Faktisk sprer feil om NOAH og hundeloven

I samme artikkel (faktisk.no) omtaler Faktisk Bob-saken og velger å hevde at Bob «angrep og bet (etter) en rekke personer». For å gi innsikt i hvordan Faktisk feiler sitt mandat om å kun basere seg på fakta, velger NOAH å publisere vår henvendelse til Faktisks redaktør, samt all kommunikasjon mellom Faktisk og NOAH på mail.

I etterkant av at artikkelen kom, ble NOAH kontaktet av hunden Carmens eier, som reagerer på at Faktisk fremstiller det som om  NOAH lyver om en sak – hvor vi tvert imot har hjulpet til å hindre avliving, og dessuten står ved vårt ord om å beskytte eiers identitet.

NOAHs klage til Faktisks redaktør etter feilaktig artikkel:

Til ansvarlig redaktør av Faktisk.no og ansvarlige redaktører i VG, Nrk, Dagbladet og TV2 (som eiere av Faktisk),

Faktisk har publisert en sak (som VG har republisert) om at NOAH «ikke kan dokumentere» en sak etter hundeloven som vi har omtalt på facebook.

Dette er blitt gjort etter langvarig mailkommunikasjon hvor NOAH har forsøkt å forklare at det å gi den informasjonen Faktisk ønsker, stiller eier og hund i fare. Det er fordi mer informasjon vil identifisere eier – og vil føre til at Faktisk tar kontakt med lokalt politi. At lokalt politi får vite at media kjenner saken, vil risikere ubehageligheter for eier. Det er sikkert vanskelig å forstå dersom man tenker at politiet alltid gjør alt riktig. Hvis man derimot kjenner flere av sakene etter hundeloven, ser man at eier og hund har lite rettsvern og at «provokasjon» av lokalt politi er en reell fare for videre ubehag.

Artikkelen inneholder flere feil og villedende formuleringer, og vi finner det alvorlig at nettopp Faktisk står for dette:

1) I overskriften står det «NOAH kan ikke dokumentere». Dette gir inntrykk av at NOAH ikke har dokumentasjon og har funnet på historien. Det står også at NOAH «nekter» å dokumentere. Det siste er forsåvidt reelt – men det er ikke av vrangvilje overfor dokumentering generelt, men på grunn av hensyn til familien det gjelder. Det er derfor vi selv sier vi ikke «kan» – og dersom det er det man henspiller på i overskriften bør faktisk skrive: «NOAH sier de ikke kan dokumentere på grunn av hensyn til hundeeier» el.l. Det er tendensiøst å bruke mine ord i en sammenheng hvor de betyr noe helt annet – altså at vi ikke «kan» fordi vi skal ha funnet på ting (slik folk får inntrykk av).

2) Faktisk skriver: «Når Faktisk.no senere spør om hunderase, om hundens navn virkelig er Carmen og om bildet i Facebook-innlegget er av Carmen, får vi ikke svar.» Jeg kan ikke se i noen av mailene fra Tore Bergsaker at disse spørsmålene er stilt. Jeg har hele tiden bekreftet at saken og det vi har lagt ut på facebook er reelt (altså navn og bilde). At jeg personlig har angret på at vi ikke brukte fiktivt navn all den stund Faktisk startet en «jakt» på eier som jeg fryktet ville kunne skape ubehag for familien, er en annen sak. Jeg har aldri «ikke svart» på om bilde og navn var riktig – og heller ikke fått spørsmål om det på mail. Å skrive dette avsnittet som er tatt helt ut av løse luften, tjener kun ett formål – gi inntrykk av at jeg ikke klarer å bekrefte ting jeg allerede har sagt, og dermed har lav troverdighet. Er det OK for redaksjonen å lyve om folk? Jeg har brukt atskillig tid på å svare Bergsaker og forklare hvordan slike saker er vanskelige, og hvorfor vi må handle som vi gjør. Da er det uverdig å skrive at Faktisk «ikke får svar» på noe de ikke engang har spurt om.

