Høringssvar: Forskrift om avliving av kjæledyr
Mattilsynet har foreslått ny forskrift om avliving av kjæledyr. NOAH har nå sendt innspill, som vil kunne gjøre viktige presiseringer for å unngå dyrelidelser i forbindelse med avliving.
Hvert år utsettes dyr for unødige og betydelige påkjenninger og lidelser, som følge av at dyreeiere selv utfører avliving av sine familiedyr. NOAH tar til ordre for at verken økonomi, praktiske forhold eller preferanse hos dyreeier skal trumfe dyrets behov for å unngå risiko for smerte. Det bør heller ikke være lov å anskaffe familiedyr for så å ta livet av dem uten grunn. Det bør være en forpliktelse å heller sørge for et nytt hjem for dyret.
Nedenfor kan du lese NOAHs høringssvar i sin helhet:
Høringssvar: Forskrift om avliving av kjæledyr
NOAH – for dyrs rettigheter vil med dette svare på høring om «Forskrift om inngrep på og avliving av kjæledyr». Innledningsvis støtter NOAH at det ikke lenger er lov å avlive familiedyr med elektrisitet eller gass. Men NOAH er imot forslaget når det gjelder regulering av avliving av kjæledyr og mener at den ikke er i samsvar med samfunnets oppfatning av kjæledyr og oppfyller ikke krav om at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, jf. dyrevelferdsloven § 12 første ledd. Avlivingsøyeblikket er forbundet med stor risiko for lidelse, dersom det ikke gjøres med medikamentell bedøvelse, og det er liten grunn til at økonomi, praktiske forhold eller preferanse hos dyreeier skal trumfe dyrets behov for å unngå risiko for smerte.
«Vi mener at det er på tide å stramme opp reguleringen slik at kun veterinærer kan foreta avliving eller at det alternativt settes opp et system som siker at både veterinærer og godkjente (trente) personer (…) kan foreta avlivingen.»
Den foreslåtte reguleringen viderefører gjeldende forskrift om avliving av hund og katt som har bidratt til at mange katter og hunder er blitt utsatt for unødige og betydelige påkjenninger og lidelser hvert år. Vi mener at det er på tide å stramme opp reguleringen slik at kun veterinærer kan foreta avliving eller at det alternativt settes opp et system som siker at både veterinærer og godkjente (trente) personer (f.eks medhjelpere jf. dyrehelsepersonelloven § 15) kan foreta avlivingen. Hva innebærer kravet om at personer må være kompetente til å avlive kjæledyr, er det ikke presisert i forslaget. Dette betyr at hvem som helst kan slå eller skyte dyret i hjel så lenge personen selv mener at han/hun er kompetent til å avlive dyret. Dette er uakseptabelt.
NOAH mener det også er behov for restriksjoner på behandling av andre kjæledyr enn de nevnte – for eksempel fugler og fisk.
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§1
NOAH merker seg at Mattilsynet mener det trengs begrunnelse for inngrep, men ikke for avliving. NOAH er enig i begrunnelse for inngrep – og at slik begrunnelse skal være tuftet på dyrevelferd og enkeltdyrets beste. Imidlertid mener NOAH det nå også er på tide å kreve begrunnelse for avliving av kjæledyr. Dette finnes i flere andre land, og det er ikke en selvfølge at mennesker skal eie dyr, og så ta livet av dem for grunner som fremstår svært lite vektige. Det bør da være en forpliktelse å heller sørge for et nytt hjem for dyret. Adgangen til å avlive egne dyr uten noen som helst grunn er en av flere faktorer som ligger bak kjæledyrs lave status, og utbredt hjemløshet hos dyr. Dersom man vet at man forplikter seg overfor dyret livet ut – herunder ved å måtte omplassere, vil det både sette begrensinger for useriøse dyreeiere og avl på dyr man ikke vet om man kan skaffe hjem til (sistnevnte reguleres i egen forskrift).
