“Joda, pop-artister engasjerer seg i dyrs rettigheter”, skrev han i en plateanmeldelse for NOAHs Ark i 1991. Stemmer det også for filmskapere i mesterklassen?
– På kortfilmfestivalen i Grimstad var det en performance med tre fisker i et akvarium. Det var dyster industrimusikk i høytalerne, og tre menn i hvite frakker kom opp på scenen. Den ene tok en av fiskene opp av akvariumet i et hardt grep. Holdt den opp foran publikum. Fisken sprellet og mannen holdt. Helt til fisken sluttet å sprelle. Fisken ble rett og slett langsomt kvalt. Så la han den ned på et bord og begynte å preparere den, som det kalles.
«Dyrene ble ikke skapt for vår skyld. Dyr har krav på rettigheter, også rett til å ikke bli tatt livet av for menneskers innbilte behov. Jeg spiser ikke kjøtt, og har heller ingen planer om noensinne å gjøre det.»
Thomas forteller om hendelsen som fikk journalister i lang tid etterpå til å føye på klengenavnet “de som redder fisker”, hver gang de ønsket å si noe spydig om Thomas eller kjæresten og filmskaper Margreth Olin. For de klarte faktisk å redde de to gjenværende fiskene – noe som i seg selv ganske sikkert er mer enn hva en gjennomsnitts spydig journalist har reddet… Etter den første innskytelsen om å forlate stedet i privat protest, endte det med at Thomas gikk opp foran scenen og ropte “hva i helvete er det dere holder på med?” Publikum buet, uvisst av hvem. Performance-artistene fortsatte uanfektert på samme måte. Og Thomas fikk en øl i ryggen. Men da Margreth gikk bak scenen og trakk ut lednigene slik at “showet “ måtte stoppe, ble det redningen for fiskene som etterhvert ble sluppet ut…
– Det ble et forbasket oppstyr og debatt samme kveld om ytringsfrihet og sensur… Vi ble blant annet kalt “fascister” fordi vi ville stoppe showet – opptredernes “frihet” til å utrykke seg ved hjelp av levende veseners lidelse. Men ca 50% av de tilstedeværende støttet oss også. Og han som hadde kastet ølen kom bort til meg etterpå og sa at den var ment å treffe de som sto på scenen…
– Det bor fortsatt en dyrerettighetsaktivist i deg, tolv år etter jobben som daglig leder i NOAH?
– Selvsagt er jeg engasjert. Men det var ikke bare det at en fisks liv ble tatt som provoserte meg; det var mest det holdningsmessige – den likegyldige kynismen de utstrålte: at de tydeligvis trodde de kunne bruke et liv som de villle for å få frem sitt eget poeng.
– Bør dyr ha rettigheter eller er det nok å forbedre utnyttingen?
– Det er helt klart ikke nok. Dyrene ble ikke skapt for vår skyld. Dyr har krav på rettigheter, også rett til å ikke bli tatt livet av for menneskers innbilte behov. Jeg spiser ikke kjøtt, og har heller ingen planer om noensinne å gjøre det.
Og hva mener man med bedre…? Det er lettere å akseptere gamle dagers småskalajordbruk, med noen få dyr som gikk fritt. Men samtidig: Barna protesterte vilt ved slaktingen, de som var nærmest knyttet til dyrene reagerte på det å ta liv. De voksne hadde distansert seg.
Allikevel har jeg selv et dilemma når det gjelder fisk. Jeg spiser dem av og til. Men det er også en industrialisert produksjon av levende vesener. Jeg burde kutte det ut, og hvis jeg måtte fiske selv ville jeg latt være. Det er lettere å distansere seg til fisk – de dras bare rett opp av havet uten at man kan sette seg inn i deres reaksjoner. Man må bevisstgjøres intellektuelt i forhold til fisk. Men man må også være meningsberettiget selv om man ikke er konsekvent…
«Noe av det mest fascinerende for mennesker er å se dyr i fullstedig frihet. Man blir betatt. Dypt inne i mennesket ligger en respekt for dyr.»
Mens vi er inne på fisk farer en scene gjennom hodet, hvor Fiskerjenten Herborg Kråkevik, som ellers har uttalt seg svært så respektfullt i forhold til dyr, klasker lystig løs på en tilsynelatende levende fisk. Jeg undres…
– Nei, vi kjøpte døde fisk til fiskescenen, bedyrer Thomas. – Jeg tenkte ikke på det da, i og med at jeg av og til spiser fisk… Noen aksepterer jo også å skremme barn for å få dem til å gråte for en films skyld…
Thomas tar seg i det. For han ville ikke selv fått et barn til å gråte for å lage en filmscene. Og at fisk også lider når de fanges, er han ikke i tvil om.
