Mia Gundersen: - Dyrene utvikler vår empati

– Dyrene er med på å utvikle vår empati. De er døråpnere. Dører er et bilde jeg liker å bruke – det handler om å våge å åpne opp for ny innlevelse, ny kunnskap. Det finnes mange dører som man ikke banker på fordi man tenker det er enklest å la være, enklest å ikke bry seg. Men man må banke på, åpne døren og gi seg selv muligheten til å bry seg om de viktige tingene. Dyrene åpner slike dører; for når man ser deres behov er det lettere å se hvordan våre hand- linger henger sammen med andres skjebne, og at jordkloden ikke bare er for oss. Det minsker egoet rett og slett. Derfor er det så viktig å kjempe deres sak. Man må ta noen valg i forhold til saker det er verdt å være kampklar for – og for meg er dyrs rettigheter en slik sak.

“Man må ta noen valg i forhold til saker det er verdt å være kampklar for – og for meg er dyrs rettigheter en slik sak.”

Gundersen har alltid vært glad i dyr, og da hun var yngre jobbet hun frivillig sammen med sin søster med omplassering av katter i Stavanger. Men bevisstheten rundt de dyrene som brukes industrielt var da enda ikke kommet. Det tok hun et oppgjør med før NOAHs fakkeltog mot pels i 2010, hvor hun rev i stykker en pels på TV2.

– Det å gjøre slike symbolhandlinger, er det mer kraft i enn jeg trodde. Man gjør det synlig at man står for en sak. Jeg lærte av det, at det er viktig å ikke bare si at man tar stilling, men gjøre noe selv som viser at man har gjort et valg. Det handler om å være tydelig mot seg selv – en av disse dørene som jeg følte jeg måtte åpne. Og ved å åpne den, så jeg at det sto andre dører klare.

“Jeg fikk jo vondt hver gang jeg så dyrene, men så forteller man seg selv at  «de tar seg nok godt av dem». Her var det dere i NOAH som åpnet døren for kunnskapen om hvordan det faktisk er for dyrene.”

Man oppdager nye ting langs veien og kan gå videre og lukke opp for ny erkjennelse. Dette med sirkusdyr ble f.eks. også et standpunkt jeg måtte ta. Jeg fikk gratisbilletter hvert år og det ble et dilemma. Jeg fikk jo vondt hver gang jeg så dyrene, men så forteller man seg selv at  «de tar seg nok godt av dem».

Her var det dere i NOAH som åpnet døren for kunnskapen om hvordan det faktisk er for dyrene. Jeg tror ikke f.eks. Arnardo har ment noe vondt, men han er født inn i det og har tenkt at det er greit. Han trenger også å bli bevisstgjort, og når slike som dere finnes kan også slike som meg bidra til det. Det er sånn verden beveges.

Det å innse hvordan dyrene på pelsfarmene og i sirkusmanesjen faktisk har det, førte også til at Gundersen begynte å tenke mer på dyrene i matindustrien:

– Jeg tolererer det mindre og mindre, orker nesten ikke å tenke på hva vi egentlig holder på med. Men man føler at man kjemper mot et storhodet troll, fordi det har kommet så langt. Vi har vært gjennom en rasende utvikling av kjøttforbruk. Vi bruker levende vesener for at vi skal få pølser og biffer og kjøtt i alle mulige fasonger, uten å tenke på dyrenes ve og vel. Jeg tror folk blir mer og mer kvalme av det.

Vi har viklet oss inn i noe som er vanskelig fordi vi er så mange som er involvert i det. Til og med fiskeindustrien er helt grotesk. Alle barndommens illusjoner av det som var mat, forsvinner. Men reklamen fortsetter. Denne filmen fra Gilde nå i sommer hvor man viser dyreunger som bæres rundt og bysses i søvn – det er grotesk hvordan man prøver å holde på illusjonen.

Det blir derfor også stadig mindre kjøtt hos familien Gundersen:

– Ja, jeg kjenner jo at jeg går i den retningen, mot mer vegetarisk. Men jeg synes det er litt vanskelig å slå over helt,  i en travel hverdag når du ikke er vant med det. Men jeg prøver å være bevisst, gå mer vekk i fra det og bygge opp menyene til å inneholde mer grønnsaker. Det handler om at hele familien blir bevisst på at det ikke er kjøttet som skal utgjøre middagen. Og ungene reagerer jo også mot industrien hvis de får se den med egne øyne.

Vi var på en gård for noen år siden, og min yngste sønn, Daniel, var med. Det var et vakkert sted, men de drev eggindustri. Først fikk vi omvisning i en lang bygning hvor de klekket kyllinger, det var så stort at du nesten ikke så slutten. Det ga virkelig en bismak, det var ekkelt. Så gikk vi inn i neste bygning, og selv bonden virket drittlei av det og sa han egentlig ville vekk og ville selge. Der sto disse hønene stablet i bur, og med dette samlebåndet under, hvor eggene deres triller ned. De skulle gasses ihjel om noen dager, og så skulle andre, yngre høner, inn. Og der gikk Daniel og så på alt sammen – jeg sa ikke noe til ham før vi kom ut, og da sa jeg bare at dette syntes jeg ikke noe om. Men Daniel reagerte selv; «Disse hønene har ikke gjort noen noe», sa han. Vi må passe oss så vi ikke tvinger ungene våre til å godta dårlig behandling av dyr. Det er faktisk et overgrep, hvis vi tenker oss om, vi har godkjent at våre unger skal læres opp til at sånt er greit.