«NOAH er enig i begrunnelse for inngrep – og at slik begrunnelse skal være tuftet på dyrevelferd og enkeltdyrets beste. Imidlertid mener NOAH det nå også er på tide å kreve begrunnelse for avliving av kjæledyr.»
Praksisen om ubegrunnet og hensynsløs avliving av kjæledyr er heller ikke i samsvar med dyrevelferdslovens § 3 som fastsetter at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Det følger av egenverdi at livet av dyr i seg selv har verdi som forplikter mennesker ikke kun moralsk, men også rettslig til å respektere dyrs liv. Det finnes i dag ikke noe uttrykkelig forbud mot å avlive kjæledyr uten noen saklig grunn og heller ikke har rettspraksisen fulgt en slik fortolkning av loven. Men det betyr ikke at det ikke må legges til rette for en slik utvikling både i lovverket og rettspraksis. Vi vil påstå at § 3 i sin nåværende ordlyd til og med nødvendiggjør det siden det er dyrenes rett til liv som står sentralt i begrepet om egenverdi. NOAH mener ordene i § 3 må fylles med reelt innhold ift. dyr som mesteparten av mennesker oppfatter som familiemedlemmer. Vi mener at det er på tide at den alminnelige rettsoppfatningen av familiedyr reflekteres både i de respektive bestemmelsene (om avliving) i loven, forskriften og i praksis.
«Det følger av egenverdi at livet av dyr i seg selv har verdi som forplikter mennesker ikke kun moralsk, men også rettslig til å respektere dyrs liv.»
I den østeriske dyrevelferdsloven har de et forbud i § 6 mot å avlive dyr uten saklig grunn, det samme gjelder i Polen og Tsjekkia.[1] Både i den estiske og den latviske loven er det listet opp tilfeller der det er lovlig å avlive dyr.[2] Avliving på annet grunnlag enn de som er listet opp er ulovlig.
Videre er det flere land som har særlige regler for familiedyr: En spansk by, Trigueros del Valle, vedtok i 2015 å gi hunder og katter status som «borgere», og det er forbudt å ta livet av dem.[3] Portugal forbød avliving av hjemløse dyr i omplasseringssentre i 2018.[4] Den tyske dyrevelferdsloven tolkes slik at hjemløse dyr ikke kan tas livet av uten grunn – dermed er alle omplasseringssentre i Tyskland «no-kill» sentre.[5] I Italia ble rettigheter for hjemløse katter innført i 1991, hvor det ble forbudt å ta livet av dem og de fikk rett til ivaretakelse. Kastrerings-programmer er nå utbredt i mange italienske byer, og loven har ført til reduksjon av antall dyr som lider og bedrede holdninger til katter.[6] Tyrkia har lang tradisjon for å ta vare på hjemløse katter, og i 2014 ble det innført en lov om sertifikat for å ha familiedyr, forbud mot salg av dyr i butikk (unntak for fisker og fugler), samt forbud mot å ta livet av hjemløse dyr.[7] I Costa Rica ble det ulovlig å ta livet av familiedyr for «populasjonskontroll» i 2003, og man har gradvis utviklet kastreringsprogrammer.[8] I 2017 økte landet straffen for å ta livet av familiedyr til to år.[9]
«Dersom dyreparkene produserer et stort antall dyreunger hvert år, vel vitende om at de fleste må avlives etter endt sesong, mener Rådet at en slik bruk og kast-mentalitet vitner om manglende respekt for liv.»
– Rådet for dyreetikk
NOAH vil også vise til Rådet for dyreetikk, som fremhever at avliving uten grunn fremstår som uetisk i forhold til samfunnets normer. Uttalelsen gjelder dyrehager, men det gjøres direkte sammenligning med familiedyr:[10] «Rådet for dyreetikk finner det mer relevant å sammenligne dyreholdet i dyreparker med hold av familiedyr enn landbrukets produksjonsdyr. (…) De normer som samfunnet har for produksjonsdyr, det at dyra skal ha et godt liv mens de lever, men at avliving og slakting er en nødvendig og akseptert del av det hele, får dermed mindre aktualitet. (…) Dersom dyreparkene produserer et stort antall dyreunger hvert år, vel vitende om at de fleste må avlives etter endt sesong, mener Rådet at en slik «bruk og kast»-mentalitet vitner om manglende respekt for liv.». Rådet oppstiller her en forventing til familiedyrhold (og dyreparker) om at man ikke avlivet dyr uten grunn, eller avler uten tanke på om dyrets liv kan opprettholdes. NOAH mener denne holdningen gjør seg stadig sterkere i samfunnet, og at dert bør kreves grunn for avliving av familiedyr.
