Skjeldal på avveie

BTs kommentator Gudmund Skjeldal prøver 25.3 å fortelle leseren at «dyr bare er dyr» og at rettssystemet ikke skal ta dyremishandling på større alvor enn det null-punktet det hittil har ligget på. Samtidig ber han NOAH «bruka alle sine emosjonelle krefter på opplysning». Det er uklart hva «emosjonelle krefter» er, men det må være de Skjeldal har sluppet løs – for innlegget består for det meste av hersketeknikker og er langt ifra faktabasert. Ikke desto mindre bidrar NOAH gjerne med opplysning: 

Dyrs lidelse

Dyr er på samme måte som oss utstyrt med et nervesystem som oppfatter lidelse og behag med stor variasjon og dybde. Forskere har de seneste tiårene presentert et stort materiale om dyrs evner og behov – deres sorg, rettferdighetssans, evne til planlegging og en rekke andre egenskaper som vi har trodd oss å ha monopol på. Den verdenskjente etologiproffessoren Marc Bekoff sier: «Vi tillegger ikke dyrene noe som kun er menneskelig, men vi identifiserer fellestrekk.» Veterinærmedisinen på sin side har i årevis bygget på det harde faktum at dyrs nervesystem er i stand til å oppfatte smerte. Det er ganske enkelt ikke vitenskapelig belegg for å nedvurdere dyrs opplevelser. Så når en veterinær beskriver en druknende hunds opplevelser som «sterk dødsangst, mykje stress, og stor smerte» er ikke det noe å gjøre seg lystig over, slik Skjeldal prøver – det er rene fakta, enten man liker det eller ikke.

Skjeldal liker det tydeligvis ikke – erkjennelse av dyrs reelle smerteopplevelse som følge av kriminell vold blir beskrevet som «føleri» og «rettsfølelse på avveie». Men i dette spørsmålet er det han selv som er på avveie. 

Kriminalitet mot dyr og mennesker

Det er god grunn til å ta kriminalitet mot dyr på alvor – av hensyn til dyrene og av hensyn til samfunnet. Forskning viser at 63% av voldsdømte tidligere har begått voldelige handlinger mot dyr, det samme gjelder 48% av de som soner for voldtekt, 46% av de som soner for seksualiserte drap og 30 % av de som soner for barnemishandling. Tallene for både ikke-kriminelle og for de som soner for annet enn vold er vesentlig lavere. I 2014 oppgraderte FBI vold mot dyr til «kategori A kriminalitet». I Norge har grov vold mot dyr oftest blitt henlagt eller straffet med bøter som for mindre skadeverk og nasking. Når norsk politi nå tar denne type forbrytelser på større alvor er det med en solid vitenskapelig bakgrunn som Skjeldal tydeligvis ikke kjenner til. 

Hundedrukningssaken som Skjeldal beskriver, er den første dommen i norsk historie som signaliserer at vold mot dyr er mer alvorlig enn mildt skadeverk ved at domfelte fikk 6 måneders fengsel. Skjeldal opprøres over dette, og mener at NOAH anmeldte «utan å kjenna saka i detaljar eller mogelege formildande omstende». Det er talende at Skjeldal også siterer gjerningsmannens beskrivelse av egen handling som «human». Faktum er at NOAH kjente saken svært godt, og omstendighetene var langt fra formildende – noe rettens konklusjon bekrefter.

Skjeldals innlegg fremstår oppsummert som et utrop i frustrasjon over at dyr i stadig større grad respekteres for det de faktisk er. «Kan ein forstå dyr ved å bruka evna vår til innleving?», spør han. Man kommer i alle fall lengre med å prøve enn å ikke gjøre det. Og går det ikke å mobilisere medfølelsen, så bruk gjerne vitenskapen. Konklusjonen blir faktisk den samme.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Bergens Tidene 28.03.15