Er det ikke ofte argumentene til tunge næringsaktører og sterke interessegrupper som skinner igjennom i de offentlige formuleringene? Hvor sann er i så fall informasjonen som disse meningene bygger på?
I år behandlet Helse- og Sosialdepartementet høringen om organtransplantasjon fra dyr til menneske. Departementet var i utgangspunktet positiv til slik bruk av dyr og hevdet at slike transplantasjoner kunne bli en realitet om ”få år” og at farene ved smitteoverføring ikke var så alvorlige. Dette fremstillingen kunne gjenkjennes i høringssvarene fra de miljøene som kunne tenkes å ville satse på dyreforsøk innen xenotransplantasjon. Flere andre instanser pekte på at disse påstandene rett og slett ikke var korrekte. Hadde regjeringen valgt å gjøre seg til talerør for et visst forskningsmiljø fordi det var en sterk pressgruppe?
«Myndighetene kjempet lenge på forsknings-miljøets side – mot organisasjonens rett til å la publikum ta del i faktiske opplysninger. Her vant til slutt ytringsfriheten.»
Det valgte den britiske regjeringen å være i enda større grad for få år siden: Da dyrerettighetsorganisasjonen Uncaged fikk tilgang til rapporter og videoopptak fra xenotranplantasjonsforsøk, måtte de gjennom en to år lang kamp i rettssystement for å få lov til å fortelle det de visste. Forsknings-miljøene ville ikke at informasjon om dyrenes lidelser skulle komme ut – men kanskje enda viktigere var det å opprettholde et uriktig glansbilde om at gjennombruddet for forskningen var nær. Myndighetene kjempet lenge på forsknings-miljøets side – mot organisasjonens rett til å la publikum ta del i faktiske opplysninger. Her vant til slutt ytringsfriheten – og NOAHs Ark bringer i dette nummeret deler av dette materialet.
«Al Gores film, ”En ubehagelig sannhet”, brakte klimaproblematikken frem i lyset ved å peke på at vi bør skaffe oss kunnskap også om det vi helst ikke vil vite.»
Mulighet til å fortelle det som er sant, er imidlertid ikke ensbetydende med at det blir hørt. Siden tidlig på 1970-tallet har veldokumenterte forsk-ningsrapporter gang på gang påpekt at kjøttproduksjon er uansvarlig ressursbruk og skadelig for miljøet. Men mens denne kunnskapen har dradd seg gjennom støvet på vei inn i publikums bevissthet, har McDonalds fløyet på lette vinget fra kontinent til kontinent og tutet folk ørene fulle av ”I´m loving it”. I dette NOAHs Ark beskrives de skremmende konsekvensene kjøttforbruk faktisk har – og man kan bare undre hvorfor ikke media i større grad har fokus på denne bransjen. Al Gores film, ”En ubehagelig sannhet”, brakte klimaproblematikken frem i lyset ved å peke på at vi bør skaffe oss kunnskap også om det vi helst ikke vil vite. Men selv denne filmen lar den mest ubehagelige sannheten ligge delvis bakbundet i kulissene; kjøttindustriens rolle i mijøproblematikken blir nevnt, men det fremheves ikke at det finnes en enkel og selvsagt løsning: å kutte ut kjøttet. Kjøtt-industriens finansielle muskler tillater dem å skape et alternativt virkelighetsbilde for sitt publikum, en virkelighet hvor det ikke er grunn til å bekymre seg for verken utnytting av dyr eller konsekvenser for miljø, alt man trenger å gjøre er å nyte smaken av de nyeste kjøttproduktene.
«I dette NOAHs Ark beskrives de skremmende konsekvensene kjøttforbruk faktisk har – og man kan bare undre hvorfor ikke media i større grad har fokus på denne bransjen.»
Nettopp dette glansbildet ble angrepet i en mye omdiskutert norsk film, ”Smaken av hund” – i dette NOAHs Ark får filmskaperne komme til orde med sine tanker om kjøtt-gigantenes markedsstrategier. De ble selv beskyldt av Gilde for å ha brukt film-materiale fra utlandet. Denne lille biten med falsk informasjon ble en del av nyhetsgrøten som flyter inn og ut av folks hjem via media, og Gilde ble ikke stilt til ansvar for sine feilaktige påstander. Store aktører som tjener på å holde sannheter på en armlengdes avstand klarer stort sett å unngå det.
Men skal man først snakke om næringsinteresser og myndigheter som gjør felles front for å tilsløre sannheter, kommer man ikke utenom den norske selfangsten: På de offentlige ambassade-sidene forsvarer regjeringen selfangsten på vegne av hele det norske folk. Men forsvaret består tildels av løgner, blanke som havflaten. NOAHs Ark tar et oppgjør med disse – men også flere reagerer, som nummerets kronikk viser. Vi vet at Fiskeri- og kystdepartementet og sel- og hvalfangstinteressene er så nært knyttet til hverandre at man nesten kan beskrive departementet som er et effektivt PR-organ for næringen – som for øvrig gjennom tidene har mobilisert både stasministre og utenriksministre til å snakke varmt for denne måten å tjene penger på. ”Det offentlige Norge” påvirkes sterkt av næringsinteresser på flere områder – og det er i lys av dette man også bør se den den offentlige informasjon.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
