Elin Brodin - Ordet er min greie
Elin Brodin debuterte som forfatter i 1983 – tyve år gammel. Siden har det blitt en til to bøker i året og det gir en foreløpig produksjon på hele tolv bøker. I form varierer hun fra romaner, via ungdomsbøker til fjorårets to debattutgivelser. Men felles for alt hun skriver er den skarpe sivilisasjonskritikken og den sarkastiske humoren.
Uten at jeg er særlig godt bevandret i norsk litteratur tør jeg påstå at Elin Brodin er en av vår samtids viktigste forfattere. Hun tør der andre tier, hun vil der andre helst vil slippe og hun ser det mange andre lukker øynene for. Høydepunktet i hennes relativt korte karriere kom utvilsomt i fjor med den bejublede «Bedøvelse». Ikke bare ble den en kritikersuksess og skaffet henne mye oppmerksomhet, den ble også hennes salgsgjennombrudd med til sammen nesten 40 000 solgte eksemplarer.
[Elin Brodin] tør der andre tier, hun vil der andre helst vil slippe og hun ser det mange andre lukker øynene for.
Omtrent samtidig ga hun ut en annen bok som har fått langt mindre oppmerksomhet. En bok som mange har ventet lenge på, en slags ny norsk bibel for menigheten. Men den ble tiet i hjel, oversett og undervurdert. Det er fristende å si «selvfølgelig». Boka heter «Kan du ikke tale?» og handler om dyrs rettigheter.
– Er du skuffet, Elin?
– Ja, selvfølgelig. Jeg har jo brukt veldig lang tid på boken og mener den er viktig. Men debattbøker er vanskelig å selge i Norge. De kommer ikke med i innkjøpsordninger og får ikke så mange anmeldelser. Når temaet dessuten er kontroversielt, er det lett å bli oversett.
– Man kan imidlertid trøste seg med at boken vil bli mye lest og mye sitert når nordmenn en vakker dag oppdager poenget i ta hensyn til flere enn seg selv. Men hva fikk deg til å skrive boka i utgangspunktet?
– Jeg ville gjerne gi folk en innføring i hva emnet dyreverd og hvordan dette også påvirker menneskeverdet. Den er ikke tenkt som en dyptpløyende bok, man kunne jo skrevet flere bind om hvert enkelt tema. Jeg ville gjerne at den skulle være ganske lettlest.
– Kan du huske når du for første gang ble bevisst på hvordan dyr behandles i et moderne samfunn?
– Det har vært en glidende bevisstgjøring. Jeg har vært opptatt av dyrs tanker siden jeg var barn. En opplevelse jeg husker var da jeg som 14-15 åring var på ridesenter og en eller annen sa at hester ikke er til å ri på. Senere ble jeg opptatt av indianernes måte å se på dyr. Deres respekt og forståelse for helheten. Filmen «Ildkrigen» har også påvirket meg, men det var ingen spesiell sjelsettende opplevelse som bevisstgjorde meg.
Det har vært en glidende bevisstgjøring. Jeg har vært opptatt av dyrs tanker siden jeg var barn.
– Du har valgt å behandle enkelte temaer veldig grundig mens andre har fått ganske liten plass.
– Det er jo områder som interesserer meg mer enn andre. F.eks. er jeg veldig kritisk til skolemedisinen.
– Selv blir jeg ofte spurt om hvorfor jeg bryr meg så mye om dyr i en verden hvor så mange mennesker lider…
– Jeg mener ikke dyr er bedre enn mennesker. Poenget mitt er at dyr er det mest åpenbare eksemplet på den totale undertrykkelse. Denne rammer mange mennesker også. Den har f.eks. rammet indianerne. Jeg er selvfølgelig opptatt av dette for dyrenes skyld, men også for menneskenes egen skyld. Jeg har i boka prøvd å sette hele problematikken i en større sammenheng: Destruktive handlinger er like ille uansett hvem de rammer.
Poenget mitt er at dyr er det mest åpenbare eksemplet på den totale undertrykkelse.
– Med denne boka har du gitt et solid bidrag, men hva annet kunne du tenke deg å gjøre for dyrs rettigheter?
– Jeg er ikke noe flink til å melde meg inn i foreninger. Egner meg ikke til styreverv og sånn. Men jeg har stor respekt for de som klarer det. Selv passer jeg dårlig til å arbeide sammen med folk. Foretrekker å jobbe alene. Dessuten trenger jeg en pause. Skal jeg fortsette å tenke på og sette meg inn i alt som skjer med dyr så blir jeg sprø. Etter arbeidet med «Kan du ikke tale?» har jeg sunket inn i en slags apati. Men jeg kommer til å fortsette å skrive artikler og innlegg og sikkert en ny bok om emnet – etter hvert. For øvrig er jeg med på alt, unntatt vold. Men ordet er vel egentlig min greie.
– Hva legger du i ordet vold?
– Vold er legemsfornærmelse mot et levende vesen – ikke mot en dør…
– Er du typen til å flytte på landet og leve mer i kontakt med den naturen du ofte forsvarer?
– Nei… Jeg er avhengig av byen som en krøpling er av rullestolen… Åpne landskap skremmer meg. De gir en sterk følelse av ensomhet. Men jeg ser jo at det er «pent». Problemet er at jeg er født med alt innen rekkevidde. Jeg er en typisk asfaltrotte, så det blir ikke særlig aktuelt å flytte på landet selv om jeg skulle ønske jeg kunne. Da ville det være mer spennende å dra inn i skogen. Jeg har enorm respekt for Jane Goodalls arbeid med sjimpanser. Det er sann forskning – i motsetning til viviseksjon. For øvrig er jeg veldig fascinert av trær.
Jeg har enorm respekt for Jane Goodalls arbeid med sjimpanser. Det er sann forskning – i motsetning til viviseksjon.
– Kanskje du kommer til å skrive en bok om regnskogene?
– Da måtte jeg gjort masse research. Det er veldig omfattende. Men jeg har med noe om trær i noen av romanene mine. For øvrig føler jeg meg mye mer som romanforfatter. Debattbøker skriver jeg bare når de trenger seg på og blir helt nødvendige å få ut.
– Hvordan er det å skrive en ny roman når du nå har større forventninger knyttet til deg? Har du prestasjonsangst?
– Nei, jeg lot meg ikke knekke av masse råtne kritikker før i tiden, så jeg tåler sikkert flere. Verden går ikke under om jeg ikke får nok en suksess.
– Hvor mange bøker er klare i hodet ditt i dag?
– Jeg har som regel ikke ferdige nye prosjekter i hodet. Ting dukker opp hele tiden. Men jeg vil fortsette med sivilisasjonskritikken uansett ytre form også i fremtiden. Det jeg skriver på nå har arbeidstittel «Jernlungen» og den blir mye mer brutal enn «Bedøvelse». Den handler om det moderne mennesket som ikke kan puste selv, som er avhengig av den kunstige sivilisasjonen.
Det er med andre ord ingen grunn til å tro at Elin Brodin vil la oss få fred for sine skarpe betraktninger de nærmeste årene – og takk for det!
ELIN BRODINS BØKER:
- Morgen i aftenlandet (1983)
- Den krydrede vin (1985)
- Ulvinnen (1986)
- Maskedans (1987)
- Askefolket (1988)
- Kjære Timo (1989)
- De vises sten (1989)
- Drager i hodet (1990)
- Fire brave borgere (1990)
- Papirdukker (1991)
- Bedøvelse (1991)
- Kan du ikke tale? (1991)
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1992.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.