Instinkt for empati?

Empati. Innlevelse med en annen. Husker man sine tidligste opplevelser av å kjenne på hvordan noen annen har det? Hvem var det det gjaldt? Kanskje et dyr – en morløs fugleunge,  en hjemløs katt? Empati – evnen til å sette seg inn i en annens opplevelse, og medfølelse – evnen til å ta konsekvensen av andres lidelse og ta hensyn til dem – er uunnværlig. Uten at vi tar hensyn til hverandre eller i det minste prøver å forstå hverandres opplevelser, vil ikke relasjonene mellom mennesker være til å holde ut.

Empati – resultat av evolusjon

Psykologer var tidligere uenige om hvorvidt barn er født med empati eller ikke, men det er nå stor faglig enighet om at empati og medfølelse, som så mange andre egenskaper, er «både og»: De er medfødte, men kan både brytes ned eller videreutvikles av erfaringer.

«Empati er en grunnleggende del av vår natur, i så stor grad at alle som ser ut til å mangle det slår oss som farlige eller mentalt syke»^[1], skriver professor i primatologi fra institutt for psykologi ved Emory Universitet i USA, Frans de Waal.^[2] De Waal utga i 2009 boken «The Age of Empathy», og utfordrer forestillingen om at egoisme er «primærtilstanden» for mennesker såvel som andre arter.

– Empati er grunnleggende for mange arter. Jeg reagerer på forestillingen om at naturen er et grusomt sted hvor konkurransen dominerer, og at vi bør etterligne det i hvordan samfunnet er bygget. Jeg føler det er min oppgave som biolog å spørre «er det bildet du tegner av naturen egentlig riktig?» Det jeg vil at folk skal få ut av denne boken er to ting: For det første at empati er en veldig gammel egenskap, en veldig generell egenskap som du finner hos små barn og hos alle mulige dyrearter. Du finner ikke nødvendigvis de intellektuelle komponentene av det i alle arter, men egenskapen å kunne være på bølgelengde med en annen, er tilstede. For det andre: dette har betydning for samfunnet. Når man vet at vi har denne tendensen naturlig og at den har en svært gammel evolusjonær historie, så bør man bygge et samfunn som tar det med i beregningen, sier de Waal i en presentasjon av boken.^[3]

«Jeg føler det er min oppgave som biolog å spørre er det bildet du tegner av naturen egentlig riktig?»
– Frans de Waal, professor i primatologi

De Waal går dermed til frontal-angrep på den sosial-darwinistiske ideen om at naturen er synonymt med egoisme og «den sterkestes rett» – og at samfunnet også skal innrette seg deretter. Men han er også uenig med humanister som mener mennesker skal fremdyrke et samfunn basert på medfølelse som en kontrast til naturen. Empati er den naturlige tilstanden – vi (og andre dyr) har et «instinkt for medfølelse», ifølge de Waal:

– Mennesker har lenge benektet at de er like andre dyr og beslektet med dem. Om mennesker gjør veldig dårlige handlinger, slik som å drepe noen, sier vi at de «oppfører seg som dyr», og hvis mennesker gjør veldig fine ting – slik som svært altruistiske handlinger – vil vi gjerne ha det for oss selv, og sier det er noe vi har funnet på. Mennesker har den tendensen. Vi liker å være kronen på verket, totalt separate fra alt annet. Man har brukt naturen for å skylde dårlige handlinger på hverandre, og har ikke sett de sammenhengene som jeg ønsker å formidle; at både det gode og det onde i vår art kommer fra vår evolusjonære bakgrunn. Nevrobiologer har funnet at om du presenterer et moralsk dilemma for et menneske og ser hva som skjer i hjernen, så aktiverer det hjernedeler som er svært gamle og har med følelser å gjøre, sier de Waal i et intervju.^[4]

«Empati er en veldig gammel egenskap, en veldig generell egenskap som du finner hos små barn og hos alle mulige dyrearter.»
– Frans de Waal, professor i primatologi

Ifølge de Waal er empati og medfølelse grunnleggende reaksjoner i møte med andre. Men er det like naturlig for mennesker å føle empati med andre dyr som for hverandre?