– Men performence-kunstnernerne fra Grimstad synes sikkert det var en fin scene…
– Hvordan synes du forholdet mellom menneske og andre dyr ideelt sett burde være?
– Noe av det mest fascinerende for mennesker er å se dyr i fullstedig frihet. Man blir betatt. Dypt inne i mennesket ligger en respekt for dyr. Men fordi vi har hatt muligheten til å dra alle tenkelige fordeler av dyr, har forholdet blitt utrolig skakkkjørt. Man burde selvsagt leve i sameksistens uten at den ene parten utnytter den andre. I dag er det stikk motsatt. Man mangler en grunnleggende respekt for dyrets individuelle rett til å leve slik det selv bestemmer. Det er sammenlignbart med forholdet mellom mennesker i mange sammenhenger: der man har hatt makt til å utnytte, har man tatt seg retten til det.
– Hva er bakgrunnen for ditt engasjement?
– Den grunnleggende respekten for dyr fikk jeg fra moren min – hun tok meg aldri med på dyresirkus eller i dyrehager. Men hun har alltid spist kjøtt. Jeg er allikevel glad for det hun gjorde; at noen, som hun, tar et lite skritt selv om de ikke er konsekvente. Kanskje tar de flere skritt en gang. Og kanskje gjør de det ikke, men da har de i alle fall gjort noe…
– Men er det ikke en fare ved at man bare tar standpunkt innenfor områder man ikke selv er så involvert i?
– Jo, men det er bedre å være dobbeltmoralsk enn å ikke ha noen moral i det hele tatt… Dobbeltmoralsk blir man beskyldt for å være i det man begynner å tenke moralsk om noen ting, selv om man ikke er 100% konsekvent. Det er naturligvis enklere å ikke være dobbeltmoralsk dersom man ikke har noen moral i utgangspunktet.
«NOAH som nettopp hadde startet, søkte etter daglig leder, følte jeg at jeg kunne bidra i ett års tid for en organisasjon jeg hadde mer tro på. Jeg ville også gjøre mer i praksis, ikke bare vise holdninger via film.»
– Hvorfor tok du jobben i NOAH?
– Inspirasjonen til å bli aktiv dyrerettighetsforekjemper fikk jeg fra et punk band da jeg var 16 år. Senere kom også The Smiths med “Meat is Murder” – en hardtslående tekst mot kjøttindustrien. Mitt første steg som aktiv var i Dyrebeskyttelsen, jeg ble invitert til å sitte i styret der etter å ha laget Dyrenes Dans, men det viste seg å bli en kulturkollisjon. Det ble servert kjøtt på styremøtene, og det første man så når man kom inn på kontoret var sekretærens store pelskåpe hengende på veggen. Jeg satt i styret samtidig med Svein Kristiansen fra Frp, og oppdaget etterhvert at flertallet av de som arbeidet i Dyrebeskyttelsen faktisk var Frpere. Det ble enda en holdnings-kræsj. Jeg tenkte “Herregud, jeg kan da ikke sitte i et styre med bare Frp´ere”… Da NOAH som nettopp hadde startet, søkte etter daglig leder, følte jeg at jeg kunne bidra i ett års tid for en organisasjon jeg hadde mer tro på. Jeg ville også gjøre mer i praksis, ikke bare vise holdninger via film.
– Hvordan ville du at NOAH skulle være?
-Jeg ville at NOAH skulle være kompromissløs, tøff og ungdomsorientert. Det skulle være en front. Det er alltid en balanse mellom aksjonering og det å formidle den positive delen av budskapet. Er man straightere, gir det en større støtte i opinionen. Man må vel tenke på hvordan man ikke støter fra seg folk. Men man må heller ikke kompromisse! Det viktigeste er å holde ut, også i motgang. Det er utrolig viktig. Kanksje viktigere enn å samle inn masse penger eller få et kjempegjennombrudd. Ting tar tid, men det skjer noe selv om det går sakte.
Jeg vet ikke om det lar seg gjøre i en organisasjon å appellere til mange, samtidig som man har et budskap man ikke vil inngå kompromiss på… Men når man lager film lar det seg gjøre. ”Det største i verden” er for eksempel pakket inn i et kostymedrama, det appellerer til mange ulike mennesker. Men det handler om opprør – å følge sin egen stemme i kjærligheten til kunsten for eksempel. Ønsket om å bruke livet sitt på noe man selv bestemmer, og ikke noe som er bestemt for en av andre. Formen forandrer seg på filmene mine, men holdningen som formidles er den samme.
