På kant med Kant

I stedet tar vi snarveien gjennom det etiske konglomerat, og løser de etiske problemene ved å handle i overensstemmelse med de retningslinjer for atferd som er herskende i vårt miljø. Vi svelger tvilen og rettferdiggjør våre handlinger ved å vise til at «alle andre» ville gjort det samme i vår situasjon.

Men det er ikke alltid tvilen lar seg svelge. Denne tvilen er vår samvittighets talsmann, en slags innebygd verdialarm som går av hver gang vi stilles overfor vanskelige valg. I slike situasjoner er det ikke etisk holdbart å handle som vi gjør fordi «alle andre» gjør det, eller fordi vi har mest lyst til det, eller fordi bibelen eller en moralsk autoritet (f.eks. Gud) sier at vi skal det. Vi må selv stå til ansvar for våre handlinger, vi må selv danne en så ideell moralsk vurdering som mulig.

Med dette som utgangspunkt søkte jeg i mitt hovedfagsarbeide som arkitektstudent å komme frem til et svar på hvorvidt det er etisk akseptabelt å stille ut levende vesener for undervisningens, underholdningens og bevaringens skyld. I det følgende har jeg plukket ut fragmenter av mitt teoretiske arbeide.

Menneskets forhold til dyrene

Det moderne mennesket står i et eldgammelt og uløselig avhengighetsforhold til dyreverdenen. Dyrene bidrar både direkte og indirekte til å skaffe oss vårt daglige livsgrunnlag; direkte bl.a. ved at de gir oss produkter som kjøtt, melk, egg, skinn etc. og indirekte ved at de skaper næringsvirksomhet og et stort antall arbeidsplasser. Vi trenger dyrene for å overleve.

«For mange dyr var og er mennesket dets største fiende. Dyrenes nåværende avhengighet er et produkt av vår oppfinnsomhet og egoisme.»

Men avhengighetsforholdet er i stor grad gjensidig. Ettersom vi har fjernet dyrene fra sine naturlige leveområder og overført dem til nye, kunstige miljøer hvor de ikke har mulighet til å klare seg selv, har de blitt fullstendig avhengige av sine menneskelige oppassere for å overleve. Til tross for denne gjensidige avhengigheten mellom mennesker og dyr, er dette forholdet skjevt og unaturlig. Dette fordi det er skapt av og for mennesket. Dyrene var ikke opprinnelig avhengige av mennekser for å overleve; snarere tvert imot. For mange dyr var og er mennesket dets største fiende. Dyrenes nåværende avhengighet er et produkt av vår oppfinnsomhet og egoisme.

Menneskets forhold til dyrene er preget av en «ta-mentalitet», hvor vi med en selvsagt mine forsyner oss av de av jordens goder som vi har lyst på. Det er en dypt inngrodd overbevisning blant folk flest om at vi, på grunn av at vi er mennesker, har en slags selvinnlysende rett til å benytte oss av jordens øvrige levende vesener etter vårt eget forgodtbefinnende. Årsaken til denne så dypt forankrede suverenitetsfølelsen blant oss mennesker, ligger skjult i vår historisk-religiøse arv.

Bevissthet

For å rettferdiggjøre det totale maktmisbruket av dyrene, har mennesker til alle tider kommet med standhaftige påstander om dyrs bevissthet – eller mangel på sådanne. Det har f.eks. blitt hevdet (og blir det fremdeles) at dyrene ikke vet hva som er best for dem, og derfor må tas hånd om av mennesker; eller at det dyrene ikke har opplevd, kan de ikke vite noe om, og det de ikke vet har de ikke vondt av. I mer ekstreme tilfeller har det blitt hevdet at dyr ikke kan føle smerte, eller noe annet for den saks skyld, – at de er totalt ubevisste og nærmest for maskiner å regne.

«Årsaken til denne så dypt forankrede suverenitetsfølelsen blant oss mennesker, ligger skjult i vår historisk-religiøse arv.»

