Intervju: Margreth Olin

av Siri Martinsen

Filmskaper Margreth Olin er kjent som en menneskerettighetsforkjemper med empatien som ledestjerne. Den ledet henne også tidlig til respekt for dyrene.

Mange av Margreth Olins filmer handler om opprørende temaer, mennesker som behandles urettferdig. Hun har stadig vært de utsattes og de usynliges stemme – fra “Dei mjuke hendene” (eldreomsorg) til “Engelen” (rusmisbruk) og “De andre” (mindreårige asylsøkere). Etter sistnevnte film startet hun oppropet nestekjaerlighet.no for å endre de mindreårige asylsøkernes politiske situasjon. Men selv om filmene hennes har handlet om mennesker, har dyrene alltid også vært med henne. Og den første filmen handlet om døde dyr.

– “I kjærlighetens hus” ble filmet på et anlegg som tok imot slakteavfall på Stranda der jeg vokste opp. Det var før år 2000, så man brukte dette i produksjon av fett og beinmjøl, brukt i kraftfôrproduksjon til fjørfe og gris. Noen ganger kom det hele dyr dit som ble malt opp. Og når folk skulle reise bort, så kom de med katter, hunder og smådyr. Det var egentlig ikke lov å levere det på anlegget, men når arbeiderne kom på jobb og det lå kjæledyr utenfor portene hadde de ikke så mye valg, så da kasta de disse også oppi knuserne.

«Jeg har vokst opp i en familie som har spist mye svinekjøtt, jeg tror det har vært som gift for meg.»

Min første impuls om å lage filmen kom fra at jeg kjente folk som jobba der ute og fortalte meg at “i går kom det en schäfer og i dag kom det en katt”, og jeg begynte å tenke over hva slags forhold mange har til dyr; om noen ser dyr som en gjenstand, en vare. Så gikk jeg nærmere inn i det og så hvordan vi manipulerer næringskjeden, at den enorme mengden slakteavfall vi produserer må vi kvitte oss med, og løsningen vi har funnet er å føre avfallet inn i næringskjeden til dyr som ikke spiser kjøtt, som igjen spises av oss.

Oppvokst på gård

Olins begge foreldre kommer fra gård og hun har selv hatt et nært forhold til landbruksdyr – nettopp dette fikk henne tidlig til å ønske å slutte å spise dyr:

– Jeg har vokst opp i en familie som har spist mye svinekjøtt, jeg tror det har vært som gift for meg. Engasjementet jeg har hatt for dyr var sammen med helseaspektet grunnen til at jeg kuttet ut kjøtt. Da jeg flyttet hjemmefra og begynte å sette meg mer inn i dyrevern, fikk jeg gjort alvor av det. Da ble jeg også mye friskere. Jeg har aldri hatt et ønske om å gå tilbake.

Det var litt uvanlig den gang å ikke spise kjøtt, men i dag er det helt annerledes – mye mer akseptert, og særlig unge mennesker er mye mer opplyst, sier Olin, som også har to døtre som både er vegetarianere og engasjert i dyrs rettigheter.

Filmskaper Margreth Olin blir intervjuet av NOAHs leder, Siri Martinsen.

Hennes første minne av å måtte si fra på vegne av dyrene handlet om gårdsdyrene fra barndommen:

– Hele livet mitt har dyr vært av helt avgjørende betydning både for hvem jeg er og hvordan jeg har utviklet meg. Et engasjement for dyr kom veldig tidlig. Første gangen jeg opponerte mot behandling av dyr, var overfor min onkel da de slapp kalvene på beitet. De holdt kalvene borti et strømgjerde for at de ikke skulle løpe på elva. Min far er fra Oldedalen, der går det en dansende bre-elv gjennom hele dalen, og alle bøndene gav dyra strøm for at de skulle respektere gjerdet og ikke bli tatt av elva.

«Engasjementet jeg har hatt for dyr var sammen med helseaspektet grunnen til at jeg kuttet ut kjøtt.»