I tillegg mener NOAH at det bør uttrykkelig nevnes i § 1 at forskriften skal sikre at avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, jf. § dyrevelferdsloven § 12 første ledd.
NOAH foreslår følgende endringer i § 1:
«Forskriften skal sikre at inngrep på og avliving av hunder, katter, ildere, kaniner og smågnagere skjer på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og slik at ikke påfører dyra ikke påføres unødvendige påkjenninger. Forskriften skal også sikre at inngrep og avliving er forsvarlig begrunnet og tar utgangspunkt i dyrs egenverdi. Ved inngrep på kjæledyr skal hensynet til dyrets funksjonsevne og livskvalitet ivaretas.»
§2
NOAH er uenig i at avliving av kjæledyr i nødstilfeller er unntatt fra forskriftens virkeområde. I dyrevelferdsloven er avliving i nødstilfelle regulert i § 12 tredje ledd. Ifølge den bestemmelsen skal avliving i nødstilfelle i størst mulig grad skje i samsvar med første og andre ledd som lyder følgende:
«Avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Den som benytter bedøvings- eller avlivingsutstyr, skal påse at dette er egnet og vedlikeholdt. Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt, skal bedøves før avliving. Bedøvingsmetoden skal gi bevissthetstap, og dyret skal være bevisstløst fra før avlivingen påbegynnes og til døden inntrer. Krav om bedøving før avliving gjelder ikke hvis dyret avlives med en metode som gir umiddelbart bevissthetstap. Etter at avliving er utført, skal det påses at dyret er dødt.»
Det er ikke noen grunnlag til å generelt unnta nødstilfeller fra forskriftens virkeområde. Det er skrevet i høringsnotat at dette kan være aktuelt for hjemløse og forvillede kjæledyr hvor det kan oppstå «situasjoner hvor det er nødvendig å skyte dyrene fra avstand, også av hensyn til dyrevelferden». NOAH mener at slike situasjoner må unngås og hjemløse og forvillede kjæledyr må ikke skytes fra avstand. Det bør heller presiseres i § 2, på lik linje med dyrevelferdslovens § 12 tredje ledd, at avliving av kjæledyr i nødstilfeller skal skje i størst mulig grad i samsvar med forskriften.
I tillegg mener NOAH at det bør presiseres i § 2 tredje ledd bokstav b hva som kan anses som «nødstilfeller» etter forskriften. I forarbeidene til dyrevelferdsloven er det nærmere forklart hvilke tilfeller det kan være snakk om under denne bestemmelsen. Disse er:
- når et dyr må avlives straks på grunn av sykdom, alvorlig skade eller fordi det er hjelpeløst av andre grunner,
- i forbindelse med bekjempelse av alvorlige smittsomme sykdommer,
- når dyr må avlives for å beskytte andre dyr eller mennesker etter naturmangfoldloven § 17,
- når dyr avlives som ledd i oppfyllelse av hjelpeplikten etter § 4.
Spesielt når forskriften åpner for å avvike fra krav til avliving i nødstilfeller, er det viktig at det er utvetydig forståelig for dyreeiere/holdere hva er å anse som et nødstilfelle.
NOAH foreslår at § 2 tredje ledd endres og det legges til fjerde ledd:
«Forskriften gjelder heller ikke avliving
- av viltlevende dyr
- av dyr i nødstilfeller
- som omfattes av forskrift 13. januar 2013 nr. 60 om avliving av dyr.