At dyrene er sansebevisste, d.v.s. at de kan føle helt elementære sansefornemmelser som sult, kulde, lyd, smerte o.s.v., er det ingen som tviler på lenger. Det hersker også bred enighet om at i alle fall pattedyr (på et år eller mer) kan lære å tilpasse seg omgivelsene ved innsikt eller viten. Dette innebærer for det første at dyr har evnen til å tenke, for det er ikke mulig å ha innsikt eller viten om noe, uten å benytte seg av tankevirksomhet. Videre er det stor enighet om at dyr har hukommelse, de kan benytte seg av tidligere erfaringer i nye, uprøvede situasjoner. Dette innebærer at de kan gjenkjenne gjenstander, individer, tilstander etc. i omgivelsene, hvilket igjen innebærer at de har evnen til å abstrahere fra individuelle tilfeller og forme generelle konsepter om disse gjenstandene, individene etc.

Man mener også at dyr har evnen til å foreta valg, at de kan handle i nuet med en intensjon om å oppnå noe i fremtiden, hvilket innebærer at det handlende dyret har tro eller forventninger til det som vil inntreffe i fremtiden. Disse dyrene innehar m.a.o. en rekke mentale ferdigheter som på mange måter tilsvarer menneskelige sådanne. Den mentale forskjellen som eksisterer mellom mennesker og dyr, er derfor av grad og ikke av vesen.

Dyrenes velferd

Dyr er selvstendige i den betydning at de kan handle for å tilfredsstille sine ønsker eller preferanser. Et aspekt ved dyrenes velferd er derfor den grad av selvstendighet de får muligheten til å utøve.

For at et individ som potensielt sett kan leve godt, faktisk skal ha en realistisk sjanse til å gjøre så, er det en forutsetning at visse grunnleggende krav eller behov blir møtt. For alle levende vesener består disse kravene i første rekke av de primære biologiske behovene for ernæring, vann, hvile og beskyttelse eller ly mot vær og vind. I tillegg kommer de sosiale og psykiske behov, bl.a. behovene for trygghet, samvær med artsfeller, frihet osv. Det er like viktig for et indivduelt dyr som for et individuelt menneske å få disse behovene tilfredsstilt, dersom vedkommende individ skal kunne få et godt liv.@

«At dyrene er sansebevisste, d.v.s. at de kan føle helt elementære sansefornemmelser som sult, kulde, lyd, smerte o.s.v., er det ingen som tviler på lenger.»

Individer kan skades på måter som hverken medfører smerte eller lidelse. Slik skade er det man kaller berøvelse av de fordeler som muliggjør eller øker sjansene for et individ til å oppnå et optimalt liv. I den grad et individ blir frarøvet retten og muligheten til å handle i samsvar med sine interesser, i den grad blir dette individet påført en prima facie skade.

Offeret for denne urett behøver ikke å være klar over skaden for at den skal være et faktum.

Døden

Ettersom skader kan fortone seg som berøvelser, er det logisk hvorfor døden er en ulempe, hvis og når den er det. Døden er den endelige og ugjenkallelige ulempe fordi den er det endelige og ugjenkallelige tap. Én gang død, alltid død. Dette er sant uavhengig av om døden fremtrer raskt og smertefritt eller langsomt og smertefullt. En fremskyndet og for tidlig død er en umiddelbar skade mot offeret, enten dette er et menneske eller dyr, helt uavhengig av hvorvidt offeret er klar over sin egen dødelighet og derfor også uavhengig av hvorvidt offeret har et ønske om å fortsette å leve (fremfor å dø). Det er en skade mot offeret, fordi det ikke er i individets interesse å dø. Alt liv streber etter overlevelse, bevisst eller ubevisst. Her er det ingen forskjell på mennesker og dyr.

Hva er etikk?

I Aschenhoug og Gyldendals «Store Norske» skilles det mellom begrepene «etikk» og «moral»:

«Moralen er de meninger om det gode og riktige, det tillatelige og det forkastelige som man legger til grunn når man vil styre sin egen og bedømme andres livsførsel. Etikken er den mer eller mindre systematiske refleksjon om egen og andres moral. Etikken kan da sies å være moralens teori» (s. 480)

Et etisk problem er et problem som oppstår i forbindelse med de beslutninger eller valg vi foretar i anledning hvordan vi skal og/eller bør handle, for at handlingen skal være moralsk uklanderlig. Som regel finnes det en rekke handlingsalternativer å velge mellom, og nettopp derfor kan problemet med «valgets kvaler» oppstå.

