NOAH – for dyrs rettigheter takker for at komite-medlemmene vurderer våre forslag til endringer i ny dyrevelferdslov. NOAH har gjennomgått loven med henblikk på hva vi mener vil tjene dyrene best helhetlig sett ut ifra den nye versjonen. Våre kommentarer til det første lovutkastet gjelder fortsatt, likevel er noen av disse utelatt for å legge vekt på hovedpoengene i relasjon til det nye utkastet, og det er behov for noen nye kommentarer.

Tillegg i fet og understreket tekst er NOAHs forslag til nye formuleringer. Tillegg i kun fet tekst er formuleringer fra forrige utkast som NOAH ønsker tatt inn igjen. Formuleringer i fet tekst og parentes er formuleringer NOAH ønsker strøket. Normaltekst er nåværende lovtekst som ikke foreslås endret. Begrunnelse og argumenter for viktigheten av de ulike endringene står i fortløpende sluttnoter.

KAPITTEL I

§ 1 Formål

”Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyrs status som sansende individer.” eller ”Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr som sansende individer.”[i]

§ 3 Generelt

”Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.[ii]Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for (unødige)[iii] påkjenninger og belastninger. Det skal tas hensyn til dyrs fysiske og mentale behov ut fra deres egenart og dyrs evne til å ha positive og negative opplevelser.[iv] Dyr er rettlige subjekter med de rettigheter som denne loven fastsetter. Eller; Dyr kan inneha rettigheter og regnes som rettssubjekter etter denne loven

.[v]

§ 4 Hjelpeplikt

Andre ledd: ”Dersom det er åpenbart at dyret ikke kan leve videre eller bli friskt, kan dyret avlives. Avliving skal skje i samsvar med kravene i § 12.”[vi]

§ 5 Varsling

Første og andre ledd: ”(…) tilsynsmyndigheten og politiet.”.[vii]

Forslag til ny siste setning i første ledd: ”Denne varslingsplikten gjelder uten de begrensninger som følger av annen lovgivning”[viii]

§ 6 Kompetanse

Andre ledd: ”Person under 16 år skal ikke ha selvstendig ansvar for dyr, eller settes til å avlive dyr.”[ix]

§ 9 Medisinsk og kirurgisk behandling

Andre ledd: ”Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig av hensyn til dyrevelferd eller på annet vis for dyrets beste.”[x]

§ 10 Merking

Første ledd: ”Ved merking av dyr skal det benyttes forsvarlige metoder som ikke påfører dyret adferdsmessige begrensninger, redusert overlevelse, [xi] smerte[xii] eller unødige påkjenninger og belastninger.

§ 11 Transport

Foreslått tillegg til andre ledd: ”Dyr skal ikke føres bundet til motorkjøretøy.[xiii] Transport av dyr skal ikke utgjøre store deler av dyrets liv. Transportmidler skal ikke brukes som varig oppstallingsrom for dyr.[xiv]”

§ 12 Avliving

Første ledd: ”Avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte med minst mulig stress og smerte for dyret.”[xv]

Forslag til tillegg til andre ledd etter første setning: ”Bedøvelsesmetoden skal ikke påføre dyr vesentlig ubehag.”[xvi]

Forslag til tillegg fjerde ledd: ” ”Det skal tas hensyn til at et dyrs liv har verdi for dyret selv. Avliving av dyr skal ikke skje som selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement. Dyr skal ikke være gjenstand for avliving utelukkende eller hovedsaklig for bruk av pels, produksjon av luksusartikler eller andre formål som anses unødige.[xvii]

Forslag til ny siste setning femte ledd:Kongen kan gi forskrifter om forbud mot avliving av dyr til visse formål.”[xviii] Nåværende siste setning foreslås strøket.[xix]

§ 13 Forsøk, undervisning og medisinsk virksomhet

Første ledd: ”Det er ikke tillatt å avle (…) medisinsk virksomhet. Unntak krever at både institusjonen og den ansvarshavende for aktiviteten har tillatelse fra tilsynsmyndigheten.”[xx]

Forslag til tillegg andre ledd: ”Tillatelse etter første ledd kan ikke gis hvis formålet kan oppnås uten bruk av dyr, hvis formålet ikke har vesentlig nytteverdi[xxi], eller hvis dyrene kommer i fare for å bli utsatt for vesentlig smerte[xxii] eller unødige påkjenninger og belastninger. Det skal ikke benyttes flere dyr enn nødvendig, og dyrene skal belastes minst mulig. Det skal ikke tillates forsøk på primater.[xxiii] Dyr skal ikke være gjenstand for avliving i forbindelse med, eller holdes utelukkende for, bruk i undervising og trening.[xxiv]”

§ 14 Særskilte forbud

Forslag tillegg til første ledd:

”e) bruke levende dyr som lotterigevinster, premier eller salgsfremmende utstilingsobjekter, [xxv]
f) sette anretninger på dyr eller feste dyr til anretninger, annet enn for veterinærmedisinsk behandling, som kan hindre deres naturlige adferd eller påføre smerte, og[xxvi]

g) behandle dyr nedverdigende.[xxvii]”

Forslag videreføring av andre ledd: ”Kongen kan gi forskrifter om særlige forbud, herunder om forbud som vekker allmenne etiske reaksjoner.”[xxviii]

§ 20 Jakt, fangst og fiske

Forslag til tillegg som første setning i første ledd: ”Ville dyr er omfattet av fredningsprinsippet.” [xxix]

Forslag til nytt andre ledd, og strykning av tredje ledd: ”Det er forbudt å drive jakt, fangst, og fiske på dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskers varetekt, herunder å trene for slik aktivitet.”[xxx]

Forslag til nytt tredje ledd: ”Kongen kan til utfylling av første ledd gi nærmere forskrifter om jakt, fangst og fiske på viltlevende dyr ut i fra hensyn til dyrevelferden. ” [xxxi]

KAPITTEL II

§ 22 Generelle vilkår for hold av dyr

Første ledd: ”Dyr skal bare holdes hvis miljøet kan tilpasses dyrenes artstypiske og individuelle behov[xxxii] på en dyrevernmessig forsvarlig måte.Flokkdyr skal holdes på en slik måte at deres sosiale behov imøteses, fortrinnsvis med dyr av samme art.”[xxxiii]

§ 23 Dyrs levemiljø

Forslag til tillegg første ledd: ” (…) hvile, sosial adferd og annen naturlig adferd.”[xxxiv]

Forslag til tillegg andre ledd: ” Dyr skal som hovedregel ha tilgang til naturlig utemiljø. Dyr skal ikke holdes i bur eller holdes oppbundet som oppstallingsform annet enn for behandling og andre unntakstilfeller regulert gjennom forskrift.”[xxxv]

§ 24 Tilsyn og stell

Forslag til tillegg første ledd:” e) renholdet er godt, luftkvalitet og, for vannlevende dyr, vannkvalitet er god.”[xxxvi]

NOAH UNDERSTREKER VIKTIGHETEN AV Å BEHOLDE § 24 b) FØRSTE SETNING UENDRET. [xxxvii]

§ 26 Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser

Første ledd: ”Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser, samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:

a) Er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

b) ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

c) ikke (med hensikt) påføres frykt, smerte, skade eller (unødig) andre påkjenning og belastninger,[xxxviii]

d) ikke trenes til eller brukes i kamper mot andre dyr eller mennesker,

e) ikke brukes i konkurranser der det stilles krav som setter dyrets velferd og helse i fare.[xxxix]

f) ikke brukes i kommersielle konkurranser.[xl]

g) ikke brukes i fremvisning på sirkus eller i forbindelse med arrangementer som har karakter av fornøyelsespark/tivoli el.l., og[xli]

h) ikke holdes utelukkende for konkurranse- eller fremvisningsformål.[xlii]”

§ 27 Omsetning av dyr, ERVERVSMESSIG ivaretagelse av andres dyr[xliii]

Andre ledd: ”Kongen kan gi nærmere forskrifter om import, eksport, omsetning, (omplassering)[xliv], (utlodning) [xlv](…)”

Forslag til ny paragraf etter § 27: ”§ 28 Ikke-ervervsmessig omplassering av dyr” som bør lyde: ”Den som driver ikke-ervervsmessig omplassering av dyr skal sørge for at dyrene har god velferd, og skal gi den som overtar dyret nødvendig informasjon av betydning for dyrets velferd.”[xlvi]

KAPITTEL III

§ 29 Avgifter og gebyrer

Tillegg tredje ledd: ” Avgiften skal også dekke tiltak som iverksettes for å hjelpe hjemløse dyr.”[xlvii]

§ 30 Tilsyn og vedtak

Første, andre og tredje ledd: ”(Mattilsynet)” byttes ut med ”tilsynsmyndigheten”.