I nødstilfeller skal avliving av kjæledyr skje i størst mulig grad i samsvar med bestemmelsene i denne forskriften. Nødstilfelle er en situasjon når et dyr må avlives straks på grunn av sykdom, alvorlig skade eller av nødvendige sikkerhetsmessige hensyn.»
Kapittel 2 Inngrep på kjæledyr
§6
NOAH støtter kastrering/sterilisering av katt, og mener det er riktig å også åpne opp for kastrering/sterilisering av hund. Det er imidlertid i orden å kreve en dyrevelferdsmessig vurdering for sistnevnte. For kanin, mener NOAH at dyrevelferdsmessige vurderinger oftest taler for kastrering, og at dette ikke bør vanskeliggjøres. Det er likevel i orden å kreve en vurdering. Det samme gjelder smågnagere og ilder.
NOAH vil be Mattilsynet vurdere om man bør bruke både begrepet «kastrere» og «sterilisere», eller i det minste forklare forskjellen. De fleste inngrep er kastreringer, men sterilisering brukes likevel på hunndyr. Det er viktig at det ikke skapes forvirring. Eventuelt kan man ha en definisjon av «kastrering» i kapittel 1, som klargjør at det omfatter de vanlige inngrepene på begge kjønn.
§ 7
Tatovering bør være tillatt også for andre dyr – særlig for katt. Det er viktig for katter som ferdes ute, at det er lett å se at de er merket. Microchip kan vandre, og et merke (for eksempel en «M») i øret vil kunne bety at man leter mer etter chip og finner eier. Det er også viktig i forbindelse med omsorgsprogram for katter, at de kan dobbelt-merkes (med chip så vel som tatovering). Imidlertid bør tatovering ikke utføres av annet enn veterinær, og under full bedøvelse og smertelindring. Det er uakseptabelt av tatovering av kanin kan skje uten bedøvelse, da dette er smertefullt.
NOAH foreslår følgende endringer i § 5 og § 7:
I § 5 andre ledd bør den andre setningen fjernes («Tatovering av kaniner etter § 7 annet ledd kan også utføres av andre kompetente personer enn veterinærer.»)
- 7 andre ledd bør endres til følgende: «Dyr i første ledd kan merkes med tatovering i øret dersom det er nødvendig for å kunne identifisere dem lettere.»
- 7 tredje ledd bør endres til følgende: «Merking med microchip kan utføres uten bedøvelse og smertebehandling.»
Kapittel 3 Avliving av kjæledyr
§ 8 og § 9
NOAH er svært skeptisk til å tillate både skytevåpen og slag. Det bør ikke være noe «behov» for andre avlivingsmetoder enn de en veterinær kan tilby. Avlivingsøyeblikket er forbundet med stor risiko for lidelse, dersom det ikke gjøres med medikamentell bedøvelse, og det er liten grunn til at økonomi, praktiske forhold eller preferanse hos dyreeier skal trumfe dyrets behov for å unngå risiko for smerte.
«Ved bruk av skytevåpen er det stor fare for feilskudd, særlig på små dyr som er urolige.»
NOAH mener det ikke bør være generell tillatelse til bruk av skytevåpen. Ved bruk av skytevåpen er det stor fare for feilskudd, særlig på små dyr som er urolige. Videre har skyting betydd at dyr ikke er blitt sjekket for chip eller fått en reell vurdering i forhold til behandlingsutsikter. Det er utallige tilfeller hvor hjemløse katter har blitt skutt i bur, og dette er blitt ansett for å fylle kravet om å være «i ro». NOAH mener dette ikke fyller kravet og er uakseptabelt. Kun hvis et dyr er nær døden og nærmest ligger i ro av seg selv, kan man sikre at skudd ikke er en risiko. Dersom det er en nødsituasjon, dekkes dette av adgangen til nød-avliving.
NOAH kjenner til at noen velger å skyte sine eldre, syke hunder på tur i skogen og mener dette er mindre stressende for dem enn å få besøk av veterinær. Dersom skudd skal tillates, bør det bare være tillatt kun for hund, og skje «i samråd med veterinær», slik at dyreeier må konsultere veterinær og dermed godtgjøre at vedkommende er kompetent.
