Landsdekkende dyrepoliti - en stor seier, men mye gjenstår

NOAH har i mange år anmeldt ulovlig dyremishandling, og sett at de fleste saker ble henlagt og at vold mot dyr ikke ble tatt på alvor. Vi hadde også lenge prøvd å spre kunnskap til politi og politikere om sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Med dyrepoliti fikk NOAH et betydelig gjennomslag for å ta kriminalitet mot dyr seriøst. Politiet opplever nå selv økt kompetanse og engasjement for å løse dyrekriminalitet. Men det er fortsatt en kamp for at vold mot dyr skal straffes innenfor de rammene det fortjener, og mot mekanismer som legitimerer kriminalitet mot dyr.

Veien mot dyrepoliti

Siden 2008 sendte NOAH årlig ut informasjon til lokale lensmannskontorer om hvorfor det er viktig å følge opp dyremishandlingssaker. Vi gjorde oppmerksom på sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker, og satte fingeren på at grov dyremishandling ble straffet mildere enn selv de minst alvorlige forseelser. I 2011 intensiverte NOAH arbeidet for at norske politikere skulle gå inn for dyrepoliti i Norge. Vi hadde en rekke politiske møter med de fleste partier, og kom særlig med innspill til FrP, MDG og Venstre som hadde diskusjoner om dyrepoliti. NOAH hadde også over flere år jobbet for at Mattilsynet i større grad skulle anmelde grove tilfeller av vanskjøtsel, og se viktigheten av et dyrepoliti. I etterkant av et offentlig et seminar hvor NOAH bidro høsten 2012, gikk Mattilsynet endelig inn for dyrepoliti, og tok kontakt med politiet for samarbeid. Selv om politiet da hevdet at de ikke trengte dyrepoliti, var endring på gang.

I 2013 produserte NRK Brennpunkt en dokumentar, «Bare et dyr», med grunnlag i NOAHs arbeid for dyrepoliti. NOAH deltok i programmet, og diskusjonen som fulgte i mediene. Samme år hadde NOAH samlet informasjon fra alle politidistriktene om hvordan kriminalitet mot dyr ble behandlet. NOAHs undersøkelse viste at 80-90% av sakene ble henlagt uten særlig etterforskning, inkludert grove saker. NOAH laget også en sammenstilling som viste hvordan grov dyremishandling ble straffet mildere enn mindre skadeverk.

I 2013 produserte NRK Brennpunkt en dokumentar, «Bare et dyr», med grunnlag i NOAHs arbeid for dyrepoliti.

I 2013 sendte NOAH denne informasjonen og en oppfordring om å starte dyrepoliti til både Justisdepartementet og Landbruksdepartementet, samt de relevante stortingskomiteene og de ulike partiene. Vi tok opp temaet i politiske møter og budsjetthøringer i Stortinget. NOAH overleverte 40 000 underskrifter for dyrepoliti til Stortingspolitikere rett et ter dokumentaren på NRK, og sørget ved kronikker og i debatter for at temaet forble i medienes bevissthet. Innsatsen for dyrepoliti ble lagt merke til. I 2013 ble den første Stiansen-prisen utdelt til NOAH – blant annet for vårt engasjement mot kriminalitet overfor dyr.

Politisk gjennombrudd for NOAHs modell

NOAH presenterte argumentene for å opprette en dyrepolitiavdeling innenfor politiet, til politikerne. Dette kan høres ut som en selvfølge, men i den offentlige debatten var det mange ulike «modeller» som ble lansert. Et «privat» dyrepoliti, slik enkelte politikere foreslo, risikerte å innebære en enda større nedprioritering av dyrene; lovbrudd overfor dyr kunne ikke ses på som separat fra alle andre former for lovbrudd. Derfor var det viktig for NOAH at nettopp politiet selv skulle drive dyrepolitiet.

I 2014 møtte NOAH statssekretær i Justisdepartementet og andre profilerte FrP-politikere for å diskutere dyrepoliti i praksis. NOAH fikk da gjennomslag for sitt syn om at dyrepoliti måtte være underlagt politiet. I 2014 samlet NOAH 4000 mennesker foran Stortinget, og 5500 totalt i flere byer, i en markering for å kreve dyrepoliti. Dette gjorde tydelig inntrykk på politikerne, og prosessene var i gang.

I januar 2015 lanserte landbruksministeren prøveprosjektet med dyrepoliti. De påfølgende årene jobbet NOAH for landsdekkende dyrepoliti, og det ble hvert år bevilget penger til nye avdelinger. I regjeringsplattformen 2018 fikk NOAH gjennomslag for at det skal bli dyrepolitiavdelinger i alle politidistrikter, som en permanent ordning.

Men på tross av politiske løfter, var plutselig ikke dyrepolitiavdelinger nevnt i statsbudsjettet for 2020. NOAH handlet raskt og opprettet en underskriftskampanje for realisering av dyrepoliti i hele Norge innen 2021, og 30 000 mennesker signerte kampanjen i løpet av et par måneder. I forbindelse med budsjettbehandlingen stilte NOAH i justiskomiteen og overleverte signaturene. Vi ble heldigvis hørt, og en dyrepolitibevilgning på 18 millioner til å opprette de resterende avdelingene, samt en presisering av at prosjektet skulle være permanent, ble tatt inn i budsjettet.

Ved utgangen av 2021 hadde alle politidistrikter dyrekrim-personell.

Ved utgangen av 2021 hadde alle politidistrikter dyrekrim-personell. I 2022 startet politiet igjen med felles seminarer med Mattilsynet om dyrekrim, etter en midlertidig stans under korona, og NOAH ble invitert til å holde foredrag på seminaret. Politiet utarbeidet også en veiledning for dyrekrim-enhetene, noe NOAH bidro med innspill til. Kampanjen for landsdekkende dyrepoliti var dermed i mål.