– Vi ser at empati mellom arter er vanlig – vi ser det i mennesker, og vi ser det også i andre dyr. Empati over artsgrensene er ikke grunnen til at empati ble utviklet, men når først empatien eksisterer, så aktiveres den i møte med andre arter – det ser vi både i mennesker og dyr, sier de Waal, og plasserer dermed en egenskap som enkelte prøver å klassifisere som et «moderne fenomen» hos mennesker, dypt i vårt og våre medskapningers genmateriale.^[3]

Avlært empati?

Hvis empati med dyr er en egenskap som ligger dypt i oss – hvorfor behandler vi ofte dyr så dårlig? Hvorfor har mange vanskelig for å se at dyr har opplevelser – eller i det minste hevder at de ikke ser det? Hvordan har det seg at våre samfunn legger rammer som i svært liten grad reflekterer at vi har en naturlig evne til å leve oss inn i dyrs situasjon?

«Om mennesker gjør veldig dårlige handlinger sier vi at de oppfører seg som dyr, og hvis mennesker gjør svært altruistiske handlinger vil vi gjerne ha det for oss selv.»
– Frans de Waal, professor i primatologi

Et blikk på et av de yrker som i størst grad forbindes med empati med dyr, kan gi oss noen svar på hvordan prosessen fra naturlig medfølelse til tillært likegyldighet fungerer: Veterinæryrket tiltrekker seg mange unge mennesker som er «glad i» dyr, mange uttrykker også at de ønsker å «hjelpe dyr» som en grunn til å bli veterinær – et ønske om å utøve empati og medfølelse i praksis ligger i yrkesvalget.^[5]

Men i løpet av studietiden skjer en forandring. Studier viser at veterinærstudenter ikke blir mer, men mindre empatiske etterhvert som undervisningen skrider frem, og paradoksalt nok blir de også dårligere til både å gjenkjenne og respondere på basale følelser som f.eks. smerte hos dyr desto mer de studerer.^[6] Både empatien og medfølelsen blir svekket av et studium hvor yrkesutøverne er i en unik posisjon kunnskaps- og lovmessig i forhold til å lindre dyrs lidelse. Det ser ut som et skremmende paradoks, men det dreier seg ikke om håpløse studenter, men at undervisningssituasjonenen bombarerer dem med signaler om at dyr ikke trenger å tas hensyn til.

«Studier viser at veterinærstudenter ikke blir mer, men mindre empatiske etterhvert som undervisningen skrider frem, og paradoksalt nok blir de også dårligere til både å gjenkjenne og respondere på basale følelser som f.eks. smerte hos dyr desto mer de studerer.»

Dyreforsøk i undervisningen er et av de sterkeste signalene overfor studentene om at dyrs interesser er mindreverdige og kan overses: Undersøkelser av studenter som deltar i dyreforsøk og disseksjoner av dyr som er tatt livet av viser at omtanken for dyret det gjelder, såvel som den generelle omtanken for dyr, endres dramatisk fra før studentene gjør forsøket til etter at de har vært delaktige i den negative handlingen mot dyret.^[7] Men også andre deler av undervisningen hvor studenten eksponeres for utnytting av dyr (og forventes å være delaktig i den) påvirker – slik som slakteripraksis, avliving av dyr man ikke «trenger» m.m.. Når man tar i betraktning at studentene faktisk ikke lærer å ta hensyn like mye som de lærer å se bort i fra hensyn, fremstår ikke den innskrumpede empatien like uforståelig.

Når det er lov å ikke ta hensyn

Mange vil si at det er noe alvorlig galt når dyrleger er dårligere til å se om dyr lider når de er ferdige med studiet enn når de begynner. Men vi går alle igjennom den samme påvirkningen i større eller mindre grad: Prosessen hvor vi lærer at dyr ikke er «verdige» vår naturlige empati foregår alle steder i samfunnet. Professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo, Guri Larsen, er igang med et forskningsprosjekt om den industrialiserte matproduksjonen, og «hvordan det er mulig å påføre levende skapninger stor pine som legal og allment godtatt praksis». Hun mener at dyremishandling er uttrykk for en “tatt for gitt” forestilling om at dyr er mindre verdt enn mennesker, og dermed blir pining av dyr oppfattet som en godtatt og selvsagt handling:

«Jeg har intervjuet slakteriarbeidere som sier at de er glade i dyr, og de har dyr hjemme. Men jobben er noe annet, da gjelder andre regler.»
– Guri Larsen, professor i kriminologi

– Jeg oppfatter dyremishandling som et «doxa» – noe som er tatt for gitt. Det er noe vi knapt trenger en læringsprosess for å gjøre – forestillingen om at dyr er mindreverdige og ikke har samme følelsesliv som mennesket er så inngrodd og del av myndigheters grunnlag for å kunne misbruke dyr til menneskers formål. Samtidig er det en barnelærdom at vi skal være snille mot dyr. De fleste som gjør empatiløse handlinger overfor dyr, har også dyr som de bryr seg om – eller de bryr seg til en viss grad om de dyrene de senere gjør urett mot. Jeg har intervjuet slakteriarbeidere som sier at de er glade i dyr, og de har dyr hjemme. Men jobben er noe annet, da gjelder andre regler. Bønder som jeg har intervjuet som sier de bryr seg om dyrene sine, sier samtidig at de bevisst ikke tenker på hvordan dyrene har det etter at de er lastet på slaktebilen – de stenger av, for det må være slik for at de skal greie å drive på med dyr som omgjøres til mat. Men for å klare det psykologisk skapes avstand til dyrene. Når man utøver volden stenger man av empatien – slik som på slakteriet. Blant dem som jobbet der var det mye latter og en god tone, de så ikke dyrene, det kunne vært trestokker de jobbet med, sier Larsen.

Larsen er mest opptatt av den institusjonaliserte volden mot dyr, og mener det kan være problematisk å se på vold mot dyr – såvel som mot mennesker – som et uttrykk for ondskap:

«Pining av dyr er offisiell politikk. Intensjonen er jo ikke å pine dyr, men resultatet er det – og det aksepteres fordi man har et doxa som sier at disse tingene er det lov å utsette dyr for.»
– Guri Larsen, professor i kriminologi

– Det kan bli en avsporing å fokusere på at det finnes enkeltmennesker som er «grusomme». Det blir helt feil. Pining av dyr er offisiell politikk. Intensjonen er jo ikke å pine dyr, men resultatet er det – og det aksepteres fordi man har et doxa som sier at disse tingene er det lov å utsette dyr for. Vold mot mennesker er også sjelden motivert av grusomhet: Jeg har intervjuet unge menn som er dømt for drap, og deres intensjon var ikke å være grusomme. Heller ikke terrorister har som mål å være sadistiske – de har som mål å fremme sin agenda. Og avstanden som de skaper til ofrene gjør det mulig å handle slik. Når det er noe vi vil oppnå har vi evne til å skape avstand, sperre av empatien vi måtte føle for dyr og mennesker. Det er lettere å sperre av empatien for dyr for avstanden vi har til dyr er større enn til egen art, men avstanden er også tilstede overfor andre mennesker, sier Larsen.

Grenser som tøyes

Selv om en del vold mot dyr er blitt institusjonalisert og inkorporert som aksepterte samfunnsprosesser, er det også voldshandlinger som erulovlige og ikke-aksepterte. Lover om dyrevern setter rammer for hva som i alles øyne er «dyreplageri». Men også disse grensene krysser vi – og noen mennesker utnytter selve voldshandlingen mot dyr og utfordrer hva som er akseptert: Performance– og filmfolk har tidvis plaget og tatt livet av dyr på scene og i film. Realityprogrammer har begynt å bruke pining av dyr eller drap av dyr som element i «utfordringer» deltagerne blir gitt. Hva betyr denne voldseksperimenteringen? Dyrker man empatiløsheten?

«Selv om en del vold mot dyr er blitt institusjonalisert og inkorporert som aksepterte samfunnsprosesser, er det også voldshandlinger som erulovlige og ikke-aksepterte.»