Hvorfor er noen dyrs interesser så vanskelig å respektere?

– I sommer har vi hatt mye debatt rundt Hundekjøttfestivalen i Kina. Det er klart det er grusomt, men hvorfor skal vi ikke føle det samme over det som gjøres mot grisene? Med en gang vi står nær noen, så er det mennesket som gjelder og egentlig er kanskje fokuset på vår smerte. Vi må ha mer fokus på dyrets smerte – både hunden og grisen. Men alt handler om å vekke engasjement, og jeg tror at engasjementet for hundene kan vekke engasjementet for andre dyr som slaktes også. Det er viktig å tenke på kyrne som står på bås og er fratatt kalvene sine – det er egentlig så forferdelig hva vi tillater oss å gjøre mot andre.

Du har hund i familien selv. Hva har det hatt å si for deg? 

– Jeg har vært i denne prosessen med å i stadig større grad se dyrene for hvem de er, helt siden jeg var liten unge og vokste opp med hund. Men det er noe helt annet for meg å ha dyr i dag, og med hvert dyr man blir kjent med får man flere erkjennelser. Bare fra de to forrige omplasseringshundene vi hadde, som nylig døde av alderdom og til Huldra som vi har nå, er det stor forskjell. Vi har fått større forståelse. Å ta imot hunder som trenger hjem er også en måte å skape bevissthet på, å vise at alle fortjener en sjanse. Hvorfor skaffe deg en valp, når du kan hjelpe en hund som trenger det? Huldra var «gitt opp». Hun hadde hatt flere hjem, i noen av dem hadde hun ligget mye i bur og blitt stresset og understimulert.

Da vi overtok henne tenkte vi  «hva er det vi har fått!?». Hun hørtes ut som om hun skulle angripe alt og alle – det var sykler, mennesker, unger og oss. Så viser det seg at hun bare snakker, vil fortelle oss ting – egentlig var hun bare ivrig og glad. Hun kan bli voldsom av og til, leke litt for voldsomt. Hun har ikke helt de sosiale antennene ute og forstår ikke at tenner og klør blir litt for mye lek for oss mennesker. Det var masse sånne ting, men man må bare prøve å forstå henne. Og vi virkelig elsker den hunden – hun er så skjønn, voldsom, men skjønn.

“Det gir meg tro på fremtiden å se at det finnes engasjerte mennesker som dere i NOAH – jeg er så glad for at dere finnes!”

Bulder-Huldra… Nå har hun forandret seg og begynt å lande litt, og det er den nydeligste opplevelsen man kan ha. Det å få nærhet til et annet vesen som er veldig misforstått, og så se at man har forstått henne, at man har klart å få en nærhet med et annet språk som ikke er ditt – det gir en lykkefølelse. Det er en utrolig opplevelse å være i samhørighet med et dyr.

Huldra ble misforstått fordi hun var ekstra «vill». Hva tenker du om vårt forhold til de virkelig ville dyrene?

–  Vi har et sommersted i Sverige, hvor jeg en dag møtte en ulv. Jeg sto ti meter unna den, og sa: «kom da, kom da…» Etterpå fikk jeg greie på det var en ulv. Jeg møtte den som en polarhund, for det var det jeg trodde det var… Hun føk inn i skogen og forsvant. Det er alle typer dyr der – elg, rådyr, hjort, rovdyr, fugler, et fugleliv som er helt fantastisk.

“Å skyte et dyr er noe som er utenkelig for meg personlig, og det gir meg avsmak at noen dreper dyr for rekreasjonens skyld.”

Jeg møtte engang en elg som kom springende over skogsveien, den var så flott og mektig. Da tenkte jeg, hvordan er det mulig å være den som setter den kula i det dyret og ødelegger? Å se det dyret som stod der så levende, og så skal man ta livet fra det, og rive ut hjerte og innvoller. Selv om kjøttindustrien opprører meg enda mer, fordi dyrene lider hele livet, handler det om holdningen til det levende. Å skyte et dyr er noe som er utenkelig for meg personlig, og det gir meg avsmak at noen dreper dyr for rekreasjonens skyld. Det å fremme død som underholdning, slik som TV-Norges program om jakt i år – det gjør meg forbannet. Vi trenger ikke flere som er villige til å skyte hva som helst av dyr for opplevelsen, vi trenger å gå i den andre retningen.

Hvor tenker du den retningen bør føre oss?

– Jeg tenker at godhet, det å være snill, det er av en eller annen merkelig grunn undervurderte ord. Snillhet er for meg et av de fineste ord som finnes, utenom kjærlighet. Det at man er snill, betyr ikke at man er dumsnill. Jeg sier at det er de snille som skal overta verden! På den ene siden opplever jeg at vi lever i en veldig desillusjonert tid, hvor det er viktigere og viktigere med mennesker som bryr seg. Men på den annen side gir det meg tro på fremtiden å se at det finnes engasjerte mennesker som dere i NOAH – jeg er så glad for at dere finnes!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2015.