3) Dere omtaler også Bob-saken. Her viser Faktisk at de har en forutinntatt holdning til saken. Dere skriver at Bob «angrep og bet etter en rekke personer samme dag i Oslo i 2015.» (Faktisk skriver at de rettet fra «angrep og bet») Hvis man setter seg grundig inn i saken, ser man at den eneste reelle skade i saken er et merke fra at hunden hopper opp – og man vil se at vitnet som fikk skaden ikke kan si om den er fra en klo eller en tann. Et annet vitne som politiet anså som fornærmet, vitnet i denne saken at hunden ikke hadde gjort ham noe. Andre vitner utover politiet selv finnes ikke i saken. Det er altså ikke dokumentert, men kun påstått av politiet selv, at Bob bet/bet etter. Faktisk finner det åpenbart ikke interessant å gå inn i hvordan politiets faktagrunnlag er i slike saker – selv om det er nettopp det som fremstår som problem i de hundesakene NOAH har engasjert seg i: Det faktiske grunnlaget er tynt, og politiets subjektive oppfattelse av hunden veier som faktum mot hundekyndiges uttalelser.

4) I punktet over stadfester Faktisk at Bob har «angrepet», og skriver også i artikkelen som overskrift «Må ha angrepet». Her insinuerer Faktisk at en hund «må ha angrepet» for å bli avlivet etter hundeloven. Men Faktisk informerer ikke leseren om definisjonen på «angrep» (og «skade») etter hundeloven. Dermed gis et inntrykk av at det ikke er noen fare for avliving med mindre det er snakk om en aggressiv hund som går til angrep på noen, i den forstand folk flest tolker det ordet. Og igjen blir så klart konsekvensen gjengitt inntrykk at NOAH «lyver» om hvordan hundeloven fungerer. Dette er villedende journalistikk. NOAH har gitt Faktisk dokumentasjon på hvordan Høyesterett (og lagmannsrett) definerer «angrep» og «skade»: «Angrep» er «alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere.» Begrepet «skade» «omfatter såvel fysiske, psykiske og ideelle skader». Videre sier dommene i Bob-saken at hundens intensjon ikke har noe å si for definisjonen av angrep – dette betyr at en hund som hopper opp i den hensikt å være vennlig, har likefullt angrepet dersom noen mener dette. NOAH mener dette er viktig informasjon for folk flest, som Faktisk velger å unnslå. Ved å ikke ta med NOAHs bekymringer rundt dette eller selv gå inn i og drøfte rettens definisjoner, men kun konkludere som om NOAHs bekymringer ikke er reelle, driver Faktisk både villedning om faktum rundt hundeloven, og hevder at NOAH ikke har grunnlag for våre bekymringer (selv om vi altså har lagt frem dokumentasjon på grunnlaget).

5) Faktisk påstår også at «Avliving er siste utvei, dersom advarsler, omplassering eller salg ikke lykkes, eller ikke anses å være tilstrekkelig.» Men Faktisk har ikke grunnlag for å hevde at politiet bruker avliving kun som siste utvei. Tvert imot velger Faktisk å unnslå at retten gir politiet medhold i at terskelen for avliving skal være lav, og at terskelen for at avliving er uforholdsmessig skal være høy. Avliving er med rettens uttalelse ikke «siste utvei» – og har ikke vært det i de sakene NOAH har engasjert seg i. Faktisk villeder publikum, og insinuerer samtidig at det er NOAH som gjør dette. Hvorfor er det ikke viktig for Faktisk å informere publikum om at terskelen for avliving er lav, og at det ikke er noen nedre grense eller definisjon på «angrep» eller «skade» som kan føre til avliving?

6) Faktisk konkluderer med at «En hund som bjeffet i egen hage kan ha blitt vedtatt avlivet, men ifølge gjeldende praksis er det da andre forhold som har vært avgjørende.» Faktisk underslår at det NOAH sier er nettopp dette; bagatellmessige forhold benyttes etter hundeloven til å argumentere med «utrygghetsfølelse». «Utrygghetsfølelse» er de «andre forhold» som kan komme inn som avgjørende i avlivingssaker. Men dette begrepet trenger ikke ha noen substans, trenger ikke dokumenteres annet enn at noen i nabolaget (eventuelt politiet selv) føler det. Det bør være tydelig for de fleste at inngripende virkemidler (avliving av familiedyr) basert på andres følelser, ikke gir rettssikkerhet. Det var hele poenget for NOAH ved å gå ut med (begrenset) informasjon om den aktuelle saken. Men Faktisk fremstiller saken som om NOAH både har «funnet opp» den aktuelle hunden, og at våre innvendinger mot hundeloven ikke har reell grunn.

