Ny sjanse for vanskjøttede dyr


av Madeleine Nor

Det har til nå vært unntaket snarere enn regelen at vanskjøttede dyr i Norge har fått sjansen til et bedre liv. En av grunnene til det er den såkalte ”avlivingsparagrafen”.

Den nye dyrevelferdsloven av 2010 ga dessverre en ny utfordring i forhold til å sikre et godt liv for dyr som har vært utsatt for mishandling eller vanskjøtsel. Paragraf 32, den såkalte ”avlivingsparagrafen”, sier at dyr som ikke eier skal få tilbake kun kan omplasseres dersom eier vil. NOAH har jobbet for en endring helt siden dyrevelferdsloven ble vedtatt, og nå har endelig en endring blitt foreslått og sendt på høring.

Dyrs egenverdi mot eiendomsrett

§32 ”avlivingsparagrafen” lyder i dag slik: ”(…) Dersom tilsynsmyndigheten finner at dyret ikke kan leveres tilbake til eier, skal dyret avlives. Hvis eieren samtykker, kan dyret likevel omplasseres eller selges (…).” Denne paragrafen har dermed gitt dyreeier all makt til å avgjøre om dyr skal leve videre eller dø, til tross for at eier har utsatt dyr for grov mishandling eller vanskjøtsel. Dyr som er blitt utsatt for lidelse har derfor risikert å ende opp med den strengeste straffen – å miste livet – til tross for at gode omplasseringshjem har stått klare til å ta imot. En slik ordning strider naturlig nok imot fornuft og rettsfølelse hos de aller fleste mennesker, og mange kan nesten ikke tro at lovverket faktisk gir dyremishandleren denne retten. Reaksjonene har vært mange, og med god grunn – paragrafen strider jo også mot den samme lovens formål om å fremme ”respekt for dyr”, og ivaretar heller ikke ”dyrs egenverdi”, som er stadfestet i §3.

”Paragrafen har gitt dyreeier all makt til å avgjøre om dyr skal leve videre eller dø, til tross for at eier har utsatt dyr for grov mishandling eller vanskjøtsel.”

Departementets begrunnelse for paragrafen (Ot.prp. nr 48 (2002-2003)) var at ”ansvarsoverdragelse til tilsynsmyndigheten i forbindelse med vedtak om midlertidig forvaring ikke innebærer at eiendomsretten til dyret overføres.” Dyrs egenverdi har dermed i praksis tapt i kampen mot eiendomsretten, i en situasjon hvor dyr har hatt mest behov for lovbeskyttelsen i §3. Enda mer kritikkverdig er det at tilsynsmyndighetene har rett til å gjøre vedtak om å avlive dyr, uten at eiendomsretten er til hinder for det – men altså ikke rett til å gi dyrene et godt liv.

”Tilsynsmyndighetene har rett til å gjøre vedtak om å avlive dyr, uten at eiendoms retten er til hinder for det – men altså ikke rett til å gi dyrene et godt liv.”

Avlivingsparagrafens urimelige konsekvenser har blitt sett i praksis flere ganger. Et eksempel på dette var en sak NOAH anmeldte, der en flokk rottweilere levde under svært dårlige forhold. Hundene kunne med stor sannsynlighet hatt mange gode år igjen. Til tross for at NOAH ønsket å være behjelpelige med omplassering, ble hundene avlivet etter eiers ønske. Hadde det ikke vært for den ene setningen i §32 kunne disse hundene og mange andre dyr fortsatt vært i live. Et annet eksempel er den mye omtalte Sirdals-saken, der flere titalls hester var utsatt for kraftig avmagring og manglende stell. Vanskjøtselen var så alvorlig at eier ble fratatt retten til å drive med hest. Engasjementet for å hjelpe Sirdalhestene var enormt blant publikum, med lange lister over gode hjem som stod klare til å ta imot en eller flere hester. Eier ønsket derimot ikke å omplassere til andre enn nær familie, og hestene ble stående i Mattilsynets forvaring i svært lang tid, og flere hester ble også avlivet. Ti av hestene endte opp med å omregistreres til et familiemedlem, der eier fortsatt kunne ha med hestene å gjøre. Resten står fortsatt i forvaring hos Mattilsynet, flere måneder etter de ble fratatt eier. Ved endring av §32 vil Mattilsynet kunne omplassere dyr i slike situasjoner, uten eiers samtykke.

