Ord er ikke ufarlige – det vesle ordet ”eiendom” må bære sin del av skylden for at et dyrs status i rettssystemet er på lik linje med en livløs ting, gitt at pengeverdien er lik. Ordet ”ressurser” ufarliggjør det å ta livet av dyr – det er lettere å forklare sine barn at man ”høster av ressursene” enn at man dreper medskapninger fordi man liker smaken av dem. Vårt språk er fullt av ord som ufarliggjør, forsvarer eller trivialiserer utnytting av dyr.

Hvem er dyr?

Den største begreps-løgnen i språkets omtale av dyr er kanskje nettopp ordet ”dyr” – i motsetning til mennesker. Vi definerer vår egen art som vesensforskjellig fra alle andre arter – så ulik at vi kommer i en helt egen biologisk kategori. Setningen ”mennesker er ikke dyr” er like biologisk meningsløs som ”blåklokker er ikke planter” – likevel er den en av de mest brukte i forsvar for utnytting av andre dyr. Språkbruken er så inngrodd at også den som arbeider for å heve dyrs status og erkjenner slektskapet, blir tvunget til språklig å skille mellom mennesker og andre dyr på en måte som benekter at vår art tilhører pattedyrene.

«De andre dyrene får ord som dyrisk og bestialsk knyttet til sitt fellesbegrep, mens utledet av ordet for vår egen art finner vi menneskelig og human.»

Trangen til å understreke den innbildte vesensforskjellen gjenspeiles i en rekke ord og uttrykk: De andre dyrene får ord som ”dyrisk” og ”bestialsk” knyttet til sitt fellesbegrep, mens utledet av ordet for vår egen art finner vi ”menneskelig” og ”human”. Mennesker som oppfører seg voldelig oppfører seg ”som dyr”, mennesker som lever under nedverdigende forhold ”lever som dyr” og mennesker som er ofre for svært dårlig behandling ”behandles som dyr”. Begrepene antyder at ikke-menneskelige dyrs levemiljø, oppførsel og måten det er normalt å behandle dem på, er på alle måter mindreverdig. Vesensforskjellen mellom ”mennesker” og ”dyr” ligger språklig sett i en kontinuerlig nedvurdering av de andre dyrene.

Stereotypier befester status

Artsbetegnelser for andre dyr brukes ofte som skjellsord for å illustrere underlegenhet – ”gås”, ”ku”, ”geit”, ”saueflokk” og ”hønseflokk” skal indikere dumhet. ”Gris”, ”rotte” og ”hund” beskriver gjerne nedrighet. Spesielt de dyrene som er ofre for stor grad av utnyttelse eller forfølgelse forknippes med egenskaper som fremkaller nedlatenhet. Forakt gjør det lettere å ikke ta hensyn. «Saueflokken» hvor alle gjør det samme uansett, skaper en fore-stilling om at sauer ikke har individuelle behov. Høna, med sin ”hønsehjerne» forventes ikke å ha stor evne til å oppfatte og oppleve verden rundt seg. Det finnes også positive stereotypier – «modig som en tiger», «en svanes eleganse», «klok som en ugle». De dyrene som har navn forknippet med beundring er likevel ofte dyr som vi i mindre grad utnytter, og som det ikke «koster» så mye å ha et positivt forhold til. Uttrykket «trofast som en hund» har kanskje bidratt til at nettopp hunder er i en særstilling i forhold til den moralske forpliktelse vi føler overfor dem? Men det skaper også en forventning om at hunder skal innfri våre ønsker hundre prosent, at vår vilje skal være deres ønske, og det skaper en indignasjon når dette ikke er tilfelle. De stereotype beskrivelsene av andre dyr som enten dumme eller modige, trofaste eller feige, bringer med seg en fare for å viske ut individualiteten til hvert enkelt dyr, og deres mulighet for å inneha en nyansert personlighet.

De stereotype vurderingene vi legger i artsnavn kompletteres av navn på dyr som definerer dem etter bruksområde – et ”nyttedyr” har som ”misjon” i livet å være til nytte for mennesker og et ”skadedyr” er per definisjon et uønsket individ. ”Overskuddsdyr” i laboratoriene inngir en følelse av at det vanskelig kan gjøres noe annet med disse dyrene enn å bli kvitt dem. ”Matdyr”, ”sirkusdyr”, ”gårdsdyr, ”burdyr”, ”pelsdyr”, ”forsøksdyr”, ”slaktedyr”, ”burhøner”, ”avlsgriser”, ”melkekuer”, ”kjøttfe” – ordene levner ingen tvil om hva man ”skal” med disse dyrene eller hvor dyrenes ”rette plass” er. Tilnavnene brukes av og til som rene argumenter for utnytting; ”rypa er jo matdyr, man må kunne jakte på den”. Men ”meningen” med dyrene eksisterer ikke som en uavhengig naturens orden – meningen ligger i ordene vi har skapt for dyrene, og de skifter med våre intensjoner. Med språket tegner vi et bilde av andre dyr som stereotype former som vi selv skal fylle med innhold, alt etter våre ønsker.