NOAH mener en så partisk journalistikk som underslår viktige faktum som har betydning for mange mennesker og dyr, er uverdig – og at de direkte usannhetene om at dere ikke har fått svar på ting dere ikke har spurt om, aldri skulle ha stått der. Når vi har svart dere utfyllende både om forhold som gjør det vanskelig å identifisere eiere i slike saker, og om hvordan hundeloven fungerer, reagerer vi på at dere ikke tar med dette – men selektivt siterer kun det som handler om at dere ikke får identifisert eier av oss.

Eier har for øvrig ringt NOAH idag, og reagerer på hvordan saken blir fremstilt og hvordan NOAH blir skadelidende etter å både ha hjulpet til i saken og respektert deres ønske om å ikke identifiseres. Det kan hende eier selv velger å ta kontakt anonymt med Faktisk, og tilbød seg det overfor NOAH. Men NOAH har ikke uttrykt noe ønske om at så skal skje, da det viktigste for oss er at vi holder ord overfor familien og at hunden er trygg.

Jeg har selv prøvd å få kontakt med redaktør i Faktisk idag – men finner ikke noe telefonnummer, og setter pris på å få anledning til å snakke med redaktøren. Vedlagt er et dokument som viser kommunikasjonen mellom Faktisk og meg.

Vennlig hilsen

Siri Martinsen

Kommunikasjon mellom Faktisk.no og NOAH om Carmen og hundeloven:

Første henvendelse fra Faktisk v/ Tore Bergsaker 

Hei
I denne Facebook-posten viser dere til at hunden Carmen fikk avlivningsvedtak for å bjeffe i egen hage:

Dette er en interessant sak som vi vurderer å se nærmere på. Da henvender vi oss alltid til de som har fremmet en påstand for å be om dokumentasjon.

Når og hvor ble dette vedtaket fattet?
Kan dere sende oss vedtaket om avliving?
Når, hvordan og hvorfor ble vedtaket omgjort?
Send oss også gjerne det nye vedtaket (omgjøringen).

– – –

Første svar fra NOAH v/ Siri Martinsen

Hei,

Vi har på facebooksiden vår fortalt om et tilfelle hvor en familie med en liten hund kom i en vanskelig situasjon overfor politiet, hvor hunden ble vedtatt avlivet, etter at den hadde bjeffet i deres egen hage.

Vi har brukt saken overfor våre følgere som eksempel på hvorfor det er behov for endringer i hundeloven, og for å advare om hvordan hundeloven kan håndheves svært urimelig. Vi har bevisst ikke gått til media med denne saken, da vi vet at det ville måtte innebære å gi mer detaljert informasjon og i prosessen identifisere familien (i alle fall for omgivelsene lokalt og for politiet). Dette er noe vi vet at familien ikke ønsker.

Det er svært få hundesaker som vi får informasjon om og hjelper til med, som vi går ut med i media. Når det skjer må selvsagt eier være fullt ut enig i dette fordi medieoppslag vil kunne virke konfliktskapende overfor politiet, og dermed redusere sjansen for å få et vedtak omgjort. NOAH har også erfart at politiet følger med på sosiale medier og bruker uttalelser fra eier om saken som bevis på at de ikke tar hendelsen alvorlig (selv om det kan være en helt legitim forskjell i mening om hva som faktisk har skjedd). Det å ha en annen mening enn politiet om en hendelse med hund, brukes i rettssaker fra politiets side til å underbygge at man ikke tar hendelsen alvorlig – og dermed som en selvstendig grunn til at hundeholdet bør ende med avliving (eller ev. omplassering). Se f.eks. politiets prosedyre i Bamse-saken.