Jeg var litt sjenert som barn og var ikke så flink med folk. Men jeg var veldig flink med dyr, så jeg var mye i fjøset. Jeg hadde virkelig et forhold til disse kalvene og syntes det var forferdelig når jeg så at de var redde. Så jeg løp bort og tok tak i min onkel og sa: “Slutt med det her!”. Det var ingen som stilte spørsmål ved hans autoritet, så han tok bare tak i meg og slang meg bort. Jeg løp ned til gården, og det var første gangen jeg ba til Gud: “Hvis du finnes så må du få de til å forstå at de ikke kan behandle dyr på den her måten!”.

Så løp jeg inn i fjøset og onkelen min kom etter. Døra gikk opp og han stod der i motlys med store slagstøvler og sa “hvor er den faens jentungen?”. Da jeg kom frem sa han at jeg måtte bli med han ut i skjulet og skru på hovedsikringen. Jeg var så liten at jeg ikke visste hva en hovedsikring var, men det viste seg at strømmen var gått i hele dalen, så alle måtte slippe ut dyra uten å gi dem strømsjokkbehandlingen det året. Jeg trodde at det var Guds verk og følte at jeg ble bønnhørt.

Opptatt av humanitet

Med tidlig hjelp fra høyere makter ble ikke Olin redd for å stå opp for rettferdighet:

– Jeg har vel alltid vært en sånn som har sagt fra, og reagert på hvordan man behandler dyr. Jeg er opptatt av humanitet og menneskerettigheter. Og humanitet for meg handler om hvordan vi behandler alle levende skapninger. Det går ikke an å se mennesket løsrevet fra verken natur eller dyr. Først og fremst tenker jeg at dyr har en egenverdi helt uavhengig av menneskene.

Det jeg synes har vært vanskeligst er industrialiseringen, når dyr opphører å være individer, når de vurderes som vare og behandles utfra varens verdi. Vi fjerner forbindelsen mellom enkeltmennesket og det enkelte dyret, og da opphører det enkelte dyret å være et individ. De blir tingliggjort og man ser bort ifra at dyr har behov for å være i sitt naturlige miljø, at de har følelser og at mange lever i familier.

«Det jeg synes har vært vanskeligst er industrialiseringen, når dyr opphører å være individer, når de vurderes som varer og behandles utfra det.»

Da Olin var ti år begynte hun som mange andre jenter å interessere seg for hester:

– På gården med hestene, hvor jeg etter hvert jobbet, etablerte de en pelsdyrfarm med rev. En av mine oppgaver var å fôre revene. Jeg ville ikke være med når de skulle avlive dem. Og allerede som barn reagerte jeg instinktivt på hvor redde dyrene var, hvor stresset de var, frarøvet sitt naturlige miljø, innestengt i små bur. Jeg hadde vondt av dem. Jeg har sett alle disse tingene på nært hold. Jeg har vokst opp med bønder som er glad i dyra sine, og forvalter stor kunnskap. Men jeg har også sett næringer fra innsiden som burde avvikles.

«Man vinner opinionen fordi man snakker sant.»

Denne historien fortalte Olin også da hun holdt appell foran 5000 mennesker i NOAHs fakkeltog mot pels i år – burene er de samme, men holdningene har forandret seg:

– Slike som NOAH har drevet folkeopplysning i flere tiår, og så kommer andre etter. Man vinner opinionen fordi man snakker sant. Men det tar tid, og da krever det mot å stå opp og si de tingene som er upopulære. Hvis vi skal ta vare på miljøet så må vi også forsake noe – det koster å ta vare på miljøet. Slik er det også med dyrene.

Dyrene minner oss om vår forpliktelse mot naturen og miljøet. Vi kan ikke snakke om respekt for miljøet uten å snakke om dyr.

Noen synes det er greit å gi avkall på det som andre opplever som goder, som visse typer mat eller klær. Man tenker lenger enn seg selv. Det er en bevisstgjøring som tar lang tid. Se også på NOAH-markeringen for dyrepoliti i år – det er en diskusjon som burde kommet for lengst. Forskningen som har pågått over tid viser at de som utøver vold mot dyr ofte også utøver vold mot mennesker. Det er dessverre ny kunnskap i Norge. Men det å begå vold mot et annet levende vesen bør i seg selv straffes. Fokus på ulovlig vold er et av flere aspekter i å bygge opp den grunnleggende respekten for dyr.