NOAHs arbeid for endring

NOAH har fremmet forslag om endring av §32 ovenfor Mattilsynet helt siden den nye dyrevelferdsloven ble vedtatt, og henvendt seg til Landbruksdepartementet med argumenter om hvorfor paragrafen ikke holder mål. I 2013 hadde NOAH og to omplasseringsforeninger møter med flere stortingspolitikere om endringen. Stortingsrepresentanter fra Høyre, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne var alle positivt innstilt til en endring.

I oktober 2013 fremmet NOAH saken i et dialogmøte med Mattilsynet, som sa seg enig i at en endring ville vært ønskelig. I tillegg utarbeidet Miljøpartiet et skriftlig spørsmål i samarbeid med NOAH, som ble rettet til Landbruks- og Matministeren. Ministeren støttet en endring ”dersom Mattilsynet var enige”. Mattilsynet måtte nå stå for sine uttalelser, og de sendte henvendelse til departementet hvor de bekreftet at de ønsket en lovendring. Mattilsynet måtte svare på flere spørsmål fra departementet over en lengre periode, og NOAH kommuniserte med Mattilsynet om disse spørsmålene. Departementet ga deretter beskjed om at forslaget ville sendes på høring i september 2015.

September kom og gikk uten høring, og NOAH purret på departementet ved flere anledninger. En lovendring hastet for de mange dyrene som flere ganger risikerte unødig avliving. I mars 2017, få uker etter NOAHs siste purring, ble forslaget endelig sendt på høring. Og med Mattilsynets ønske om en endring, samt politikeres og flere høringsinstansers tidligere uttalelser om saken, lever håpet om at dette snart vil gi en ny sjanse for dyr i nød.

Hva vil endres?

Lovendringen vil tillate at Mattilsynet omplasserer dyr som ikke skal tilbake til eier grunnet mishandling eller vanskjøtsel, og som før ville ha blitt rutinemessig avlivet. Men endringen er ingen garanti for at dyr får en ny sjanse – dette krever også at Mattilsynet har nok omplasseringshjem klare til å ta imot dyr, i samarbeid med omplasseringsforeninger. Departementet ”legger til grunn at det vil være en klar forutsetning for at dyr skal kunne omplasseres av Mattilsynet, at det finnes personer eller organisasjoner som er villige til å overta et dyr som skal omplasseres på ganske kort varsel. Dersom dette ikke finnes, må dyret avlives.” Hvis Mattilsynet ikke får omplassert raskt nok, risikerer derfor dyr fortsatt å bli avlivet. Dette gjør at gode dyrehjem med plass til dyr er viktigere enn noen gang.

”Det er derfor viktig å gi dyr en sjanse selv om de er redde, avmagrede eller syke – som naturlig nok vanskjøt tede og mishandlede dyr nødvendigvis ofte er.”

I høringsbrevet står det også at ”Mattilsynet vil i hver sak gjøre en konkret vurdering av om dyret er egnet for omplassering eller salg, særlig ut fra hensynet til dyrets velferd, helse, alder og sosialisering overfor mennesker.” NOAH har svart på dette, og understreket at en vurdering av dyret i en krisesituasjon ikke gir noen god indikasjon på hvilket miljø dyret vil være egnet til senere. Det er derfor viktig å gi dyr en sjanse selv om de er redde, avmagrede eller syke – som naturlig nok vanskjøttede og mishandlede dyr nødvendigvis ofte er. Det finnes utallige eksempler på dyr som har blitt helt friske og livsglade etter rehabilitering – selv om dyrene har gjennomgått store fysiske og psykiske påkjenninger. Videre har NOAH bedt om at alle dyr i utgangspunktet behandles likt – og at også tradisjonelle ”gårdsdyr” kan få sjanse til å omplasseres etter vanskjøtsel, selv om de praktiske forutsetningene ofte er vanskeligere.

Dyr som reddes fra vanskjøtsel og mishandling blir usynlige for folk flest når de bare avlives. Nå har disse dyrene en sjanse til å bli synlige igjen, og det kan skapes bevissthet rundt hvor mange dyr som egentlig trenger nye gode hjem etter å ha blitt sviktet av tidligere eiere. NOAH oppfordrer derfor alltid til å ta imot omplasseringsdyr istedenfor å kjøpe dyr fra oppdrettere. Antallet dyr som trenger og fortjener muligheten til et nytt og bedre liv er langt større enn det allmennheten er klar over. Og ved å synliggjøre disse dyrene og deres behov for nye hjem, kan det også skapes økt bevissthet rundt at dyr ikke er ”bruk-og kast”-varer, men individer som har rett til et godt liv.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2017.