Hvordan ser dyrepolitiet ut nå?

Hva har skjedd i politidistriktene med prioriteringen av etterforsking og straffeforfølgning av dyrekriminalitet? Hvordan fungerer det, og hvordan har politidistriktene organisert den pålagte etterforskingsressursen? For å få et inntrykk av hvordan politidistriktene håndterer sine dyrepoliti-oppgaver, har NOAHs Ark kontaktet alle politidistriktene og spurt om kapasitet, hvordan arbeidet fungerer og om det oppleves attraktivt å jobbe med dyrekrim.

Vi kan se at alle politidistriktene har fått bevilget ressurser for etterforsking av dyrekrim i løpet av 2021. Hovedtendensen i organiseringen er at dyrekrim tilhører finans- og miljøseksjonen, som igjen ligger under Felles Etterforskingsenhet. Det eneste politidistriktet som har separat dyrekrimseksjon, er Agder politidistrikt, som har dyrekrim som egen enhet på linje med økonomi og miljø. De fleste politidistriktene har to dedikerte etterforskere på dyrekrim. Ved Innlandet politidistrikt, har de for tiden kun en ansatt, men de har en fast jurist som tar alle dyrekrimsaker.

«Det er blitt mer fokus på dyrevelferd generelt, og vi har oppnådd gode resultater i store saker. Det er fordel med øremerkede midler, og satsingen mot dyrekriminalitet fungerer etter formål og hensikt.»
– Innlandet Dyrepoliti

Det samme har Vest politidistrikt. De opplyser at de er en gruppe på 6 etterforskere i seksjon for økonomi, miljø- og arbeidslivskriminalitet, som tar de mindre grove sakene – mens de grove går til den spesialiserte juristen. Ellers er juristene vanligvis knyttet til finans- og miljøseksjonene i distriktene, med variert for Nordsjø- og Miljø. Her jobber det 7 etterforskere, hvor alle tar dyrekrimsaker ved behov og kapasitet. Øst politidistrikt opplyser også at etterforsker ne som tar dyrekrimsakene ikke er spesielt avsatt til det, men er flere av mange etterforskere ved Seksjon for økonomisk og miljørelatert kriminalitet ved Felles enhet for etterforsking. De har et budsjett på to millioner, som er avsatt til ressurser beregnet for dyrevelferdskriminalitet. Oslo politidistrikt har også et system der de mindre alvorlige sakene etterforskes på lokale driftsenheter, mens de alvorligste etterforskes sentralt Finnmark politidistrikt har to etterforskere som jobber i turnus.

Politidistriktene opplyser at det er positivt at det blir budsjettert ressurser til dyrekrim. Det hever kompetansen innen fagfeltet, og gir kontinuitet i samarbeid med eksterne samarbeidspartnere, slik som Mattilsynet. Sør-Øst politidistrikt uttaler: «Det er bra at det er avsatt dedikerte ressurser, man jobber bra og høster erfaring innen fagfeltet. Arbeidet med dyrekrim fungerer godt i dag, siden det er et prioritert område. Det er attraktivt å kunne gjøre en forskjell for dyr, innen et område som er i utvikling og som det settes av ressurser til.» Innlandet politidistrikt uttaler: «Det er blitt mer fokus på dyrevelferd generelt, og vi har oppnådd gode resultater i store saker. Det er fordel med øremerkede midler, og satsingen mot dyrekriminalitet fungerer etter formål og hensikt.» Agder politidistrikt melder at: «Vi føler at det er et akseptert fagfelt, som ikke er noe mindre viktig enn noe annet politifaglig fagfelt.»

«Arbeidet med dyrekrim fungerer godt i dag, siden det er et prioritert område. Det er attraktivt å kunne gjøre en forskjell for dyr, innen et område som er i utvikling og som det settes av ressurser til.»
– Sør-Øst Dyrepoliti

Sør-Vest politidistrikt gir uttrykk for at dyrekrim kan bli «for smalt», og at det er mer attraktivt å jobbe med det i sammenheng med helheten innen seksjonen. Vest politidistrikt påpeker at kompetanse fortsatt er en utfordring, men «det er attraktivt å jobbe med dyrekrim på grunn av interessen, og samfunnets engasjement for dyr.» I Troms politidistrikt opplever dyrekrimgruppen utfordringer med størrelsen på distrikter, og at det er vanskelig å rykke ut. Samtidig opplyser de at: «Det er et attraktivt fagområde for dedikerte folk som er interesserte i dyrevelferd. Det er også attraktivt å kunne få kompetanse innen et fagområde som ikke så mange kan så mye om.»

I Finnmark politidistrikt opplever de også utfordringer med størrelsen på politidistriktet: «Det kan være en utfordring å gjøre kjent at vi eksisterer både overfor politiet og publikum.» Nordland politidistrikt mener dyrepoliti er et «interessant fagfelt for de som har interesse for dyrevelferd, men ellers vil politifolk gjerne jobbe med mer tradisjonelle politioppgaver». Samtidig påpeker de at «fagfeltet er under utvikling, og tilførsel av ressurser er viktig for videre utvikling.»

«Dyrevelferd er et viktig fagområde og ett av flere fagområder som politiet ønsker å prioritere.»
– Oslo Dyrepoliti

Øst politidistrikt forteller: «Vi har flere medarbeidere med lengre erfaring på fagfeltet. Påtalemyndigheten i Øst politidistrikt har ført en rekke saker for domstolene der ivaretakelse av dyrenes rettigheter etter dyrevelfersloven har stått sentralt. Flere av dommene har bidratt til å legge grunnlaget for det straffenivået vi ser på saksfelt I dag.»