§ 32 Gjennomføring av pålegg, midlertidig forvaring av dyr m.m.

Forslag til tillegg tredje ledd:” Nødvendige tiltak skal først og fremst ta sikte på å avhjelpe dyrs lidelse, først og fremst ved tilsyn og eventuell nødvendig behandling av veterinær dersom det er forsvarlig av dyrevelferdsmessige grunner å bidra til at dyret får opprettholde livet. Dersom tilsynsmyndigheten finner at dyret ikke kan leveres tilbake til eier skal dyret omplasseres. Dersom dyret av dyrevernmessige årsaker ikke kan leve videre, kan dyret avlives.[xlviii]

§ 37Straff

Andre ledd: ”Grov overtredelse straffes med fengsel inntil fem år (…)” [xlix]

BEGRUNNELSER:

­­­

[i] I kap. 1.1 i Ot.prp. sies det bl.a. ”Med den nye dyrevelferdsloven ønsker departementet bl.a. å presisere dyrs status og rettigheter.” Også flere høringsinstanser har kommentert at dette er ønskelig, men loven slik den er i dag presiserer verken dyrs status eller rettigheter. NOAH mener dyrs status som ”sansende individer”, og ikke ”ting”, bør stadfestes i formålsparagrafen til den nye loven. Tilkjenning av egenverdi (jmf § 3) er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for en slik status. Tilkjenning av juridiske rettigheter (jmf § 3) følger ikke automatisk av verken egenverdi eller status som ”sansende individ” og bør derfor etter NOAHs mening, også presiseres.

Dyrevelferdsloven skal ”bygge på ny kunnskap om dyrs evner og behov” (Ot. prp.), hvilket bør ha som naturlig følge at de flyttes vekk fra kategorien ”ting” og i klartekst tilkjennes status som ”sansende individer”. Hvis man ikke presiserer dette, står loven tilbake for EUs presisering av dyrs status som ”sentient beings”: ”(…) respect for the welfare of animals as sentient beings” (Protocol on protection and welfare of animals, Treaty of Amsterdam, Official Journal C 340, 10 November 1997, http://eur-lex.europa.eu/en/treaties/dat/11997D/htm/11997D.html#0110010013).

[ii] ”En vesentlig premiss for loven, er anerkjennelse av at dyr har egenverdi (…)” (kap 1.1. Ot.prp.)Det er svært kritikkverdig å ta ut en vesentlig og, av departementet, fremhevet premiss for loven. Å tilkjenne dyr ”egenverdi” er en erkjennelse av at det ligger en annen type verdi å behandle en hund med omsorg enn å ta godt vare på en bil. Det ligger i dette en erkjennelse av ar andre dyr, som oss, har en verdi i kraft av å være levende vesener. Hvis man stryker setningen fra lovteksten, etter å ha presisert dens viktighet for lovens plattform, står man igjen med at dyr ikke ” har annen verdi enn nytteverdien for mennesker”, hvilket er imot lovens hensikt. NOAH mener det er av den største viktighet å ta med begrepet ”egenverdi” i loven nettopp for å vise at man virkelig mener at egenverdi er en ”vesentlig premiss”.

Departementet handler i strid med Stortingets uttrykte ønske gjennom Dyrevernmeldingen og høringsinstansenes overveldende flertall når man uten begrunnelse fjerner dette viktige begrepet. NOAH har gjennomgått høringsuttalelsene mht § 3 og begrepet ”egenverdi”. Vi finner at 107 av 134 uttalelser (ekskludert enkeltpersoner og utenlandske organisasjoner) kan sies å slutte seg til § 3 slik den opprinnelig var foreslått uten å nevne begrepet ”egenverdi” i uttalelsen – ved å gi eksplisitt tilslutning til paragrafen, ved å gi generell tilslutning til ukommenterte avsnitt eller ved å ikke kommentere. Blant disse er både instanser som ut i fra uttalelsenes øvrige innhold må tolkes å ha et sterkt positivt engasjement for formuleringen ”egenverdi” (bl.a. Dyrebeskyttelsen, Nettverk for Oljeskadd Vilt, NENT og NorEcopa), og instanser som ikke rimelig kan tilskrives vesentlig engasjement i saken (f.eks. de som kommenterer særlige interesser innenfor religiøs slakt eller rovdyrproblematikk), men som heller ikke har innvendinger. Videre nevnes begrepet ”egenverdi” eksplisitt som viktig og positivt av 24 av 134 instanser (herunder Veterinærinstituttet, Den Norske Veterinærforening, Rådet for dyreetikk, Bondelaget, Zoohandlernes Bransjeforening, Norges Fiskarlag og Forskningsrådet). Av disse 24 vil tre (Norsk Huskattforening, UMB, Vitenskapskomiteen for Mattrygghet) bytte ut begrepet med ”iboende verdi” uten at dette med rimelighet kan tolkes dit hen at de ønsker å svekke begrepets intensjon. 1 av 134 uttalelser stiller spørsmål om ”egenverdi” vil bety endring i rettslig status (Fellesuttalelse Geno m.fl.), men uttaler ikke ønske om endring i paragrafen. Kun 2 av 134 (Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norsk Skogeierforbund) ønsker første setning (men ikke siste setning) av § 3 fjernet, og det oppgis ingen begrunnelse for hvorfor dette skulle være ønskelig, annet enn at folk kan legge ulike meninger i ”egenverdi”. NOAH vil notere at dette er tilfelle for de fleste andre begreper også, uten at det bør skremme en fra å ta dem i bruk. NOAH ser det som svært problematisk at man på grunnlag av under 1 % av uttalelsene fjerner så vesentlige deler av § 3 – deler som er så vesentlige at de fortsatt fremheves av statsråden i presentasjonen av loven, til tross for at de ikke lenger befinner seg i denne.

[iii] NOAH vil kommentere at begrepet ”unødig” fortsatt åpner for stor fleksibilitet i forhold til hvor mye påkjenninger og belastninger dyr kan utsettes for, nettopp av hensyn til nytteverdien for mennesker. Det er av prinsipiell viktighet for NOAH, at man i den nye dyrevelferdsloven går bort i fra den defensive ordlyd som begrepet “unødig” skaper, og som undergraver de ellers gode hensikter i denne paragrafen. Man finner ikke formuleringen i for eksempel dansk lov (Dyreværnslov, Nr. 386 af 6. juni 1991), hvor det isteden heter ”(…) beskyttes bedst muligt mod smerte, lidelse, angst, varigt men og væsentlig ulempe.” (§1).

