Cecilie Mejdell er med i både rådet og stortingsmeldingskomiteen. Gjør det henne kanskje til den i Norge med størst innflytelse over dyrevernspørsmål?
– Er det tilfeldig at du sitter i begge disse utvalgene?
– Jeg er opptatt av dyrevelferd, er veterinær med tilleggsutdanning i etologi, og søkte på stillingen som sekretær for Rådet for dyreetikk etter å ha arbeidet i Landbruksdepartementet med dyrevernspørsmål. Arbeidet i Rådet er nok bakgrunnen for at jeg ble spurt om å være med i prosjektgruppa for Stortingsmeldingen.
– Ser du deg selv som en forkjemper for dyrs rettigheter?
– Jeg synes det er greit å ha husdyr, og har ikke problemer med å spise kjøtt eller godta at vi avliver dyr. Men jeg ser på dyr som individer, med både artsspesifikke og individuelle særtrekk og behov, og ofte med imponerende egenskaper. Man bør derfor forholde seg til dyr på en helt annen måte enn man forholder seg til bruksgjenstander. Jeg ønsker å begrense unødvendig bruk av dyr, bruk og kast holdninger, og fremme forståelse for dyrs behov.
– Hva karakteriserer du som unødvendig bruk av dyr?
– Det er nok mye man kan karakterisere som unødvendig. Testing av kosmetikk på dyr er eksempelvis klart unødvendig. Dessuten synes jeg mange av produksjonsformene er unødvendige, f.eks. burde det være unødvendig å holde høner i bur. Personlig synes jeg pelsdyrhold er svært problematisk, og umiddelbart føles det unødvendig å bruke dyr for dette formålet. Det er et produkt vi ikke trenger, som også betyr marginalt for Norge. Men det kan være vanskelig å sette et skarpt skille mellom matproduksjon og produksjon av varer som ikke er mat, fordi mange av de animalske matvarene det moderne samfunn produserer strengt talt er overflødige også. Det kan derfor være et bedre alternativ å fokusere mer på måten dyrene holdes på, enn hvorfor de holdes.
– Føler du at Rådet for dyreetikk blir hørt, og at uttalelsene blir tilbørlig fulgt opp av departementet?
– Jeg føler at det vi gjør blir tatt på alvor, men de rådene som koster penger, blir ofte ikke fulgt opp… Vår uttalelse om pelsdyroppdrett skapte furore i Landbruksdepartementet. Mange lurte nok på hva dette Rådet som de selv hadde oppnevnt, egentlig var blitt.
«Testing av kosmetikk på dyr er eksempelvis klart unødvendig. Dessuten synes jeg mange av produksjonsformene er unødvendige, f.eks. burde det være unødvendig å holde høner i bur.»
– Hvordan ser du på sammenslåingen av Dyrehelse- og næringsmiddeltilsynet til et Mattilsyn, slik det er planlagt?
– Jeg frykter at dyrevern vil komme i bakgrunnen i et Mattilsyn. Det er for det første mange dyr som aldri skal bli mat. Det man ofte hører er at dyrevelferd er en del av matkvalitetsbegrepet. Men i dette ligger klart en fare for at dyrevelferd, helse og trivsel for dyrenes egen skyld, blir gjort mindre viktig. Det er for eksempel mange dyresykdommer som først og fremst er av betydning for dyrevelferd og i liten grad for matsikkerhet. Ansvaret for Rådet for dyreetikk flyttes nå ut av Landbruksdepartementet og vil trolig administreres av det nye Mattilsynet. Jeg frykter at Rådet blir usynliggjort og får dårligere forutsetninger økonomisk. Det er heller ikke sikkert at det er en gunstig ordning at det organet som vi skal gi råd og kanskje kritisere, skal styre bevilgningene våre.
– Hvordan tror du de ulike grupper ser på Rådet?
– Dyrevernorganisasjonene har vært positive, og vi har også godt samarbeid med husdyrorganisasjonene. Men flere av våre uttalelser har også skapt reaksjoner, foruten uttalelsen om pelsdyroppdrett, skapte også uttalelsene som gikk imot elektriske dressurmidler til hund og frarådet catch-and release-fiske, opprørt stemning i de miljøene som ble omtalt. Jeg tror Rådet har en viktig rolle i fremtiden. I Sverige diskuteres det hvorvidt man skal bygge opp en dyrevern etat. Dette er stor forskjell fra bare noen år tilbake – da jeg gikk på veterinærhøgskolen var f.eks. dyrevern et ikke-tema.
– Hvordan har responsen vær på Stortingmeldingen om dyrevern?