– Jeg tror det handler om de samme mekanismene som ved mer akseptert vold. Synet på dyr som mindreverdige, som instrumenter – enten det er for matproduksjon eller underholdning – blir tatt for gitt. Det kan være hårfine grenser mellom utnyttingsformene. Tilfellet med realitydeltagere som får penger dersom de slår på en miksmaster hvor det befinner seg en levende gullfisk, minner meg om de tradisjonelle psykologiske eksperimentene med hvor langt mennesker er villige til å gå når de blir spurt av en overordnet. Man fant at mennesker var villige til å påføre det de trodde var høy grad av smerte til andre personer fordi de ble bedt om det av en forsker. Det er noe av det samme her – man setter en ramme og mennesker glir veldig lett inn i aksept av rammen og den overordnede, og med ett gjelder andre regler. Men alt er muliggjort ved avstanden vi skaper, sier Larsen.

«Når man utøver volden stenger man av empatien – slik som på slakteriet. De som jobbet der (…) så ikke dyrene, det kunne vært trestokker de jobbet med.»
– Guri Larsen, professor i kriminologi

Med så mange former for institusjonalisert vold mot dyr, kan også ulovlig vold bli lettere å gjennomføre? Larsen er en av få i Norge som har forsket på dyremishandlingssaker og mener ulovlig vold bunner i den samme verdiløsheten som dyr innehar:

– De fleste av sakene dreide seg ikke om grusomhet som sådan, men mer om vanskjøtsel og likegyldighet hvor resultatet for dyret ble grusomt. Jeg vil si at det handlet om at dyrene ikke ble ansett for viktige mer enn at man bevisst gikk inn for å skade dem, i flertallet av sakene. På samme måte som den lovlige volden ikke har grusomhet som intensjon, men som resultat, er dette tilfelle med mye av den ulovlige volden også, sier Larsen.

Dyr og mennesker

Men desensitiseringen i forhold til dyrs lidelse skjer ikke ustraffet for oss selv. Sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr blir sett på som stadig viktigere av voldsforskere. Larsen trekker paralleller mellom hvordan mennesker er villige til å påføre smerte på både mennesker og dyr så lenge det er innenfor «aksepterte» rammer. I 2009 utkom boken «The Link Between Animal Abuse and Human Violence» redigert av professor Andrew Lindzey ved Oxford Universitet, som samler et stort antall studier om emnet. En som har gått til innkjøp av boken er voldsforsker ved Oslo Politihøgskole, Ragnhild Bjørnebekk:

– Jeg har ikke selv forsket direkte på dette, men det vi vet at det er dekning for i forskningen, er at det å bruke vold mot dyr er en risikofaktor for negativ utvikling, det kan henge sammen med vold mot mennesker. De som bruker vold mot dyr har større risiko for å utøve vold mot mennesker, og omvendt. Innenfor vårt forskningsmiljø i Norge er ikke dette tatt opp så mye som problemstilling, men jeg synes det jeg har lest om dette virker svært overbevisende og interessant. Det jeg har støtt på gjennom min egen forskning er kriminelles instrumentelle bruk av dyr som våpen, men jeg har også sett eksempel på grov mishandling av dyr i kriminelle miljøer. Vi vet at det å mishandle dyr og ildspåsettelse er blant de to mest alvorlige indikatorerene for negativ utvikling mot bl.a. sadisme, når man ser det hos barn. Når det gjelder sadistisk vold og ekstrem vold er det ofte et mønster av dyremishandling hos samme personer.

«Det dreier seg om respekt for det som har med liv å gjøre, man ser og føler den andres lidelse slik at man ikke klarer å skade andre – enten det er dyr eller menneske.»
– Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Oslo Politihøgskole

Hos noen gjerningspersoner bak skolemassakre er det dokumentert en historie som inkluderer tidlig grov dyremishandling. Det er to hovedårsakslinjer i forhold til vold: Den ene situasjonen er at empatien er blokkert enten ved egne negative erfaringer eller ved at det er en sårbarhet i personen selvvolden blir da ofte et uttrykk for kynisme. Det dreier seg om planlagt vold som ikke utløser følelser som kan komme i veien og hindre handlingene. Den andre formen for vold er gjerne uttrykk for sterke emosjoner – for eksempel at man føler seg truet eller provosert. Jeg tenker at begge motivasjoner kommer inn i bildet med vold mot dyr. Empati er veldig sentralt her, empati er en buffer mot vold. Det dreier seg om respekt for det som har med liv å gjøre, man ser og føler den andres lidelse slik at man ikke klarer å skade andre – enten det er dyr eller menneske. Empati utvikles veldig tidlig hos barn, og forskning viser at det barn blir reddest for hvis de f.eks. skremmes av noe på TV, er situasjoner hvor andre barn eller dyr er i fare – det tyder på tidlig sterkt utviklet empati i forhold til både dyr og mennesker, sier Bjørnebekk.