[iv] Ved fjerning av den opprinnelige siste setning i § 3 gjør man dessverre den nye dyrevelferdsloven til en mindre moderne og mindre kunnskapsbasert lov enn den gamle loven. Formuleringen om å ta hensyn til ”instinkt og naturlige trong” var i sin tid moderne og viktig. Presiseringen av ”hensyn til dyrs fysiske og mentale behov ut fra deres egenart og dyrs evne til å ha positive og negative opplevelse” er helt sentral, og ikke mer enn en nødvendig modernisering av gjeldende lovs ordlyd. Hvis § 3 blir stående igjen med kun formuleringen om å behandle dyr ”godt” og unngå ”unødig” belastning, synker den til en skjønnsmessig og umoderne paragraf som ikke lever opp til at ”bakgrunnen for lovforslaget er en betydelig utviklingen i kunnskapen om dyrs ever og behov, kombinert med høye etiske mål for hvordan vi ønsker at dyrs skal behandles i samfunnet.” (Ot.prp.). NOAH vil understreke at ingen høringsinstanser, så vidt vi har kunnet se, motsetter seg denne setningen, mens et stort antall (inkludert de to som ønsket første setning fjernet) stiller seg aktivt bak den og fremhever dens viktighet. Departementet gir ingen begrunnelse. Departementet sier at de anser at meningen er inneforstått i begrepet ”behandles godt”. Man kan ikke med rimelighet hevde at ”behandles godt” er det samme som å presisere hensyn til dyrs evner og behov – hele den kunnskapsbaserte intensjonen forsvinner, og formuleringen mister sin utdannende effekt. Det er av største viktighet å hindre at kommende dyrevelferdslov ikke får en innledende paragraf som er mindre kunnskapsbasert, mindre utdannende og setter lavere standarder enn paragrafen i loven fra 1973.

[v] NOAH mener som sagt at både presisering av ”egenverdi” og status som ”sansende individer» og ”rettssubjekter” er viktige, men at disse begrepene ikke nødvendigvis følger hverandre. Særlig begrepet ”rettssubjekt” trenger en presisering; enheter som verken sies å ha ”egenverdi” eller som ikke er ”sansende individer” kan likevel være ”rettssubjekter” med rettsevne, altså evne til å ha rettigheter. Se eksempelvis selskapsloven § 2-1.

I Ot.prp til ny dyrevelferdslov er det uttalt at bakgrunnen for revisjonen av dyrevernloven blant annet var et ønske om å avklare dyrs status og rettigheter. Lovforslaget innebærer dessverre ingen slik avklaring av dyrs status og rettigheter, men er en videreføring av den uklare rettsstillingen som foreligger pr. i dag.

Det er ingen eksplisitte rettigheter oppstilt i loven; dyr har verken rett til liv, rett på ikke å bli utsatt for skade, smerte, sterkt innskrenkende og helt fjernede friheter(bevegelsesfrihet og adferdsfrihet) og lignende. Loven tillater i stor grad at dyrs helt essensielle behov og interesser må vike for menneskers ikke-essensielle interesser og behov(sport, pynt, underholdning, rekreasjon, og liknende). Loven er med andre ord ingen rettighetslov, noe som også kommer fremkommer i ot.prp’en; ”dyrevelferdsloven oppstiller et sett regler for menneskers handlinger med sikte på å beskytte dyr. Departementet legger til grunn at denne loven ikke medfører at dyr får rettigheter utover dette”.

Forslag til ny lov definerer kun pliktsubjekter. Når loven definerer noens plikt, er det juridisk sett ulogisk konstruksjon å ikke også definere motstykket til plikten; nemlig noens rett på at plikten blir oppfylt. Når A har en plikt til å behandle B godt, da vil B også ha en rett på å bli behandlet godt av A.

Dersom det slås fast at dyr regnes som rettssubjekter etter loven, vil dette ha den konsekvens at det blir klarere i juridiske resonnement hvem sine interesser som skal veies mot hverandre. Det er ikke nødvendigvis sånn at B alltid vil ha en rett på å bli behandlet godt av A, selv om A har en plikt, det må foretas en interesseavveining mellom A og B. Dersom dyr ikke blir regnet som egne rettssubjekter, vil man måtte fortsette å konstruere en interesseavveining, med menneskers plikt på den ene siden som skyldes dyrs interesser, mot andre menneskelige interesser på den andre siden. Dette er en veldig kunstig måte å foreta et juridisk resonnement på.

Jo Hov, professor ved juridisk fakultet i Oslo, har skrevet om denne problemstillingen i et brev til landbruks- og matdepartementet. (Brev av 23.6.2005,Noen synspunkter i forbindelse med ny dyrevernlov) Han peker på at det må ryddes opp i denne uheldige konstruksjonen som er i någjeldende lov. Etter NOAHs mening er en dyrevelferdslov som ikke gir dyr rettsevne, ikke et rettssamfunn som vårt verdig.

Avslutningsvis må det presiseres at det er rettigheter etter loven som er det essensielle. Det er loven selv som setter grensene for hvordan rettighetene skal defineres. Det innebærer f.eks ikke at dyr får rettigheter etter annen lovgivning, eller at ikke kan defineres annerledes etter annen lovgivning dersom det er mer hensiktsmessig.

[vi] Den nye formuleringen i § 4 andre ledd er bedre enn den opprinnelige, men formuleringen om at den som ”påtreffer dyr” kan ”avlive med det samme” kan være uheldig, og som et komitemedlem påpekte, føre til mer lidelse der uskikkede personer velger å avlive i det de oppfatter som en nødsituasjon. Særlig på bakgrunn av dette er det bekymringsverdig at setningen om at avliving skal skje i tråd med § 12 er tatt ut. NOAH mener det er nødvendig å ta den inn igjen, og kan ikke se at det skal være uheldig på noe vis å presisere dette.

[vii] NOAH er av den oppfatning at man i ny dyrevelferdslov ikke bør låse seg i et system hvor et næringstilsyn har ansvar for dyrevelferd. Flere høringsinstanser har påpekt det uheldige ved dette, og NOAH mener man bør holde muligheten åpen for en endring i tilsynsordning i fremtiden, og formulere loven deretter (slik man har gjort mht Forsøksdyrutvalget). Mattilsynets mandat er først og fremst å sikre forbrukerne helsemessig mat. Dette ligger også som premiss i tilsynets navn. Mattilsynet har også som mål å arbeide for å oppnå friske dyr og fisk, samt etisk forsvarlig hold av fisk og dyr. Disse mål er slik NOAH ser det først og fremst knyttet til hovedmålsetningen om helsemessig, trygg mat, og representerer ikke nødvendigvis noen rettssikkerhetsgaranti for dyr. NOAH mener tvert imot at det er uheldig at ett organ skal ivareta både dyrs interesser, og forbrukernes/næringens interesser da disse interesser ikke nødvendigvis er sammenfallende, men tvert imot kan være motstridende. NOAH mener det er svært uheldig at dyrs interesser ikke ivaretas av et organ som kun har dette som formål, og dermed ikke står i fare for å blande roller. I de tilfeller der disse interessene kolliderer, eller der de menneskelige interesser krever mer ressurser, er det alltid dyrenes interesser som må vike. Dette bidrar til at ivaretakelsen av dyrs interesser lett blir nedprioritert. NOAH mener at det bør tas sikte på å opprette et eget forvaltningsorgan som har kompetanse til å håndheve og føre tilsyn med dyrevelferdsloven, ala tidligere Djurskyddsmyndigheten i Sverige. NOAH ønsker derfor at ”Mattilsynet” byttes ut med ”tilsynsmyndigheten” i loven.