«Det er også vanlig å usynliggjøre at dyr er enkeltindivider, og isteden referere til dem med sekkebetegnelser og entallsformer, selv om det er snakk om flere individer: Man skyter rype og elg – i ubestemt entall.»

Heller ikke egennavn slipper unna den tvangsmessige koblingen mellom dyr og ”produkt”. Hva bringer mennesker som faktisk har et personlig forhold til dyrene sine til å kalle minigrisen ”Sylte” eller ”Bacon”?^[1] Er det en slags unnskyldning – ”jeg vet hva dette dyret egentlig skal brukes til, unnskyld at jeg har et litt annet forhold til akkurat denne, det gjelder ikke griser generelt”? Kanskje er det den allmenne språknorm som har stukket dem i ryggen – visse dyr og visse ord ”hører sammen”. ”Heter den ”Hønsefrikassé”?” spurte en besøkende på en gård som hadde tatt imot frigitte høner. Var det slik at språket trengte seg på, at synet av dyr som levde for sin egen skyld og hadde individstatus, kolliderte med virkelighetsoppfatningen om at dyr er til for å bli produkt? Måtte man opprettholde den ”mentale balansen” ved å putte dyret i ”sin rette bås” ved hjelp av ord når virkeligheten for en gang skyld ikke var som forventet?

Det usynlige dyret

Den man ikke ser, tar man ikke like lett hensyn til. Språket usynliggjør ikke-menneskelige dyr på en rekke måter. En måte er rett og slett å ikke nevne dem selv om man egentlig snakker om dem: ”50 tonn pelsverk ble produsert”, ”de utførte en Langendorf-heart prosedyre” eller ”de samlet inn eksemplarer til den zoologiske utstilling” skjuler effektivt revene bak pelsen, kaninen i forsøksprosedyren og flodhestene som skytes for å stilles ut døde. En alvorlig usynliggjøring eksisterer i kjernen av det som skal være Norges offisielle dyrevern: ”Mattilsynet” er et skoleeksempel på hvordan dyr gjøres så uviktige at de ikke engang nevnes når det er snakk om dem, men kun refereres til i form av det produkt de kommer til å bli. ”Mattilsynet” som begrep signaliserer at ”dyr er mat”. Dyr som ikke drepes for mat får henge med på lasset likevel, men det viktigste et dyr kan bli til er nettopp mat – derfor inn i ”Mattilsynet» med dem…

Det er også vanlig å usynliggjøre at dyr er enkeltindivider, og isteden referere til dem med sekkebetegnelser og entallsformer, selv om det er snakk om flere individer: Man skyter rype og elg – i ubestemt entall. Slik omtaler man dyrene i mengde og ikke i antall selv når man nevner deres artsnavn. På samme måte blir tanken på de enkelte individene fjern i begreper som ”buskap”, ”fjørfe”, ”storfe” og ikke minst ”vilt”. ”Viltet” har ”egenverdi” sier Direktoratet for naturforvaltning^[2] – de ville dyrene, derimot, har de egenverdi hver for seg? Disse entallsformene avpersonifiserer og kommuniserer at det ikke er så nøye med hvert enkelt individ som sekkebegrepene dekker.

Å usynliggjøre åpenbare personlige karakteristika er også vanlig – kjønn er et udisputabelt karakteristikon ved mange arter: Elger, griser eller mus er enten hun eller han – likevel snakker man om ”den” eller ”det” i grammatiske sammenhenger hvor man for mennesker ville brukt nettopp ”hun” eller ”han”.

Den usynlige volden

Dyrene i et forsøkslaboratorium har fått ”luksushotell” fordi avdelingen er pusset opp – de bor i plast- esker eller bur, men ”luksushotell” både høres bedre ut, og skaper en lett og hyggelig stemning.

Mest av alt usynliggjøres det vi gjør mot andre dyr – antall ord som erstatter det å ta et dyrs liv er mange: ”høste”, ”ofre”, ”ta ut”, ”pelse”, ”knerte”, ”fiske”. ”Drepe” gjør man nesten aldri. Det å ta et liv er omgitt av et visst ubehag, og for å kunne omgås andre dyrs død med en språklig letthet uten ubehagsfølelse, fjerner begrepene seg fra handlingen. ”Å fiske” er en av de mest ekstreme omskrivingene, da dyrets eget artsnavn er utgangspunktet for ordet som beskriver å ta livet av dyret. Annen vold mot dyr omskrives på samme måte. Man gir f.eks. ”negativ forsterkning” eller ”korrigerer adferd” i trening av hunder eller i forsøkssammenheng. I klartekst kan det bety elektrisk støt, slag eller å sulte dyrene.