Oslo politidistrikt var derimot et av de siste distriktene til å få dyrepoliti, og legger vekt på tips fra publikum som en viktig del av arbeidet: «Det vi ser er at vi kunne vært flinkere å fortløpende bryte ned informasjon i enkeltsaker, og se sakene i sammenheng med den informasjon vi har fått som tips fra publikum, samt å tidlig koble på tilsynsmyndighetene for felles innsats. Dyrevelferd er et viktig fagområde og ett av flere fagområder som politiet ønsker å prioritere. Det er viktig for oss å bygge opp faget over tid og skape et godt fagmiljø.»

Tallenes tale

Politidistriktene opplever at fokus på dyrekriminalitet har hjulpet fagområdet. Men i noen av politidistriktene har man sett at dyrekrimsaker fortsatt nedprioriteres og ressursene brukes til etterforskning av andre typer saker som ikke handler om dyr.^[1]

Likevel er tendensen klar; flere saker etterforskes. Man kan se en klar økning i anmeldte saker etter dyrevelferdsloven i 2022 i Sør-Øst politidistrikt og i Vest politidistrikt, sammenlignet med året 2021, henholdsvis 72 og 70 saker. Disse to politidistriktene har hatt i gjennomsnitt 20% flere anmeldelsessaker enn andre politidistrikter i 2022. Det har vært en betydelig nedgang i anmeldte saker i Trøndelag politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt i 2022 sammenlignet med 2021. Samtidig var det Trøndelag og Sør-Vest politidistrikt som hadde høyest antall anmeldelser i 2021 – henholdsvis 70 og 68 saker. Nedgangen behøver dermed ikke bety en lavere prioritering.

Det totale antallet anmeldelser basert på dyrevelferdsloven for hele landet ligger på 500 de siste årene.

Det totale antallet anmeldelser basert på dyrevelferdsloven for hele landet ligger på 500 de siste årene med en oppklaringsprosent rundt 40 – men dette omfatter henleggelser. Det totale antallet viser en økning sammenlignet med tidligere år hvor det det ble anmeldt rundt 350-400 saker per år. I 2013 var det rundt 200 saker, men i 2018 kom antall anmeldelser godt over 400 og nådde 500 i 2021.^[2]

Økokrims oversikt over antall rettssaker hvor det har vært idømt straff for brudd på dyrevelferdsloven viser at det er litt over 10% av anmeldte saker som ender med en dom eller forelegg per år. Tatt i betraktning at det anmeldes rundt 4-500 saker hvert år, er antall saker som føres i retten fortsatt ganske lite.

Samtidig er det flere lovbrudd mot ville dyr som kategoriseres som jaktlovbrudd etter viltloven, og ikke etter dyrevelferdsloven. I 2021 har politiet på landsbasis registrert 107 saker som gjelder jakt med ulovlig redskap eller metode, jakt utenfor jakttiden eller andre brudd på viltloven.^[3] Politiet har totalt registrert ca. 170 saker i både 2021 og 2022, som brudd på viltloven. De oppgir oppklaringsprosenten å være på ca. 45%,^[2] men sakene med ulovlig jakt blir stort sett alltid henlagt, da bevisførsel er utfordrende.

Utvikling i straff

NOAH har et stort fokus på å anmelde dyre mishandling, og våre anmeldelser har både ført til strengere straffer og viktige dommer. I 2001 ble den øvre strafferammen hevet fra 1 til 3 år i dyrevelferdsloven. Disse straf ferammene var innført ved endring av loven hvor departementet uttalte i forarbeidene:^[4] «Det synes som om domstolene er forsik tige med å legge seg på lovens maksimal straff, selv for de groveste brudd på loven. Departementet finner det derfor ønskelig å øke den generelle strafferammen og skjerpe strafferammen ytterligere ved grove brudd på loven. Dette vil gi domstolene en større mulighet for å differensiere straffen ut fra alvorlighetsgrad.» NOAH jobber fortsatt for at rammen skal økes og at den øvre nåværende straffe rammen skal tas i bruk – noe som aldri har skjedd.

Selv om strafferammen ikke var hevet i den nye loven, uttrykte lovgiver i 2009 et ønske om at straffene praktiseres strengere.

I 2010 kom den nye dyrevelferdsloven som anerkjente dyrs egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Den nye loven videreførte strafferammene fra dyrevernloven. Selv om strafferammen ikke var hevet i den nye loven, uttrykte lovgiver i 2009 et ønske om at straffene praktiseres strengere ved å peke på at domstolene har vært tilbakeholdne med å idømme strenge straffer.^[5] Siden 2010 har det utviklet seg en omfattende rettspraksis rundt hvordan straffebestemmelsene i dyrevelferdsloven skal praktiseres, inkludert saker som er kommet opp til Høyesterett.

Det er lagt til grunn i forarbeidene til dyrevelferdsloven at «grov dyremishandling er handlinger der straffverdigheten tilsier at strengere straffer bør idømmes.» Hva ligger i uttrykket «straffverdigheten»? Dyrevelferdsloven § 37 trekker frem flere momenter ved vurdering av hvorvidt en overtredelse av loven er grov. Det skal særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, og graden av utvist skyld.

Det gjelder et grunnleggende premiss om at dyr har egenverdi etter den nye loven, men samtidig har dyr ikke en rett til liv. Det betyr at det å drepe et dyr ikke er straffbart i seg selv, men hvordan dyret er blitt behandlet let mens det lever, om lidelsene dyret er blitt utsatt for har vært langvarige og intense, og hvor stort antall dyr som er rammet, vil være noen av de sentrale momentene ved en vurdering av hvorvidt brudd på loven er grovt og hvilken straff som skal idømmes.