Hva som motiverer menneskene til å handle som de gjør, skyldes en rekke ulike faktorer. Et av de klassiske spørsmålene, problemet om viljens frihet, berører nettopp dette feltet. Deterministene hevder at alle våre tanker og handlinger er bestemt av arven fra våre foreldre, fra oppdragelsen vi har fått, fra miljøet vi har vokst opp i; kort sagt: alle nåtidige hendelser kan tilbakeføres til ting som tidligere har funnet sted. Mennesket har ingen fri vilje.

Dersom deterministene har rett, ken det vanskelig snakkes om rett eller gal atferd, eller om brudd på etiske normer og retningslinjer. Er man predestinert til å handle som man gjør, omtrent som en viljeløs robot, kan man ikke holdes ansvarlig for sine handlinger.

«Vanligvis regnes normale voksne mennesker som moralske agenter, mens spedbarn, barn og psykisk tilbakestående mennesker i alle aldre regnes for å tilhøre den andre gruppen. Også en del dyr regnes for å være moralske pasienter.»

Indeterministene stiller seg på den motsatte ytterfløy. De hevder at mennesket er utstyrt med en fri vilje og at alle handlinger er et resultat av denne viljens frihet. Relative indeterminister inntar en posisjon mellom de to ytterfløyene. De hevder at mennesket har en fri vilje, men at arv, miljø og oppdragelse setter en ramme rundt viljens frihet. Påvirkningen utenfra er som en skygge man ikke kan løpe i fra. Både rettsvesen og samfunnsliv for øvrig bygger på dette synet.

Ifølge den relative indeterminisme kan man skille mellom de mennesker som har moralske forpliktelser, såkalte «moralske agenter», og de som ikke har det, såkalte «moralske pasienter». Vanligvis regnes normale voksne mennesker som moralske agenter, mens spedbarn, barn og psykisk tilbakestående mennesker i alle aldre regnes for å tilhøre den andre gruppen. Også en del dyr regnes for å være moralske pasienter.

Etiske teorier

En etisk teori søker å skape fullstendig orden over den etiske tenkning ved å gi utfyllende og gyldig veiledning til alle moralske agenter. Målet med enhver etisk teori er å skape en best mulig tilværelse for alle medlemmene av det moralske samfunn. Problemene i verden kan ofte synes å oppstå p.g.a. ulikt verdisyn, interessekonflikter osv. Det enhver etisk teori streber etter, er derfor å samle så mange moralske agenter som overhodet mulig innenfor sine rammer. Jo flere moralske agenter som støtter seg til den samme etiske overbevisning, og samvittighetsfullt forholder seg til denne, jo færre vil problemene som oppstår mellom dem være.

«Problemene i verden kan ofte synes å oppstå p.g.a. ulikt verdisyn, interessekonflikter osv. Det enhver etisk teori streber etter, er derfor å samle så mange moralske agenter som overhodet mulig innenfor sine rammer.»

Men det er uhyre vanskelig, om ikke umulig, for en etisk teori å oppnå full støtte. Dette fordi det finnes så mange konkurrerende etiske teorier, og så mange ulike mennesker med enda flere ulike meninger.

Felles for enhver etisk teori er at den har definert en ledsagende teori om hva som har verdi i seg selv. Ofte brukes «verdi i seg selv» synonymt med moralbegrepene «det gode» (det moralsk verdifulle) og «det rette» (plikten). Grovt sett deles de etiske teoriene inn i to grupper, henholdsvis konsekvensetiske teorier og regeletiske teorier.

Konsekvensetiske teorier

De konsekvensetiske teoriene påpeker at riktigheten eller feilaktigheten av det vi gjør utelukkende avhenger av konsekvensene. Det finnes en del alternative konsekvensetiske teorier. Hvilken teori det dreier seg om, avhenger av hvilke konsekvenser det er snakk om og hvem sine konsekvenser det er man skal ta med i beregningen når man avgjør hvilken handling som er den beste.

Etisk egoisme eller rasjonell egoisme, som den også kalles, er en etisk teori med den overbevisning at det kun er konsekvensene for den handlende selv som er av direkte moralsk betydning. Hvordan den handlendes atferd påvirker andre individer enn ham/henne selv er uten moralsk betydning, med mindre dette igjen slår positivt eller negativt tilbake på den handlende.

