Jon Niklas Rønning: - Hjertesaker er blant de fine tingene i livet

– Jeg sluttet å spise kjøtt da jeg var 18, men jeg har funnet ut at jeg egentlig har vært vegetarianer hele livet. På julaften likte jeg godt poteter og surkål, men jeg har til dags dato aldri spist ribbe. Som barn så jeg på kyllingene i butikken, og tenkte at dette skal man ikke spise. Det var noe inni meg som sa at det ikke virket riktig.

– Hadde du tidlig et bevisst forhold til dyrenes situasjon?

– Jeg måtte fortrenge at jeg spiste dyr, tenke at det var noe annet. Jeg forstod ikke hvorfor et dyr skulle måtte dø for at jeg skulle spise middag. Men det er mye man gjør bare fordi de rundt deg gjør det. Hele slakteprosessen er inhuman. Det er bare en kollektiv fortrenging at vi synes det virker greit. Vi liker ikke at maten ser ut som et dyr. Men det er jo et dyr, og det er en grusom prosess vi har tvunget det igjennom – som også krever enorme ressurser. For å få et lite biffstykke på bordet, trengs det store vann- og landressurser.

– Hvordan ser du på debatten om kjøttindustrien i dag?

– Det har vært et veldig kjøttfokus i Norge, man skal ha kjøtt hele tiden, samme hva det er – bare det er kjøtt. Men jeg synes det har vært en vanskelig debatt å gå inn i, fordi man snakker om noe mange mennesker gjør minst tre ganger daglig. Når man spiser kjøtt til så mange måltider hver dag, så ligger det følgelig lite respekt for liv i handlingen.

Må man drepe et dyr for at man skal spise lunsj eller frokost hver dag? Kan vi ikke i alle fall roe ned litt på det voldsomme kjøttkonsumet – det er et sted alle kan begynne. Hadde mennesker visst hvor inhuman kjøttindustrien er, ville de kanskje sluttet på dagen. Jeg tror veldig få med hånden på hjertet da kunne sagt at «dette støtter jeg».

“Hadde mennesker visst hvor inhuman kjøttindustrien er, ville de kanskje sluttet på dagen.”

Jeg tror på å presentere nydelig vegetarmat, inspirere og gjøre det til en positiv greie. I dag er det helt klart en endring – nå har det blitt hipt å lage god vegetarmat. Jeg føler jeg nå møtes med en helt annen respekt for valget jeg har tatt – det er en fin ting. Jeg er litt stolt fordi jeg begynte med dette allerede i  «de harde 90-årene», hvor man satt på restaurant og fikk servert ris med olivenolje, fordi det ikke fantes én idé i hodet på kokken hvis man sa «vegetar». Nå finnes det vegetarkokkekurs og mange av de verdensberømte kokkene har egne vegetarspesialiteter.

– Så utviklingen går i riktig retning?

– Ja, jeg mener definitivt at bevisstheten rundt dyr er bedre nå, og jeg tror det vil bli enda bedre i fremtiden. Når man ser på det fine engasjementet i NOAHs Fakkeltog mot pels, for eksempel, så ser man at det går fremover. Jeg har et forferdelig minne fra jeg var 10-11 år, det var en bekjent som skulle vise oss noe. Og det han skulle vise var en kjempefarm med små sølvrevvalper som satt i bittesmå bur, hundrevis av dem. De fortalte at disse dyrene skulle drepes og bli til pels. Når du får kastet det i ansiktet – på samme måte som man kan få kastet i ansiktet hvordan kjøtt lages og hvordan dyrene har det – så forstår man at det er feil.

“I dag er det helt klart en endring – nå har det blitt hipt å lage god vegetarmat.”

Det er tragisk at noen faktisk brukte sparepengene sine på pels, og tenkte at det var noe av det største man kunne oppnå. Det er godt å se at det er en felles forståelse i samfunnet nå om at pels går man bare ikke i. Det å vise at man er rik ved å iføre seg mange dyrelik, høres jo i dag bare ut som en spinnvill humorkarakter…

– Hva synes du om at man likevel fortsatt ikke har forbud mot pelsdyroppdrett?

– Hadde det aldri vært laget pels før, og noen hadde kommet med ideen «skal vi drepe masse rever og ha dem på kroppen», så ville det ha vært som en dårlig George Orwell-roman. Men fordi man har levd med et gammelt tankesett, så velger man å la det fortsette. Og for noen er det nesten knyttet en stolthet rundt det å drepe dyr. Det synes jeg er veldig trist.

– Stolthet over å drepe dyr finner man kanskje først og fremst i jaktsammenheng – hva tenker du om det?

– Jakt trengs ikke for å skaffe mat, slik det kunne være for lenge, lenge siden. Jeg forstår jo at det er en sosial handling, hvor menn på tur «bonder». Men jeg synes det er en dårlig ting å «bonde» rundt. Det er ingen mening i at dyr skal drepes for at menn skal kose seg på tur. Det er lett å rettferdiggjøre for seg selv, man tenker «dette er en kul ting og nå har vi det så hyggelig». Men det er blodig inhumant å ta livet av et dyr for å ha det hyggelig. Jeg opplever det ikke som noe å være stolt over, det er feigt ovenfor parten som blir jaktet på.

