Men fotografen tar ikke hintet, før han oppdager årsaken til uroen: en hai av det store slaget som nærmer seg målbevisst. Delfinene tyr da til en annen taktikk; de svømmer rett mot haien og dasker til det mange ganger større dyret med halene sine for å drive det bort. To små delfiner er imidlertid ikke nok til å holde en stor hai på avstand. Det ser ut som haien vil vinne, da plutselig seks andre delfiner dukker opp – fem av samme art og en av en annen art. Haien må til slutt snu og lar fotografen være i fred.
Hva fikk disse smilende undervannsvesenene til å risikere liv og helse for å redde en merkelig, langlemmet fremmed? Hvordan tenkte de? Hva følte de? Eller var det kanskje Descartes´ urverksmaskineri som sa «klikk»?
«En biolog som får seg til å se på dyr som annet enn objekter som reagerer på stimuli med bestemte adferdsmønster, risikerer å bli ledd ut.»
Det er nå ca. 300 år siden filosofen med en lidenskapelig trang til å rettferdiggjøre grusomhet, René Descartes, ytret sine skjebnesvangre ord: «Dyr er ikke annet enn maskiner. De føler hverken glede eller smerte, eller noe annet. Selv om de skriker når man skjærer i dem med kniv, betyr ikke det at de føler smerte i slike situasjoner. De blir styrt av de samme prinsippene som et urverk, og hvis deres bevegelser er mer innviklet enn bevegelsene i en klokke, så er det fordi uret er en maskin laget av mennesker, mens dyr er uendelig mer innviklede maskiner laget av Gud.» Hans mekanistiske dyresyn ga et velkomment alibi for tidens viviseksjonister, som da var i en ekspansjonsfase. Men Descartes´ ord har fått en skremmende stor betydning lenge etter hans egen tid; for er det ikke nettopp på disse skammens ord at vi har bygget alibiet til dagens industrielle husdyrhold, dyreunderholdningsindustri, dyreforskning, masseproduksjon og innesperring av dyr til alle tenkelige formål?
Tradisjonens tvangstrøye
Det har ikke vært god vitenskapelig tone å snakke om dyrs tanker og følelser. En biolog som får seg til å se på dyr som annet enn «objekter som reagerer på stimuli med bestemte adferdsmønster», risikerer å bli ledd ut. Lenge har mange forskere hevdet at dyr reagerer først og fremst ut fra «instinkt». Men hva er instinkt? Rent bortsett fra at det har blitt sett på som mindreverdig i forhold til menneskets fornufts- og følelsesliv, har man ikke alltid vært så nøye med definisjonen. Forståelig nok, for instinkt er vanskelig å få et begrep om hvis man skal se det som et fastspikret dataprogram for adferd, uavhengig av miljøpåvirkning og dyrets egne resonnementer og følelsestilstander.
«Dyr er ikke annet enn maskiner. De føler hverken glede eller smerte, eller noe annet. Selv om de skriker når man skjærer i dem med kniv, betyr ikke det at de føler smerte i slike situasjoner.»
– Descartes
Mange forskere har helt utelatt følelser og tankevirksomhet som en mulig forklaring på dyrs adferd. En innflytelsesrik adferdsforsker, Morgan, formulerte følgende «lov» i 1896: «En hendelse må ikke tolkes som et resultat av høyere psykisk aktivitet hvis den kan tolkes som resultat av en aktivitet som står lavere på den psykologiske skalaen.» Dette ble i mange tilfeller tolket dithen at dyrs adferd per definisjon var resultat av «lavere» psykisk aktivitet. Man satte først et skarpt skille mellom instinkt versus menneskelig fornuft. Etterhvert som man måtte innrømme at også dyr kunne oppføre seg «fornuftig», kom nye vitenskapelige begreper og båser til: «fiksert handlingsmønster», «pregning», «habituering», «klassisk kondisjonering», «operant kondisjonering» og «imitasjon». Det alle forklaringsmodellene har til felles er at de plasserer dyrs adferd innenfor vitenskapelige rammer som forklarer «fornuftig adferd» uten å tillegge dyrene det man ville reservere som «menneskelige» egenskaper.
Mye av forskningen på dyrs mentale kapasitet var slett ikke til nytte for dyrene. Tvert i mot ble de utsatt for de mest stressende og lidelsesfulle psykologiske forsøk. Og informasjonen fra forsøkene ble tolket på en måte som kunne brukes til å bygge muren mellom menneske og dyr høyere og sterkere.