NOAH henviser her til flere dommer avsagt de siste årene om ulovlig forsøk om å skyte dyr i hjel hvor både katter og hunder er blitt skadeskutt som følge av feil avstand, bruk av feil ammunisjon eller pga. at dyr har vært i bevegelse. Dette har utsatt dyrene for langvarige og store lidelser. Det er kun toppen av isfjellet og antakeligvis er det et meget stort mørketall av mislykkede avlivingsforsøk. NOAH mener at den situasjonen ikke kan fortsette og det er på tide at staten tar affære med problematikken.
«NOAH mener avliving av alle dyr med slag må forbys.»
Når det gjelder boltpistol for kanin mener NOAH dette primært bør være forbudt. Dersom dette er lov for kaniner til slakt, kan det likevel presiseres at dette ikke er noe som er lov for ordinære dyreeiere, men kun for spesielt registrerte kaninhold (som da må følge samme regler som slakterier).
NOAH mener avliving av alle dyr med slag må forbys. Dette er en avlivingsmetode som bærer i seg en stor risiko, og som betyr at dyr er fullstendig overlatt til eier uten at noen har mulighet til å sjekke egnethet. NOAH påpeker at ihjelslåing av dyr også strider mot allmenn rettsfølelse – jmf reaksjonene etter at det ble allment kjent at grisunger slås i hjel dersom de er syke eller skadde. Det vil naturligvis ikke være større aksept for å slå i hjel kjæledyr.
Å slå i hjel kaniner opp mot 5 kg fremstår som fullstendig uansvarlig. Ihjelslåing av smågnagere (som er høyst bevegelige og prøver å flykte) kan også gi svært stygge resultater. Oppdagelsesrisikoen for eventuelle lovbrudd blir svært lav, og man åpner for en metode som er potensielt meget smertefull. NOAH ser det er gjentagende at dyreeiere oppfatter seg selv som kompetente uansett hva slags kompetanse de faktisk har. Man svekker dyrenes rettssikkerhet betraktelig ved å tillate at enhver eier (som vurderer sin egen kompetanse som god, hvilket så godt som alle vil gjøre uansett grunnlag), kan slå dyret i hjel.
«Har man planlagt å få valper, kattunger eller ilderunder, kan man også planlegge å dra til veterinær hvis det er nødvendig å ta livet av dem (av helsemessige grunner, da andre grunner ikke burde være lov).»
Adgang til å avlive spedyr (opp til 8 dager) fremstår også unødig, selv om disse er mer «passive» og at risiko for feilslag kan være noe mindre. Har man planlagt å få valper, kattunger eller ilderunder, kan man også planlegge å dra til veterinær hvis det er nødvendig å ta livet av dem (av helsemessige grunner, da andre grunner ikke burde være lov). Dersom det oppstår akutt liding som krever akutt avliving, dekkes dette av nødhjelps-reglene (men også her ser NOAH behov for at folk søker veterinærhjelp istedenfor å tro at de er kompetente og påføre lidende dyr enda mer lidelse).
For å sikre død, vil unger av landbruksdyr avbløs etter slag. I høringsbrevet står det: «Etter vår oppfatning vil imidlertid et generelt krav om avblødning av kjæledyr virke urimelig og lite tiltalende på kjæledyreiere. Det kan være praktisk vanskelig for vanlige kjæledyreier å avblø for eksempel et kull med kattunger forsvarlig. Et tilleggskrav om avblødning kan derfor virke mot sin hensikt.» NOAH er enig i at det ikke skal åpnes for at kjæledyreiere «avblør» sine egne dyr. Men på samme vis må da heller ikke den første del av metoden – ihjelslåing – tillates for kjæledyreiere. NOAH påpeker igjen at avliving i nødstilfeller kan skje annerledes.