«Dyrenes Dans er en uangripelig film. Den påstår ikke, bare viser. Hadde jeg laget den idag, tror jeg til og med jeg ville droppet musikken – bare bruke lyd og bilde. Man kan ikke argumentere mot Dyrenes Dans. Det du ser, skjer faktisk.»
Appelerende og publikumsrost gigantfilm til tross, min egen favoritt-film i Robsahm-kolleksjonen er og blir en av de førstefødte. Den har jeg sett nærmere 300 ganger – selv om en god del av gangene skal medgis å være i embedets medfør. Filmen som aldri norsk TV ville vise – bortsett fra et par sekunders klipp i Rikets Tilstand – men som derimot er vist på TV i Jugoslavia… Stadig like gripende. Stadig like aktuell. Den første og hittill eneste norske profesjonelle dokumentarfilmen som er laget om utnytting av dyr.
– Dyrenes Dans kom i 1989, og er langt fra utdatert…
– Det er på en måte veldig trist. Jeg hadde ønsket at det var noe som ble uaktuelt etter 13 år. Pelsdyrhold for eksempel, og burhønsdrift, burde være fortid. Men “frittgående høner” er forresten ikke vesentlig forskjellig: Det blir som å sone fengselsstraff i fellesareal istedenfor på enecelle.
Ellers må jeg innrømme at jeg er litt fornøyd med at Dyrenes Dans ble laget på en tidløs måte. Jeg ville ikke at den skulle knyttes til foranderlig informasjon som regler og forskrifter. Den skulle være universell, beskrive de mørkere sider ved dyrenes verden og sette etiske spørsmål fremfor å ramse opp tall. Dyrenes Dans er en uangripelig film. Den påstår ikke, bare viser. Hadde jeg laget den idag, tror jeg til og med jeg ville droppet musikken – bare bruke lyd og bilde. Man kan ikke argumentere mot Dyrenes Dans. Det du ser, skjer faktisk.
Film forteller med følelser og intellekt samtidig, og kan forandre folk for livet. Flere jeg vet om har blitt vegetarianer etter å ha sett Dyrenes Dans. Den er direkte, men jeg har også prøvd å lokke folk inn i tematikken ved å ikke med det samme bombardere med fakta. Kunst har til alle tider måttet kamuflere kontroversielle budskap. I Sovjetunionen kunne man for eksempel ikke snakke tydelig om frihet eller være kritisk til partiet, så kunstnerne brukta da skjulte koder og utstrakt symbolbruk for å omgå sensuren. Det sies også at Leonardo Da Vinci kamuflerte en protest mot det mannsdominerte Gudsbildet i sitt berømte maleri av Gud; historien sier at han tegnet en kvinneform i mannens kropp – og dermed kamuflerte budskapet om at Gud kan være både kvinne og mann. Folk har alltid snudd seg vekk fra ubehagelige tanker, utfordrende tanker. I vår tid gjør man det samme; snur seg vekk fra deler av virkeligheten som er for vond. Derfor må man lokke folk inn i tematikk som er ubehagelig.
En av de tingene som i sin tid lokket meg inn i tematikken om dyrs rettigheter, var for øvrig et svært utilslørt intervju med svenske Dyrenes Befrielsesfront i NOAHs Ark, skrevet av Thomas, med krigsoverskriften: “LIBERATE!” Artikkelen slutter med ordene “Siste spørsmål går til oss lovlydige nordmenn: Når skal vi også miste tålmodigheten?” Svaret ga seg noen år etterpå – i kjølvannet av Thomas film om nettopp dyrefrigjøring: “Svarte Pantere”.
«Film forteller med følelser og intellekt samtidig, og kan forandre folk for livet. Flere jeg vet om har blitt vegetarianer etter å ha sett Dyrenes Dans. Den er direkte, men jeg har også prøvd å lokke folk inn i tematikken ved å ikke med det samme bombardere med fakta.»
– Ulovlige aksjoner for dyr i Norge startet faktisk for fullt etter Svarte Pantere… Tror du Dyrenes Frigjøringsfront ble inspirert av deg?
– Aner ikke. Filmen var jo inspirert av frigjøringsgrupper i andre land. Jeg ville fortelle historien om idealistiske dyrefrigjørere som automatisk fikk terrorist-stempel, fordi man ikke så menneskene bak maskene og hensikten deres. Samtidig ville jeg si noe om å glemme grenser når man er dypt engasjert i en sak – det er jo store kontraster mellom karakterene i filmen. Jeg ville antyde hvordan et idealistisk utgangspunkt kan gi forskjellige konsekvenser, og hvor lett det er å bli misforstått.