«Det er også vanlig å usynliggjøre at dyr er enkeltindivider, og isteden referere til dem med sekkebetegnelser og entallsformer, selv om det er snakk om flere individer: Man skyter rype og elg – i ubestemt entall.»

Mer subtil er språkets humoristiske fremstilling av voldsutøvelse mot andre dyr. ”Å løpe rundt som en hodeløs høne” er det mange som mener at de eller andre gjør. Men samtidig gir uttrykket en følelse av at synet av en halshugget fugl er både komisk og vanlig. Fuglens frykt og smerte finnes ikke i uttrykket – tvert imot virker det som om noen har latt dette uttrykket påvirke dem til å tro at høners hjerne er så lite viktig at dyrene til og med kan løpe uten den. (Den reelle bakgrunnen er at alle kropper har muskelbevegelser hvis hodet blir kuttet fort av.) Er man ute og går i regnet kan man bli våt ”som en druknet katt” – altså ikke en ”nybadet” katt, som også er våt nok, men en ”druknet” (derav død) katt. Å «kjøpe katta i sekken», «ikke selge skinnet før bjørnen er skutt» eller «hyle som en stukket gris» er andre slike ordspill. Voldsutøvelsen ligger innbakt i uskyldige, vanlige begreper og normaliseres.

Når man vil beskrive dyrs liv som bedre enn det faktisk er, tyr man til skjønnmaling: Dyrene i et forsøkslaboratorium har fått ”luksushotell” ^[3] fordi avdelingen er pusset opp – de bor i plast- esker eller bur, men ”luksushotell” både høres bedre ut, og skaper en lett og hyggelig stemning. Når forskningsfarmen som holder rev og mink på Universitetet for Miljø- og Biovitenskap viser journalister rundt, beskriver de plastrør i burene som ”hengekøyer” ^[4]. Plastmatter som det nå er påbudt å ha til kyr bundet til bås, kalles ”madrasser”, og en bonde uttalte at fjøset nå var blitt som et ”ku-spa” ^[5]. Åpenbart gir ordbruken publikum et inntrykk av at dette er noe helt annet enn plastmatter på ca. ti millimeter ^[6] som skal forhindre at kyrne sklir i sin egen urin på betonggulvet og dermed tråkker i stykker sine hengende spener i anstrengte forsøk på å reise seg.

«Siden vitenskapen gir kunnskap om dyrs adferd, får det vitenskapelige språket status som det eneste ”sanne” språket når man snakker om dyr.»

Det inngir også en trivelig stemning å omtale bur og båser som dyrenes ”hjem” eller som om dyret har et frivillig eiendomsforhold til fangenskapet, slik som i ”buret sitt”. På et foredrag om forsøk på sjøpattedyr ble foredragsholderen forferdet over at konfransieren introduserte foredraget hennes med ordene ”sjøpattedyr i fangenskap”. Det var nøyaktig det foredraget inneholdt – en beskrivelse av ”etiske standarder” for sjøpattedyr som ble holdt i laboratorier for forskning. Men hun ville heller bruke uttrykket ”sjøpattedyr under menneskers omsorg”^[7], og refererte til at ingen forskere hun kjente, lenger snakket om ”fangenskap”. En annen dyreforsker som i en film beskriver en rotte som kjemper desperat for å komme ut av en boks med bedøvelsesgass, sier til kameraet: ”nå undersøker han litt rundt” og ”han føler ikke ubehag, han er bare litt full”.^[8]

Med utnytternes ord

I merkelig kontrast til beskrivelse av utnytting av dyr – hvor hyggelige, koselige ord fra menneskers komfortable liv benyttes – er det et ordfattig og stilisert vokabular som brukes for å beskrive dyrs følelser og adferd slik de ”egentlig er”. Den samme dyreforsker som kan si at ”dyret koser seg i buret sitt”, kan være den første til å mene at man ikke kan si at dyr føler ”glede” eller ”sorg”. Det er dannet et dogme rundt ikke-menneskelige dyrs følelser, der deres følelsesregister ikke kan beskrives med ord som folk flest forstår, men isteden med ord som får oss til å tro at deres følelser er annerledes, og mindre ”følte”, enn våre egne. I vitenskapelig litteratur ”vokaliserer” dyr som skriker, en glad hund er ”eksaltert”, og ”ingen respons på stimuli” kan beskrive at et dyr er i så dårlig forfatning at ikke engang det å påføre smerte gir noen reaksjon. Siden vitenskapen gir kunnskap om dyrs adferd, får det vitenskapelige språket status som det eneste ”sanne” språket når man snakker om dyr. Ordbruken om menneskers og andre dyrs følelser blir ulik – ordene for dyrs følelser har en mer distansert, vitenskapelig klang. Dyr har “flokk-tilhørighet”, og i beste fall «sosiale bånd», mens mennesker ”danner vennskap”. Dyr har ”morsinstinkter”, mennesker har ”morskjærlighet”. Noen kvier seg for å si at dyr «lider», og vil heller si at de kan ha «ubehag». Det emosjonsløse språket gir inntrykk av å være mer ”riktig” – bruker man det, ”vet man hva man snakker om”. Hvis dette språket blir utilstrekkelig, hender det man låner ord for følelser fra det «vanlige» språket, men da i hermetegn: ”elefanten ”sørget” over sitt døde avkom”.