[viii]I en lov som bør ta sikte på å beskytte dyr, bør varslingsplikten også gjelde dem som i mange tilfeller er nærmest til å kunne varsle. At dette ikke er tatt med i forslagete, strider også mot Stortingets ønske i Dyrevernmeldingen, og som også er nevnt i ot.prp. Det vises til barnevernloven § 6-4, 2.edd, som ble inntatt i loven for få år siden, og der det gis en alminnelig plikt til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt. NOAH har merket seg at helsepersonells manglende plikt i å varsle, i ot.prp begrunnes ut ifra hensynet til tillitsforholdet mellom klient/pasient og helsepersonell. At dette er et viktig hensyn ser ikke NOAH bort ifra, men dette hensynet må veies mot det som står på spill dersom helsepersonell ikke varsler. NOAH mener at en varslingsplikt også for helsepersonell synliggjør i større grad at mishandling, vold og omsorgssvikt ikke aksepteres, og at de lidelser dyr utsettes for i slike saker, blir tatt alvorlig. Å ikke innføre en plikt til å varsle også for helsepersonell, er etter NOAHs mening en feilvurdering. NOAH frykter at en rett til å varsle ikke vil være tilstrekkelig for å redusere eller hindre såkalte ”dyretragedier”. Hjelp til dyr som lider under situasjonen i saker med helseaspekter, kan også være en helt nødvendig del av hjelpen til mennesker. Mishandling av dyr ofte er del av en familievoldproblematikk, og NOAH ønsker å rette oppmerksomhet mot denne sammenhengen, og at det er viktig at helsepersonell i større grad blir klar over dette enn hva som er tilfellet i dag. Det vises i denne sammenheng til forskning fra bl.a USA og Sverige (”Djur som brottsoffer”, Helena Striwing, Nya Doxa, 1998; ”Med husbondens røst – om våld mot djur i misshandelsrelationer”, Carin Holmberg, Kabulus Bøcker, 2004) som peker på at mangelen på kommunikasjon mellom helsepersonell og dyrehelsepersonell, er erkjent som et problem både for de menneskelige ofrene og for dyr som ofre.

[ix] Den gjeldende dyrevernlov av 1973 er eksplisitt i at barn ikke skal avlive dyr ( nåværende lov § 9). Det er ikke i tråd med det generelle krav om heving av kompetanse å utelate et slikt krav fra lovteksten. Selv om det i § 6 første ledd sies at ”andre skal ha nødvendig kompetanse”, er det et unødig usikkerhetsmoment å fjerne tydeliggjøringen av aldersgrensen. Det er heller ikke implisitt i at barn under 16 år ikke skal ha selvstendig ansvar for dyr, da denne formulering er sterkt knyttet til selve holdet. NOAH mener det er viktig å ikke overlate et så kritisk øyeblikk i dyrets liv til mindreårige, og mener dette strider sterkt mot vekten på kompetanse ellers i teksten.

[x] NOAH mener det er viktig at man i utgangspunktet ikke tillater kirurgisk inngripen annet enn for dyrets eget beste. Det er videre hjemlet for unntak fra andre ledd, noe NOAH er negativ til dersom det skal brukes til å gjøre utstrakte inngrep på dyr for kommersielle formål, men man kan samtidig komme til å støte på fremtidige problemstillinger som skulle gjøre unntak nødvendig ut i fra dyrs interesser. Det er imidlertid viktig at dyrets interesser står i sentrum i selve lovteksten, og at denne ikke utvannes med ”andre formål”.

[xi] Praksis med å merke ville dyr i forskningsprosjekter som grenser til forvaltningstiltak medfører at dyrene har redusert overlevelse som følge av merking. NOAH mener det ikke er akseptabelt å viske ut grensen mellom forskning og forvaltning ved å eksempelvis påføre dyr radiosendere som deretter gjør dem mer sårbare for peiling og jakt. Slik praksis risikerer å svekke tillitten til forskningen, i tillegg til den åpenbare ulempe det er for det merkede dyret selv. Også utilsiktet svekket overlevelse kan være følge av merking – overlevelse er en av de parametre man i størst grad måler for ville merkede dyr, da kontinuerlig adferdsregistrering er vanskeligere. Tegn på svekket overlevelse hos merkede dyr burde derfor være en grunn til å ikke tillate videre merking.

[xii] NOAH ser at flere uttalte forbud fra nåværende dyrevernlov risikerer å falle utenfor å tolkes som ikke gjeldende etter ny lov, dette er uheldig. Forbud mot brennmerking er etter det NOAH kan se blant disse. Da formuleringen ”unødig” i § 10, svekker en formulering som ellers ville være dekkende, foreslår NOAH at merking ikke skal medføre ”smerte. Dette er også for å hindre at for eksempel øreklipping og lignende (mus i forsøk) merkepraksiser ikke skal kunne forekomme uten smertestillende.

[xiii] NOAH ser at flere uttalte forbud fra nåværende dyrevernlov risikerer å falle utenfor å tolkes som ikke gjeldende etter ny lov, dette er uheldig. Forbud mot å føre dyr etter motorkjøretøy er etter det NOAH kan se blant disse. Derfor foreslås det å nevne dette eksplisitt – NOAH ser ikke at det er mer kasuistisk å nevne dette enn for eksempel piggtrådgjerder, og mener det er en klar fordel å presisere.

[xiv] Tillegget ønskes både på grunn av praksis med å bruke transportmiddelet til oppstalling av dyr over natten før de tas livet av på slakteri, og på grunn av den uholdbare situasjon der dyr for fremvisning i sirkus tilbringer mesteparten av sin tid i transportmiddelet eller under transport. Transportsituasjonen er i seg selv belastende, da dyrene er i en situasjon hvor de ikke har normal kroppskontroll, og andre sanser (syn) hindres også slik at de ikke kan ha full oversikt over sin situasjon. Undersøkelser på enkelte dyrearter bekrefter at transport i seg selv oppleves som ubehag (Austin A R, Travel sickness in pigs and sheep, Veterinary Record, vil 139 no. 23, 1996.), men like viktig er det at transportvogner representerer en provisorisk og svært begrensende form for oppstalling. Etter NOAHs mening er det derfor behov for å begrense både mengden transport i dyrets liv og bruken av transportmiddelet til oppstalling.

[xv] NOAH ønsker at formuleringen tas inn igjen i loven – dødsøyeblikket er kritisk i dyrets liv, og det må være et mål å streve etter ”minst mulig stress og smerte for dyret”. Den nåværende dyrevernlovens forbud mot å slakte dyr synlig for andre dyr videreføres dessverre ikke direkte. Dersom man tar inn igjen den nevnte formulering vil man imidlertid kunne dekke opp for dette forbudet. En formulering som peker på at man skal streve etter ”best practice” er i tråd med lovens intensjon, og bør beholdes. Lignende formuleringer om minst mulig belastning er tatt inn i § 13 i tråd med prinsipp om de tre R-er i forsøksdyrsammenheng. Enkelte høringsuttalelser har uttalt at det ikke bør være krav at man velger den minst belastende av ”forsvarlige” metoder. Dette synes ikke å være i tråd med lovens etiske plattform, og det synes urimelig at et dyr skal måtte utsettes for smerte eller stress, dersom dette kan unngås ved å velge en metode som gir ”minst mulig” av dette.

[xvi] Departementet mener at formuleringen er dekket av forsvarlighetsprinsippet i første ledd, men NOAH mener det er viktig å presisere at bedøvelsen ikke skal medføre vesentlig ubehag. Forsvarlighetsprinsippet er meget generelt, og bedøvelse er et kritisk moment i avlivingen som bør nevnes spesifikt slik det var gjort i første utkast.

[xvii] NOAH har, i likhet med en rekke andre høringsinstanser, gitt sin tilslutning til at dyr ikke skal avlives ene og alene fordi avlivingen anses underholdende i seg selv. Men NOAH mener at respekten for dyr bør legges på et høyere ambisjonsnivå, samt at man bør legge til formuleringer som erkjenner at dyrs liv har verdi for dyret selv.