Dommer gir strengere straff

NOAH har gått gjennom dommer avsagt i perioden 2010-2016, og den viser at domstolene reduserer straffen betydelig hvis saken har blitt liggende hos politiet. Av de 36 dommene fra denne perioden, ble det redusert straff i halvparten av sakene. Gjennomgangen viser også at det var flere saker hvor tingretten idømte strengere straff enn det som ble foreslått av aktor, og at det som regel ble foreslått relativt lave straffer av aktor, inkludert bot som nå vurderes å være en utilstrekkelig straff for alvorlige overtredelse av dyrevelferdsloven. Det er derfor viktig at aktor kommer med en streng påstand om straff i rettsaken.

I Lukas-dommen fra 2016^[6] la Høyesterett til grunn at det først og fremst er handlingens grovhet som er styrende. I den saken hadde en hundeeier bundet sin hund fast til et betongrør og kastet den utfor en bro, slik at hunden druknet. Ved den konkrete vurderingen la retten vekt på hvorvidt handlingen var egnet til å skape både smerte og alvorlig frykt hos hunden. Retten mente at det bidro til å gjøre forholdet grovt at gjerningsmannens handling var forsettlig og overlagt.

Høyesterett ansa at straffen på 10 måneders fengsel foreslått av påtalemyndigheter, var for streng, ved å henvise til straffenivåene for andre typer saker som kroppskrenkelser og -skader hvor «det skal nokså mye til før man kommer opp i en straff av fengsel i 10 måneder». Retten mente i tillegg at «en slik straff vil ikke stå i et rimelig forhold til et realistisk straffenivå for de store dyretragedier».

Gjerningsmannen i Lukas-saken ble idømt til 90 dagers fengsel, etter et fradrag for tilståelse på 30 dager. Førstestatsadvokat i Økokrim Hans Tore Høviskeland uttalte: «På bakgrunn av denne høyesterettsdom kan vi nå slå fast at mindre grove overtre delser av dyrevelferdsloven for fremtiden i utgangspunktet vil medføre 120 ubetinget fengsel».^[7]

I Jøa-dommen fra 2016^[8] fikk Høyesterett mulighet til å behandle en sak som dreide seg nettopp om en dyretragedie. Det var også den første saken hvor det ble idømt en straff som var strengere enn ett år. I Jøasaken unnlot en mann å fôre og gi vann til 92 kyr og å gi syke og skadde dyr forsvarlig behandling i perioden fra desember 2014 til mars 2015. Alle de 92 kuene døde. Bonden ble idømt fengsel i ett år og åtte måneder etter et tilståelsesfradrag av 2 måneder. Aktor ba om en straff på to år og 4 måneder, men retten mente at denne straffepåstanden var for streng, uten å gi noen spesielle grunn.

Høyesterett var likevel klar over at straffen måtte bli betydelig strengere enn i Lukas-dommen, men tok hensyn til at bonden ikke ønsket å påføre dyrene lidelse og at «dette skiller saken fra tilfeller hvor en eier aktivt mishandler dyr». Retten påpekte i tillegg at straffenivået «kan dessuten bidra til å høyne dyrs status og vil gjennom dette kunne ha en holdningsskapende effekt.» Henvisninger til dyrevelferdslovens formål og holdninger om dyr viser at Høyesterett mente at straffenivået påvirker hvordan dyrene behandles i samfunnet, og at retten har en rolle i å fremme respekt for dyr.

Høyesterett ga en viktig uttalelse i Jøasaken når det gjelder strafferettslig vern av dyr som brukes i industriell produksjon: «Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å hevde at storfe i en besetning hvor det drives «industriell kjøttproduksjon» har mindre strafferettslig vern enn kjæledyr. Dette kan ikke være et argument for mildere straff.»^[8] Høyesterettsdommene fra 2016 var å anse som et vendepunkt i rettspraksis for dyrevelferdskriminalitet siden flesteparten av dommene som ble avsagt før 2016, med få unntak, ga relativt milde straffer. NOAHs gjennomgang av dommer i perioden 2010-2016, viser at dyrevelferdsloven § 37 annet ledd var lite brukt, og man ikke kunne se særlige forskjeller mellom straffene idømt etter første ledd (ordinære overtredelser) og annet ledd (grove overtredelser).

Etter 2016 har det også kommet enkelt dommer som har hevet straffeutmålingen: I mai 2018 ble en mann dømt i Kongsberg og Eiker tingrett til fengsel i 2 år og 6 måneder, fradømt retten til å drive jakt i 5 år, og forbud mot å eie, holde, stelle, trene, bruke eller ha tilsyn med alle dyr inntil videre og i minst 5 år. Domfelte hadde i en periode på to år sluppet hundene sine løs på tamrotter, kaniner og/eller grevlinger som var fanget eller plassert i innhegning, med det formål at hundene skulle angripe og bite i hjel dyrene eller bite seg fast og holde dyrene før han foretok avliving med kniv eller annet redskap. Dette for å trene opp hundene til å bli «catch dogs». Dette var hittil den strengeste straffen for dyremishandling, men lagmannsretten reduserte straffen til to år og en måned.^[9]

Den strengeste straffen idømt etter dyrevelferdsloven er på 2 år og fire måneder.

Den strengeste straffen idømt etter dyrevelferdsloven er på 2 år og fire måneder i en sak fra 2021 hvor en mann ble dømt for seksuell misbruk av omlag 40 hunder i en periode på ca. 10 år.^[10] Straffens utgangspunkt for brudd på dyrevelferdsloven ble satt til lovens øvre strafferamme på tre år. I dommen er det skrevet: «Den øvre strafferamme for forholdet er 3 år og retten er enig med aktor at forholdet isolert sett kvalifiserer til en straff av fengsel i 3 år. Retten kan vanskelig se noen formildende omstendigheter. Hvis en ikke skal kunne benytte lovens øvre strafferamme ved overgrep i et slikt omfang en her står overfor over for så mange dyr over en så lang periode og med en slik planmessighet, kan retten vanskelig se for seg tilfeller der den kan benyttes.»