Vitenskapelig terminologi er et fagspråk. Men hver utnyttingsform har sin sjargong – sitt fagspråk i faget ”utnytting av dyr”: Man kan oppleve at en bonde drar skjevt på smilebåndet av en besøkende som kommer i skade for å spørre når kua skal ”føde” – for den besøkende vet jo åpenbart ikke at kuer ikke ”føder”, de ”kalver”. Underforstått er at man ikke “vet noe om dyr” – eller ”frem og bak på ei ku” som det kalles. Men å kalle en fødsel en fødsel er ikke mangel på biologisk kunnskap, det er bare mangel på sjargongbruk.

«Dyr har flokk-tilhørighet, og i beste fall sosiale bånd, mens mennesker danner vennskap. Dyr har morsinstinkter, mennesker har morskjærlighet. Noen kvier seg for å si at dyr lider, og vil heller si at de kan ha ubehag.»

Man kan også høre mennesker som arbeider for vern av dyr bruke utnyttings-sjargong nettopp for å bevise at de ”vet noe om dyr”. Men de risikerer dermed å gjøre seg selv til offer for andres referanserammer. De lar sin motpart definere hvilket språk som skal brukes, og definere hvilke rammer som skal anses for virkelige og vitenskapelige. Utnytterens språk for å beskrive dyrs følelser er gjerne fattig og utilstrekkelig. Men er man i dette språkets vold, er det ikke ordene som oppleves som utilstrekkelige, men egenskaper ved dyret som rett og slett blir borte fordi de ikke gis rom i språket. Når man beveger seg innenfor dette språkets rammer er det kun visse aspekter ved dyrenes liv som det kan være problemer med i fangenskap. Bare de aspekter som man har ord for, kan diskuteres. Fryktreaksjoner kan diskuteres. Stereotypier og frustrasjonsadferd kan diskuteres. Men frihetstrang kan man ikke snakke om. Livsopplevelse, livsglede, vennskap, savn, sorg – en rekke aspekter ved de ikke-menneskelige dyrenes liv blir bortdefinert og gjort irrelevante bare gjennom språkbruken. Og kanskje er nettopp dette en del av meningen bak utnytternes sjargong.

Erkjennelsens språk

Istedenfor å la utnytternes språk definere ordbruken og dermed synet på dyr, kan man formidle respekt for andre dyr også gjennom bevisst bruk av språk. Ord smitter – det er lett å gripe seg selv i å snakke om “fjørfeets lidelser” istedenfor “hønenes lidelser”, eller unngå å bruke ord for sterke følelser hos individer av andre arter, og heller modifisere seg selv et hakk ned på skalaen til “ubehag” og “trivsel”. Men bruk av språk som erkjenner andre dyr som enkeltindivider med fullverdig følelsesregister smitter også. Ved å aktivt erkjenne respekt for medskapninger, sprer man den. Med språket kan man erkjenne andres evne til følelser som sorg og glede. Det betyr ikke at man må uttale seg skråsikkert om hvilke følelser et annet dyr har, men uttrykke seg på en slik måte at man ikke indirekte betviler deres evne til å inneha disse følelsene – for det er det heller ingen saklig grunn til å gjøre.

«Ved å aktivt erkjenne respekt for medskapninger, sprer man den. Med språket kan man erkjenne andres evne til følelser som sorg og glede.»

Med språket kan man ta de andre dyrenes perspektiv istedenfor utnytterens perspektiv: Er laboratorietburet et “luksushotell” eller snarere et fengsel? Oppleves ikke “forvaltning” og “viltstell” heller som forfølgelse? Hvis vi ønsker å fremme respektfulle holdninger og handlinger overfor andre dyr, er det dårlig strategi å la utnyttelsen henge igjen i ordene vi selv beskriver dem med. Ved hjelp av språket kan vi erkjenne andre dyrs opplevelser istedenfor å trivialisere og bortforklare dem.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008

NOAH jobber for å motvirke mishandling og utnytting av dyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.