NOAH vil videre påpeke at det er i samsvar med opinionen å begrense adgangen til å ta dyrs liv ytterligere. Lovens kommentardel henviser til dyrevernloven i England som en foregangslov i moderne sammenheng. I Fur Farming Prohibition Act 2000 er det nettopp formulert et forbud mot å ta dyrs liv ”utelukkende eller hovedsakelig for bruk av pelsen”. Ved å ta dette inn i norsk lovverk lytter man til et flertall i opinionen i Norge (bl.a. Opinion AS, Holdninger til pelsoppdrett, landsomfattende Omnibus, desember, 2000), og implementerer regler fra et lovverk som i dag viser større respekt for dyr enn det norske på dette punkt. Det er i tråd med internasjonal forskning å forby oppdrett av pelsdyr av dyrevelferdsgrunner (Scientific committee on animal health and animal welfare, The welfare of animals kept for fur production, The European Commission, EU, 2001.) Stortinget uttalte i Dyrevernmeldningen at avvikling av pelsdyroppdrett burde vurderes dersom man ikke innen ti år har klart å endre forholdene til å tilfredsstille dyrenes behov, sørge for tamme dyr og utrede alternative avlivingsmetoder. Pelsdyrnæringen ser etter 7 år svært lik ut som da dette ble vedtatt – næringen har med andre ord tre år på seg til å innfri krav som man kan sette betydelige spørsmålstegn om lar seg innfri innenfor konseptet med burdrift av dyr. NOAH mener det er en svært legitim anledning å vurdere dette i forbindelse med en ny modernisert dyrevelferdslov som i større grad enn før skal legge vekt på egenverdi og dyrets behov for positive opplevelser så vel som fravær av negative opplevelser. Det er både betimelig og nødvendig å vurdere hvorvidt pelsdyrhold er i samsvar med lovens intensjoner, og NOAH foreslår å gå inn for et eksplisitt forbud slik flere andre land har gjort (Fur Farming (Prohibition) Act, chapter 33, 2000; Derecto Legislative 146/2001, Gazzetta Ufficiale n. 95 del 24 aprile, gjengitt av LAV, 2001; SJVFS, saknr. L 100, Statens jordbruksverks föreskrifter om djurhällning inom lantbruket m.m., 107, 2001; Swiss regulations concerning fur farming 1999; Østerikisk lov 2004; Nederlanddsk lov, WIJ Beatrix BIJ De Gratie Gods Koningin Der Nederlanden Prinses van Oranje-Nassau enz, Besluit van 10 december 1997, Nr. 96.006156, houdende uivoering van artikel 34, eerste lid van de Gezeondsheids- en welzijnswet voor dieren, 1998-1999.)

Når det gjelder opinionens holdning til å ta livet av dyr for andre produkter som anses for luksus – slik tilfellet er med pels – viser undersøkelser (Strømsnes K et al., Miljøvernundersøkelsen 1995 – Dokumentasjonsrapport, LOS-Senteret, Rapport 9616, 1995) at opinionen er sterkt også mot for eksempel bruk av dyr til kosmetikktesting. Også andre undersøkelser (Visendi, Dyrevernqalliansen , 2005) har vist at opinionen ikke er i tråd med departementets holdning om at det ”må være lovlig å avlive et dyr uten at det skal foreligge noen særskilt begrunnelse.” En respekt for dyr, som er en kjerneverdi i loven, bør også kunne ytre seg i respekt for dyrs liv – derav bør det være åpnet for at man i videre utvikling av holdninger til dyrs verdi vil kunne forby det å ta deres liv for formål som flertallet anser unødige sett opp mot verdien av dyrets liv.

[xviii] I tråd med anførsler i ovenstående punkt, mener NOAH det bør være forskriftshjemmel for å innføre forbud mot å ta dyrs liv for formål som anses unødige sett opp mot verdien av dyrets liv.

[xix] Selv om formuleringen nå er bedre enn i første lovforslag, mener NOAH at det ikke er grunn til å avvike fra bedøvelsesprinsippet for fisk som har evne til å føle smerte og ubehag etter samme prinsipp som andre dyr (Norsk veterinærtidsskrift, nr. 6, 2004).

[xx] NOAH er prinsipielt imot bruk av dyr i forsøksvirksomhet som har negative konsekvenser for det enkelte dyr og hindrer dyrets utfoldelse. Bortsett fra visse studier av dyr i deres naturlige miljø, vil svært mye av forskning på dyr falle inn under denne kategorien. NOAH mener det bør være et utgangspunkt at slik forsøksvirksomhet er uønsket og noe man streber etter å gå bort ifra, slik også prinsippet om de internasjonalt aksepterte ”3R-er” forutsetter (Russell WMS, Burch RL. The Principles of Humane Experimental Technique. Wheathampstead, UK: Universities Federation for Animal Welfare, 1959. Reprinted by UFAW, 1992). NOAH ønsker derfor at ”speilvendingsprinsippet” som tildels var tilstede i den tidligere loven skal videreføres.

[xxi] Forskrift for forsøk med dyr sier: ”Forsøk med dyr må ikke finne sted med mindre det dreier seg om ervervelse av kunnskap som tar berettigede samfunnsmessige eller vitenskapelige hensyn.” Imidlertid viser praksis at det er svært vanskelig for tilsynet å avvise et forsøk på grunnlag av at det anses for unyttig. NOAH mener det er fornuftig å skjerpe kravet til nytte i loven for å kunne avvise enkeltforsøk nettopp ut i fra at deres nytterverdi ikke anses god nok.

[xxii] I dag er det ingen grense for hvor stor smerte et dyr kan påføres i forsøk. NOAH mener dette er urimelig i forhold til lovens intensjon, vektleggingen av hensyn til dyrs evner og behov åpner etter vår mening for å sette grense i forhold til tillatt smerte.

[xxiii] Forbud mot forsøk på primater kan foreslås som en del av ”best practice” i lovgivning – hvor andre lands lover vil kunne komme til å ligge foran den norske dersom man ikke tar dette inn. I flere land vurderes forbud – for eksempel Spania. En gruppe etologer arebider for slike forbud i nasjonal lovgivning gjennom The Great Ape Project. NOAH mener at alle dyr bør ha lik krav på respekt, men ser likevel fordeler for dyrs status ved å implementere ”best practice” lovgivning enten det er med hensyn til forbud mot enkelte typer overgrep mot dyr eller forbud mot overgrep mot enkelte typer dyr.

[xxiv] Det er fullt ut mulig og realistisk å unngå denne type bruk av dyr i undervisning og treningssammenheng. NOAH mener det er svært viktig å skille mellom ”bruk av dyr” og nøytralt/positivt arbeid med dyr i undervisningssammenheng. På eksempelvis Norges Veterinærhøgskole vil undersøkelse og behandling av dyr som bringes inn for behandling av eiere (enten det dreier seg om hund, hest eller ku) være til fordel for dyret, mens trening av kliniske teknikker på forsøksdyr som er kjøpt inn for formålet ikke vil være til fordel for dyret. Det fremstår meget klart at den ene gruppen dyr er under studentenes behandling for sitt eget beste, mens den andre gruppen tvert imot er skadelidende /har ulemper av den rolle de spiller i undervisningen. NOAH mener at den bruk som kommer inn under forsøksdyr-virksomhet i undervisning bør være forbudt, da denne bruk beviselig kan erstattes med andre metoder (Martinsen S & Jukes N, Towards a humane veterinary education, JVME Vol. 32(4), 2005).

[xxv] NOAH kan ikke se at det finnes vektige grunner for at levende dyr skal måtte være gevinst i et lotteri eller premie i en konkurranse, tvert imot strider dette mot prinsipper i loven som omhandler kompetanse hos dyreholder, kunnskapsbasert dyrehold, respekt for dyr. NOAH mener forbud mot å utstille dyr i butikkvindu etter gjeldende dyrevernlov bør videreføres i sammenheng med dette. Dette er enda ett av de tidligere forbud som NOAH anser blir fallende utenfor nåværende lovtekst.

[xxvi] Ettersom en rekke tidligere spesifike forbud ikke er ivaretatt i ny lov, anser NOAH det nødvendig å presisere at dyr ikke skal være nødt til å påføres anretninger som kan være til plage for dem. Eksempelvis anretninger mot hakking hos høner eller ring i trynet på gris, er ikke verken etter gjeldende forskrifter eller forslag til lov eksplisitt forbudt. NOAH mener tilføyelsen er nødvendig for å hindre at uønskede praksiser tolkes som lovlige.

[xxvii] Dyr skal ikke bli behandlet nedverdigende av mennesker. Slik behandling forringer respekt for dyr generelt, og fører til et negativt syn på enkeltindividet, og bør derfor tydeliggjøres i loven som et særskilt forbud.