I de sakene hvor vedtak faktisk omgjøres og hunden får leve, råder NOAH ofte eier til “å ligge lavt, følge alle pålegg” og ikke «provosere» politiet ved offentlige uttalelser. Selv om hunden får leve, kan det være en overhengende trussel om avliving ved minste eventuelle klage – og når klage kan komme pga en subjektiv «utrygghetsfølelse» er dette selvsagt en meget vanskelig situasjon.

Hundesaker som vi har arbeidet med kan også inkludere kompliserende forhold som gjør at folk ikke ønsker oppmerksomhet rundt sin person – f.eks at politiet ringer til naboer for å innhente negative uttalelser om vedkommende. Dette er gjerne for å underbygge påstand om «utrygghetsfølelse», men oppleves selvsagt av hundeeier som belastende og stigmatiserende. Videre kan saker inneholde tilknytning mellom klager/anmelder og politet. Særlig på små steder blir dette også belastende, og bidrar til at man føler at man har små sjanser til rettferdig behandling.

Det er selvsagt problematisk at man ikke kan snakke fritt om alle saker som man mener avslører urettmessighet. Men når et dyrs liv er innsatsen, er det ikke noe NOAH råder folk til å risikere. De sakene som har nådd mediene er gjerne de hvor saken har gått så langt som til rettssystemet, og uansett vil være offentlig.

Selv om NOAH ikke går til media med en sak, kan vi velge å omtale den i våre egne fora (inkludert fb). Da gjør vi det på en slik måte at vernet av de det gjelder ivaretas. Dette er tilfelle med den aktuelle saken dere lurer på.

Vi har vurdert informasjonen vi har i saken, og ser at det å levere ut mer av denne vil medføre fare for identifisering. NOAH vil derfor ikke gjøre dette.

Vi kjenner saken, og synes det er viktig at folk får vite at loven slik den er per idag kan få denne type ekstreme utslag nettopp fordi «utrygghetsfølelse» er sentralt i avlivingsvurderingen, og inngangskriteriet for avliving er såpass vagt.

Hvor den faktiske grensen går for å kunne kreve avliving av en hund etter dagens hundelov, er svært vanskelig å si. Og det er nettopp NOAHs poeng:

Inngangskriteriet for avliving er bl.a. «angrepet eller skadet et menneske, og dersom dette ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak» og «jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, eller den har skadet en annen hund eller kjæledyr». I lagmannsrettsdommen i saken om «Bob», ser man definisjon på «angrep» og «skade»: «Angrep» er «alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere.» Begrepet «skade» «omfatter såvel fysiske, psykiske og ideelle skader». Altså kan skade på ting være inngangskriterium. Eller skade på psyken – f.eks. at noen blir redd. Det er heller ikke definert hvor stor skaden må være. Inngangkriterium kan altså også være det å «hoppe opp på» noen – uansett grunn. I forhold til å «true» noen, er det den som opplever seg truet som definerer dette. I Høyesterettssaken om Bob, uttalte statens advokat at man ikke skal «inn i hodet på hunden» – mao hundens intensjon er ikke vesentlig. Det er opplevelsen av hunden som er vesentlig. Man kan videre tro at formuleringen «dersom dette ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak» vil begrense adgangen til avliving. NOAH kan dessverre ikke se hvordan dette skal gjøres etter høyesterettsdommen til Bob – da det er blitt lagt føring om at det skal være en lav terskel for avliving og en høy terskel for at det skal anses uforholdsmessig. Det fremstår derfor ikke klart hva som egentlig menes med uforholdsmessig, og når dette eventuelt ville brukes.

Politiet har også uttalt at forutsatt at de materielle vilkår (som gitt over) for avlivning er til stede prøver man å få eiers samtykke til avlivning. Gis samtykke kjøres hunden umiddelbart til veterinær for avlivning, slik at en unngår problematikk omkring eventuell tilbaketrekking av samtykke. Rapporter mv. skrives etter at hunden er avlivet. Slik NOAH ser det gis det ikke mye rom for forholdsmessighetsvurdering med en slik rutine.

