– Hva er ditt syn på forholdet mellom mennesker og dyr?
– Jeg er blitt opptatt av vårt forhold til dyr, fordi jeg tror det sier noe om vår tid og hvordan vi akter alt som lever. Jeg tror måten vi betrakter dyr på, i stor grad påvirker respekten for menneskeverdet.
Jeg er fascinert av dyr også fordi vi vet så lite om dem. Vi vet lite om hvordan de tenker. Heldigvis er det nesten blitt avleggs å diskutere om dyr har sjel. Det tror jeg de fleste går med på at de har. Problemet er kanskje at vi er så vant med å tillate overgrep mot dyr. Vi er vant med å se dyr innestengt i små bur eller båser. Vi tenker kanskje til og med at det er naturlig, og at det er slik det skal være.
«Det er ikke et spørsmål om enten å bry seg om dyr eller om mennesker. Det handler om å ha respekt for alt som lever.»
Jeg blir skuffet når ellers reflekterte mennesker bruker menneskelig nød som et argument mot at folk prøver å bedre dyrenes kår; «men det er jo så mye galt som skjer med mennesker, burde vi ikke tenkt mer på det og mindre på dyr?» Det er ikke et spørsmål om enten å bry seg om dyr eller om mennesker. Det handler om å ha respekt for alt som lever.
Alle er enige om at det er galt at mennesker sulter ihjel. Når det gjelder dyrevern tror jeg folk er redd for hvilke konsekvenser det vil ha å respektere dyrene. Men jeg tror at hvis vår kultur skal ha en sjanse til å bli human, må en respektere dyr som individer som har like stor rett til å bli tatt vare på som vi har.
Et problem kan vel være at folk i svært liten grad ser dyrene – de er bortgjemt, og da har en vanskeligere for å ha et forhold til dem.
Ja, en har ordnet dyrene inn i vår verden. Alt er satt i system og dyrene skal liksom finne seg i det. Det er så lite naturlig igjen, men det er jo ikke slik det skal være.
«Når det gjelder dyrevern tror jeg folk er redd for hvilke konsekvenser det vil ha å respektere dyrene.»
– Hvordan synes du forholdet mellom mennesker og dyr burde vært?
– Problemet i dag ligger i at vi ikke respekterer dyrs rett til å leve eller deres egenverdi. Dyrene får verdi etter den nytten vi har av dem – alltid målt ut i fra oss og våre behov.
I Japan bruker en kjæledyr for at stressede forretningsfolk skal finne roen. Det finnes utleiefirmaer hvor en kan leie en hund for en kveld. Det er helt perverst, dyrene respekteres ikke som individer. Men det sier også noe om hvor viktige dyrene er for oss mennesker. Det sier oss at dyr minner oss om noe vi kanskje har glemt.
For at forholdene skal endre seg må folk i større grad lytte til følelsene sine. Da jeg kjørte i Hardanger sist, kjørte jeg bak en bil som var full av sølvrev. De skrapte på nettingen i et forsøk på å komme seg ut. Det strider i mot følelsene mine å ikke tute og stoppe og si; «Unnskyld, hva er det du driver med? Du ser jo at disse dyrene ikke trives». Men så gjør en ikke det. Og det har vel mye å gjøre med at en ikke lytter til følelsene sine. En setter ofte fornuft og følelser opp mot hverandre i vår kultur – og det tror jeg er helt feil.
Det brukes ofte som et ankepunkt mot dyrerettighetsbevegelsen – at engasjementet kun er basert på følelser. Det er forferdelig provoserende. Det handler selvfølgelig om følelser, det skulle bare mangle. Det er jo følelsene våre som gir oss en indikasjon på hva som er rett og hva som er galt – mer enn fornuften. Men for øvrig er det jo heller ikke fornuftig å være stygg mot dyr.
Dyrevern har også vært delvis uglesett i naturvernbevegelsen. Der har igjen argumentet vært at dyrevern i for stor grad dreier seg om følelser. Jeg skjønner det ikke! Ingen mennesker er enten følelser eller fornuft. Dyrevern og miljøvern burde vært mye mer integrert.
– Har dyr rettigheter – og hvilke rettigheter bør de i så fall ha?
– Ja, dyr har rettigheter som må respekteres. Det er viktig at disse kommer til uttrykk gjennom lovverket. Selv om en har en dyrevernlov er straffen for dyremishandling minimal. Når overgrep mot dyr ikke straffes, eller straffen er uforholdsmessig lav sendes et signal til samfunnet om at dyr ikke er så viktige. Men en speiler samfunnets moral helt feil, for folk flest opprøres veldig av dyremishandling.
– Hva kan en tillate seg mot dyr?