[xxviii] NOAH mener hjemmel til flere særlige forbud bør være til stede, da man ikke kan forutse om behovet for dette vil komme i fremtiden.

[xxix] NOAH mener at Viltlovens fredningsprinsipp bør stadfestes i dyrevelferdsloven – dyr bør i utgangspunktet være fredet.

[xxx] NOAH ser på det som kritikkverdig at dyrevelferdsloven vil tillate jakt, fangst og fiske på dyr i fangenskap. Dette er en omstridt aktivitet, og hvis hensynet til dyrets egenverdi og evne til opplevelse skal veie tyngre enn menneskers ønske om en bestemt type fritidsaktivitet, mener NOAH at denne aktiviteten bør være forbudt. Flere høringsinstanser har ytret seg negativt om at denne type jakt ikke forbys. Istedenfor å utformes som en fullmaktsbestemmelse om forskrifter, mener NOAH derfor at paragrafen bør inneholde et klart forbud.

[xxxi] NOAH mener at hjemmel til nærmere forskrifter om jakt må stå i dyrevelferdsloven. Enkelte høringsinstanser hevder at det blir dobbel-regulering dersom paragrafen omhandlende jakt i dyrevernloven kan gi hjemmel for forskrifter i tillegg til viltloven. NAOH vil på det sterkeste motsette seg en slik tankegang. Dette vil bety at det ikke vil kunne lages reguleringer av jakt ut i fra dyrevelferdshensyn, da Direktoratet for Naturforvaltning ikke har dyrevelferd/dyrevern som sitt ansvarsområde. Ansvar for dyrevern for alle landdyr ligger under Landbruksdepartementet og for sjødyr under Fiskeridepartementet – hvis felles tilsynsmyndighet for øyeblikket er Mattilsynet. Alle regler vedrørende dyrevelferd blir laget av Mattilsynet. Direktoratet for Naturforvaltning har ikke ansvar for å vurdere dyrevelferd slik Mattilsynet har, og har heller ikke budsjetter avsatt til arbeid med dette fagområdet – en eksklusiv rett for Direktoratet til å utforme forskrifter om ville dyr, også med hensyn til dyrevern, vil derfor bety at slike regler blokkeres. Det er betegnende at de høringsinstanser som ikke ønsker forskriftshjemmel i dyrevelferdsloven på direkte spørsmål fra komitemedlemmer bekreftet at de ikke så noe behov for endringer i jaktregelverk i forhold til dyrevelferd. Det er imidlertid ingen enstemmighet i at slike regler er unødige – tvert imot har allerede Mattilsynet arbeidet med slike problemstillinger. Det er helt nødvendig at det organ som per i dag har fått ansvar og til en viss grad budsjett for å arbeide med dyrevelferdsspørsmål, også får myndighet til å utforme regler for menneskers omgang med ville dyr ut i fra dyrevelferdshensyn. NOAH anmoder sterkt om at hjemmel beholdes, og at eventuelt tillegg tas med.

[xxxii] NOAH mener det er et prinsipp at dyr ikke skal ”tilpasses” miljøet, men at miljøet skal ”tilpasses”/tilrettelegges for dyrene. Derfor er formuleringen uheldig, til tross for at den inneholder gode intensjoner.

[xxxiii] NOAH mener det er riktig å innføre krav om å ta hensyn til dyrs sosiale behov i denne paragrafen. egne paragrafer om miljø, fôring og stell ivaretar ikke tilstrekkelig det faktum at dyr ikke eksisterer alene i sitt miljø, men i relasjon til andre dyr. Livskvaliteten til dyr henger nøye sammen med hvilke sosiale relasjoner de har mulighet til å ha til andre dyr. De fleste dyr har fortrinnsvis relasjoner til dyr av samme art, men man ser at også dyr av ulike arter kan danne positive relasjoner til hverandre. Enkeltindividets eventuelle behov for sosiale relasjoner må derfor anerkjennes i lovteksten

[xxxiv] Miljøet må gi rom for sosial adferd, på samme måte som sosial adferd bør anerkjennes som viktig. NOAH mener også at de øvrige miljøkravene i paragrafen er svært viktige.

[xxxv] Å eksplisitt stille krav til dyrs individuelle og artstypiske behov er helt sentralt for å oppnå god dyrevelferd. Det er også svært positivt at ord som ”trygghet og trivsel” og ”stimulerende aktiviteter” spesifikt nevnes i loven, da dette er sentrale kriterier for god dyrevelferd på individnivå. Men skal loven oppnå sin hensikt, så må formuleringene i loven være annet enn uforpliktende ord. Blant annet vil hold av dyr i bur eller oppbundet aldri kunne oppfylle de kravene som følger av formuleringene nevnt over. Derfor bør forbud mot hold av dyr i bur eller oppbinding som oppstallingsmåte innarbeides i lovteksten. NOAH mener prinsipielt at ingen dyr skal kunne holdes permanent i bur eller permanent oppbundet. Bur og fastbinding bør være et hjelpemiddel kun for begrensede perioder f.eks. i forbindelse med behandling av syke dyr, rehabilitering etc. En slik endring vil åpenbart kreve omfattende omlegging av dagens praksis. I tråd med intensjonen i loven om å tilfredsstille dyrs behov, inkludert bevegelsesbehov, vil NOAH likevel hevde at lovteksten bør sette som utgangspunkt at slikt hold av dyr i utgangspunktet er forbudt. Det bør fremgå direkte av loven at hold av dyr i bur og oppbinding av dyr som oppstallingsform bare er lovlig i unntakstilfeller, som evt. må reguleres i forskrifter.

[xxxvi] NOAH mener at ”renhold” bør tas in igjen og hører naturlig til i en slik paragraf. Videre har vi foreslått et tillegg som fremhever fiskers miljø også.

[xxxvii] NOAH setter pris på en avklaring i forhold til at dyreholder er ansvarlig for å beskytte dyr fra skade, sykdom, predatorer og andre farer. Det er særdeles viktig at en dyrevelferdslov fokuserer på nettopp forholdet mellom den ansvarlige person som rår over dyrets velferd og dyrets egne interesser. Enkelte høringsinstanser blander en stor grad av forvaltningspolitikk inn i kommentarene til denne paragrafen. NOAH mener det er viktig å se at paragrafen omhandler verken miljøpolitikk eller næringspolitikk, men ganske enkelt det forhold som gjelder alle dyreeiere og dyr: Dyreeier er ansvarlig for at dyret har best mulig velferd ut ifra enhver gitt situasjon. Man kan ikke ha en situasjon hvor en dyreart skal falle utenom denne lovfestede tryggheten og i visse situasjoner bli et ”statlig ansvar” til tross for at dyreeier fortsatt er nærmest til å vite om hvorvidt dyret lider, og komme dyret til unnsetning. Hvis det er slik kan disse dyrene lett bli politiske virkemidler i en konflikt som står mellom næringsinteresser og artsvernhensyn. Det kan ikke en dyrevelferdslov tillate. Ansvaret hos eier må ikke viskes ut.

NOAH vil også påpeke at det er uten enhver rimelighet å gå inn for at tilsynsmyndigheten for dyrevern skal kunne gi fellingstillatelser, slik enkelte har foreslått. Mattilsynet har ikke ansvar for internasjonale avtaler om artsvern og forvaltning og kan ikke inneha myndighet på disse områdene. Deres tiltak må nødvendigvis rette seg mot dyrevelferdslovens pliktsubjekter, dyreeierne, og direkte mot dyr som lider (i tilfelle av midlertidig forvaring og lignende). NOAH vil videre bemerke at man i EU-regelverk for for eksempel beskyttelse av oppdrettsfisk fra predasjon legger vekt på å bruke de metoder som også tar mest mulig hensyn til predatordyrene.

[xxxviii] Endringen foreslås for å presisere at dyr ikke skal påføres smerte eller ubehag for underholdningens skyld.