I motsetning til det norske voldsforskermiljøet, har man innenfor svensk forskning vært bidragende til den kunnskapen man idag besitter, om at vold mot dyr og vold mot mennesker ofte er to sider av samme sak.

Dr. i sosiologi og forsker Carin Holmberg er en av de i Skandinavia som har fordypet seg i dette feltet, og har bl.a. utgitt en studie om vold mot kvinner, barn og dyr i familiesammenheng:

«Det er et problem at vi mange ganger tillater særlig guttebarn å utøve vold mot dyr uten at det kalles for vold.»
– Dr. Carin Holmberg, sosiologi

– Det finnes lite forskning på dette i Skandinavia, men det begynner å bli en interesse hos de som møter problemstillingen, f.eks. politi og krisesenterarbeidere. Flere land i EU holder nå på med kartlegging av sammenhengen og hva som kan gjøres, bl.a. Spania, Italia og Nederland, men det er gjort mest på dette feltet i USA. Det sterkeste risikokriterium man har funnet for at barn, og særlig gutter, skal utvikle seg til å bli den aggressive part i familievoldsammenheng, er om barnet har opplevd at det utføres vold mot et dyr i familien, og også selv utøver vold mot dyr som barn. Det er en veldig viktig jobb å finne disse guttene og hindre denne utviklingen. Menneskene dette gjelder blir ikke nødvendigvis kriminelle selv om de har mishandlet dyr som barn, de kan tvert imot virke både hyggelige og normale, men har altså en større disposisjon for å ty til vold i en relasjon. Det er viktig å vite dette, og det ville være veldig bra for dyrene om man tok sammenhengen på alvor, sier Holmberg.

Holmberg ser også på grenseoppgangen mellom lovlig og ulovlig vold:

«Det sterkeste risikokriterium man har funnet for at barn, og særlig gutter, skal utvikle seg til å bli den aggressive part i familievoldsammenheng, er om barnet har opplevd at det utføres vold mot et dyr i familien, og også selv utøver vold mot dyr som barn.»
– Dr. Carin Holmberg, sosiologi

– Det er et problem at vi mange ganger tillater særlig guttebarn å utøve vold mot dyr uten at det kalles for vold. Det er vanskelig å si hvorfor vi gjør dette, men det kan komme av at vårt samfunn henger igjen i en del forestillinger om kjønnsroller som ikke har rot i virkeligheten – at gutter forventes å egne seg til «voldelige saker», de skal bli soldater f.eks., og da forventes det i mindre grad at de utvikler omsorg, men i større grad at de utøver nettopp vold. Men gutter er selvsagt ikke «laget for» å utøve vold, det handler om hva som tolereres av barna når de vokser opp, sier Holmberg.

Vold uten konsekvenser?

Med de påviste sammenhengene mellom dyremishandling og alvorlig voldsadferd frem- står det som urovekkende at flere politidistrikt i Norge selv sier de ikke tar dyremishandlingssaker alvorlig. Det har også hendt at politikamre som har prioritert dyrevernsaker har blitt kritisert for dette, og føler de må forsvare seg.^[9] Hva kommer denne holdningen av?

«Med de påviste sammenhengene mellom dyremishandling og alvorlig voldsadferd frem- står det som urovekkende at flere politidistrikt i Norge selv sier de ikke tar dyremishandlingssaker alvorlig.»

– I min studie av dyremishandlingssaker og henleggelser av disse, slo det meg at det handler vel så mye om kunnskapsløshet som manglende interesse hos politiet. Det var rett og slett ikke kompetanse på hvordan sakene skulle håndteres, sier professr Guri Larsen.

Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen mener at manglende fokus på dyrevernsaker innenfor politiet i Norge er uheldig:

– Det er et problem, for det er viktig å identifisere dyremishandling og reagere fortest mulig – både for å kunne ta vare på mennesker og dyr i samfunnet. Det dreier seg om sentrale etiske forhold. Det er alvorlig når noen bruker vold enten det er mot dyr eller mennesker. Vi har i samfunnet satt noen grenser for hva vi ikke tillater av overtramp og de er viktige å forholde seg til. Jeg tror fokus på dette temaet kommer til å øke fremover og at det er en interesse blant forskere også i Norge, sier Bjørnebekk.

«Det er et problem, for det er viktig å identifisere dyremishandling og reagere fortest mulig – både for å kunne ta vare på mennesker og dyr i samfunnet.»
– Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Oslo Politihøgskole

Noen som allerede har innsett behovet for kompetanse på dyrevernsaker er politiet i Stockholm. På initiativ fra politimester Carin Götblad, startet i april 2011 en dyrevernenhet innenfor politiet.

–  Det er slik vi er organisert i politiet: Har vi et problem som vi mener vi kan håndtere bedre, så danner vi en enhet for dette for å bygge opp kompetansen. Vi har en enhet for familievold, en bedrageriseksjon, et trafikk- politi og en rekke andre saksområder. Dyre- mishandling var et felt hvor vi så at det var mange saker vi ikke fikk gjort tilstrekkelig med, mange anmeldelser, store mørketall og få dommer –  vi så rett og slett et behov for dette tiltaket, forteller Håkan Andersson, gruppeleder for enheten.

«Dyremishandling var et felt hvor det var mange saker vi ikke fikk gjort tilstrekkelig med, mange anmeldelser, store mørketall og få dommer.»
– Håkan Andersson, leder for Djurskyddsenheten Stockholm Polis

Selv om Andersson også forteller at svensk politi har fattet interesse for sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr, er han tydelig på at det først og fremst er problemet med dyrevernsakene i seg selv som fikk dem til å starte satsingen. I september har enheten vært operativ i ca. fem måneder, 300 saker er blitt utredet, over 300 dyr er tatt hånd om, og enheten har sentralt 11 ansatte, i tillegg til 1-2 tjenestemenn i hvert av de ulike distriktene som hører under Stockholm. Snart skal den sentrale enheten ansette 3 til. Dyrene som blir tatt fra eiere blir ofte solgt eller omplassert i samarbeid med frivillige organisasjoner. Andersson forteller at alle dyr blir vurdert av veterinær og at noen blir tatt livet av, men at det er få i forhold til de som får nye hjem.

«Problemet med dyrevernsaker i Sverige er at det har vært svært vanskelig å få domfellelse – for å få det, må det bevises at dyret har vært utsatt for lidelse (…)»
– Håkan Andersson, leder for Djurskyddsenheten Stockholm Polis

– Det kan se ut som om det er nesten ubegrenset med jobb for oss. Det tyder på at vi avdekker store mørketall med vår nye innsats. Problemet med dyrevernsaker i Sverige er at det har vært svært vanskelig å få domfellelse – for å få det, må det bevises at dyret har vært utsatt for lidelse, og da er det svært viktig at politiet kommer tidlig inn i saken, og sikrer bevis på riktig måte, sier Andersson.

– De som jobber i enheten har dette som sitt hovedfelt, de har ikke andre hovedjobber og driver med dyrevernenheten på siden av. Vi ser at det vi gjør ved å satse på dette er riktig, det har vært svært mye positiv tilbakemelding til politiet og vi tar sikte på at innsatsen vil øke. Også andre distrikt i Sverige har vist interesse for å starte slike enheter, forteller Andersson – som også svarer benektende på om norsk politi har vært i kontakt med dem.

Carin Holmberg støtter initiativet i Stockholmspolitiet, og har snakket med flere av politifolkene i dyrevernenheten.

«De som bruker vold mot dyr har større risiko for å utøve vold mot mennesker, og omvendt. Innenfor vårt forskningsmiljø i Norge er ikke dette tatt opp så mye som problemstilling.»
– Ragnhild Bjørnebekk, forsker Politihøgskolen

– Dette er motiverte mennesker som gjør en veldig god jobb. Mange av dem har bakgrunn fra familievold, barnemishandling og tunge voldssaker som involverer mennesker, men det de ser blir gjort mot dyr sjokkerer dem og er jevnt over grovere. Det er jo en holdning om at man kan gjøre hva som helst mot et dyr, og hittil har det stort sett ikke fått konsekvenser. Når man nå begynner å gi det konsekvenser, håper jeg det kan bety noe for holdningene til dyr i samfunnet. Det interessante er at dyre- vernsatsingen i Stockholm er en del av en større satsing som politimesteren har hatt på utsatte grupper: Hun har tatt tak i vold mot barn, vold mot kvinner, hatmotivert vold mot homofile og etniske minoriteter – og nå har hun tatt tak i dyrene også. Hun har satt spørsmålene på kartet helt systematisk, og er en ildsjel, sier Holmberg.

