Når rettigheter skremmer

NOAH – for dyrs rettigheter er den organisasjonen i Norge som arbeider mot det mål å skaffe dyr juridisk status – et arbeid som ofte blir møtt med motvillighet og spørsmål: Har vi ikke nok med vår egen verden – hvorfor skal vi også bry oss med dyrene?

«En ubalanse har inntrådd når én art sperrer individer av alle andre arter inne i bur som om det var den naturligste ting å gjøre.»

Selve problemet er at vi har «brydd oss» allerede – på en overveldende, dyptgripende og negativ måte: For ikke alene har vi brydd oss; vi har tatt oss eiendomsrett over den ikke-menneskelige natur. Det faktum at vi tror verden er skapt for oss – og ikke vi for den – gjør at vi også tror vi har spesialtillatelse til å gjøre hva vi vil med alt som ikke hører til menneskearten. Og vi vil ikke alltid det gode. Om ikke annet bør vi bry oss for å gjenopprette de krenkelser vi til nå har begått mot naturen og dens øvrige innbyggere; Å engasjere seg for dyr er således ingen tjeneste, men en plikt.

Den sterkestes rett?

Man kan imidlertid også stille spørsmålet hvorvidt det er en plikt å streve etter hensynsfullhet i vårt forhold til dyrene. For hvorfor skal ikke vi kunne utnytte andre dyrearter når også dyrene utnytter hverandre? Naturen er grusom – hvorfor skal ikke vi også være det?

Grusomhet og amoralitet er for øvrig noe ganske annet enn tyranni. I det øyeblikk man krever full kontroll, og ikke unner sine medskapninger friheten, er man ikke lenger grusom for å overleve; man er styrt av en sykelig trang til å dominere. En ubalanse har inntrådd når én art sperrer individer av alle andre arter inne i bur som om det var den naturligste ting å gjøre.

Men hvis den sterkeste ønsker å dominere, om så bare av lyst, hvorfor ikke la ham gjøre det?

Hvis man godtar denne filosofien i menneskets forhold til natur og dyr, er det ingen logisk grunn til ikke å la den bli gangbar også mennesker imellom. De fleste innser imidlertid at et sosialt samfunn uten medfølelse, uten tanke for andre, er et mislykket samfunn. Man kan ikke bygge en filosofi på den antagelse at det finnes ett eneste individ: egoisten. Likeledes er egoistisk antroposentrisme uholdbart fordi menneskearten ikke er den eneste art: Det faktum at det finnes andre skapninger indikerer at det er meningen at vi skal kunne leve sammen med dem på en tilfredsstillende måte. Men et nogenlunde harmonisk forhold kan ikke oppstå, hverken mellom individer eller arter, så lenge maktbalansen er skjev.

Ansvar for våre handlinger mot dyr

Selv om flere er enige i at menneskenes utnyttelse av dyrene har gått for langt blir det hevdet at dyrerettighetsarbeid er ekstremt; man burde nøye seg med å verne og beskytte dyrene. Så lenge de kun skal vernes kan vi se på oss selv som edle og generøse, de eneste vesener med moral fordi vi er opptatt av å verne andre. Imidlertid ser vi da bort i fra grunnen til at vernetanken i det hele tatt er nødvendig; det faktum at vi også er svært opptatt av å utnytte andre. Men når dyrene tilkjennes rettigheter er det ikke menneskenes godhet som står i fokus, da tvinges vi snarere til å stå ansvarlig for behandlingen av våre medskapninger.

Kanskje er det redselen for å stå til ansvar som får oss til å påstå at dyrerettighetstanken er ekstrem – eller til og med absurd. For hva er egentlig ekstremt?

Når dyrene tilkjennes rettigheter er det ikke menneskenes godhet som står i fokus, da tvinges vi snarere til å stå ansvarlig for behandlingen av våre medskapninger.

Er det normalt eller ekstremt å sette opprinnelig frie vesener i bur, kalle dem «forsøksdyr», «underholdningsdyr» eller «produksjonsdyr» og late som de alltid har vært ment å eksistere utelukkende for å tilfredstille menneskenes ulike behov? Er det absurd å påstå at det finnes naturgitte rettigheter for alle levende skapninger, naturgitte fordi disse må overholdes hvis de det er snakk om skal kunne leve i henhold til naturgitte behov. Eller er det snarere absurd å sette dem inn i en kunstig verden uten mulighet til å tilfredsstille noen av disse behov, hevde at det ikke kan bevises at dyret ikke trives – og på det grunnlag fortsette utbyttingen? Tenker man over de mange unaturlige – og ubehagelige – situasjoner dyr risikerer å havne i her i vår menneskeverden, fortoner ikke dyrerettighetstanken seg som et tåpelig påfunn, men en forutsetning for vi skal omgås andre arter på en anstendig måte.