[xxxix] Videre foreslås det en formulering som skal forhindre at konkurranser i seg selv ikke skal forlange krav som medfører trening av dyr der dyr som ikke ”når opp” vil ha blitt utsatt for lidelse for å produsere dyr som er ”i stand til å gjennomføre” svært krevende aktiviteter.

[xl] Det foreslås forbud mot at kommersielle interesser skal styre bruk av dyr i konkurranser.

[xli] Gjeldende dyrevernlov har forbud mot bruk av dyr til fremvisning og for underholdning, mens den nye dyrevelferdsloven legger opp til at all underholdning med dyr skal være tillatt. Dette er et vesentlig tilbakesteg. NOAH vil minne om forarbeidene til den gjeldende dyrevernloven, der det blant annet slås fast at. ”Det vil ikke komme på tale at det til dyreparken knyttes tivolipregede arrangementer (…) Det var lovutvalgets klare oppfatning at det ikke åpnes adgang til anlegg som har preg av zoologisk hage. Med begrepet ”zoologisk hage” forstås mer lukkede anlegg med sterkt innskrenket bevegelsesmulighet for det enkelte dyreslag (…) Det knytter seg helt spesielle dyrevernmessige problemer til framvisning av dyr på sirkus o.l. Disse problemene har heller ingen sammenheng med spørsmålet om dyret er ”vilt” eller ikke. Disse dyr er stadig på reise og utsatt for alltid skiftende miljø.” (Frøsli Arne, Dyrevernloven med kommentarer, Tano Aschehoug, 1997) Med andre ord var forarbeidene til den gjeldende loven klar på at bruk av dyr i underholdningen var svært problematisk. I praksis utviklet det seg imidlertid en svært liberal dispensasjonsordning hvor f.eks. reptilparker (med preg av zoologisk hage) og fremvisning av kenguru på sirkus har vært tillatt i Norge de siste år. Det man i den nye dyrevelferdsloven har gjort, er å legge den liberale dispensasjonsordningen til grunn og åpne opp for bruk av dyr i underholdning. Det legges endog til grunn at slik bruk vil bli mer omfattende all den stund ”fritid og opplevelser utgjør en stadig større del av vår tilværelse”. Dette hensynet har etter NOAHs mening ingenting i en moderne dyrevelferdslov å gjøre. Det er dyrenes behov som skal ligge til grunn for hva som anses lovlig eller ikke – men i kommentardelen til denne paragrafen berøres dyrevernproblemene ved sirkus og dyrehager overhodet ikke, til tross for at det finnes betydelig forskning på området NOAH mener at dyr må forskånes fra å brukes i sirkus og tivoli/fornøyelsespark-lingnede arrangementer (g) – slik bruk av dyr medfører dokumenterte dyrevernproblemet av betydelig alvorlighetsgrad. Dyr i sirkus oppviser eksempelvis høy grad av stereotypier (Norton B. J. et al., Ethics on the Ark, Smithsonian Institution Press, 1995; Shepherdson DJ, Second Nature – Environmental Enrichment for Captive Animals, Smithsonian Institute, 1998; Rushen J, Stereotypic Animal Behaviour, CAB International, 1993; Friend TH, Behavior of picketed circus elephants, Departement of Animal Science, Texas A&M University, 1998). Det er svært kritikkverdig at en moderne dyrevelferdslov som legger vekt på dyrs egenverdi og behov skal tillate slik bruk for underholdningsformål.

[xlii] NOAH mener det bør skilles mellom konkurranser/fremvisning som familiedyr er med på enkeltstående ganger, og dyr som brukes kommersielt kun til fremvisning/konkurranser og foreslår derfor en formulering (h) som skal forhindre at dyr kun holdes som underholdningsobjekter.

[xliii] NOAH mener det er et vesentlig skille mellom ervervsmessig og ikke-ervervsmessig ivaretakelse av dyr. Paragrafen omhandler en rekke kommersielle forhold og en virksomhet som vanligvis drives på ikke-kommersiell idealistisk basis – omplassering.Det er ikke naturlig å regulere disse kommersielle forholdene sammen med et så ulikt forhold som ideell omplasseringsvirksomhet. Det er svært ulike forhold knyttet til kommersiell og ikke-kommersiell ivaretagelse av dyr, eksempelvis intensjonen i den ideelle sektor om å hjelpe dyr på tvers av profitthensyn, samt det faktum at dyr som ivaretas ved ideell omplassering ikke alltid er ”andres”, dvs eide. Forslaget til paragraf er endret etter ønske fra Mattilsynet. Imidlertid frykter NOAH at det vil føre til den politikk Mattilsynet har stått for – å la nåværende forskrift for dyrepensjonater automatisk gjelde for omplassering, til tross for at denne er utformet med tanke på nettopp kommersiell virksomhet og på mange punkter er uegnet for ideell virksomhet. En rekke alvorlige problemer vil kunne bli følge av dette, bl.a. at private som hjelper til med å være forverter for hjemløse dyr vil måtte søke tillatelse og bygge om sitt hjem. I praksis betyr dette at arbeidet for å hjelpe hjemløse dyr kan bli forhindret av byråkratiske regler som ikke er tilpasset virksomheten NOAH er behjelpelig med konkrete eksempler på hvordan dette kan slå uheldig ut. NOAH mener at ikke-kommersiell omplassering best reguleres i egen separat paragraf.

[xliv] I tråd med det overnevnte bør omplassering strykes (se også under).

[xlv] NOAH foreslår tillegg til § 14 om eksplisitt forbud mot utlodning.

[xlvi] I tråd med kommentarer over ønsker NOAH ikke-kommersiell omplassering regulert i egen paragraf.

[xlvii] NOAH mener at avgift også må kunne gå til tiltak for å bedre velferd for hjemløse dyr, ikke kun til tilsyn. Det er tilsynsmyndigheten som har kompetanse til å iverksette tiltak også ovenfor hjemløse/eierløse dyr, men det legges opp til at myndighetenes ressurser skal gå med til å utøve tilsyn med næringer som langt på vei bidrar til at populasjonen av hjemløse dyr øker. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med NOAHs forslag til ny 1.pkt i § 32 , 3.ledd om at tiltak først og fremst skal avhjelpe dyrs lidelser.

[xlviii] På tross av at dette er en lov som først og fremst bør ta sikte på å beskytte dyr og ikke den private eiendomsrett, er hovedregelen i forslaget til denne bestemmelsen at dyr skal avlives. NOAH mener at bestemmelsen vil være mer i tråd med lovens formål om å beskytte dyr dersom hovedregelen er at dyr skal omplasseres og bare unntaksvis avlives. Det er også svært uheldig at det i henhold til lovforslaget ikke er gitt en eksplisitt regel som om at tiltak skal ha som målsetning å avhjelpe dyrs lidelse. Når det gjelder den uttalte frykten for at en bestemmelse i dyrevernloven skal komme i konflikt med den private eiendomsrett, har NOAH vanskelig for å skjønne at avliving er mindre inngripende ovenfor den private eiendomsrett enn hva som er tilfellet for omplassering. Også avliving er et inngrep i eiendomsretten. Juridisk sett er det ingenting i veien for å lovfeste begrensninger i eiendomsretten, og NOAH mener at mishandling ovenfor dyr er et legitimt formål for å begrense eiendomsretten. Det presiseres også at slike begrensninger kan fastsetts uanhengig av hvilken status dyr blir gitt etter denne loven.