“Hovedargumentet for å ha dyr i sirkus, stille dem ut i  dyrehager eller jakte på dem,  er at «det er jo gøy». Men det er jo et barns argument.”

Der er noe absurd over det at vår hygge skal gå ut over andre. Derfor ser jeg heller ikke behovet for å stille ut et dyr i en dyrehage eller på sirkus, for at jeg skal peke og si at «det er gøy». Hovedargumentet for å ha dyr i sirkus, stille dem ut i  dyrehager eller jakte på dem,  er at «det er jo gøy». Men det er jo et barns argument. Det er noe av det samme i forhold til kjøttkonsumet vårt – til slutt koker det ned til at «det er jo godt». Men vi kan ikke argumentere på det nivået. Det holder i sandkassa, men det holder ikke blant voksne mennesker.

– Du har brydd deg om dyr hele livet, men det er ikke før nylig du har levd med et dyr? Ditt blogginnlegg om hunden Twiggy ble delt av mange.

– Jeg bodde i Budapest og var sammen med en jente som engasjerte seg for Budadogs – en organisasjon av veterinærstudenter som redder gatehunder. Vi bestemte oss for å bli fosterhjem for en hund, og hvis alt gikk fint skulle vi overta den. Men jeg visste jo i det minuttet vi møtte den hunden, at valget allerede var tatt – henne skule vi ta vare på. Det var Twiggy, en blandingshund av mange forskjellige raser, men med schæfer som det dominerende. Hun hadde hatt en fryktelig bakgrunn, hvor hun ble slått og sultet – så en dag da nabohunden fikk mat hoppet hun over gjerdet og ble hengende etter hodet og nesten kvalt av sitt eget bånd. Det var da naboene reagerte og fikk hunden omplassert til Budadogs. Hun var verdens fineste hund, selvfølgelig, men hun rev jo ned alt i hele leiligheten. Vi kunne ikke gå ut uten henne, for når vi da kom tilbake stod alt på hodet. Vi måtte ha henne med til alle tider, men hun kunne ikke gå i bånd heller – så hun fulgte etter meg, men var redd for alt og alle.

En dag da vi tok henne med på café og fikk maten på bordet, hoppet hun opp og rev ned alt. Folk på caféen bare lo og sa at «vi har hatt mye gærne hunder her, men dette blir en utfordring!». Og det viste seg å være en stor oppgave å ta vare på Twiggy, men jeg synes det er viktig å ta vare på de hundene som er kommet til verden og ikke har noe hjem. Det er noe av det jeg brenner sterkt for.

Og det er noe med det Astrid Lindgren sa at det viktigste for et barn er at man gir masse kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer resten av seg selv. Sånn var det med Twiggy også. Det var veldig vanskelig til tider, men vi fôret henne med så mye kjærlighet at hun ble en trygg hund til slutt. Nå er hun verdens fineste, tryggeste, gladeste hund. Det ble eksen som tok Twiggy da vi gjorde det slutt, men vi er fortsatt venner og jeg ser Twiggy jevnlig og ser hvor fantastisk hun har det.

“Jeg er takknemlig for at jeg sluttet å spise dyr og for at jeg tok hånd om Twiggy – det er to valg som har økt livskvaliteten min.”

Det er noe av det fineste jeg har opplevd, det å bli kjent med Twiggy. Jeg vil absolutt anbefale alle som er glad i hunder å ta til seg en hund som trenger det, en omplasseringshund. Når jeg er i Budapest nå, kan jeg fortsatt se hunder og tenke «er det en budadog?». De er litt sånne lurvete, vakre sjeler, småskremte men glade, med en holdning som sier «Jøss, er dette livet mitt nå?».

– I dag er du avstandspappa for Twiggy, men fulltidspappa for en liten sønn. Hva tror du om fremtiden han skal vokse opp til?

– Jeg tror han vokser opp til et samfunn med mye lavere kjøttforbruk, og hvor folk vil se på pelsbruk som tegn på hvor merkelige folk var før i tiden. Jeg tror vi får et mer humant samfunn, som jeg ser konturene av allerede. Vi kommer ikke til å sluke rått all propagandaen fra kjøtt- og melkegiganter som kun er interessert i å selge produkter og tjene mye penger. Flere kommer til å lytte til fakta, og fakta er at dette ikke er noe vi trenger – kroppen trenger ikke kjøtt og den trenger ikke melk. Sånn er det bare. Det vet vi egentlig nå, men det tar tid å forstå.

Jeg har valgt et liv uten mye av den utnyttingen av dyr som vi tenker hører med til et «godt liv» i Norge. Og jeg lever et fantastisk godt liv uten disse tingene! Jeg er takknemlig for at jeg sluttet å spise dyr og for at jeg tok hånd om Twiggy – det er to valg som har økt livskvaliteten min.

Når jeg tenker på de tingene som er virkelig fint i livet mitt og som jeg kan glede meg over, så er det noen ting som peker seg ut. Blant annet at jeg har valgt en vegetarisk livsstil som gjør at sønnen min får vokse opp med både sunnhet og bevisst- het på dyr og miljø. Og det at jeg fikk bli kjent med verdens fineste gatehund og være med på forvandlingen hennes til trygghet og glede. Det er for meg gode hjertesaker som det gir energi å kunne gi videre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2015.