Hvis dere vil undersøke med POD hva de legger i de ulike begrepene, og hva som skal til f.eks. for å påberope seg «utrygghetsfølelse», «psykisk skade» eller «ideell skade», så er det interessant. Det er interessant dersom de sier at det å bjeffe (selv om noen opplever utrygghetsfølelse ved dette eller oppfatter det som truende) ikke er inngangskriterium. Da har man iallfall et utgangspunkt for en situasjon hvor nedre grense ikke er oppnådd – noe vi idag ikke kan si at vi har.

vennlig hilsen

Siri Martinsen, NOAH – for dyrs rettigheter

– – –

Andre henvendelse fra Faktisk v/ Tore Bergsaker 

Hei
Vi har nå vært i kontakt med Politidirektoratet. De har rettet en henvendelse til alle landets politidistrikt for å høre om noen kjenner til historien om Carmen. Alle politidistriktene har nå rapportert tilbake til POD og ingen kjenner igjen historien om Carmen.
Jeg har også selv snakket med ansvarlige i en rekke politidistrikt og ingen kjenner igjen historien. I tillegg er det mange som sier at historien høres tvilsom ut, siden bjeffing i egen hage ikke alene er grunnlag for noe avlivingsvedtak.

Vi er nå der at NOAH går ut i offentligheten og forteller om et hjerteskjærende enkelttilfelle av praktisering av hundeloven. Dere bruker saken for å argumentere for endringer i hundeloven, altså bruker dere saken i den offentlige politiske debatten. Samtidig nekter dere å fremlegge noe dokumentasjon for påstanden.
Påstander politiet har undersøkt, uten å finne en sak som samsvarer med NOAHs beskrivelse.

Et vedtak om avliving er et offentlig forvaltningsvedtak som alle kan søke innsyn i. Det er altså en offentlig opplysning. Jeg synes det er svært spesielt at NOAH ikke er villige til å legge fram dokumentasjon på en så alvorlig beskrivelse av hvordan samfunnet forholder seg til dyr.

Dere sier at dere bruker saken som et eksempel, men da må dere samtidig kunne dokumentere at dette eksempelet er reelt.

Er det i det minste mulig for dere å sette oss i direkte kontakt med hundeeieren her?
Hvis hundeeier ønsker å være anonym vil vi etterkomme hans/huns ønske om det. Men vi må kunne ta kontakt med det gjeldende politidistriktet som har fattet vedtaket.

Med hilsen

Tore Bergsaker
Journalist i Faktisk

– – –

Andre svar fra NOAH v/ Siri Martinsen

Hei,

Jeg fikk høre at dere har prøvd å ta kontakt igjen. Ber om forståelse for at vi har hatt veldig mye å gjøre, og svaret ikke har vært helt ferdigstilt. Her er det:

I vår henvendelse til dere har vi redegjort for hvorfor det i flere slike saker etter hundeloven er problematisk for eier å stå frem eller bli identifisert overfor lokalmiljø og ikke minst lokalt politi. Vi har opplyst om at eier i denne saken ikke ønsker dette (noe som også er grunnen til at NOAH ikke har henvendt seg til media, men brukt egen fb-side). Dere har likevel valgt å prøve å få kontakt med angjeldende politidistrikt, og dermed sette eier i en vanskelig situasjon. NOAH kan – som før sagt – ikke bidra til dette. Uansett hva vi måtte ha å «vinne» på å eksponere politidistriktet og deres opptreden, kommer eiers og hunds sikkerhet i først rekke – som vi allerede har opplyst om.

Jeg ser du går langt i å dra den konklusjon at historien vi forteller ikke er sann. Jeg kan ikke se at dere har faktisk grunnlag for å konkludere med dette – det fremstår som deres personlige mening. Det som er sakens faktum er at vi ikke ønsker å gå ut med mer informasjon av den grunn at dette kan risikere å identifisere vedkommende for lokalmiljø og lokalt politi. Vi har også redegjort for hvorfor man i disse sakene har en frykt for å fremprovosere ytterligere reaksjoner fra politi – særlig hvis hunden fremdeles lever eller man har andre hunder som lever. I NOAHs øyne – med erfaring fra mange triste enkeltsaker – fremstår ikke det som det minste «spesielt» å beskytte eiers identitet, men helt nødvendig praksis for at folk skal føle seg trygge når de fremlegger sine opplevelser til oss. At politiet har sagt til dere at de ikke finner saken, må nesten stå for deres regning – om de lagrer vedtak som omgjøres/trekkes vet ikke vi.