[xlix] I høringsnotatet ble ot.prp nr 90 (2003-2004) om lov om straff tillagt stor vekt, herunder straffverdighet. I siste delproposisjon til den nye straffeloven, legger regjeringen frem forslag om å skjerpe straffene når det gjelder bla grov vold og drap. Det vises i ot.prp til at vold anses som et markant samfunnsproblem, at utviklingen har gått i retning av mer rå og brutal vold, og at voldslovbruddene har store konsekvenser for både fornærmede, pårørende og for samfunnet ellers. NOAH ønsker i denne sammenheng å rette oppmerksomheten mot at forskning peker på at det er en sammenheng mellom hvem som utøver vold mot mennesker og dyr, at voldsutøvelsen mot mennesker og dyr har samme karakter og at vold i nære relasjoner ofte innebærer at også dyr som er i familiens varetekt blir utsatt for vold, jamfør det som er sagt tidligere om dette. NOAH mener at skjerping av straffenivået for grov voldskriminalitet etter straffelovgivningen bør være et argument for å skjerpe straffene for grov vold også i henhold til dyrevernlovgivningen, herunder vold preget av sadistiske og torturlignende overgrep som medfører alvorlige skader eller død. NOAH frykter at slike voldsovergrep ovenfor dyr fortsatt bare unntaksvis blir straffeforfulgt, eventuelt straffet med bøter eller betinget fengselsstraff, dersom ikke strafferammen heves. NOAH ønsker å presisere at det samsvarer svært dårlig med folks rettsoppfatning at alvorlige voldssaker der dyr er offer ikke straffes hardere, og mener det er viktig at lovgiver ved å heve strafferammen sender et klart signal til domstolene om å heve straffenivået i denne type saker.

Tidligere forbud

NOAH foreslo i høringsutkastet til ny lov, en bestemmelse om at spesifikke forbud som gjaldt i den tidligere, mer detaljerte loven skulle gjelde inntil forskrifter som kunne ivareta dette, trådde i kraft. Da det i siste lovutkast fortsatt er problemer med enkeltforbud som er utelatt, har NOAH utarbeidet en oversikt over spesifikke forbud i den gamle loven – og merket i rødt med kommentar de vi mener bør sikres:

· ”å sparke dyr, slå dyr med staur, med reip eller reim som det er knute eller noko liknande på, eller slå med noko anna som kan gjera dyret like vondt” (§8) NOAH anser at dette er dekket av ny § 14 a)

· ”å bruka pisk som framdriftsmiddel i trav – og galopptevlingar” (§8). NOAH anser ikke dette ivaretatt av § 14 a), da lett kan bli et tolkningsspørsmål rundt begrepet ”vold”, og er heller ikke sikre på at det er ivaretatt av ny § 26 b) og c). NOAH foreslår derfor endring til § 26 c.

· ”å nytta levande dyr til agn eller åte” (§8) – videreført i sin helhet i ny § 14 d).

· ”å tvangsgjøda dyr” (§8) – videreført i ny § 24 a).

· ”å brennmerka dyr (…)” (§8). NOAH anser ikke dette tilstrekkelig ivaretatt i ny § 10, første ledd, primært pga begrensningen ”unødige”. NOAH foreslår derfor tillegg (smerte) til ny § 10 første ledd.

· ”å dopa dyr til tevling (…)”. NOAH forutsetter at denne er dekket av ny § 26 b), da fokus på doping som uønsket aktivitet dessuten er stor i samfunnet.

· ”å dressera dyr på slik måte at det kjem i fåre for å lida eller værta skræmt i utrengsmål” (§8) – antas videreført av ny § 26 c).

· ”så langt råd er skal avliving gjerast ute av syne for andre dyr” (§9). NOAH anser ikke dette tilstrekkelig ivaretatt i nåværende § 12, og ønsker derfor at formuleringen om ”minst mulig stress og smerte” skal inn igjen, samt at mer spesifikk presisering bør inn i forskrift.

· ” Avliving av slike dyr må bare gjerast av person som er over 16 og kunnig i slikt.” (gjelder også under jakt og fangst) (§9). NOAH anser ikke dette ivaretatt i loven, og foreslår derfor presisering til § 6 andre ledd.

· ”å driva dyr for hardt” (§11) – antas videreført i § 26 a).

· ”å føra dyr bundne til motorkjøretøy (…)” § 11). NOAH anser ikke dette ivaretatt, og foreslår derfor tillegg til § 11.

· ”å sleppa dyr med helle, stokk drals utan daglig tilsyn” (§11). NOAH anser ikke dette ivaretatt, og foreslår derfor § 14 f).

· ”å bruka dressurhalsband på hund utanom den tid hunden er i aktiv dressur” (§11). Bruk av strømhalsbånd er regulert i ”Forskrift om bruk av elektrisk strøm ved trening av hund”. Men det finnes også andre smertefulle anretninger (halsbånd med innovervendte pigger og lignende), og NOAH anser ikke ny §14 a) om vold mot dyr å være dekkende for fortsatt forbud. NOAH foreslår derfor § 14 f).

· ”å halda hund varig bundet slik at han får stuttare line enn 10 meter” (§11). NOAH anser dette forbud ikke godt nok ivaretatt gjennom § 23, da det er åpnet for definisjon og dermed lemping på regler for hunder. NOAH ser at detaljregulering av areal hører hjemme i forskrift, men anser det nødvendig med et tillegg til § 23 om oppbinding som oppstallingsform.

· ”å setja briller eller andre ting på fjørfe for å unngå hakking” (§11). NOAH anser dette forbud ikke ivaretatt. ”Forskrift om hold av høns og kalkun”, § 21 ”Forbud mot fjerning av kroppsdeler” omhandler kun fjerning av kroppsdeler. NOAH foreslår derfor § 14 f).

· ”å kastrera hund og fjørfe (…) (§13) – videreført og modernisert i ny § 9.

· ”å stubba øyre ellr hale (…) – anses ivaretatt gjennom ny § 9.

· ”å setja ring i trynet på gris (…)” (§13). Etter ”Forskrift for hold av svin” § 10 (endret 2008) er ”inngrep” utenom de som er nevnt forbudt, dette bør anses å inkludere forbud mot trynering. Det kan likevel komme anretninger som er ment å hindre griser å rote i jord, men som ikke defineres som ”inngrep”. NOAH foreslår derfor § 14 f).

· ”å fjerna horn på dyr (…)” (§13) – anses videreført i ny § 9.

· ”å klyppa eller brenna nebbet på fjørfe (…) å klyppa kammen på fjørfe.” (§13) – anses videreført i ny § 9.

· ”å taka bort stemmebanda på hund” (§13) – anses videreført i ny § 9.

· ”å hengja levande fisk på stong, snor, krok el.l. som er stukke gjennom eller inn i fiskekroppen.” (§14). NOAH anser ikke dette forbudet tilstrekkelig ivaretatt av verken ny § 9 (da det kan oppstå spørsmål om fiskekrok er å definere som operativt inngrep) eller ny § 14 a) (da man neppe gjør dette for å være voldelig, men som ledd i næring). NOAH foreslår derfor § 14 f).

· ”å halda fisk i steng på en slik måte at fisken kjem i fare for å lida i utrengsmål” (§14). NOAH anser ikke dette tilstrekkelig ivaretatt, men anser samtidig praksis i dag for å stride mot denne paragrafen, da hold av fisk i steng er blitt vanlig i flere sammenhenger. Det er imidlertid ikke gunstig at den opprinnelige intensjonen forsvinner. Det er usikkert om § 22 første ledd vil ivareta forbudet godt nok. NOAH foreslår derfor tillegg som ny § 24 e) for å presisere at fiskers miljø også dekkes.

· ”å leggja levande fisk eller krepsdyr i butikkvindaugo” (§14). NOAH kan ikke se at dette er tydelig nok ivaretatt, og foreslår derfor ny § 14 e).

· ”ingen må skipa til offentlig framsyning av andre dyr enn fisk, her medrekna (…) til reklame og pynt. (…)Med søknad om løyve til å halda dyr framsyning i dyrepark og lignende (…) skal det følgje detaljerte planar (…)” (§15). NOAH påpeker at det tidligere forbudet mot bruk av dyr til fremvisning nå er opphevet, noe vi har argumentert mot og ikke anser for å være i tråd med lovens intensjon om respekt for dyr. Imidlertid oppheves også, så vidt vi kan se, plikt til å søke tillatelse for eksempelvis å starte dyrehage. NOAH foreslår flere tillegg til § 26 for å hindre at dyr blir utsatt for en rekke kommersielle underholdningsformål.