– Det er svært stor interesse. Vi har fått mer enn 150 innspill, både fra organisasjoner og enkeltpersoner. De mest omfangsrike uttalelsene kom fra Dyrebeskyttelsen, Pelsdyralslaget og NOAH. Pelsdyralslaget har nok følt seg stigmatisert i utgangspunktet, etter flere oppslag i media, og har lagt ned mye arbeid i svaret. Men så godt som alle husdyrorganisasjonene har svart, med unntak av fiskeoppdrettsindustrien. Det er synd, for fiskeoppdrett er ett av de områdene der vi vet minst – næringen ble jo etablert etter at den nåværende dyrevernloven ble laget. Derfor må vi prøve å gjennomgå dette temaet grundig.
«Jeg føler at det vi gjør blir tatt på alvor, men de rådene som koster penger, blir ofte ikke fulgt opp… Vår uttalelse om pelsdyroppdrett skapte furore i Landbruksdepartementet. Mange lurte nok på hva dette Rådet som de selv hadde oppnevnt, egentlig var blitt.»
– Hvordan ser du på arbeidet med stortingsmeldingen, i lys av at landbruksministeren har uttalt at han ikke vil være verdensmester i dyrevern?
– Den forrige landbruksministeren var personlig veldig opptatt av dyrevernspørsmål, og den nåværende har gitt klarsignal for å fortsette arbeidet. Hvordan den nye regjeringens politikk slår ut, får vi se når politikerne skal bestemme seg for målsetninger og tiltak i sluttfasen av arbeidet med stortingsmeldingen. Da skal dyrevernhensyn veies mot økonomiske konsekvenser, og man skal finne ut hvor Norge skal legge lista framover. Men jeg ville nå heller at vi skulle vært verdensmester i dyrevern enn i skiidrett…
– Tror du stortingsmeldingen blir bestemmende for norsk dyrevern i årene fremover?
– Jeg håper meldingen bidrar til en prosess, snarere enn en fastspikring av aksepterte normer. Det er en sterk utvikling innenfor dyrevelferd og etologisk kunnskap. Forhold som man nå synes er greit, vil man kanskje ikke synes er greit når man får mer kunnskap og får tenkt seg om en gang til. Det er å håpe at dyrevernspørsmål vil forbli en del av dagsorden, og at det ikke går 30 år til neste gang det tas en helhetlig gjennomgang.
– Hvilken arbeidsform tror du er mest effektiv for å oppnå økt respekt for dyr?
– Idealistiske organisasjoner med et gjennomført budskap som presser frem oppmerksomhet og setter saken på spissen, er nødvendig. Men det er ikke min stil. Jeg har tro på velferdsforbedringer gjennom et langsiktig holdningsskapende arbeid, men mener samtidig at et strengt regelverk er helt nødvendig. Jeg synes det er viktig at dyreverntiltak ikke blir forbeholdt en frivillig økonomisk nisjeproduksjon – en markedstilpasning overfor en gruppe forbrukere som bryr seg litt mer en flertallet. Man trenger regelverk som gjelder alle – slik at det blir reelt dyrevern, og ikke bare markedstilpasning.
«Husdyrproduksjon må tåle offentlighetens innsyn. Det er noe vesentlig galt når man må skjule dyrenes forhold av frykt for negative reaksjoner fra forbrukerne.»
– Hvilke problemer mener du er de viktigste for dyrene i vårt samfunn?
– Husdyrproduksjon må tåle offentlighetens innsyn. Det er noe vesentlig galt når man må skjule dyrenes forhold av frykt for negative reaksjoner fra forbrukerne. Mange føler avsmak og vemmelse når de f.eks. kommer inn i et fjørfeanlegg, og ser fjærløse, redde høner. Når dyrene holdes på en slik nedverdigende måte, får mennesker ofte en avskyreaksjon. Noen vil da distansere seg og få avsky for dyrene, som en ren forsvarsmekanisme. Det er derfor viktig med kunnskap om hvordan dyrene egentlig er. Men forbrukerne må også ta inn over seg at det eksisterer en sammenheng mellom rammevilkår i landbruket, priser på mat og dyrevelferd.
– Skal dyr tilkjennes rettigheter?
– Indirekte, fordi vi har plikter overfor dem – plikt til å behandle dem på en ordentlig måte. Eller sagt på en annen måte, dyr har rett til god behandling dersom de holdes i menneskers varetekt.
– Burde de ha rett til sitt eget liv?
– Da ville ikke husdyrhold for produksjon av animalske varer, være mulig. Man kan argumentere godt filosofisk for det syn at dyr har rett til liv. Selv går jeg ikke inn for det standpunktet, både fordi jeg mener det er urealistisk å gjennomføre i praksis, vår kultur har alltid brukt dyr, og fordi animalske næringsmidler tross alt er en naturlig del av menneskets matseddel.
Om Cecilie Mejdell får gjennomslag for forbud mot pelsdyr og høner i bur, eller om minister Sponheim ruster seg til tennene for å forsvare landbrukets økonomiske interesser i innspurten av dyrevernmeldingen, får tiden vise. Imens får vi alle bidra til at en verden hvor dyr ikke er ”ressurser” eller matseddelingredienser, men respekterte enkeltindivider, blir et stadig mer realistisk alternativ.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.