Empati eller politi?

Kravet om «dyrepoliti» har vokst seg sterkt i Norge, og den svenske satsingen synes å være i stand til å synliggjøre volden mot dyr. Med kommende domfellelser vil dyremishanding oppgraderes fra «guttestreker» som det er lov å vifte bort, til den voldsutøvelse det faktisk er. Men forsker Guri Larsen er likevel skeptisk til det fokuset «dyrepoliti» har fått blant folk:

«Det viktige er det organisasjoner som NOAH gjør; øke respekten for dyr og dokumentere misbruk og mishandling. Vi kan ikke tillate de verste handlinger mot dyr i ordnede former, og tro at det legger grunn for empati med dyr slik at folk ikke tråkker over den fine linjen mellom lovlig og ulovlig vold.»
– Guri Larsen, professor i kriminologi

– Selvsagt må ulovlig dyremishandling tas lang mer alvorlig av politiet og andre myndigheter. Men i den store sammenhengen er politiets rolle lite viktig. Det viktigste er at myndighetssynet på dyr legitimerer vold mot dem. Jeg tror ikke straff nødvendigvis vil ha den allmennpreventive effekten man forventer – på samme måte som jeg ikke tror det har det med annen vold. Å bruke krefter på å styrke politiet og få strengere straffer ser jeg på som et marginalt tiltak. Det viktige er det organisasjoner som NOAH gjør; øke respekten for dyr og dokumentere misbruk og mishandling. Vi kan ikke tillate de verste handlinger mot dyr i «ordnede former», og tro at det legger grunn for empati med dyr slik at folk ikke tråkker over den fine linjen mellom lovlig og ulovlig vold. For det første er det den lovlige volden som påfører dyr mest lidelse. For det andre mener jeg det er bedre å jobbe for et samfunn hvor dyr godtas som likeverdige med mennesker og der empatien er genuin, og man ikke bare unnlater å utføre visse voldshandlinger fordi de ikke er «god tone», sier Guri Larsen.

Carin Holmberg tror imidlertid politiets rolle kan være viktig – også i en større sammenheng:

– Jeg er generelt ingen «venn» av strengere straffer. Men på et eller annet vis må man gjøre noe slik at dyrene kommer seg inn i rettssystemet. Og når det er bygget opp rundt en straffe- skala, må man høyne straffene for at man skal bry seg om selve lovbruddet. I dag er det svært vanskelig å få domfellelse i dyrevernsaker fordi man innenfor jussen jobber for å få ilagt så høye straffer som mulig – og derfor bortfaller ofte anklager om dyremishandling i grove lovbrudd som involverer dyremishandling – rett og slett fordi aktoratet gjerne luker vekk alt som ikke gir maksimal straff. I en undersøkelse gjort av en kollega hvor man så på 50 tilfeller av kvinnemishandling kombinert med grov dyremishandling i relasjoner – hvorav mange endte med at dyrene døde av mishandlingen – ble dyremishandlingen ikke nevnt i noen av rettssakene. Jeg tror politiet har en viktig rolle i å signalisere at man tar tak i voldsprosessen der den starter – med dyr. Jeg tror også at det har en sprengkraft å løfte frem voldssaker mot dyr – og at det kanskje forklarer noe av motstanden mot det – det synliggjør at vi begynner å ta konsekvens av at dyr faktisk kjenner og opplever – at de ikke er roboter, sier Holmberg.