Det paradoksale er at nettopp flere av de klareste bevisene for at dyrenes sjelsliv er i slekt med vårt eget, har forekommet innenfor laboratoriets vegger. Men hendelsenes fulle betydning har ofte gått upåaktet hen for forskerne. Forsøksapene som heller sulter i dagevis enn å utsette aper i naboburene for elektriske sjokk, burde få dyreforskerne til å rødme av skam. Isteden har de skrevet side opp og side ned om hvordan dyrene etterhvert utviser ønsket adferd (gjøre andre vondt) når behovet for forsterkende stimuli (livsnødvendig mat) øker.
Dyrene får lov til å føle og tenke igjen
De siste årene har man innsett at det sterke skillet mellom instinkt og miljøpåvirket læring er et kunstig skille. Isteden snakkes det om åpne og lukkede utviklingsprogrammer – mer eller mindre mulighet for å påvirke en medfødt tendens. F.eks. har fugler en medfødt tendens til å lære sang, slik mennesker har en medfødt tendens til språk. Men hvordan sangen blir, bestemmes både av læring fra eldre fugler og individuell improvisasjon. På samme måte kan trekkfugler bli født med en evne til å lære spesielle stjernemønster – men de lærer av andre og av egen erfaring, og kan om nødvendig lære andre mønster enn det som forventes. Og som mennesker gjør, bruker fuglene det de erfarer til å hanskes med situasjoner der de måtte ha gitt opp hvis de var styrt av et fastspikret «instinktprogram».
«Hvis f.eks. sjimpanser skulle handle kun etter faste og ferdiglagde adferdsmønstre, ville de trenge en langt større hjerne for å vise den fleksibilitet og evne til å løse problemer som de innehar.»
Også evolusjonsteorien som har blitt sentral i biologien, understøtter dyrs og menneskers mentale slektskap. Hvor skulle vi ha arvet våre egenskaper fra – også tankevirksomhet og følelser – om ikke fra en felles opprinnelse? Følelsene og stemningene, de vi ofte fremhever som unikt menneskelige, står her i en særstilling: De er lokalisert i den eldste delen av hjernen – som også kalles «reptilhjernen» – fordi den er felles for de fleste virveldyr. «Fornuftig» tankegang på sin side er mye mer biologisk økonomisk enn uforanderlig «instinkt»: Hvis f.eks. sjimpanser skulle handle kun etter faste og «ferdiglagde»adferdsmønstre, ville de trenge en langt større hjerne for å vise den fleksibilitet og evne til å løse problemer som de innehar. Det er mye mer hensiktsmessig å kunne koble informasjon, huske erfaringer, resonnere ut fra lærdom og situasjon – d.v.s. tenke selv. Og tenke selv gjorde nettopp sjimpansen Dandy i Wiscosin primatsenter når han foran resten av flokken latet som han ikke ante hvor dyrepasserne hadde gjemt en frukt, selv om det ble gjort i hans påsyn. Den påtatte uvitenheten varte til natten når flokken sov; da var Dandy fortsatt lys våken og gikk for å grave opp sin skjulte skatt.
Til og med dyr som ikke ligner oss selv, har evnen til å bruke lærdom; bier som har funnet et bra nektarsted, utfører en dans sammen med de andre biene. Dansen forteller biene hvor stedet er, ved hjelp av berøring, lukt og ikke minst dansens mønster. Biene danner seg et mentalt kart av stedets plassering fra kuben ut fra danseretningens forhold til solen.
«Når Goodall beskriver sjimpansenes forhold til hverandre; hvordan de samarbeider, hvordan de bruker sine redskaper og hvordan de leker med og underviser sine barn, blir det absurd å snakke om «stimuli» og «respons» alene.»
I det siste har adferdsforskningen begynt å innse dette, og åpnet for en mer helhetlig tilnærmingsmåte. Det er kommet en ny generasjon forskere; forskere som oppsøker dyrene i deres egne naturlige miljøer, forskere som ikke er flaue over å ha kjærlighet og ærefrykt for medskapninger som drivkraft: Jane Goodalls arbeid med sjimpanser i Gombe, forskere som har studert fjellgorillaene og delfin- og hvalforskere, er noen eksempler. I kjølvannet av disse feltforskerne begynner en «ny» disiplin å bli anerkjent: Kognitiv etologi – læren om dyrs tankevirksomhet og følelsesliv. Når Goodall beskriver sjimpansenes forhold til hverandre; hvordan de samarbeider, hvordan de bruker sine redskaper og hvordan de leker med og underviser sine barn, blir det absurd å snakke om «stimuli» og «respons» alene. Isteden beskriver hun et helhetlig bilde av hvordan et sjimpanseliv arter seg med all den kompleksitet det innebærer. Fortsatt sett ut fra et menneskes øye – men et mye videre sådant.