Imidlertid imøteser vi at dere forhører dere med POD om en sak som dette etter PODs oppfatning er legitim bruk av hundeloven. Å avdekke om historien NOAH referer til kan skje etter loven eller om en slik hendelse er å anse som en feil etter loven, er av offentlig interesse og kan gjøres uten å identifisere eier. NOAH kjenner som sagt saken godt, og vet at det som har skjedd har skjedd. Det er imidlertid av langt større betydning hva POD mener skal kunne skje. Dersom politiet ikke er i stand til å si hvorvidt «utrygghetsfølelse» kan brukes som avlivingsargument på bakgrunn av at en hund bjeffer i egen hage, er dette av vesentlig betydning. Dersom de bestemt kan avkrefte at dette er riktig bruk av hundeloven, er dette også av stor betydning.

Etter det NOAH kan se har dere ikke innhentet slik informasjon fra POD. Men dere fremlegger en påstand:

• «I tillegg er det mange som sier at historien høres tvilsom ut, siden bjeffing i egen hage ikke alene er grunnlag for noe avlivingsvedtak.»

Hvem «sier» at bjeffing i egen hage ikke er grunnlag – er det POD, og kan de i så fall bekrefte dette skriftlig? Hva betyr det at bjeffing i egen hage «ikke alene er grunnlag»? Betyr det at bjeffing i egen hage kan være grunnlag for avliving – hvis noen eksempelvis påstår seg å føle «utrygghetsfølelse» ved det? Eller kan bjeffing en gang i egen hage være grunnlag, dersom noen i lokalmiljøet i tillegg påstår at hunden har vært løs en gang (uten at dette er dokumentert og uten at noe «skjedde»)? Dette ønsker NOAH svar på fra POD. Og vi ønsker dokumentasjon fra dere på om POD virkelig har uttalt at det ikke er avlivingsgrunnlag med bjeffing – og hva de mener med «alene».

Dere sier også dette:

• «Et vedtak om avliving er et offentlig forvaltningsvedtak som alle kan søke innsyn i.»

Dette har ikke noen betydning for at vi velger å ikke gi informasjon som er identifiserende i denne saken, men det er av betydning for NOAH om det faktisk er en rett for offentligheten å få innsyn i avlivingsvedtak etter hundeloven. Det kan vi ikke si at vi har noen klar oppfatning om – tvert imot har vi selv hatt problemer med å få informasjon i saker som vi kunne ønske å klage på, men hvor vi ikke har direkte kontakt med eier. At man kan søke innsyn, betyr ikke at man normalt får det. Men det som er mer relevant for allmennheten er dette: Hvordan definerer politiet muntlige vedtak hvor de kommer på døren og presenterer hundeeier med at deres hund kommer til å avlives og enten kan eier godkjenne det og følge med hunden og politiet til avliving – eller politiet tar med seg hunden, de må betale store summer i kennel og hunden blir uansett avlivet? Er dette gyldige enkeltvedtak? Har offentligheten innsynsrett i tilfeller hvor politiet agerer på denne måten?

Som vi skrev i forrige epost, er det denne fremgangsmåten som politiet selv anbefaler i hundesaken – få samtykke til avliving av eier, avliv hunden og deretter gjør papirarbeidet. Vil POD bekrefte eller avkrefte at dette er deres foretrukne fremgangsmåte? Vil de mene at dette er korrekt fremgangsmåte, eller vil de mene at man skal få et skriftlig vedtak og opplyses om klagerett før noe gjøres med hunden (med mindre man har en § 17-situasjon)? Flere politibeslutninger etter hundeloven er ikke definert som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, etter det vi er kjent med. Vi har fått forståelse for at det å ta en hund i forvaring eksempelvis ikke nødvendigvis er et slik vedtak. Det å ta en hund i forvaring, skjer som nevnt over også i forbindelse med at eier får vite at den kommer til å bli avlivet – og med ulike midler presses til å godta dette.

