Gid hun var NOAH-aktiv… Men dessverre er hun av papir. Hennes mor Lise Myhre, derimot, er et høyst levende menneske – og langt fra mindre engasjert.
– Hva er ditt syn på forholdet mellom dyr og menneske?
– Det jeg ikke kan fatte er at folk er så blaserte i forhold til at dyr er individer. Jeg forholder meg til dyr slik jeg forholder meg til små barn: Jeg vet de kan føle glede, frykt og smerte – jeg skylder dem respekt. Men det er en tendens til at folk ikke bryr seg om annet enn det de selv kan føle på kroppen. Dyrene rammes av den samme mangel på respekt for liv, som vanskeligstilte mennesker rammes av.
– Hvorfor ble du engasjert i dyrs rettigheter?
– Jeg er oppvokst nær skogen, har ligget på magen og sett på maur fra jeg var liten… Jeg føler et sterkt bånd til dyr, og det er naturlig for meg å ville beskytte dem. Levende skapninger er noe hellig og vakkert. Dessuten har jeg alltid hatt hunder rundt meg – en av dem var omplassert, og trodde lenge at alle mennesker var ute etter å slå ham. Han var én… Etterpå oppdager man jo at det ikke bare er én hund, men titusenvis av dyr – av alle arter – som lider i menneskesamfunnet.
– Hva fikk deg til å slutte å spise kjøtt?
– Man blir gammel nok til å spørre hva man egentlig spiser til middag. Så får man svar på det, og har dessuten nettopp vært på bondegård og hilst på kyllingene… Og dermed var ikke det så kult å spise kjøtt lenger.
«Jeg forholder meg til dyr slik jeg forholder meg til små barn: Jeg vet de kan føle glede, frykt og smerte – jeg skylder dem respekt.»
Folk ser bare de pene emballasjene på Rema, og tenker ”Jaja, det er jo Norge – dyrene har sikkert hatt det bra”. Man hører ofte at det er ”naturlig” å spise kjøtt. Men det er ingenting naturlig ved det, slik det er nå. Grisen er ikke husdyr, men industridyr. Jeg ser ikke på kjøtt som mat i det hele tatt nå. Hvis dyrene hadde hatt et fint liv, så hadde kanskje jeg også spist kjøtt…
– Er det et argument for å drepe noen, det at de har hatt et fint liv?
– Nei, det er ikke et argument. Men det er lettere å se det gale i det nå: tortur fra fødsel til død. Jeg er f.eks. ekstremt imot hvalfangst, men det er enda mer vodt å se de som har vært i fangenskap hele sitt liv.
– Hva opprører deg mest?
– Det er så utrolig mye som ikke stemmer. Jeg får vondt i øynene i løpet av vinteren pga folk som går i pels. Og det er ikke sjelden jeg skriker til noen på gata fordi de drar hunden sin etter halsen, og ikke synes den går fort nok. Jeg ville egentlig blitt veterinær, men det hadde blitt for sterkt for meg å se dyr lide, uten å kunne gjøre noe med det med en gang. Jeg er utålmodig. Hvis jobben min skulle gå ut på å overtale politikere til å nedlegge pelsindustrien, hadde jeg endt opp med å skrike til dem. Jeg blir gal når folk ikke forstår.
– Nemi er en samfunnskritisk jente med sterke meninger, samtidig som tiden hennes i stor grad går med til å delta i party-livet… Tror du mange er som henne, engasjerte men samtidig inaktive?
– Men Nemi er jo aktiv! Hun har sprayet pelskåper, og skrevet brev til statsministeren om pelsdyroppdrett… Hun er en typisk urban jente, men engasjerer seg mer enn mange. Hun vet hva hun står for i de fleste saker. Men det er klart det blir mye pub-liv, også… Hadde det bare vært edder og galle, hadde jeg ikke fått beholde stripeplassen. Hvis Nemi f.eks. hadde sittet på NOAH-kontoret, tror jeg ikke folk hadde hørt like godt hva som ble sagt. Slik det er nå kommer alvoret innimellom – det blir tydeligere når det er en kontrast.
«Jeg ville egentlig blitt veterinær, men det hadde blitt for sterkt for meg å se dyr lide, uten å kunne gjøre noe med det med en gang.»