NOAH henviser til artikkel 11 i den Europeiske konvensjon om vern av kjæledyr hvor adgang til å utføre avliving av kjæledyr er beholdt kun til veterinær eller en annen kompetent person. I forklarende rapport til konvensjonen er det utdypet hva dette innebærer:
«38. Because the killing of pet animals and stray animals can lead to much suffering if done by persons who do not have the necessary skill and knowledge, it was agreed that normally such animals may only be killed, and anaesthetised in connection with this killing, by a veterinarian or another person who has the skill and ability to kill a pet animal in accordance with the requirements under this provision, and that physical and mental suffering of the animal should be avoided as much as possible. An exception to this provision may be made if, under abnormal circumstances, the welfare of the animal required immediate killing by another person, or in any other emergency situation, where the killing by another person is allowed under national legislation.»[11]
«NOAH mener at dette kravet følger av dyrevelferdsloven § 12 som fastslår at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.»
Det kommer tydelig frem fra konvensjonen at ordinære dyreeiere kan foreta avliving kun i nødstilfeller. Videre kan det ikke forutsettes at enhver dyreeier/dyreholder er kompetent til å foreta avlivingen, men at kompetanse om avliving er noe som må tilegnes og at dette må godkjennes av vedkommende instanser. Hva konkret foreligger i den kompetansen og i eventuelle godkjenningsprosesser rundt det, er noe NOAH mener bør sees på nærmere hvis man ser for seg at det skulle være adgang til å benytte andre enn veterinærer for avliving av kjæledyr. Iallfall – så lenge dette ikke er avklart, bør det være kun veterinærer som kan foreta avlivingen. NOAH mener at dette kravet følger av dyrevelferdsloven § 12 som fastslår at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. NOAH henviser her også til regelverket i andre land nevnt ovenfor hvor det er enten kun veterinærer som kan foreta avliving eller andre kompetente personer som er profesjonelle eller har en annen yrkesfaglig forberedelse (men i hvert fall ikke ordinære dyreholdere).
Planlagt avliving av kjæledyr bør fortrinnsvis utføres kun av veterinær, og ikke ved ihjelslåing gjort av eier, som ikke vurderes eller sjekkes av andre enn seg selv. NOAH er klar over at dette kan være problematisk for noen av økonomiske grunner til å dra til veterinær og betale for avliving, og at dette kan føre til at avliving av kjæledyr på egen hånd vil fortsette til tross for et generelt forbud mot dette. Dette er ingen god grunn for å tillate praksisen, da det kan argumenteres på samme måte ift behandling av syke dyr (folk har ikke råd til å gå til veterinær, men får ikke lov å «bahandle» selv). NOAH mener at endringer i lovverket om avliving av kjæledyr må ledsages av opplysningsarbeid slik at fokus på «uønskede» kjæledyr og hvordan man kan bli kvitt med dem, skiftes til omplassering og forebygging av ukontrollert reproduksjon av kjæledyr.
NOAH foreslår at hele § 9 strykes og at det gjøres følgende endringer i § 8:
Ǥ 8 Tillatte metoder for avliving
Hunder, katter, ildere, kaniner og smågnagere kan ikke kun avlives med andre metoder enn overdose av et bedøvende legemiddel.
- b) slag mot hodet etter vilkårene i § 9
- c) skudd mot hjernen.
Unntaksvis kan avliving med skudd mot hjernen brukes på hund i samråd med veterinær i de tilfeller det anses at dette vil være dyrevelferdsmessig bedre for hunden. Avliving med skudd skal skje med et egnet skytevåpen og prosjektil. Våpenet skal avfyres på nært hold og mens dyret er fullstendig i ro, slik at skuddet treffer hjernen og dyret øyeblikkelig mister bevisstheten og dør.
Kaniner kan avlives også ved å bedøve dyret med boltpistol mot hjernen og deretter straks skjære gjennom begge halspulsårene.
Den som avliver dyret, skal forvisse seg om at dyret er dødt.
Avliving med overdose av legemiddel skal utføres av veterinær. Avliving med slag, skudd eller boltpistol kan også foretas av andre kompetente personer.»
Vil du støtte NOAHs arbeid for dyrs rettsvern? Bli medlem i NOAH!