NOAH har presentert flere saker som illustrerer at hundeloven håndheves urimelig. Noen av disse sakene er godt offentlig belyst og har vært i rettsvesenet. Andre har eiere kommet med til oss i fortrolighet, og med helt klare forventinger om hva vi skal og ikke skal gjøre med informasjonen. Men det er det prinsipielle ved disse sakene som er av betydning. Kan POD svare på disse spørsmålene:

1) Åpner hundeloven for at en hund kan avlives om den bjeffer i egen hage – dersom noen påstår seg få «utrygghetsfølelse» av dette?

2) Åpner hundeloven for at en hund kan avlives fordi den bjeffer eller drar i båndet mot noen (f.eks. på tur eller står bundet) – dersom noen påstår seg få «utrygghetsfølelse» av dette?

3) Åpner hundeloven for at en hund kan avlives dersom det oppstår et merke/rift fra hundens klo på noen som velger å anmelde dette – og/eller påstår seg få «utrygghetsfølelse» av dette?

4) Åpner hundeloven for at for at en hund kan avlives dersom den ved et uhell hopper opp på noen som velger å anmelde dette – og/eller påstår seg få «utrygghetsfølelse» av dette?

5) Hvor går nedre grense for fysisk skade påført av hund som inngangskriterium til avliving?

6) Hvor går nedre grense for psykisk skade påført av hund som inngangskriterium til avliving?

7) Hvor går nedre grense for ideell skade påført av hund som inngangskriterium til avliving?

NOAH hevder at svaret dessverre er ja på 1 – 4, og at det ser ut til ikke å være noen nedre grense for 5 – 7. Dersom POD skriftlig bekrefter at vi tar feil i (deler av) denne påstanden, imøteser vi dette med stor glede. Da har man et utgangspunkt for å se de ulike enkeltsakene som har vært og som vil komme, i et annet lys. Som vi har opplyst dere om, opplever nå folk at vi ikke har noen definert nedre grense og at håndhevelsen av loven er fullstendig vilkårlig hvor den minste ting kan føre til at hunden kreves avlivet.

NOAH finner det merkelig at Faktisk.no velger å bruke energi på å granske én facebookpost vi har lagt ut, som er av en slik natur at den potensielt berører et enkeltmenneske og vedkommendes hund negativt dersom mer informasjon gis. Dette i et tid hvor vi har offentlig tilgjengelige eksempler som Bob-saken, hvor vi – og en rekke jurister med oss – ser at rettssystemet svikter og en gransking av hva slags fakta retten egentlig legger til grunn, hadde vært på sin plass. Sistnevnte har stor betydning for mange mennesker og dyr, og burde i rimelighetens navn være et mer naturlig fokus.

Vennlig hilsen

Siri Martinsen

– – –

Tredje henvendelse fra Faktisk v/ Tore Bergsaker 

Takk for utfyllende svar
Uten å ha den nødvendige dokumentasjonen, kommer vi ikke til å konkludere med noe som helst.
Men jeg jobber med en artikkel der vi drøfter problemstillingene rundt det at dere fremsetter en oppsiktsvekkende påstand som dere nekter å dokumentere.

Hilsen Tore

– – –

Tredje svar fra NOAH v/ Siri Martinsen

Det du sier her er feil: Vi «nekter» ikke å dokumentere – da det impliserer en vrangvilje overfor dokumentasjon generelt. Vi kan ikke gi mer informasjon ut til offentligheten (media), uten å sette mennesker og dyr i en potensielt farlig situasjon i denne saken, og da veier kildevernet høyere enn hensynet til medias ønsker.

Hvorvidt påstanden er «oppsiktsvekkende» kan dere jo få avklart ved å stille POD de spørsmålene vi foreslår: Er det mulig etter dagens lov å forlange en hund avlivet pga bjeffing dersom man påberoper seg utrygghetsfølelse? Det vil jeg gjerne vite PODs svar på – og det burde være relevant for dere å vite også? For oss fremstår det mer oppsiktsvekkende at dere ikke er mer interessert i å ettergå PODs tolkninger eller Høyesteretts faktagrunnlag for å dømme hunder til avliving.

Vennlig hilsen

Siri Martinsen