Faren når man blir engasjert er at man blir for sint, det blir en negativ spiral av hat. Da jeg var en del på Blitz-huset møtte jeg mennesker som var så fylt av hat, at de for meg fremsto som veldig like sine motstandere. For noen virket det være tilfeldig hvor de havnet hen: i Blitz eller i Nazimiljøet. Bare de hadde et miljø hvor det var lov å være sint – så sint at man også hadde lov til å skade. En nazist dreper en antirasist. En antirasist dreper en nazist. Begge deler er et drap. Begge sider har mistet et liv, noen har mistet et barn eller en far eller bror. Begge deler er like galt – ingen sak rettferdiggjør drap.
Men med Svarte Pantere ville jeg også beskrive en drømmesituasjon: Det å frigjøre dyr, og samtidig bo på landet og ta vare på dem – det er et ideelt scenario for mange som er engasjert i saken. Men filmen kunne vært bedre, særlig i starten. Hvis jeg hadde laget den nå, ville jeg tatt med mer om hvordan drømmen skapes: Jeg ville beskrevet løpeseddelutdeling, det å stange hodet mot veggen, bli utskjelt på gata. Jeg ville vist tydeligere hvorfor man gradvis drives til å velge ulovlige metoder.
Svarte Pantere var faktisk ikke en film om dyrs rettigheter i samme grad som Dyrenes Dans. Det var mer en film om demokrati og direkte aksjon, om å bryte loven for en god sak, uansett hvilken. Man spør seg: Er det for ekspempel bedre å filme dyrs lidelse eller å frigjøre dem der og da? Løpe avgårde med én gris istedenfor å stå og se på drapene, men også få laget Dyrenes Dans… Det er et spenningsforhold mellom behovet for opplysning og behovet for å direkte stoppe uretten.
– Ønsket du å inspirere til direkte aksjon, selv om filmen har flere budskap?
– Jeg synes det er fint om folk gjør som Panterne – inntil det punktet hvor det går galt og de overskrider grensen med å skade folk. Frigjøring av dyr som man tar ansvar for, synes jeg er bra. Selvsagt er det ulovlig, men akseptabelt. Men i konfrontasjon med menneske bør man alltid trekke seg vekk. Som Panterne sier selv i filmen; hverken dyr eller menneske skal skades. I filmen ser man at de med en gang blir satt i samme bås som terrorister hvis noe går galt, selv om de ikke mente å skade.
Jeg er forresten kritisk til minkaksjonene som har blitt utført i det siste – fordi dyrene faktisk ikke ble frigjort. Man bør selvsagt gjennomskue de tåpelige motargumentene om at minkene led mer ute i naturen enn de gjør innestengt i små bur. Men allikevel mener jeg aksjonen er meningsløs fordi dyrene dør, eventuelt etter å ha blitt fanget igjen. jeg tror heller ikke det er positivt i forhold til opinionen: Publikum blir vist en haug overkjørte mink, men man får ikke se at de blir drept for pelsens skyld uansett. Det blir feil fokus. Men teorien bak aksjonen er jo riktig.
– I Svarte Pantere er det svært ulik motivasjon for de ulike personene – en agerer på bakgrunn av kjærlighet til dyr, en fordi dyrs rettigheter er logisk, en mest for spenningens skyld og en annen som et generelt opprør mot etablissementet. Hvilket motiv er viktigest?
– Det finnes mennesker som er oppriktig glad i dyr og har et nært forhold til dem, og allikevel spiser kjøtt. De er ikke konsekvent glad i dyr, men oppriktig glad i de individene som de har direkte med å gjøre. Selv er jeg litt redd dyr. Jeg har ikke behov for å ha dyr i livet mitt, selv om jeg er fascinert av dem. Kanskje jeg ikke hadde klart å lage Dyrenes Dans hvis jeg hadde hatt mer med dyr å gjøre. Fotografen som selv har hund, måtte legge seg ned og ble fysisk dårlig da han fikk se bildene han selv hadde tatt! Man behøver ikke å ha med dyr å gjøre for å innse at det man gjør mot dem er galt. Man burde akseptere at de har rett til å leve i frihet. Punktum. Det må erkjennes intellektuelt. Det er rett og slett snakk om rettferdighet. Et menneske kan kjempe for barns rettigheter uten at man må bøye seg over hver barnevogn man ser, eller ønske seg barn selv. “Nigger lover” var et nedsettende begrep som ble brukt på de som kjempet for slavenes rettigheter. Rettighetskamper skal ikke reduseres til noe som er forbehold de som er “glad i” de undertrykte. Alle kan innse logikken i å ikke utnytte følende og tenkende medskapninger. Det utelukker ikke kjærlighet til hverken dyr eller mennesker. Men har man ikke det nære forholdet til dyr som noen har, kan man allikevel innse deres rettigheter på bakgrunn av logikk og rettferdighetssans.