Men om hun er typisk… Det er jo lett for folk å bli engasjert, melde seg inn i en organisasjon, gi penger – men hva skal man så gjøre? Folk vil ikke tro at de har innflytelse, at deres handlinger utgjør en forskjell. Og den grusomme ironien er at på sett og vis har de rett. Det er sterke krefter som jobber for dyremisbruk. Jeg skjønner apatien.
Men folk kan jo utgjøre en forskjell, gjennom sitt eget forbruk… Du må få realitetene trykt opp i trynet for å forstå det. Det er mange som sier: ”Jeg skjønner godt hva du mener, jeg er så enig, men jeg er så glad i kjøtt.” De trenger å se konkret og klart hvordan dyr blir behandlet, for å ta skrittet å gjøre noe med det selv.
– Du har rett i at Nemi engasjerer seg mer enn de fleste. Er hun en kjerring mot strømmen i humor-verdenen? Hva synes du om at humor for en hver pris skal være meningsløs og politisk ukorrekt?
– Jeg har vært heldig med Nemi. De første seriene med henne var mer til ettertanke enn morsomme. Så kom humoren etterhvert. Nå har hun flere bein å stå på. Det siste albumet ”Fri og grusom” er egentlig veldig alvorlig og inn til beinet. Nemis personlighet er svart og alene – hun er lett å være alvorlig med.
«Etter terrorangrepet i USA, hadde jeg lyst å si noe – men jeg visste ikke hva jeg skulle si. På samme måte føler jeg ofte med dyremishandling. Hva skal jeg si?»
– Er humoren et ”våpen” for deg?
– Jeg kan si det jeg vil med Nemi. Nemi er tøff – det er lett å få folk på hennes side. ”Wildlife”-serien er et annet eksempel på at tegneserier brukes som samfunnskritikk – noe jeg synes de klarer veldig bra: Hele det siste albumet er nesten bare kritikk av ulvejakt og dyreforsøk…
– Men humor kan også være et våpen mot de svake. Latterliggjøring av dyr har ofte vært et middel til å forsvare utnyttelsen av dem – og ufarliggjøre lidelsene. Kan alt gjøres narr av?
– Jeg klarer det iallefall ikke. Jeg skal ikke si:”intet er hellig”. Etter terrorangrepet i USA, hadde jeg lyst å si noe – men jeg visste ikke hva jeg skulle si. På samme måte føler jeg ofte med dyremishandling. Hva skal jeg si? Det må være noe folk kan gjøre, eller en ny måte å se det på. Men med Nemi trenger man ikke være morsom bestandig, og det hjelper jo…
Når det gjelder latterliggjøring av dyr, kan den ta ganske syke former. Jeg husker en plakat som pleide å stå utenfor pølsebodene i byen: Det var bilde av en slakter som drar en skrekkslagen gris etter øret, mens han sier: ”Heldiggrisen, du skal bli Leif Vidars pølser.” Er vi så syke, tenkte jeg, at dette får oss til å kjøpe mer kjøtt, istedenfor det motsatte?
«(…) Jeg får isteden si at jeg hadde blitt veldig glad om folk fattet at den lille pelsdingsen de går og kjøper i klesbutikken faktisk betyr at de støtter pelsindustrien like mye som om de skulle kjøpe en hel pels.»
– Har du en oppfordring til folk?
– Det er skrevet mye om generasjon x, de unge, visjonsløse, som har sett alt for mye grusom realisme og som ingenting biter på. Men hvis alle hadde valgt seg en hjertesak og gått inn for den , hadde man faktisk fått til noe. Oppfordring til folk? Det er fristende å si noe som involverer Bastesen… Men nei. Jeg får isteden si at jeg hadde blitt veldig glad om folk fattet at den lille pelsdingsen de går og kjøper i klesbutikken faktisk betyr at de støtter pelsindustrien like mye som om de skulle kjøpe en hel pels, avslutter Lise.
Intervjuet er avsluttet, og en fotograf fra en annen avis sitter og venter på tur. Fortørnet fordi han ikke får dratt med seg Lise ut på Bygdøy for en foto-session fordi hun må hjem til hunden, utbryter han: ”Men hva skal du med hunden!?” Lises øyne gnistrer under de svarte krøllene. Fotografen får pent gjøre ny avtale. Lise går hjem. Kanskje ”fri og grusom”, men også dypt engasjert og medfølende. Hjemme venter ellevill vennlighet i form av en syv år gammel omplassert bordercollie. Hva skal man med blaserte fotografer?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
