Våre måter å observere dyr, konseptualisere og behandle kroppene deres, tilskrive dem sosiale roller og posisjoner og på andre måter relatere oss til dem, og institusjonene vi har skapt for å rutinemessig og effektivt iverksette disse praksisene, skaper stadige motstridende signaler. I utdannelsessammenheng kan de motstridende signalene gi seg uttrykk for eksempel i den samtidige individualiseringen og de-individualiseringen av ”byttedyr”, og de økonomiske argumentene som styrer bestandsregulerende jakt som, ikke desto mindre, skildres som en ”ekte” og ”naturlig” aktivitet distansert fra det industrielle samfunn.Andre eksempler på selvmotsigelser er den ambivalente reaksjonen på dyr i fangenskap i dyrehager, og måten ”zoodyr” blir beskrevet som enten representanter for autentisk ”villmark” eller som frivillige følgesvenner for mennesker innenfor et nyttig rammeverk som skjuler tvang og kontroll.
Kjæledyr eller forskningskanin?
Motstridende signaler er også tilstede når den samme dyrearten kan bli kategorisert både som kjæledyr og som objekt for smertefulle eksperimenter, og når man fremstiller ”snakkende dyr” i reklame hvor de selger seg selv i annonser for dyreindustrier. Det finnes utallige andre eksempler, og min studie ”The School and the Animal Other” indikerer at verken studenter eller lærere er uvitende om disse motstridende signalene, men uttrykker og diskuterer noen av dem i ulike situasjoner.
Jeg vil antyde at selvmotsigelsene som karakteriserer menneske-dyr relasjonen i det moderne vestlige samfunn er drevet av en generasjon av materialielle og symbolske overflødighetsverdier, der disse relasjonene har blitt innlemmet i stadig større grad, og at selvmotsigelsene skaper ulike konsekvenser i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger, slik som skolen.
«Våre måter å observere dyr, konseptualisere og behandle kroppene deres, tilskrive dem sosiale roller og posisjoner og på andre måter relatere oss til dem, og institusjonene vi har skapt for å rutinemessig og effektivt iverksette disse praksisene, skaper stadige motstridende signaler.»
En slik konsekvens er at normative antagelser av hva som er ”passende” roller for ulike kategorier av dyr i samfunnet kan kollidere med studentenes (eller lærernes) ideer eller tidligere erfaringer med dyr, når de bringer disse erfaringene med seg til klasserommet. Disse (potensielle) konfliktene må håndteres av skolen på måter som lar studentenes syn på seg selv som omsorgsfulle og moralske aktører i forhold til dyr, forbli intakt – samtidig som de styrer studentene inn mot kategoriseringer av dyr og tankesett som øker muligheten for å bruke dyr.
Arluke og Sanders (1996) påpeker at det finnes strategier i enhver kultur som gir oss redskap for å se bort ifra kulturens selvmotsigelser slik at man kan heve seg over mulige ubehagsfølelser og få dem til å fremstå som en normal del av hverdagslivet. At det i skolen brukes ulike former for ”motivasjonsprat” for å moralsk heve eller nøytralisere det som blir gjort mot dyr, og ”piecemeal engineering” tilnærminger til problematiske temaer, er noen få eksempler på typer strategier som kan bli anvendt i diskusjoner om dyreetikk. Disse strategiene er rettet inn på å differensiere og verdsette visse typer menneske-dyr relasjoner for å styre studentenes utviklingen mot ”passende” holdninger til dem.
Menneske-dyr relasjoner
Videre bidrar disse strategiene til formuleringen av visse påstander om menneske-dyr relasjoner, hvorav noen har festet seg og tillates å passere som ”sannheter”. Disse påstandene reflekterer menneske-dyr forhold i andre deler av samfunnet, men blir omformet i skolen, og legger til rette for en glidende tilvenning til holdninger om bruk av dyr i ulike sammenhenger. I min studie viser de seg for eksempel i læringsmateriell, foredrag, intervjuer, eller når en klasse med studenter blir gitt i oppgaver å reflektere ”fritt” over visse spørsmål innen dyreetikk (og majoriteten vil likevel komme til identisk konklusjon.)
«Andre eksempler på selvmotsigelser er den ambivalente reaksjonen på dyr i fangenskap i dyrehager, og måten ”zoodyr” blir beskrevet som enten representanter for autentisk ”villmark” eller som frivillige følgesvenner for mennesker innenfor et nyttig rammeverk som skjuler tvang og kontroll.»