«Etisk egoisme eller rasjonell egoisme, som den også kalles, er en etisk teori med den overbevisning at det kun er konsekvensene for den handlende selv som er av direkte moralsk betydning.»

Utilitarismen er en annen konsekvensetisk teori. Denne teorien hevder at konsekvensene for alle som påvirkes av handlingen er av direkte moralsk betydning. Utilitarismen mener at «det gode» er mer eller mindre det samme som det nyttige (av det latinske ordet «utilitas» som betyr «nyttig»). Nytteprinsippet avgjør dermed hva som er moralsk riktig, galt eller obligatorisk.

Regeletiske teorier

Deontologisk etiske (av det greske ordet «deontos» som betyr «det som er bindende» eller «plikt») og regeletiske teorier snur ofte om på forholdet mellom godhet og plikt. Disse teoriene tar utgangspunkt i moralbegrepet «det rette», og benekter at det som er moralsk rett, galt og obligatorisk kun avhenger av verdien på konsekvensene av våre handlinger, enten for den handlende selv eller for alle som berøres av handlingen. Noen pliktetiske teorier går til og med så langt som til å hevde at konsekvensene av en handling er fullstendig irrelevante i bedømmelsen av hvorvidt handlingen er moralsk riktig eller gal. Disse teoriene kalles gjerne for ekstreme deontologiske etikker, og den tyske filosofen Immannuel Kant (1724-1804) formulerte en morallov av nettopp denne typen.

Kants kategoriske imperativ

Kants moralfilosofi er basert på kravet om at man alltid skal handle av plikt og for plikt i henhold til regler som man er villig til å gjøre allment gyldige. Han kaller dette kravet for moralloven, og fordi denne loven uttrykker et påbud, kalles den også for det kategoriske imperativ. For å tydeliggjøre innholdet i moralloven, forsyner han den med flere alternative formuleringer;

«Jeg skal aldri gå frem anderledes enn slik at jeg også kan ville at den regel jeg handler etter, skal bli en allmenn lov»

«Du skal handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel»
(Tenkningens historie, Bind 2 s. 623)

«Kants moralfilosofi er basert på kravet om at man alltid skal handle av plikt og for plikt i henhold til regler som man er villig til å gjøre allment gyldige.»

Kant mener at mennesket har en absolutt verdi i seg selv, forut for og uavhengig av alt annet. Denne særegne verdien består i at vi er fornuftsvesener som ikke er fullstendig underkastet naturen og dens lover, slik som alle andre levende vesener. Vår verdighet består nettopp i at vi bestemmer over oss selv ved å formulere våre egne bindende lover. Vi er både lovgivende og lovlydende, og det er dette som gjør oss til tilregnelige personer som må stå til ansvar for våre handlinger.

Alle de vesener som ikke er selvlovgivende har ifølge Kant bare en relativ verdi og er derfor som ting å regne. Disse «tingene» er moralsk ubetydelige, de har ingen forpliktelser og heller ingen rettigheter.

Kant er ikke villig til å «senke» noe menneske ned på det nivået hvor pasientene befinner seg. Han mener at mennesket i kraft av å være menneske har verdi i seg selv, bestående av fornuft og prinsippet om viljens autonomi, dvs. selvlovgivning. Det faktum at ikke alle mennesker er fornuftsvesener, setter Kant i en mildt sagt vrien situasjon, og dette er med på å svekke hans filosofi.

«Dersom vi ikke behandler dyrene pent og humant, kan dette føre til at vi ved senere anledninger overfører våre inhumane handlinger på mennesker, og dette er moralsk forkastelig.»

Morallovens formuleringer taler derfor ikke menneskehetens sak, men snarere de moralske agenters sak, selv om det ikke var slik Kant opprinnelig ønsket det. Alle individer som ikke har verdi i seg selv (i Kants øyne tilsvarende alle dyr) står utenfor rekkevidden for direkte moralsk betydning. Det er derfor etisk akseptabelt å behandle disse individene som et middel alene, som om de er ting.

