiden. Hvis du peker på et lam og forteller et barn ”den der skal vi spise etterpå”, er barnets umiddelbare reaksjon at de tror de voksne er blitt gale… Blant unge mennesker, som ikke har bygd opp forsvarsmekanismene ennå, er tanken om å ikke spise dyr veldig nær. Jeg sluttet å spise dyr da jeg var 17 år, og jeg forsøker å leve som vegetarianer. En grunn er respekt for dyr, men en annen er, som Leonardo da Vinci formulerte det, at jeg synes ”legemet ikke skal være en gravplass for døde dyr”. Tanken om at det å spise andre døde vesener ikke er det beste mennesker kan gjøre, har jo eksistert lenge.

– Snart skal vi få en ny lov som heter ”dyrevelferdsloven” – får ordet en til å tro at dyr har det bra i Norge?

– Nei, jeg synes det ordet er tømt for mening… Dyr har krav på beskyttelse mot overgrep, og rett til et fullverdig liv.

– Hvordan tror du best man kan formidle respekt for dyr?

– Jeg tror at en del av det å få forståelse for dyr handler om nysgjerrighet og glede. Det er viktig å påpeke overgrep – men man må i tillegg skape en positiv oppmerksomhet rundt dyrene som individer og deres opplevelser.

«Hvis du peker på et lam og forteller et barn at den der skal vi spise etterpå, er barnets umiddelbare reaksjon at de tror de voksne er blitt gale…»

– En forsker kan ha hund som familiedyr hjemme, men samtidig utfører forsøk på hunder i jobben – er det mulig å trenge igjennom vår evne til å dele opp hodet i adskilte ”rom” på denne måten?

– Man må tenke at det er håp. Som forfatter har jeg alltid et håp om kommunikasjon – jeg tror veldig på formidling, og at den som formidler noe med glød kan klare å fange andre. Men en ting er å skape forståelse – en annen er de store strukturene som bygger på utnytting.

– Det er hardere å rive seg løs fra vaner bygget på utnytting enn å bli fascinert av dyr?

– Hver gang det kommer en farlig kjøttsykdom, får man se alle de groteske slakteri-bildene som man skjermes fra ellers. Men så får man også diskusjonene og ramaskrikene – ”skal vi ikke kunne spise kjøtt!?”. ”So what?” tenker jeg, vi kan organisere oss på en annen måte, vi kan leve uten det der. Det er ikke egentlig en moralistisk tankegang, det er en veldig nøktern tankegang.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.