En annen situasjon der disse påstandene tjener en funksjon, er når ideer som avviker fra bruksholdningen til dyr blir for påtrengende og får et overbevisende eller destabiliserende potensiale i klasseromsdiskusjoner. Selv om påstander har blitt kritisk undersøkt og motargumenter har blitt belyst og delvis bekreftet, ender diskusjonen normalt med enten å bli brakt tilbake til et nøytralt område, for eksempel ved å fremføre en annen påstand, eller simpelthen ved at diskusjonen opphører. Jeg hevder at disse fenomenene kan sees som del av en bredere funksjon av skolen som sosialiserings- og normaliseringsprosjekt. Påstandene som er identifisert i studien kan grovsorteres under tre hovedtemaer:
Uunngåelighet (biologisk / kulturell forutbestemmelse)
- Mennesker har alltid spist kjøtt / jaktet
- Jakt er et medfødt instinkt (i et menneske) / et uttrykk for kultur
- Dyr er en del av naturens kretsløp / system der de også blir brukt og spist av mennesker
- Mennesker er rovdyr
- Konsumering av kjøtt er naturlig / nødvendig for menneskelig overlevelse
- Dyr har ingen tanker om fortid eller fremtid / lever etter sine instinkter
Velgjerning (dyr kan dra fordeler av sin status som ”bruksgjenstander”)
- Man kan være dyrevenn og likevel spise kjøtt
- Hvis vi skyter de ville dyrene og spiser kjøttet deres trenger de ikke å oppleve dyreindustrien / landbruket
- Dyr har det ikke bedre i naturen (enn i fangenskap)
- Dyr blir avlet for menneskenes skyld, ellers hadde de ikke eksistert
- Ved å spise dyr kan man gi deres liv en mening
- Forutsatt at et dyr har blitt behandlet godt /har hatt et godt liv, er det ok å drepe (og spise) det
- Dyrehager hjelper til å beskytte truede arter
- Medisinsk forskning kommer også dyrene tilgode
Felles goder (praksiser med bruk av dyr kan ha positive konsekvenser for samfunnet)
- Hvis vi ikke driver jakt på dyr vil det bli for mange av dem
- Jakt er ok hvis kjøttet blir tatt hånd om
- Dyrehager utdanner folk om dyr
- (Dyre)forskning gir mennesket et bedre og lenger liv
- Hvis vi ikke utførte eksperimenter med dyr ville vi dø av infeksjoner
Foucault (1993) bemerker at ”i nesten ethvert samfunn finnes viktige historier som blir fortalt, gjentatt og med variasjoner; det er ritualiserte taler fremført under visse veldefinerte omstendigheter (…)” Jeg påstår at et hovedbidrag fra min egen studie er å vise gjengivelsen, driften, og den stabiliserende funksjonen som de digresjonsaktige ”dyrehistoriene” på mikro-nivået i klasserommet har, og at disse ”historiene” eller påstandene om menneske-dyr relasjoner i skolen utgjør en felles referanseramme om alminnelig kunnskap som selvmotsigelser vanligvis bekvemt kan tilpasses til.
Hvis vi kan snakke om en ”skjult agenda” i undervisningen om menneske-dyr forhold, er disse ”dyrehistoriene” trolig en del av grunnlaget. Paradoksalt nok ser det ut til at også utdannelser som ”dyrepleirutdannelse” hyppig baserer seg på gjengivelse av ”dyrehistorier” og alminnelig kunnskap – selv om dette studiet inkluderer mål om profesjonalisering og opplæring i en ” vitenskapelig” måte å betrakte dyr på. Dette har den effekt at det utvisker skillelinjene mellom de to formene for kunnskap. En mulig forklaring på dette er at ”dyrehistoriene” danner basis for å rettferdiggjøre institusjonalisert bruk av dyr; områder for potensiell fremtidig sysselsetting for disse studentene.
«Paradoksalt nok ser det ut til at også utdannelser som ”dyrepleirutdannelse” hyppig baserer seg på gjengivelse av ”dyrehistorier” og alminnelig kunnskap – selv om dette studiet inkluderer mål om profesjonalisering og opplæring i en ” vitenskapelig” måte å betrakte dyr på.»
Derfor, mens skolen kanskje formelt jobber for å oppnå bedrede forhold for dyr i samfunnet ved profesjonalisering og opplæring i forskningsbasert kunnskap om dyr, så arbeider den også ut i fra en motstridende agenda. Denne agendaen befester og utvikler dyrenes posisjon som tilgjengelige for menneskelig bruk, overveiende ved å basere seg på ”alminnelig kunnskap” om dyr.
Pedagog Helena Pedersen utga i 2007 doktoravhandlingen ”The School and the Animal Other”, om hvordan skoler bidrar til å forme elevenes forhold til dyr. Kronikken er et forenklet utdrag fra avhandlingen. Verket kan i sin helhet bestilles fra Göteborgs Universitet: Ub.gu.se/service/acta/univ/gseduc.xml
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- Arnold Arluke & Frederic Hafferty (1996)
- Arnold Arluke & Clinton R Sanders (1996)
- Steve Baker (2001)
- Ted Benton (1993)
- Lynda Birke (2003)
- Michel Foucault (1993)
- Cathy B Glenn, (2004)
- Michael E Lynch (1988)
- Keith Thomas (1984)
- Laetitia Zeeman et al., (2002)
