Ny hundelov: Forbedringer, men fortsatt uklarheter


av Frode Lingaas, professor i medisinsk genetikk ved Veterinærhøyskolen-NMBU

Et forslag til revidert hundelov ble lagt ut til høring høsten 2021 av Landbruks- og matdepartementet.

Den gamle loven hadde flere uklarheter og det var behov for å rydde opp i begrepene for å sikre at loven oppfulgte sin intensjon, og bidra til større liket i hvordan loven ble brukt. Hundelovens formål, slik det lyder i den reviderte versjonen, er «å bidra til å fremme et aktsomt hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden». Det er altså klart at også den reviderte loven er en lov som i første rekke skal beskytte samfunnet mot «uønsket» hundehold og ikke en lov der hunden selv, dens rettigheter og behov er sentralt.

Det er altså klart at også den reviderte loven er en lov som i første rekke skal beskytte samfunnet mot «uønsket» hundehold og ikke en lov der hunden selv, dens rettigheter og behov er sentralt.

Det er derfor positivt at det allerede innledningsvis i § 1 presiseres tydelig at «Hunder har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur og beskytter dem mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet. Loven skal fremme god dyrevelferd og respekt for og kunnskap om hunder.»

Dette må tolkes slik at lovens intensjon er at tiltak mot hund som skal bidra til «hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden» i minst mulig grad skal gå ut over hundens dyrevelferd. Her er det åpenbart at det er utfordringer, og etter å ha presisert intensjonen om en best mulig dyrevelferd tar § 2 seg av «sikring av hunder», i første rekke med fokus på båndtvangsbestemmelser. Her blir utfordringene mellom dyrevelferd for hunden og hensyn til andre interesser klar. Med dagens fokus på hundehold, er det interessant at hunden er «dømt til» svært begrenset bevegelse og utøvelse av naturlig atferd i store deler av året. Her er det viktig at ikke muligheter for utvidelse av lokal båndtvang blir for lett. Utfordringen i hundeloven er å lage regler som tar hensyn til samfunnet, uten at det fører til unødige inngrep mot hunden. Det krever klare definisjon.

Med dagens fokus på hundehold, er det interessant at hunden er «dømt til» svært begrenset bevegelse og utøvelse av naturlig atferd i store deler av året.

Den nye loven har klare forbedringer, men fortsatt kunne en tenkt seg en tekst som i større grad sikrer en objektiv og faglig riktig vurdering fra hundens ståsted. Dette er et viktig punkt fordi enkelte ufarlige situasjoner kan oppfattes som farlige av en per son som ikke er vant med hund, som har sterk angst for hund eller som har aversjon mot hund. Listen av definisjoner er utvidet i forhold til forrige versjon av loven og har medvirket til en klarere lov. Definisjon av «angrep» har blitt klarere i siste versjon, da det er inkludert at hunden skal ha en åpenbar intensjon om å skade, altså at den ikke omfatter skader som har oppstått i forbindelse med lek/uhell. Begrepet «jage» som er definert med at «hunden springer målrettet etter ett eller flere mennesker eller ett eller flere dyr», oppleves fortsatt for uklart. Alle som er kjent med hundehold vet at å «springe målrettet etter» er en svært vanlig og oftest uskyldig atferd. Slik jaging kan virke voldsom i noen tilfeller, men har i de fleste tilfeller ingenting med aggresjon eller ønske om skade å gjøre. Ingen ønsker at enkelte hunder skal utgjøre en fare hverken mot mennesker eller andre dyr/hunder. Utfordringen er at en ofte, spesielt i mindre alvorlige tilfeller, vil komme i situasjoner der det er uenighet om både hendelsesforløp, «angriperens» atferd og gjentakelsesfaren.

Alle som er kjent med hundehold vet at å «springe målrettet etter» er en svært vanlig og oftest uskyldig atferd.

Den største svakheten i den nye loven er derfor at den mangler krav om kompetanse til de som skal vurdere situasjonen (politiet) og ikke minst hundens atferd og faren for gjentakelse. I «§ 3a Kompetanse», stilles det krav til at hundeholder «skal ha nødvendig kompetanse til å kunne forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår». I den sammenheng er det svært uheldig at det ikke også stilles tilsvarende krav til politiet når det gjelder kompetanse eller bruk av kompetanse i saker der det vurderes avliving.

Det er viktig å huske at hunder i dag i hovedsak lever som familiemedlemmer, der både voksne og barn i familien knytter sterke bånd til hunden.

Det er viktig å huske at hunder i dag i hovedsak lever som familiemedlemmer, der både voksne og barn i familien knytter sterke bånd til hunden. Det er derfor viktig at omplasseringsvedtak, og spesielt avlivingsvedtak, ikke oppleves som tilfeldig og som et overgrep i seg selv. Et krav om innhenting av kompetanse ved omplassering og spesielt ved avlivingsvedtak, burde derfor være selvsagt. Den reviderte hundelover ser ut til å ha flere positive endringer for hundens del. Det kunne likevel vært et ønske om enkelte klarere definisjoner som tar høyde for hunders naturlige atferd for å redusere graden av subjektive vurderinger. For hunden og hundeeieren er det en viktig mangel at det ikke kreves innhenting av objektiv hundefaglig kompetanse knyttet til politisaker med et potensielt vedtak om omplassering eller avliving.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2022.

Ønsker du å støtte NOAHs arbeid for dyrene? Bli medlem!