Samtidig reagerer jeg på at enkelte politikere som argumenterer for å få igjennom dyrepoliti ikke har en helhetstenking som strekker seg inn i landbrukspolitikken. Da føler jeg engasjementet for enkeltsaker kan bli hult, og lurer på om det virkelig handler om at man er genuint opptatt av dyrs rettigheter. Det er lett å mobilisere engasjement rundt kjæledyr, men det er produksjonsdyrene som lider i enorme antall, og vi må utvikle det samme engasjementet for dem.

Bilde av filmskaper Margreth Olin som blir intervjuet av Siri Martinsen
Margreth Olin blir intervjuet av NOAHs leder, Siri Martinsen.

Olin mener dyrene vi har som familiemedlemmer likevel kan gi oss den første innsikten:

– Jeg tror at det er veldig viktig for barn å være sammen med dyr. Barn har en genuin og naturlig rettferdighetsrefleks. De er ofte empatiske og tar vare på både yngre barn og dyr. Det ligger nedfelt hos alle mennesker, egentlig. Det å være sammen med dyr og katter, opplever at samvær med dyr gjør noe med dem, fyller en åndelig dimensjon som handler om det å være i samspill med et levende vesen som er annerledes enn deg selv, men likevel likt. Det er en rik opplevelse, og kan gi oss mennesker mye glede.

Alle dyr fortjener forståelse og respekt

Man må også tenke på det utover den relasjonen man har til det dyret man har i hjemmet; at samme forståelse og respekt må gjelde for alle dyr, for alt levende. Dyrene minner oss om vår forpliktelse mot naturen og miljøet. Vi kan ikke snakke om respekt for miljøet uten å snakke om dyr.

Men Olin understreker også at det å få lov til å leve med et dyr ikke er en selvsagthet, men en forpliktelse helt til siste slutt:

– For meg personlig er det rart hvordan mange behandler hester – selger dem eller avliver dem når de ikke lenger har bruk for dem. Man vil jo ikke kvitte seg med en hund som har vært i familien hele livet, bare fordi den er blitt eldre. Det å skulle overlate hesten min, Fidel, til andre bare fordi vi ikke kunne ri på ham lengre var utenkelig, han var mitt ansvar, en av mine aller nærmeste. Ansvar for dyr er en forpliktelse for livet.

Var med inn på slakterier

Da jeg var ung leide jeg en av hestene på stallen inn på slakteriet. Det er det jævligste jeg har gjort. Han forstod det jo, han var en gammel hest, veldig klok og hadde alltid blitt behandlet med verdighet. Han var et vakkert og sterkt individ, alle var glade for å være i nærheten av ham. Han var en legende på galloppbanen, og nå avlshingst. Jeg stelte ham den siste tiden. Plutselig fikk vi beskjed fra eieren om at han skulle slaktes, han var ikke fruktbar lenger. Han skulle kjøres til slakteriet, og da han kom dit og skulle leies inn så skjønte han det.

«Humanitet for meg handler om hvordan vi behandler alle levende skapninger.»

Å være med på den prosessen var ille. Vi to som kjente ham ville være med ham helt til han skulle avlives, og ville være de som holdt ham – men vi fikk ikke lov. Slakterne kom med kjettinger og sa at det var ingen vei utenom, de måtte ta over. Da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skal være delaktig i å ta et dyr inn på et slakteri.

Min egen hest, Fidel, fikk dø hjemme når tiden hans kom. Han ble kremert og jeg fulgte ham hele veien til forbrenningsovnene for å se at det gikk respektfullt for seg. Jeg har ham i to urner hjemme – det har gått fem år nå, men den dagen har ikke kommet ennå hvor jeg har vært klar for å spre asken. Vi hadde vært sammen siden jeg var ti år. Fidel var en venn og det ansvaret jeg hadde for ham sluttet ikke den dagen han ikke levde mer, den omfatter respekten for ham og hans avslutning på livet. Jeg har alltid tenkt at det å få Fidel, forutenom det å få jentene mine, er den største gaven jeg har fått i livet – det å få være sammen med et dyr så lenge, i 29 år, ble bestemmende for meg. Hvem jeg er. Jenta med den hvite hesten. Det er meg.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2014.

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.