Økokrim har en sentral rolle i håndhevelse av dyrevelferdsloven og også straffenivået. Økokrim jobber også med konkrete straffesaker. For eksempel var det Økokrim som førte den første dyrevelferdssaken om vold mot hunden Lukas til Høyesterett.

Det var Økokrim som overtok den såkalte «catch dog»-saken fra Søndre Buskerud politidistrikt. Et annet eksempel er den såkalte Lakselusdommen II som ble avsagt av Høyesterett i 2016.^[11] I tingretten opplyste Økokrim at saken reiser prinsipielle spørsmål knyttet opp mot fiskevelferd og at det var første gang de har tatt ut tiltale på overtredelse av dyrevelferdsloven relatert til fisk og fiskeoppdrett.^[12] I denne saken hadde 16 000 laksefisker dødd av surstoffmangel under flytting før slakting. Høyesterett dømte selskapet for brudd på matloven, akvakulturloven og dyrevelferdsloven til en bot på 6 millioner kroner.

Straffene fortsatt et problem

Etter de viktige dommene fra Høyesterett kunne man anta at domstolene var bedre rustet til å behandle straffesaker og idømme straffer som gjenspeilet handlingens grov het og straffverdighet. Men dette er ikke tilfelle i alle saker. For eksempel dømte tingretten en person til 80 dagers fengsel skjøttet sine to hunder og 7-8 kaniner over en lengre periode, slik at dyrene døde.^[13] Retten la vekt på at hendelsen ikke fremsto «som en konsekvens av en generell holdning hos tiltalte på hvordan man behandler dyr». I en annen sak fra 2019 ble en person dømt til betinget fengsel i 45 dager for å ha vanskjøttet 100-150 sauer og som førte til at 11 av dyrene døde av avmagring.^[14] Dommeren nevner ikke Jøa-dommen i det hele tatt, men henviser til dommer fra lagmannsretten avsagt i 2014 og 2015.

Etter de viktige dommene fra Høyesterett kunne man anta at domstolene var bedre rustet til å behandle straffesaker, men dette er ikke tilfelle i alle saker.

I den såkalte Kattedommen fra 2019^[15] dømte Høyesterett en mann til fengsel i 45 dager for å ha avlivet to katter ved å knekke nakken på dem med hendene, for så å henge dem opp i et rep og brenne dem i ovnen. Ifølge mannen gjorde han dette for å hevne seg på sin ekskone. Høyesterett kom imidlertid til at lidelsene kattene ble påført ikke var «vesentlige», og at lovbruddet dermed ikke var grovt. Heller ikke vurderte retten motivet for dreping som relevant fordi: «Dyrevelferdsloven stiller ingen krav til begrunnelse eller motiv for å avlive et dyr.» Høyesterett hadde et åpenbart forvridd syn på dyrs lidelse ved å bagatellisere nakkeknekking. Det er skrevet i dommen: «Om kattene deretter straks mistet bevisstheten eller bare ble paralysert, slik at smerten fortsatte, er usikkert. Lagmannsretten har – basert på sakkyndig råd – lagt til grunn at smertene kan ha fortsatt i maksimum ett minutt etter nakkebrekket».

Kattedommen unnlater å gjenspeile den alminnelige rettsoppfatningen om behandling av dyr; heller ikke bidrar dommen til å fremme respekt for dyr, men gjør heller det motsatte. Også noen av dommene som er blitt av sagt om vold mot dyr i perioden 2017-2019 er ganske oppsiktsvekkende. For eksempel ble en hundeeier som drepte sin hund med øks, dømt til fengsel i 75 dager.^[16] Tingretten ila ikke noe aktivitetsforbud, selv om påtalemyndigheten hadde bedt om det.

Retten henviste til Lukas-dommen og uttalte: «Sammenlignet med HR-2016-295-A var antakelig belastningen noe mindre for hunden i denne saken, da det var en kortere varighet før hunden ble regnet som hjernedød. Samtidig var hunden stor og det var nødvendig med flere kraftige hugg, hunden var ikke bedøvet og heller ikke holdt fast på noe vis. (…) Videre vurderer retten at tiltalte, til tross for handlingene omfattet av tiltalen, viser stor omsorg og interesse for sine dyr. Han er utdannet hundeinstruktør og har jobbet som dette i seks år.»

Det har vært brukt svært ulikt straffenivå i saker om vold mot dyr uten at dette ser ut å ha hatt noe med grovheten av handlingen å gjøre.

Det er vanskelig å forstå hvordan en person som har utøvd så grov vold mot hunden sin, kan få fortsette å ha ansvar for dyr, for ikke å snakke om å virke som instruktør. Det har vært brukt svært ulikt straffenivå i saker om vold mot dyr uten at dette ser ut å ha hatt noe med grovheten av handlingen å gjøre. For eksempel har tingretten idømt fengsel i 36 dager for grov mishandling av en hund (eier til hunden tok kvelertak på hun den slik at den besvimte),^[17] men kun 14 dager betinget fengsel for mishandling og drap av en måke (mannen tok tak i vingen til en måke, slengte den hardt i bakken og kastet den ut i havnebassenget).^[18] Når det gjelder fisk, har det kommet faglig kritikkverdige uttalelser fra domstolen.