«I dag er det svært vanskelig å få domfellelse i dyrevernsaker fordi man innenfor jussen jobber for å få ilagt så høye straffer som mulig – og derfor bortfaller ofte anklager om dyremishandling i grove lovbrudd som involverer dyremishandling – rett og slett fordi aktoratet gjerne luker vekk alt som ikke gir maksimal straff.»
– Dr. Carin Holmberg, sosiologi

Politiet er vanligvis ikke de som forventes å fremme empati i samfunnet. Ved å ta tak i dyremishandlingssakene kan de likevel være med å legge grunnen for et større fokus på empati med dyr. Selv om den ulovlige volden i mengde overskygges av lovlige praksiser som påfører dyr skade, innehar den ulovlige volden en nøkkelrolle. Den kan stoppes. Den kan reageres mot. Men som samfunn gjør vi det likevel ikke. Når vi trekker på skuldrene av det vi i fellesskap har blitt enige om som uakseptabelt å gjøre mot dyr, ødelegger vi grunnen for å bygge respekt. Vi forteller hverandre at empati med dyr er uviktig. Empati hører til det man får mer av ved praktisering, og mindre av ved økonomisering. Forskning viser at man bevisst kan trene opp denne evnen som egentlig ligger naturlig for oss ^[10] – desto mer vi neglisjerer empatien, desto dårligere blir vi til å mobilisere den. Og desto mer vi trener oss opp og bruker den, desto større blir evnen.

– Å stå øye til øye med et annet levende vesen og bestemme seg for å gjøre det vondt eller slukke dets liv, er ikke lett. Om jeg erkjenner det vesenets livskraft og individualitet, så er det noe jeg ikke kan gjøre. Det kreves at jeg forteller meg selv at den andre er til for meg, en mindreverdig – det er ikke en som er som meg, det er bare et dyr, bare en jævla kjærring, bare en iraker… Man må få denne mekanismen igang for å kunne drepe og skade, sier Holmberg.

«Det sterkeste risikokriterium man har funnet for at barn, og særlig gutter, skal utvikle seg til å bli den aggressive part i familievoldsammenheng, er om barnet har opplevd at det utføres vold mot et dyr i familien, og også selv utøver vold mot dyr som barn.»
– Carin Holmberg, dr. sosiologi

Mekanismene Holmberg omtaler er igang overalt rundt oss – enten man kaller det sannheter som tas for gitt, avlæringsprosesser eller rollemønstre. I enhver situasjon der man utfører overgrep mot andre, handler det om at man unnlater å se gjennom den andres øyne. Men de som måtte hevde at dette er vår natur, at slik er menneskene og at det er umulig å endre, har ikke rett. Motgiften ligger i oss selv – vi har tross alt et instinkt for empati.

Studier på vold mot mennesker og dyr

• Av personer i behandling for psykiatriske lidelser som viser aggressivitet mot mennesker rapporterer 23 % å ha drept hunder og katter med forsett, 18 % rapporterer å ha torturert dem. For ikke-aggressive pasienter i behandling for psykiatriske lidelser, har 10 % drept og 5 % torturert dyr.
• Av menn som som skårer høyt på aggressivitet, men ikke er kriminelle, rapporterer 25 % å ha utført 5 eller flere aggressive handlinger mot dyr. Hos menn som skårer lavt for aggressivitet fant man ingen tilfeller av vold mot dyr.
• Av innsatte i fengsel som soner dom for voldtekt rapporterer 48 % å ha begått dyremishandling.
• Av personer som har utført seksualiserte drap, har 36% mishandlet dyr i barndom og 46% i ungdomsalder.
• Av innsatte i fengsel som soner dom for barnemishandling rapporterer 30 % å ha begått dyremishandling.
• I en studie rapporterer 63% av insatte i fengsel som soner dom for generell/uspesifisert vold å ha begått voldelige handlinger mot dyr, mens tallet er 11 % for insatte  som soner for annet enn voldsdommer. I en annen studie er tallene for voldelig behandling av dyr 56 % for voldsdømte insatte, og 20 % for ikke-voldsdømte innsatte.

Sammenstilling av studier gjort av Petersen & Farrington i «The Link Between Animal Abuse and Human Violence», ed. Andrew Lindzey; Sussex Academic Press; 2009 (utdrag v/ Ragnhild Bjørnebekk).

Artikkelen ble brukt som utgangspunkt for NRK Brennpunkts dokumenter «Bare et dyr?»  og tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.