Et annen problemstilling man blir møtt med når tanken om dyrs rettigheter lanseres, er at de vesener som ikke kan ha plikter i et samfunn heller ikke kan ha rettigheter. Hvilke plikter?

Det ville være urimelig å forlange at vesener av en art skulle underkaste seg regler for samvær skapt av og for en annen art, når disse regler dertil bidrar til å undertrykke dem. Likeledes har ikke dyr bruk for alle de rettigheter vi har definert som grunnlaget for et verdig menneskeliv. Men dette betyr ikke at relasjonen mellom dyr og mennesker er en sfære som bør være fri fra rettigheter og plikter. Dyr sperrer oss ikke inne, utrydder oss ikke, kontrollerer ikke våre liv fra fødsel til død, oppfører seg ikke som herskere over oss., kort sagt begår ikke alle de overgrep vi begår mot dem. I vårt forhold til dyrene burde det være plikt nok å avstå fra å begå slike overgrep – en plikt som de, men ikke vi, overholder.

«Tvinger vi ikke-menneskelige skapninger til å leve på våre premisser, bør vi også tilkjenne dem rettigheter for å beskytte dem mot det overgrep de ellers blir utsatt for: overgrepet det er å bli behandlet som livløse ting.»

Tvinger vi ikke-menneskelige skapninger til å leve på våre premisser, bør vi også tilkjenne dem rettigheter for å beskytte dem mot det overgrep de ellers blir utsatt for: overgrepet det er å bli behandlet som livløse ting. Imidlertid er det nettopp ting dyr defineres som i vårt samfunn, rent juridisk, og derfor også i praksis. Det skal ikke mye til for å forstå at vårt rettsvesens definisjon av dyr er uholdbar; dyr er langtfra ting. Det er heller ikke nødvendig å se på dem som mennesker for å gi dem den rettmessige respekt. Det holder lenge å innse at dyr er dyr – med rett til å leve det liv de er født til å leve.

Dyrs rettigheter – et naturlig neste skritt

Hvorfor er vi mennesker så uvillige til å innse dette – hvorfor er begrepet «dyrs rettigheter» så skremmende? Er begrepet for perifert og uvirkelig? Eller er det skremmende nettopp fordi vi vet at det ikke er så perifert som vi ønsker å tro – men en intergrert del av en utvikling som kanskje er ubehagelig, men nødvendig?

Det har etterhvert begynt å demre for oss at naturen ikke tåler de belastninger vi utsetter den for. Vi er oppmerksomme på at vi bør være mer varsomme. Det er kanskje mindre selvfølgelig at varsomheten ikke kommer av seg selv, men er avhengig av at vi har respekt for naturen – og dermed for samtlige skapninger som deler den med oss Hvis vi tilegner oss denne respekten vil det også få følger for menneskesamfunnets struktur: Vi kan vanskelig opprettholde idealet om økt vekst, økt profitt og «fremskritt» for en hver pris, hvis utbyttingen av våre medskapninger skal stanse. Noen av de goder som er fremkommet ved undertrykking av dyr, og som vi tror er uunnværlige, vil vi måtte gi slipp på. Den ekspanderende vekstkulturen vi er så stolte av, vil ikke passe inn – det er på tide å innse at den aldri har gjort det. Forandringer er ofte skremmende – men man bør tenke igjennom om man har lov til å avvise dem.

«Etter alle spørsmål om hvorfor dyr bør ha rettigheter, er det kanskje på tide å spørre: hvorfor ikke?»

Etter alle spørsmål om hvorfor dyr bør ha rettigheter, er det kanskje på tide å spørre: hvorfor ikke? Hvis den eneste grunn er at menneskene av bekvemmelighet skal kunne opprettholde sitt undertrykkende enevelde over dyrene, slik hvite mennesker har gjort det over fargede, menn over kvinner, og «retttroende» over anderledes tenkende – er dette i alle fall ingen grunn å være stolt av.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.