I 2022 avsa Østre Innlandet tingrett en dom som gjaldt ca. 40 fisker som ble drept av en kvinne ved at hun helte klor i et akvarium slik at fiskene døde.^[19] Retten uttalte i dom men: «Ved vurderingen av grovhet må det legges betydelig vekt på at fisk har mindre utviklet sanseapparat enn pattedyr.» Men vitenskapen er nå tydelig på at fisker føler smerte.^[20] De dyr som har sentralnervesystem, og dermed smertefølelse, omfattes likt av loven. Det er dermed oppsiktsvekkende at retten mente at «å ta livet av fisk kan etter rettens syn ikke sammenliknes med inhuman avliving av pattedyr».

De dyr som har sentralnervesystem, og dermed smertefølelse, omfattes likt av loven.

I perioden 2017-2019 var det flere rettssaker hvor tingretten ikke gikk med på aktors forslag om strengere straffenivå og den idømte straffen var lavere i 32 rettssaker, og høyere sammenlignet med det aktor foreslo kun i 6 saker. I 25 rettssaker tok tingretten utgangspunkt i straffenivået i tiltalebeslutningen. Tendensen er derfor at domstolene fortsatt er tilbakeholdne med å idømme strengere straffer, i strid med det ønske som lovgiver uttrykte i 2009.

NOAH påvirker praksis

NOAH anmelder rundt 100 saker hvert år – noe som steg til over 140 anmeldte saker i 2021. Vår analyse av anmeldte saker i perioden 2019-2021 viser at rundt 10% av anmeldte saker vil ende med en straff eller en administrativ reaksjon som overtredelsesgebyr – noe som ilegges av Mattilsynet og ikke politiet. I noen saker har NOAH valgt å klage på henleggelser dersom saken er henlagt uten noen saklig grunn, for eksempel hvor det er klart at politiet har henlagt saken med det samme etter å ha fått anmeldelsen.

NOAH har klaget i gjennomsnitt på 10-15 henleggelser hvert år og har fått medhold i flere saker.

NOAH har klaget i gjennomsnitt på 10-15 henleggelser hvert år og har fått medhold i flere saker. Det vanligste henleggelsesgrunnlaget er ukjent gjerningsmann, fulgt av «bevisets stilling» eller at politiet mener det ikke har skjedd noe straffbart. Det siste grunnlaget for henleggelse har NOAH klaget mest på. For eksempel henlegger politiet med dette grunnlaget ofte saker hvor personen ikke sikrer godt nok tilsyn og stell av sine dyr over en lengre periode. Her ser vi at politiet dessverre i mange slike saker følger Mattilsynets holdninger uten å ta egne vurderinger om straffbarhet. Særlig problematisk er det da når Mattilsynet selv ikke anmelder grove saker. I 2019 anmeldte NOAH flere bønder etter en NRK-dokumentar om grove brudd på dyrevelferdsloven i flere grisehold. Kun én bonde fikk straff – 24 dager betinget fengsel og en bot på 20 000 kr.

Flere saker blir liggende hos politiet i for lang tid. NOAH har sendt klager på politiets inaktivitet i slike saker. For eksempel anmeldte NOAH i 2017 en sak om grov forsømmelse over flere år av minst 60 hunder på Ringsaker. Et stort antall hunder stod oppstallet i trange bur, uten nødvendig stell. NOAH anmeldte både hundeeier og også Mattilsynet for tjenesteforsømmelse. Mattilsynet var på tilsyn fra 2010, men ikke før i 2014 kom vedtak om å redusere hundeholdet. Politiet henla saken ut ifra kapasitetshensyn, men etter klage fra NOAH ba statsadvokaten om at saken ble tatt opp igjen. Politiet gjorde ingenting, og NOAH sendte klage på inaktivitet. Først 4 år etter den første anmeldelsen fikk vi vite at saken hadde blitt henlagt på nytt – noe som førte til kritikk fra statsadvokaten.

I en annen sak fra Haugalandet sendte NOAH i løpet av to år en klage på politiets inaktivitet og en klage på lang saksbehandlingstid til statsadvokaten. Mattilsynet gjennomførte tilsyn hos en sauebonde i 2017, og oppdaget mange grove brudd på dyre velferdsloven. Først 2 år og 5 måneder etter NOAHs anmeldelse, og gjentatte klager og purringer, ble bonden dømt i retten til 8 måneder fengsel.

Mattilsynet i veien for rettsvern?

Dyrepoliti ble opprettet for å øke kompetansen om kriminalitet mot dyr i politiet, og ikke minst bistå Mattilsynet slik at saker de anmelder får en konsekvens i rettssystemet. Men i hvor stor grad anmelder egentlig Mattilsynet selv? Riksrevisjonen gjennomgikk myndighetenes innsats mot alvorlige brudd på dyrevelferdsloven i landbruket i 2019.^[21] Revisjonen konkluderte med at gjentatte alvorlige brudd ikke blir avdekket gjennom Mattilsynets oppfølgning. Mattilsynet har ikke en tilstrekkelig opptrappende virkemiddelbruk for de alvorlige sakene med brudd på dyrevelferdsloven, og strenge virkemidler er lite brukt, selv i de alvorlige sakene. Mattilsynet gir i mange tilfeller gjentatte pålegg over flere år, og det tar for lang tid for Mattilsynet å iverksette aktivitetsforbud for dyrehold med alvorlige brudd på dyrevelferdsloven.

Mattilsynet har ikke en tilstrekkelig opptrappende virkemiddelbruk for de alvorlige sakene med brudd på dyrevelferdsloven, og strenge virkemidler er lite brukt, selv i de alvorlige sakene.