Men dette betyr ikke at vi kan behandle dem akkurat som det passer oss. Dyrenes natur har visse paralleller til menneskenes natur, sier han, og i de situasjoner hvor dyrenes handlinger ligner på menneskenes handlinger og springer ut av de samme prinsipper, har vi også forpliktelser overfor dyrene fordi vi dermed dyrker de korresponderende forpliktelsene vi har overfor menneskene. Dersom vi ikke behandler dyrene pent og humant, kan dette føre til at vi ved senere anledninger overfører våre inhumane handlinger på mennesker, og dette er moralsk forkastelig.

Rettighetsteorien

Rettighetsteorien søker å vise at grunnen til at vi har direkte forpliktelser overfor mennesker og dyr, skyldes disse individenes moralske rettigheter.

Teorien forholder seg til det såklalte overordnede rettferdighetsprinsippet, som hevder at lik behandling av like individer er rettferdig, mens ulik behandling av like individer er urettferdig. En slik likhetsbehandling er noe alle like individer har krav på, det er deres moralske rettighet. Men prinsippet spesifiserer ikke nøyaktig hvilke kriterier som er relevante for å avgjøre hva som gjør like individer like eller ulike individer ulike (1) eller hva det er individene har krav på (2).

Rettighetsteoriens fortolkning av prinsippet tar på seg oppgaven med å presisere dette:

• Alle individer som har indre verdi er like
• Alle individer som er selvbevisste har indre verdi
• Mennesker og dyr er selvbevisste
• Ergo: mennesker og dyr har indre verdi og er følgelig like
• Alle individer som har indre verdi har like stort krav på å bli behandlet på en måte som respekterer denne verdien (respekt-prinsippet)

Rettighetsteorien hevder at selvbevissthet (dvs. evnen til sanseoppfattelse; evnen til å benytte tidligere erfaringer i nye, uprøvede situasjoner; evnen til å foreta valg, til å handle i nuet med en intensjon om å oppnå noe i fremtiden osv.) er en relevant likhet som både mennesker og dyr har til felles, som gjør det fornuftig å tillegge dem indre verdi. Men den hevder aldri at det er nødvendig å være selvbevisst. Den utelukker på ingen måte at andre individer enn de som regnes for moralske agenter og pasienter også kan ha indre verdi.

John Stuart Mill (1806-1873) sier følgende om moralske rettigheter:

«Når vi kaller noe for en persons rettighet, mener vi at han har et gyldig krav overfor samfunnet til å bli beskyttet i besittelsen av denne (…) Å ha en rettighet er derfor etter min oppfatning å ha noe som samfunnet bør beskytte meg i besittelsen av» (Fritt oversatt fra Animal Rights s. 269)

Rettigheten til å bli behandlet med respekt er ifølge rettighetsteorien absolutt eller universell. Dette innebærer at alle individer som har denne rettigheten, har nøyaktig like stort krav på denne. Universelle rettigheter fremtrer nemlig aldri i grader.

«Dersom et samfunns lovverk fraskriver dyrene juridiske og andre rettigheter, så er det disse lovene det er noe galt med.»

Fordi denne rettigheten har status av å være universell, så kan man ikke fraskrive dyrene den ved å vise til et samfunns lover og regelverk e.l. Disse lovene er varierende av karakter, og har oppstått som følge av menneskers kreative og intellektuelle ferdigheter. Slik er det ikke med universelle rettigheter, som eksisterer forut for og uavhengig av tanker, ord og gjerninger. Dersom et samfunns lovverk fraskriver dyrene juridiske og andre rettigheter, så er det disse lovene det er noe galt med.

Av lignende årsaker kan man ikke benekte at dyr har moralske rettigheter fordi de ikke selv kan formulere sine krav. Individer kan ha gyldige krav uavhengig av deres evne og mulighet til selv å kunne forstå dem. Å ha et gyldig krav er identisk med å ha en spesiell slags moralsk status. Hvorvidt man har denne statusen avhenger ifølge rettighetsteorien av hvorvidt man har verdi i seg selv, noe dyr har på lik linje med mennesker.

Går vi tilbake til Mills beskrivelse av rettigheter, så sa han at «å ha rettigheter er (..) å ha noe som samfunnet bør beskytte meg i besittelsen av». Nettopp fordi dyrene har moralske rettigheter som de selv hverken kan forsvare eller kreve, bør «samfunnets» oppgave være desto større når det gjelder «å beskytte dem i besittelsen» av disse.