– Jeg kommer selv fra gård. Alle værlammene får bare leve 2-3 måneder, så blir de slaktet. Og hvis en skal leve av sauer må det kanskje være slik. Men det er jo ikke helt bra. Imidlertid er det vanskelig å sette grenser. Det er kanske derfor folk er redde for ytterliggående dyrevernere. Når en sier at hvert dyr skal behandles på en måte som er best mulig for dyret selv – da kan ikke dyrene tjene oss.
«Når overgrep mot dyr ikke straffes, eller straffen er uforholdsmessig lav sendes et signal til samfunnet om at dyr ikke er så viktige. Men en speiler samfunnets moral helt feil, for folk flest opprøres veldig av dyremishandling.»
Men mye av utnyttingen er jo helt meningsløs: Det er f.eks. helt meningsløst å sperre dyr inne i trange bur for å lage en pels. Og jeg prøver så godt jeg kan å unngå dyretestet kosmetikk – men teatersminke er dessverre ofte testet på dyr. Jeg prøvde lenge å være vegetarianer. Men jeg spiste kjøtt fra dyr som har levd vilt og har blitt skutt. Men også jakt kan bli feil. Folk skyter f.eks. i blinde på ryper, og dreper langt flere enn de selv spiser. Jeg prøver å unngå f.eks kylling. Jeg har sett hvordan de lever, det er helt forferdelig. Gris har det heller ikke bra. Men det viktigste må være at en spiser slikt kjøtt i mindre grad.
– Er det annen bruk av dyr som opprører deg?
– Jeg er opptatt av bruk eller misbruk av dyr innen kunst. Det virker som om det er mote i en del kunstkretser å bruke dyr, levende eller døde, på mer eller mindre voldelige måter. Da blir jeg rasende. Det viser toppen av dekadense. En har så lite å si kunstnerisk at en må ty til vold mot dyr for å sjokkere. Det var en dame som i kunstens navn bet hodet av mus, og jeg skrev et kollosalt hissig leserinnlegg som sluttet med at hun og gallerieieren måtte brenne i den evige skjærsild. Jeg vet ikke om det finnes noen skjærsild, men det er jo en fattig trøst at de skal få sin straff etter døden. De burde straffes her og nå.
«En må ikke være redd for å si i fra – en må tenke på at det tross alt er et dyr som har krav på å bli respektert, og på å bli behandlet godt.»
Slike kunstnere har ikke noe poeng, og de tilfører ikke samfunnet og verden noen stor kunst. Det blir som om jeg skulle brukt lyden av mus som blir drept på en plate – å si at det er for å vise hvor grusomt samfunnet er. For det er det de ofte hevder at de vil. Men en trenger ikke gjøre verden verre med sin egen kunst. Alle vet at en bor i en jævlig verden. Det trenger en ikke si. For meg handler kunst om å vise noe som kan dra i riktig retning. Jeg vet at det er utrendy å si. Men jeg tror at folk trenger å bli minnet om følelsene sine. Det at folk er begynt å gå mye i teater igjen, tror jeg er et utrykk for at folk trenger ekte ting.
– Har du brukt yrket ditt til å fremme dyrenes sak?
– Jeg deltok i fjor på en Gudstjeneste for Skaperverket. Det er jo litt begrenset hvor mange en når der, det er jo menigheten som kommer. Men jeg håper også at jeg bidro til å inspirere de som jobber med dyrevern, for jeg har veldig respekt for dem. Hadde jeg ikke holdt på med det jeg gjør, ville jeg nok arbeidet i Fremtiden i Våre Hender, og vært veldig opptatt av dyrevern.
– Har du en oppfordring til folk?
– Nesten alle overgrep vi begår mot dyr – bortsett fra der det er ren ondskap fra menneskets side, bunner i vår kultur og måten vi lever på. Det gjør at det ikke er enkelt å endre forholdene for dyrene. Derfor tror jeg det er viktig å gjøre ting i det små. Når en tenker i for store perspektiv, kan det bli så mye at en ikke orker å engasjere seg, eller ikke tror det nytter. En gir heller blaffen i alt – fordi en føler seg maktesløs.
Jeg tror det er viktig å bruke øynene, og gi beskjed når en ser ting en reagerer på. Det tror jeg også er viktig for hver enkelt sitt sjelsliv.
Jeg kan ha det forferdelig vondt hvis jeg ikke reagerer på det jeg ser. Når f.eks. unger kaster stein etter duer, og foreldrene ikke reagerer, da synes jeg en skal gi beskjed. En skal ikke tolerere slikt. En må reagere, ellers sender en et signal til omverden om at en synes det er greit. Det samme gjelder dersom naboen er stygg mot hunden sin, eller en blir klar over andre større eller mindre overgrep. En må ikke være redd for å si i fra – en må tenke på at det tross alt er et dyr som har krav på å bli respektert, og på å bli behandlet godt.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1999.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