I 2019 kom det også en KPMG-utredning som paradoksalt nok ble brukt for å begrense Mattilsynets virksomhet.^[22] Rapporten kritiserte Mattilsynet for manglende kommunikasjon med tilsynsobjekter som bønder, og svakheter i saksdokumentasjon. Rapporten kom på bakgrunn av at en pelsbonde fikk med seg NRK på massiv kritikk av Mattilsynet – selv om bonden i den aktuelle saken hadde kritikkverdig dyrehold. Det hele ble gjort til en politisk sak og næringen grep sjansen til å kreve begrensninger i Mattilsynets tilsynsfunksjon. Daværende landbruksminister Bollestad uttalte: «Noen ganger kritiseres Mattilsynet for å være for strenge, andre ganger for ikke å være strenge nok. De kan sjelden, med loven i hånd, gå rett på de mest inngripende virkemidlene. Bonden må gis mulighet til å rette opp. Vi kan ikke bare stenge gårder uten videre. Noen ferske rettssaker, der Mattilsynet mente lovbruddene var svært alvorlige, har vist at avvikling av dyrehold og forbud mot å holde dyr ikke alltid er «forholdsmessig» i rettens øyne.»^[23] Med andre ord var det politiske signalet at dyrene heller skulle lide litt lenger enn at en bonde skulle få konsekvenser av lovbrudd.

Som følge av denne kritikken, ble det en politisk styrt innskrenking i Mattilsynets ressurser, som førte til enda dårligere oppfølgning av dyremishandlingssaker. Mattilsynet gikk på 70 prosent færre dyrevelferdstilsyn i løpet av en femårsperiode – antall tilsyn sank fra 9439 i 2016 til 2840 i 2020. Samtidig sank antall bekymringsmeldinger som utløste inspeksjon, fra 40 til 11 prosent.^[24] Flere ansatte i Mattilsynet publiserte kronikker og kritiserte kuttene i Mattilsynets budsjett.^[25] Daværende leder i Mattilsynets seksjon for dyrevelferd Torunn Knævelsrud forklarte at fallet i antall dyrevelferdstilsyn begrunnes både med politikk og at Mattilsynet selv vil ha mest mulig risikobaserte tilsyn, slik at «det skjer en strengere prioritering av hvor tilsyn skal gjennomføres», underforstått at det kun skal drives tilsyn i de aller verste dyreholdene.^[24]

Mattilsynet gikk på 70 prosent færre dyrevelferdstilsyn i løpet av en femårsperiode.

Ansatte i Mattilsynet gikk ut og varslet om at «tiltakene» som ble satt i verk for å «kvalitetssikre» prosessene slik næringene hadde forlangt, tvert imot knakk hele systemet; å skrive rapporter fra tilsyn tok fem ganger så lang tid, og kapasiteten ble samtidig redusert fordi Mattilsynet ikke lenger fikk lov å benytte seg av dyrevernnemndene.^[25] Mattilsynets tall viser at antall dyrehold med regelbrudd ligger jevnt på 40 prosent, men samtidig ble det oppdaget 68 prosent færre regelbrudd pga. reduksjon i antall tilsyn i 2020 sammenlignet med 2017.^[24]

Et eksempel på hvordan Mattilsynet unndrar ulovligheter fra rettsforfølgelse er den nasjonale tilsynskampanjen i grisebesetninger i 2021 og 2022.^[26] Det ble inspisert totalt 582 grisehold i hele landet. Til tross for at det ble avdekket ett eller flere regelbrudd i vel halvparten av de inspiserte grisebesetningene, anmeldte Mattilsynet ingen av griseholdene. Det ble fattet kun 5 vedtak om overtredelsesgebyr og 2 vedtak om aktivitetsforbud. Økokrims representant på lanseringen av rapporten stilte spørsmål ved hvorfor Mattilsynet ikke hadde anmeldt én eneste sak.

Mattilsynet opererer med en kategori lovbrudd kalt «kronisk dårlig dyrehold», som de definerer slik: «Dyreholdet har hatt gjentatte brudd på vesentlige krav i dyrevelferdsregelverket over lengre tid, minst 1-2 år; Mattilsynet har gjennomført kontroll to eller flere ganger og fattet gjentatte vedtak med pålegg om å oppfylle vesentlige krav i regelverket; og kontroll og vedtak har ikke ført til varig bedring til et akseptabelt nivå.»^[27]

Riksrevisjonens rapport viser at tvangsmulkt brukes i noen grad (5 prosent av ved takene), mens overtredelsesgebyr praktisk talt ikke er brukt (1 prosent). Saksgjennomgangen viste at det i mange tilfeller ble gitt gjentatte pålegg over flere år før det ble fattet vedtak om aktivitetsforbud, og at pålegg ble gitt med samme hjemmel flere ganger, til og med for alvorlige forhold som mangel på fôr og vann, og sykdom og skader. Undersøkelsen viser at Mattilsynet har gitt gjentatte hastevedtak over flere år og kronisk dårlige dyrehold får fortsette i gjennomsnitt sju år fra første inspeksjon til vedtaket om aktivitetsforbud ble gjeldende.^[21] I sitt innspill til utarbeidelse av dyrevelferdsmelding har Mattilsynet skrevet at de «prioriterer nå slike saker høyt og har laget en intern retningslinje».^[27] Men i realiteten fungerer Mattilsynets fremgangsmåte hvor lovbrudd aksepteres over tid, som en legitimering av lovbrudd mot dyr.

På tide med dyreverntilsyn

I tillegg til arbeidet for dyrepoliti, har NOAH helt siden opprettelsen av Mattilsynet i 2004, arbeidet for et eget dyreverntilsyn under et næringsnøytralt departement. NOAH mener at det ikke bare er politiets nedprioritering av dyr som har vært problematisk. Det er også et problem at tilsynsmyndigheten som har med dyr å gjøre, er Mattilsynet som sorterer under et næringsdepartement. Her risikerer dyrene å nedprioriteres, og settes til side av hensyn til næringsinteresser. Utviklingen i Mattilsynet siden 2019 viser at vi har hatt rett i dette. Ikke bare tillates det at dyr lider på grunn av nedprioritering av tilsyn og lang saksbehandling; det er en ren politisk prioritering at interessene til de som vanskjøtter dyr skal vektlegges mer enn ofrene.