Konklusjon

Ettersom jeg har valgt å forholde meg til rettighetsteorien, vil jeg i det følgende forsøke å argumentere mest mulig i samsvar med denne.

Er det, i følge rettighetsteorien, etisk forsvarlig eller akseptabelt å stille ut levende vesener når intensjonene er å underholde eller undervise mennesker?

I en utstilling hvor «objektene» er levende vesener innebærer dette at individene enten tvangsflyttes fra sitt biotop (naturlige levested) og plasseres innenfor nye, unaturlige rammer, eller at nye, unaturlige rammer tilføres rundt dem. Ettersom levende vesener som oftest har evnen til å forflytte seg, vil rammen i deres tilfelle innebære fysiske avgrensninger (innesperringer) for å forhindre dem fra å rømme.

«En dyreart er ikke et individ, og rettighetsteorien innrømmer ikke rettigheter til dyrearter som helhet, snarere til hvert enkelt individ.»

Svaret på dette spørsmålet må derfor bli avkreftende; denne typen handlinger er ikke etisk korrekte. Årsaken til dette skyldes det faktum at enhver tvangsomplassering og innesperring av levende vesener innebærer en berøvelse av fordeler som medfører et redusert velferd for gjeldende individer. Å frarøve levende individer fra sin frihet er en umiddelbar skade mot disse individene, da det er motstridende mot deres velferds- og preferanseinteresser å bli holdt fanget. Å stille ut levende vesener for undervisningens og underholdningens skyld, er å behandle dem som om de ikke har noen verdi i seg selv, som om de kun er verdiløse beholdere; og dette er å behandle dem respektløst.

Hva så hvis intensjonene bak utstillingen er å bevare si en truet dyreart fra utryddelse; er det da etisk akseptabelt å stille dem ut?

Svaret må igjen bli nei. Rettighetsteorien taler individenes sak. En dyreart er ikke et individ, og rettighetsteorien innrømmer ikke rettigheter til dyrearter som helhet, snarere til hvert enkelt individ. At et dyr er blant de siste gjenlevende individer av gjeldende art, gir ikke dette dyret noen særverdi som overgår andre individer med indre verdi. Alle som har indre verdi har like mye indre verdi, hverken mer eller mindre, og alle individer med indre verdi har en universell moralsk rettighet til å bli behandlet med respekt og en umiddelbar moralsk rettighet til ikke å skades. Å holde dyr innesperret fordi de tilhører en sjelden rase, rettferdiggjør på ingen måte den skaden som påføres hvert enkelt individ i form av frarøvelse av fordeler (og i mange tilfeller påført lidelse).

Men hvis det er snakk om å stille ut levende sjø(patte)dyr og fisker, og rettighetsteorien bare regner pattedyr på et år eller mer med blant de moralske pasientene. Sjøpattedyrene stiller da likt med andre pattedyr, men sjødyrene og fiskene kan man vel trygt stille ut?

«Vi må slutte å te oss som alle tings målestokk og se i øynene at vi, menneskene, bare er en liten del av et stort system. Dyrene er ikke her for vår skyld, like lite som vi er her for deres skyld.»

Igjen svarer rettighetsteorien avkreftende. Selvbevissthet er som nevnt en tilstrekkelig, og ikke en nødvendig betingelse for indre verdi. Rettighetsteorien inntar en forsiktig og ydmyk holdning også overfor de individene som ikke er tilsynelatende selvbevisste. Inntil det eventuelt kan bevises at disse individene ikke har tro og forventninger o.s.v., så bør vi behandle dem som om de er selvbevisste, som om de har verdi i seg selv. Derfor er det etisk uakseptabelt å stille ut fisker og sjødyr, på lik linje med dem vi allerede vet har indre verdi.

Det er viktig å merke seg at rettighetsteorien er en idealistisk teori som søker å bedre dyrenes vilkår på jorden. Et av hovedmålene til teorien er å øke menneskenes respekt for enkeltindividene. Vi må slutte å te oss som alle tings målestokk og se i øynene at vi, menneskene, bare er en liten del av et stort system. Dyrene er ikke her for vår skyld, like lite som vi er her for deres skyld. Vi har ingen rettighet til å benytte oss av og bruke dem som det måtte passe oss. Dyrene er oss likeverdige og har krav på den samme respekten som vi selv forlanger av hverandre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.