Stueren vold?

Sammenhengen mellom ulovlig mishandling av dyr og vold mot mennesker har vært kjent for politiet i USA siden 1970-tallet. I en rekke andre land, inkludert vårt naboland Sverige, har også rettsvesenet tatt innover seg at vold mot dyr er et signal som bør tas på alvor.

I en nylig Brennpunkt-dokumentar fikk vi se hvordan politiet i Sverige jobbet for å få tak i en person som hadde drept og mishandlet flere katter – og, som det skulle vise seg, også hadde tanker om vold mot kvinner. Parallelt fulgte man norsk politi mens de ikke løftet en finger for å få tak i personer som hadde begått grov vold mot dyr. At det kunne være en sammenheng mellom vold mot dyr, som de overser, og vold mot mennesker, virket fremmed for politi-representantene som uttalte seg.

Det er et gjennombrudd at man, også i Norge, setter fokus på at det å påføre dyr lidelse ikke er «rampestreker», men vold i ordets rette forstand – og et signal om at den som utfører det kan ha kortere vei til vold også mot sine medmennesker.

«Moralskt dilemma»

Vold mot dyr handler om å skru av empatien (eller ikke ha utviklet den) overfor et annet følende vesen. Det er alvorlig i seg selv. «Empati er en grunnleggende del av vår natur, i så stor grad at alle som ser ut til å mangle det slår oss som farlige eller mentalt syke», skriver psykologiprofessor Frans de Waal. Vi har et «instinkt for empati», ifølge de Waal; nevrobiologer har funnet at om man presenterer et moralsk dilemma for et menneske og ser hva som skjer i hjernen, så aktiveres de eldste hjernedelene. Empati er en grunnleggende reaksjon i møte med andre – også i møte med andre arter.

Men hvis empati med dyr er en egenskap som ligger dypt i oss, hvorfor behandler vi ofte dyr så dårlig?

Vold mot dyr er ikke bare noe som foregår ulovlig. Vold mot dyr er også en akseptert del av vårt samfunn. Dyr utnyttes for en rekke ulike formål – vi overser deres interesser, bagatelliserer deres uttrykk for lidelse og aksepterer systematisert vold mot dyr. Vi har et utall tradisjoner og vaner som er egnet til å svekke en eventuell naturlig empati med dyr. Vi lærer å utnytte visse dyr og mislike andre, vi lærer at visse dyr ikke har de samme evnene til å føle og tenke som andre dyr, og vi lærer at dyrs interesser skal vike for våre. Denne institusjonaliserte volden mot dyr omgir oss på mange kanter.

Et skremmende paradoks for veterinærstudenter

En prosess der empatien med dyr avlæres gjennom akseptert påføring av smerte og død, er når studenter utsettes for dyreforsøk i undervisningen. Undersøkelser av studenter som deltar i dyreforsøk og disseksjon av dyr, viser at omtanken for dyr endres dramatisk. Studier viser at veterinærstudenter ikke blir mer, men mindre empatiske etter hvert som undervisningen skrider frem. De blir også dårligere til å gjenkjenne og respondere på smerte hos dyr desto mer de studerer. Et skremmende paradoks, siden de fleste som begynner på et slikt studium har en interesse nettopp for å hjelpe dyr. Undervisningssituasjonen setter studentene i situasjoner der dyr ikke blir tatt hensyn til. Aksepten av dyrenes lidelse blir en del av systemet man tilpasser seg.

De fleste mennesker eksponeres for en form for akseptert vold mot dyr, og forventes å godta det. Og der den kriminelle volden mot dyr fremstår som mer skremmende, uforståelig og med ofre som ikke var ment å utsettes for lidelse, blir den institusjonaliserte volden mot dyr en del av det normale.

Men også overgrep som aksepteres av et samfunn, gjør noe med vår evne til empati. Og også den institusjonaliserte volden gjør vondt for den som er offer for den.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 24.10.2013