Selvfølgelig kan også den kognitive etologien føres på vidvanke av dyreforsøks-programmerte forskere som bringer dyrene inn i kunstige miljøer, og setter forskningen med dem foran individenes egenverdi: Forskere som f.eks. stenger duer inne i bur og lar dem klassifisere malerier av Monet og Renoir til sine dagers ende… Men det blir stadig vanskeligere for forskerne å lukke øynene for dyrenes behov, deres gleder og sorger, når forskningen nettopp gjelder dyrenes tanker og emosjoner.
«Hvordan kan man unngå å innse at et slikt dyr, og for den saks skyld også alle andre dyr, burde få leve ut sin natur i et stimulerende miljø?»
Laboratoriegorillaen Koko, som hadde lært det amerikanske tegnspråket, fikk se et bilde av en hest med seletøy og bitt i munnen. Hun pekte på bildet og «sa»: «Hest trist». «Hvorfor?» spurte forskerne. «Tenner», svarte Koko. Hvordan kan man unngå å få respekt for et dyr som greier å sette seg inn i situasjonen til et dyr av en annen art, og kommunisere det til et dyr av en tredje art på dennes språk? Hvordan kan man unngå å innse at et slikt dyr, og for den saks skyld også alle andre dyr, burde få leve ut sin natur i et stimulerende miljø? Det ser ut som om vi mennesker må ha alt inn med teskje. Som om vi ikke tror noe før vi får se det i laboratoriet. Det er å håpe at vi snart har sett nok i laboratoriet – nok til å tro dyrene når de kommuniserer med oss på sitt, og ikke på vårt, språk.
Problemer og muligheter
Kognitiv etologi står imidlertid overfor en del problemer som vitenskap. For eksempel har det vært ansett som en forskningsmessig dødssynd å fremføre anekdotisk bevis – d.v.s. trekke slutninger fra spesielle enkelthendelser. Kan ikke et resultat frembringes i et eksperiment av en annen forsker enn den som først presenterte det, eksisterer det ikke. Dette prinsippet kan være vel og bra når man studerer fysikk og kjemi. Men følelser lar seg ikke nødvendigvis gjentas skjematisk. Hvis et menneske kun forelsker seg én gang, og virker ute av stand til å forelske seg igjen i noen annen, beskrives det som sterke følelser og «evig» kjærlighet. Hvis en tispe viser tegn som klart kan tolkes som forelskelse når den blir presentert for én hanhund, men ingen andre hanhunder, så vil det sannsynligvis tolkes dithen at hunder ikke kan forelske seg i det hele tatt…
Kognitiv etologi krever en annen måte å drive vitenskap på. Det kreves at man tar hensyn til enkelthendelsene, at man også tar hensyn til det man ikke umiddelbart forstår eller greier å presse inn i en tidligere kjent «adferdsmodell».
Det er således en krevende vitenskap: Forskeren skal beskrive på «godt» og «ondt» oppførsel og liv til dyr av en annen art. Dyr man får et personlig forhold til. Dyr man ikke alltid forstår. Kognitiv etologi er også en vitenskap som åpner vyer: Det kan åpne øynene våre for at dyrenes verden er rikere enn vi tror. Rikere enn at vi kan få vite alt. Men det gir samtidig håp om at vi bedre kan greie å kommunisere med og forstå våre medskapninger. Og kanskje ta mer hensyn.
«Kognitiv etologi krever en annen måte å drive vitenskap på. Det kreves at man tar hensyn til enkelthendelsene, at man også tar hensyn til det man ikke umiddelbart forstår eller greier å presse inn i en tidligere kjent adferdsmodell.»
Et eksempel på «anekdotisk bevis» som er vanskelig både å forklare og bortforklare, ble filmet av en turist i en nasjonalpark: En antilope er i ferd med å bli dratt under vann av en krokodille, da en neshornku dundrer ut av buskene og rett på krokodillen som må slippe taket. Neshornet dytter så antilopen ut av vannet, og oppmuntrer den flere ganger til å reise seg ved å støtte den forsiktig med mulen. Historien forteller oss ikke at neshornet er mer moralsk en krokodillen. Men det forteller oss at dyr er mer sammensatte enn vi i all hovmodighet har innbilt oss selv. Det forteller oss at vi ikke har monopol på følelser, tanker og sinn. Det minner oss om at fuglene synger selv om den døve ikke kan høre dem.
Og om at vi ikke lenger må vende det døve øret til når våre medskapninger i fangenskap prøver å kommunisere sin elendighet på et språk vi burde anstrenge oss mer for å skjønne.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- BBC wildlife; «Animal Behavior», Drickamer, Vessey og Meikle, WCB, 1996
- «Den ensomme apen», Bergljot Børresen, Gyldendal, 1996
- Newsweek 01.11.1993.