«Det finnes mennesker som er oppriktig glad i dyr og har et nært forhold til dem, og allikevel spiser kjøtt. De er ikke konsekvent glad i dyr, men oppriktig glad i de individene som de har direkte med å gjøre.»
En begeistret dame bryter med ett inn i samtalen, og takker hjertelig for “Det største i verden”. Hun har filmplakaten av Herborg Kråkevik hengende over sengen, sier hun. Man vet jo aldri, men noe sier meg at hun ikke hadde Svarte Pantere-plakaten hengende over sengen. Har Thomas et annet publikum nå – et mer bedagelig publikum som liker vakre filmer om gode, varme følelser? Er det de som hovedsaklig er opptatt av kjærlighet mellom mennesker som han henvender seg til nå? Har de undertrykte medskapningene kommet i bakgrunnen – selv om han er engasjert, er det slik at han ikke lenger formidler opprør? Ikke lenger vil gi folk et spark ut av godstolen? Jeg rekker ikke å stille spørsmålene. Thomas virker beredt og snapper dem ut av tankene mine.
– Noen spør meg hvorfor jeg lager snillere filmer nå. Folk synes kanskje jeg har sviktet… Men jeg sier det samme som før. Bare ikke med knyttneve, men med kjærlighet.
Jeg vil formidle positive vibrasjoner om det som er godt. Min neste film er en romantisk komedie med happy ending. Den handler ytre sett om sjokolade og kjærlighet… Men tematikken under er løgner, hemmeligheter, svik. Et slags opprør mot familieløgner, og hvordan noen behov for egen frihet kan gå på bekostning av andres. Noen mener at kunsten er et speil, andre at den er en hammer. Jeg prøver å kombinere dette. Man kan velge en konfronterende eller inkluderende form, og si det samme.
Jeg planlegger for øvrig en TV-serie om idealister: “Det er for lite kjærlighet i verden”. Der vil jeg igjen gripe fatt i blant annet dyrs rettigheter og skildre mennesker som driver med idealisme i hverdagen og ikke bare i teorien. Det viktige i den serien vil være å skildre det positive disse menneskene bidrar med selv om deres holdninger og måten de lever på skiller seg kraftig fra det TV-publikumet som ser på.
Det nærmer seg slutten på intervjuet. Jo, filmskapere i mesterklassen engasjerer seg også i dyrs rettigheter. Og idealisme trenger slett ikke falme selv om det er ti år siden siste demonstrasjon. Selv snakker han til verden gjennom kamera, men hva vil han at andre skal gjøre?
– Har du en oppfordring du vil gi til folk?
– Hvis du vil forandre verden: Spre kjærlighet! Det motsatte alternativet henger liksom ikke på greip…
Thomas smiler bredt mens jeg sitter og vrir meg og slett ikke har lyst til å skrive “lenge leve kjærligheten” som siste ord… Hva om man står overfor en likegyldig slakterisjef som med vitende og vilje sender millioner av dyr i døden for å tjene på deres parterte kropper. En pelsbonde som standhaftig hevder at et dyrs liv er best i bur. Eller et medmenneske som trekker på skuldrene mens han spiser restene av en drept medskapning som aldri har hatt noe virkelig liv. Da er det svært vanskelig å spre kjærlighet. For visst høres det riktig ut, men…
– Hva om man blir sint?
– Man må bli sint også. Men man må i tillegg vise det positive. John Lennon var en sint og aggressiv mann – allikevel skrev han “All you need is love” og “Give peace a chance”. Kjærlighets-begrepet kan fort bli noe falskt man smykker seg med. Man må også formidle respekt. Jeg synes for eksempel det å ta stilling for dyr er en kjærlighetserklæring i seg selv – Dyrenes Dans er ikke en sint film, men den er rå. Slutten viser imidlertid at det er håp siden jeg lar en grisunge og et menneskebarn nærme seg hverandre. Kjærlighet må inspirere til å ta de nødvendige oppgjør.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