Det er et problem at tilsynsmyndigheten som har med dyr å gjøre, er Mattilsynet som sorterer under et næringsdepartement.

Mattilsynet har redusert både sin tilsynsvirksomhet, sin egen bruk av virkemidler og bruken av politianmeldelser. Men som om ikke alt dette var nok, har Mattilsynet over de senere årene også avslått innsyn i saksdokumenter med henvisning til «taushetsplikt», slik at det også har blitt vanskeligere for NOAH å anmelde saker dersom Mattilsynet er involvert. I realiteten beskytter Mattilsynet nå lovbrudd mot dyr – lovbrudd de vet er alvorlige og pågående.

I 2022 innrømmet en avtroppende avdelingsdeler i Mattilsynet at dyrevelferd var blitt en «salderingspost», og at «satt på spissen så må matvaretryggheten prioriteres fremfor dyrevelferden»^[28]. Mattilsynveteranen foreslo også selv å ta vekk deler av dyrevelferds-oppgavene fra tilsynet: «Kjæledyr er noe på siden av vårt primære fokus, matvarekjeden. Jeg vet at dette er en brannfakkel og at mange mener det vil svekke Mattilsynet, men jeg mener det er en stor forskjell på tilsyn med kjæledyr og produksjonsdyr og at man bør vurdere å ta kjæledyrtilsynet ut av Mattilsynet».

Men istedenfor å skille ut noen dyr fordi de ikke er del av «matkjeden», er NOAHs løsning å anerkjenne at dyrevelferd ikke er en «underavdeling» av «matvaresikkerhet», men et viktig felt som en gang for alle må få et eget tilsyn. Mens dyrepolitiavdelingene i politiet øker sin kompetanse på dyrekriminalitet, hindres arbeidet deres ved at Mattilsynets praksis legitimerer lovbrudd mot dyr og hindrer oppklaring. Et dyreverntilsyn som prioriterer dyrene er nødvendig for å få reell effekt av dyrepoliti-satsingen.

Behov for strengere straffer

En annen viktig brikke som må på plass for at dyrepolitiets arbeid skal få maksimal effekt, er strengere straffer. Dette vil gi et klart signal til domstolene om at det forventes at de ser mer alvorlig på kriminalitet mot dyr, og hindre domstolene i å fortsatt gi for lave straffer med utgangspunkt i praksis før 2016. Det er behov for straffeøkning for brudd på dyrevelferdsloven, da rammen på 3 år aldri er blitt brukt – til tross for mange svært grove saker i rettssystemet. Nesten 50 000 mennesker har nå skrevet under på NOAHs opprop om strengere straffer.

I UK ble nylig strafferammen for dyremishandling økt til 5 år,^[29] og straff etter naturmangfoldloven i Norge ble også økt til 5 år i 2019. I Dagsavisen uttalte Økokrims fagansvarlig form dyrevelferdskriminalitet, Tone Strømsnes Olsen, at strafferammen for brudd på dyrevelferdsloven må harmonere med brudd på andre miljøkrimområder: «Jeg ser ingen grunn til at det skal være mildere straffer enn i for eksempel naturmangfoldsloven».^[30] I Økokrims innspill til dyreveleferdsmelding i 2022 skrev de:^[27] «Dagens strafferamme oppfattes som lav i forhold til alminnelig rettsoppfatning, og bør heves for å underbygge lovens re spekt for dyr og deres egenverdi. Strafferammen bør tilpasses den eksisterende rettspraksis.”

I 2022 gikk Økokrim også ut med et varsel om at alvorlig kriminalitet mot ville dyr ikke blir oppklart. De rapporterte at ville dyr blir «forgiftet, skutt og pint i hjel i brutale fotsakser», men at så godt som alle anmeldelser av ulovlig jakt og avliving av ville dyr blir henlagt.^[3] Både SNO og Økokrim mener ulovlig rovdyrjakt skjer i stort omfang, og Økokrim vurderer at ulovlig jakt er en av de største truslene innenfor dyrekrim. Jaktlovbrudd er vanskelige å etterforske, og den lave strafferammen kan hindre etterforskning. Eksempelvis må et lovbrudd ha strafferamme på 6 år for at politiet skal kunne ta i bruk skjulte etterforskningsmetoder.

NOAHs anmeldelser står hvert år for 20-30% av alle saker anmeldt i Norge etter dyrevelferdsloven, i tillegg anmelder vi et betydelig antall saker om ulovlig jakt. Antall saker fordeler seg stort sett jevnt på kategoriene mishandling/avliving av ville dyr, vanskjøtsel av produksjonsdyr og vold mot familiedyr. Men problemene med innsyn i produksjonsdyrsaker hos Mattilsynet, og samtidig økning av kriminalitet mot ville dyr, har gitt seg utslag også for NOAH: I 2022 gjaldt 32% av sakene familiedyr, mens bare 14% gjaldt produksjonsdyr og 54% gjaldt ville dyr.

Etter ett år med landsdekkende dyrepoliti har vi endelig et system hvor politiet tar kriminalitet mot dyr på alvor over hele landet. Men samtidig har vi fortsatt domstoler som motarbeider respekt for dyr, og et tilsynsorgan som nedprioriterer dyrene. I arbeidet for bedre rettsvern for dyr henger etablering av dyrepoliti sammen med etablering av dyreverntilsyn og strengere straffer for dyremishandling. Først når alle bitene er på plass, er NOAHs arbeid i mål.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2023